Frontiers
Hardrockerne i Wig Wam dro hver til sitt i 2012, etter å ha gitt ut «Wall Street» nærmest kun for å fullføre platekontrakten. Gutta hadde sklidd fra hverandre etter år med et vanvittig høyt tempo, og resultatet ble kanskje deretter. I 2020 var tonen en annen, og de følte at tiden var moden for å finne fram gamle kunster. Resultatet var å høre 22. januar, da skiva «Never Say Die» så dagens lys.
Ikke bare har forholdet mellom medlemmene modnet, det har også musikken, for det er et mer voksent Wig Wam vi hører. Og tyngre. Etter en intro som passende nok heter «The Second Crusade», trøkker bandet til med et blytungt riff i velkjent Trond Holter-stil i tittelkuttet «Never Say Die». Det viser seg raskt at mye av humoren bandet benyttet seg av på sitt første korstog har blitt tonet ned betraktelig, noe ihvertfall undertegnede er veldig fornøyd med. Denne låta er umiskjennelig Wig Wam allerede fra starten, men tyngre, som tidligere nevnt. Den følges av «Hypnotized», der introen minner om Whitesnake av god gammel årgang, både på gitar- og vokalsiden, før nok et monsterriff treffer deg rett i panna. Det er et friskt og spenstig Wig Wam vi møter i 2021, og jeg liker det! Hele grunnstammen i bandet låter tungt og tight, og Åge Sten Nilsen har modnet i stemmen, men beholdt trøkket.
Åges første bidrag som solokomponist på plata er låta «Kilimanjaro» (Hva er det med fraseringa i ordet Kilimanjaro som er så jævla tøft?), som kan minne om Jon Bon Jovi i «Blaze Of Glory»-drakt, altså et snev eller to av countryrock, før bassist Bernt Jansen kommer med sitt første bidrag i form av «Where Does It Hurt», der blyloddene er tilbake i lydbildet. «Northbound» er en instrumental signert Trond Holter, en melodisk sak med høflige nikk i retning Irland og Gary Moore. «Hard Love» viser Sten Nilsens evne til å lage tunge riff, og sannelig lukter det Dream Police av det også.
Jeg er en sucker for gode ballader, og Jansens «Silver Linings» treffer meg akkurat på de rette plassene. Tung og seig, med et refreng som legger seg på øret allerede ved første gjennomlytting. Kunne ønska meg et massivt korarrangement på refrenget, da hadde ståpelsen garantert meldt sin ankomst, men låta er uten tvil et strålende punktum for bandets første utgivelse på nærmere ni år.
«Never Say Die» er ei plate som viser at Wig Wam har hatt godt av en pause, for dette lukter det svidd av. Noen ganger er modning på sin plass, og vi ønsker Wig Wam hjertelig velkommen tilbake (og har intervju med Trond Holter i neste nummer – abonnement ordner du her!).
5/6 Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 22.januar 2021