Frontiers
Så er David Coverdale & Co. tilbake, hele åtte år har det tatt å lage et studioalbum med nye låter. Det er derfor trist å melde umiddelbart at dette er lyden av en slange som ikke er særlig giftig lenger. Ja, det låter mer som en bortkommen firfisle. Som gammel fan er det vondt å høre noe så tafatt, blodfattig og meningsløst som “Flesh & Blood” til tider er. Og det er først og fremst låtene som ikke strekker til. Når skiva i tillegg er produsert med ekstra mye sukkerspinn så det knaser i tennene og fornemmelsen av brekninger er ikke til å komme unna, da blir det trist. Tekstene er et kapittel i seg selv og det blir bare flaut med lyriske perler som “Hey You (You Make Me Rock)” og “Shut Up & Kiss Me”. Nå er ikke tekstene det viktigste med Whitesnake, men et sted må grensen gå.
Men så til det positive, for alt er ikke bare elendighet. Det finnes nemlig en og annen låt på dette albumet som redder skiva fra totalt havari og smultring, og blant annet låta “Trouble is Your Middle Name”. En ganske så oppskriftsmessig og standard oppbygd Whitesnake-låt med driv og fete riff, og her må man jo ta med seg de lyspunktene som er. Låta “Sands Of Time” hever også totalen noe, men ikke nok. Bandets besetning og ferdigheter er det ingenting å utsette på og skiva inneholder sporadisk noen fine soloer og riff fra tospannet, Reb Beach og Joel Hoekstra. Men det hjelper så lite når låtene i hovedsak mangler substans, trøkk og nerve. Det blir rett og slett syltynt, og til og med Tommy Aldridge har de klart å produsere bort og vekk, det er nesten en bragd i seg selv. Stemmen til Coverdale er naturlig nok ikke det den engang var, og at autotune ble flittig brukt i studio er vel hevet over enhver tvil. Han skal ha for forsøket, men spørsmålet er om det nå er på tide å legge mikrofonen på hylla for godt.
Det er også ganske så åpenbart at Doug Aldrich utvilsomt var en viktig faktor for drivet i “nye” Whitesnake, og “Flesh & Blood” er som de fleste vet det første uten han, hvis vi ser bort ifra “The Purple Album”, vel og merke. Det hjelper lite å gnu og gråte over Aldrich sin avskjed, men satt opp mot “Good To Be Bad” og “Forevermore” låter dette albumet rett og slett som en bløt fis i kraftig motvind. Whitesnake anno 2019 er en blek skygge av et legendarisk band som ga oss mesterverkene «Ready An’ Willing» og «1987» for å nevne noen. Det er lov å fornye seg og gå nye veier, men når veien består av karameller og fartsdumper bestående av marshmellows da er det bare å ta beina fatt og løpe som faen motsatt vei. Men som alltid er det best å sjekke ut selv og gjøre seg opp en mening. Musikk er som kjent en subjektiv opplevelse, og for min del var dette en særdeles tvilsom og skuffende sådan…
2,5/6 | Pål J.Silihagen
Utgivelsesdato 10.mai 2019
Vi har ferskt intervju med David Coverdale her – eventuelt kan du jo lese dette arkivintervjuet som vi gjorde i anledning «Forevermore».