Whitesnake er på sin avskjedsturné, og om et par år er David Coverdale og hans band historie. Enn så lenge får vi nyte de på veien en stund til, og med den lista med gitarister som har vært innom, er det bare naturlig at vi tar en prat med «nykomlingen» Joel Hoekstra. Han har tross alt bare vært med i åtte år. I tillegg er han aktuell med plate med prosjektet Iconic, en av Frontiers´ supergrupper.
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Katarina Benzova, Mike Polito
– Så hyggelig å se deg. Dere spilte i Gøteborg i går, og kommer til Hamar og Norge i morgen.
– Gjør vi? Jeg har ærlig talt ikke sjekket enda, haha! Det blir moro, jeg gleder meg.
– Hvordan går turnéen, syns du? Det har jo ikke vært mange turnéer som har blitt gjennomført de siste par årene.
– Jeg var på turné med The Trans-Siberian Orchestra i november og desember, noe som stort sett er USA-turnéer, og ikke noe dere får opplevd så ofte her. Det var min første smakebit på scenen post covid, eller under covid, alt etter hvordan man ser på det. Å endelig være tilbake med Whitesnake er en fantastisk følelse. Det er helt magisk å se rockepublikummet igjen, pluss at det selvfølgelig var nydelig å møte gutta i bandet igjen, jeg har virkelig savnet de disse to årene.
– Du har jo faktisk vært i Whitesnake i åtte år nå. Hvordan har denne reisen vært?
– Det har vært som en drøm som går i oppfyllelse, hehe. De har jo en lengre historie enn det de fleste i USA egentlig har fokusert så mye på. Den mer bluesy delen av Whitesnake tok liksom aldri av der, så som de fleste, oppdaget jeg bandet i det som David (Coverdale) kaller ‘The Geffen Era’. Det ble liksom «Slide It In», «1987» og «Slip Of The Tongue» som løsna det for oss i USA, så da jeg ble med i bandet, gikk jeg gjennom hele katalogen, pluss det David gjorde med Deep Purple. Det har virkelig vært en fantastisk læreprosess for min del. Det som er så kult med de første skivene, er at det ikke er én dårlig låt der. Ikke én!
– Ingen protester herfra, hehe. Dere har vært ute på veien en stund nå. Har noe forandret seg siden før pandemien?
– Vel, det er ingen gjester backstage enda, noe som tar vekk litt av gleden, men det er nok et offer som er verdt å ta. Vi blir bedt om å gå ut så lite som mulig når vi ikke jobber, uten at det står væpnede vakter utenfor døra, haha, men vi blir anbefalt å holde oss for oss selv, og ikke møte så mye folk. Det er ikke bare for å holde oss friske, men også for å unngå avlysninger, så klart. Det ville vært utrolig skuffende for både bandet og fansen. Dessuten må man forsøke å dra tilbake til de eventuelle byene man må avlyse på grunn av det, noe som er logistisk utfordrende, så det er fornuftig å gjøre det på denne måten. Det hadde vært trivelig å kunne invitere folk backstage, men vi gjør det vi må for å holde showet i gang, og for min del så forsøker jeg å gjøre mitt beste for å støtte opp om den avgjørelsen. Jeg er bare glad for å være ut på turné igjen, selv om opplevelsen ikke er 100% som vi er vant til. Vi kommer dit også, men ikke riktig enda.
– David begynner jo å bli voksen etter hvert. Hvordan påvirker en turné av dette kaliberet ham for tida?
– Vet du, jeg syns han har vært aldeles strålende! Han er så positiv, og energien hans er utrolig bra! Han gir alt hver kveld, og gir jernet fra start til mål. Det har aldri vært en sånn ‘dette er slutten, dette er slutten’-greie, og vi ser fortsatt fram mot to år med konserter. Fokuset har vært på hvor fantastisk det er å være sammen igjen. Vi har jo et par nye medlemmer, noe som har vært både morsomt og lærerikt. Fokuset har vært der, i stedet for å føle på tristheten over at det snart er slutt. Det kommer nok til å treffe oss rimelig hardt etter hvert, men enn så lenge nyter vi denne runden. Jeg kommer i hvert fall til å bli rimelig emosjonell når vi nærmer oss slutten, ingen tvil.
– Du nevnte nye medlemmer. Tanya O´Callaghan og Dino Jelusick entret bandet i 2021, og spesielt Dino har fått mye god omtale. Hvordan har det påvirket dere?
– Dino har vært strålende! Han er jo en fremragende vokalist, selv om ikke det er hovedoppgaven hans i bandet. Mange tror han har tatt over mye av lead-vokalen, men det er åpenbart at det fremdeles David som synger lead vokal i bandet, men det er selvfølgelig en og annen linje der Dino synger lead, slik Michael Devin gjorde da han spilte bass i bandet, men i utgangspunktet spiller han andre-keyboard, og leverer aldeles strålende koring, så klart. Han er en glimrende keyboardist, og vi har inkorporert et segment i settet, der han henger på seg en keytar og kommer fram og gjør en trestemt greie med Reb (Beach) og meg. Jævlig moro!
– Dere har også hatt et par band sammen med dere på denne turnéen. Foreigner var med et stykke, men nå er det kun Europe som fortsetter sammen med dere. Hvordan har det samarbeidet fortonet seg?
– Fantastisk! De er to kanonbra band, som låter fantastisk, og vi har virkelig hatt det moro sammen med de på turen. Vi har jo kjent gutta i Foreigner en stund, pluss at jeg steppa inn for Mick Jones en periode i 2011, så det var en veldig fin opplevelse. Å se Europe live har også vært kult, og spesielt John Norum har en fantastisk tone i gitaren, og en nydelig vibrato. Utrolig moro å se på. De gutta der sørger for at vi holder oss i skinnet og gjør vårt aller beste hver kveld. Det er ganske fint, faktisk, å samarbeide på denne måten. Det er ikke som da vi var 21, og konkurrerte om å selge millioner av skiver, det er mye mer avslappa, noe i hvert fall jeg setter stor pris på.
– Hvor mye av hverandre ser dere på en sånn tur?
– Begrenset. Vi ser nok de andre bandene mindre enn det kan virke som. Spesielt oss, som er headliner, for mens de andre artistene står på scenen, er vi i ferd med å skifte, varme opp, spise, og slike ting, så vi får ikke sett konsertene hver kveld, akkurat. Det er mulig jeg er sær, men jeg liker å varme opp i minst en time før konsertene. Den biten av vår kveld foregår som regel mens Europe er på scenene, dessverre, men vi får med oss lydsjekken deres, og går kanskje ut og ser en låt eller to, men resten av tida må vi fokusere på jobben vi har å gjøre. Vi møtes og sier hei, men det er ikke mye vi henger sammen, er jeg redd. Det er ikke like mye festing kan du si, hehe. Den tida er nok forbi.
– Dere har fridag i dag. Hva gjør du på slike dager, bortsett fra å prate med folk som meg?
– Det blir endel intervjuer, så klart, men jeg gir også gitartimer online, noe som hjelper meg å holde meg aktiv, og ikke minst sørger for at jeg jobber med gitaren hver dag. Jeg forsøker å ikke ligge nedpå og se Netflix for mye, jeg er ikke typen som kaster bort dagene, jeg liker å holde meg aktiv. Under pandemien var gitartimer nesten det eneste jeg drev med, jeg hadde rundt 30 elever i uka, og nå mens jeg turnerer, er jeg fortsatt på rundt 10-12 elever i uka, så jeg er ganske produktiv. Jeg vil ikke overanstrenge meg, så det går ut over konsertene, men jeg føler at noen timer i uka er innafor, men hovedfokuset er selvfølgelig å være forberedt til konsertene.
– Det er jo ei glimrende tidtrøyte. I tillegg har du spilt inn ei ny skive med en av Frontiers nye supergrupper; Iconic. Hvordan kom det i stand?
– Det er et Frontiers-styrt prosjekt. De ville sette sammen noen classic rock-musikere rundt Nathan James, en fremadstormende vokalist fra bandet Inglorious. Han er litt yngre enn oss andre, men han leverer virkelig varene. Frontiers ville lage et band med ham i front, og samtidig begynte Michael Sweet og jeg å prate om endelig å gjøre noe sammen, for vi har prata om det over lang tid, så kanskje dette var muligheten til å faktisk realisere de idéene, og gjengen i Frontiers fant ut at det kunne være en idé å sette de to tankene sammen til én, og dermed var Iconic født. Det var nok ikke akkurat sånn som jeg så for meg samarbeidet mellom Michael og meg skulle bli; tanken var at jeg skulle ta meg av gitarene, så skulle han synge. Riktignok synger han noe lead på plata, men det ble nok ikke 100% som ønsket, men hei, dette funker fjell! Han er en strålende gitarist, så å samarbeide med ham på denne måten er kjempemoro! Noen ganger slenger livet disse små, vakre tingene midt i fjeset på deg. Det er helt nydelig, hehe. Man ser for seg én ting, så skjer noe annet, men like fullt er det en vakker ting.
– Hvordan foregikk skriveprosessen når det kommer til låtene?
– Jeg sto for riffene, så jobbet Michael med co-produsent Alessandro Del Vecchio om melodiene. Michael jobber som han gjorde med George Lynch, der George leverte riff, men de var ikke ferdig arrangerte. La oss si at jeg leverte et introriff, et vers-riff, et pre-chorus, et refreng og et stikk, men jeg spilte de inn separat, så han kunne arrangere de slik han ønsket. Han kunne finne ut at et riff behøvde en endring, eller erstattes med et annet, før de ble sendt over til Alessandro og Nathan, så de kunne jobbe med melodilinjer og tekster. Det var et fint samarbeid, og det er alltid spennende å høre hva som kommer ut av idéene man leverer. Jeg liker at alle får satt sitt stempel på produktet, så man får et slags eierskapsforhold til materialet.
– Man kan si mye om den enorme produktiviteten til Frontiers, og det faktum at mye av det som kommer ut derfra låter likt, men med Iconic låter det annerledes, og dere har utvilsomt fått lagt identiteten deres inn i bandet. Hvordan spilte dere inn låtene; var dere i samme rom, eller var det fildeling fram og tilbake?
– Det var fildeling hele veien. Jeg spilte inn gitarsporene mine sommeren 2021, så det er en tidkrevende prosess, og ikke bare på grunn av pandemien. Det har blitt en vane i bransjen å sende filer, så det tar litt tid når man jobber på denne måten, og det er nå vi har kommet til den delen av intervjuet der jeg framsnakker denne arbeidsmetoden. Jeg liker den, og jeg leste nettopp et intervju med Michael der han proklamerer det samme, at han oppnår de beste resultatene når han er alene. Man blir ikke like usikker når man må gjøre flere takes, og akkurat slik føler jeg det når jeg spiller inn gitarsporene mine; jeg blir ikke like usikker som jeg ville ha blitt om det var flere i rommet, pluss at det er ingen som blir lei all ventinga og sier ‘Ok, det er bra nok’ eller noe sånt. Dessuten kan jeg bare loope et parti og jamme over det, bare for å få det inn i fingrene. Jeg kan faktisk sitte en time eller to med et enkelt riff, bare for å få følelsen av hvordan jeg kan få til et best mulig take. Den muligheten har jeg ikke om rommet er fullt av folk.
– Er du en av de som kan oppleve å få til et «take zero» i en innspillingssituasjon?
– Hmm, sannsynligvis ikke, for som sagt, så foretrekker jeg å øve over partiene jeg skal spille inn, foran å eksperimentere direkte inn i låten. Jeg ønsker å finne mine favoritt-greier, og så få til et bra take fra det. Jeg kunne selvfølgelig ha fått til et rett inn-parti, men jeg syns det er fornøyelig å spille sammen med riffene, og leke meg litt for å finne den riktige soloen.
– Kommer Iconic til å bli et band vi vil få oppleve live?
– Jeg ville i hvert fall vært villig til det. Jeg er‘Ready an´ Willing’, for å si det på Whitesnake-manér, hehe. Vi får se, foreløpig er de fleste timeplanene fulle. For min del er det Whitesnake helt fram til jeg drar ut med TSO igjen, før vi tar en ny runde på «The Farewell Tour» neste år, for vi rekker ikke over alle stedene i år. I tillegg må Michael ha tid fra Stryper og Nathan må ha tid fra Inglorious. Jeg sier ikke at det ikke kommer til å skje, og jeg tror alle hadde vært interessert i å få det til, men som sagt, så må vi finne tid til det. Vi får se. Om vi ikke får til å turnere, tror jeg nok fansen kan se fram til flere utgivelser fra bandet, men jeg skulle gjerne ha turnert med Iconic, det tror jeg hadde blitt moro!
– Du har vært en arbeidsom musiker så lenge du har vært aktiv, og blant alle prosjektene du har vært en del av, har du også funnet tid til å lage soloplater, blant annet med Joel Hoekstra´s 13. Noen planer om flere utgivelser der?
– Jada, det apparatet er allerede i gang. Jeg spiller inn endel råopptak mens vi er på veien, og spiller til et click-track, så sender jeg det over til Vinny Appice, så han er i gang med trommene, og Tony Franklin er i gang med bassporene, så når de er klare, og sender filene tilbake til meg, så kommer jeg mest sannsynlig til å begynne å legge gitarsporene mens vi er på veien.
– Nå har det seg sånn at du erstattet Doug Aldrich i Whitesnake, og nå skal ryktene ha det til at du erstatter ham i Revolution Saints også. Kommentar?
– Ehm, folk får nesten vente og se, antar jeg, haha! (Folk måtte vente til november 2022 før dette ble offisielt.)
– Skjønner, hehe. Du kalles gjerne den blideste mannen i rockebransjen. Det er jo et hyggelig stempel å få.
– Hehe, så klart, men jeg vil kanskje heller kalle meg den heldigste. Det tok meg lengre tid å nå hit enn det gjør for mange, så jeg føler på en stor takknemlighet for at jeg får lov til å jobbe på dette nivået. Sånn sett tror jeg kanskje at jeg setter større pris på det enn en som oppnådde suksessen i yngre alder, og kanskje tar den mer for gitt enn det jeg gjør. Det tok lang tid, mann, men nå er jeg her, og det skal jeg nyte til fulle! Å få jobbe med Whitesnake, Trans-Siberian Orchestra, Cher, og ikke minst tida mi i Night Ranger, er noe jeg virkelig setter pris på. Mange gitarister får kanskje én sånn mulighet, og jeg har fått flere. Det skal jeg ta vare på.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2022