Britiske White Spirit var et lovende band som fikk surfe litt på NWOBHM-bølgen, men det ble bråstopp og fullt forlis i 1981, og siden hørte ingen mer fra bandet – før nå. Plutselig dukket det opp et nytt album på sensommeren ved navn “Right Or Wrong”. Med til historien hører det også med at ingen ringere enn Janick Gers også var innom bandet i sin tid, noe de fleste Iron Maiden-fans sannsynligvis har kjennskap til, og er sannsynligvis en av grunnene til at bandnavnet White Spirit fortsatt huskes blant den mest ihuga metal-fansen. Uansett var dette et mysterium som var verdt å sjekke ut og vi tok en liten prat med to av bandets gamle medlemmer, Malcolm Pearson og Mick Tucker for å finne ut av det.
Tekst: Pål J.Silihagen
– Hyggelig å kunne ta en prat med dere, Malcolm og Mick. Håper alt står bra til. Kan dere fortelle litt om hvordan og hvorfor dere har vekket White Spirit til live igjen, og ikke minst hvorfor tok det 42 år å gi ut oppfølgeren til debuten deres?
Malcolm: – Vel, det første albumet kom ut i 1980 og vi forlot plateselskapet MCA da de ikke ville i samme retning som oss. Janick Gers forlot også bandet og ville gjøre andre ting. Vokalisten vår, Bruce Ruff, ville ikke forlate Nord-England og satse videre. Så det var mange endringer og hindringer som gjorde det vanskelig å lage oppfølgeren til debuten. Vi andre flyttet til London og lette etter nye bandmedlemmer. Vi fant Brian Howe (som senere sang med bl.a Bad Company og Ted Nugent) og Mick (Tucker) selvfølgelig. Da hadde vi et nytt fullverdig band igjen. Så vi skrev sanger, satte sammen et album og fikk spilt inn en demo med ti låter. Og på det stadiet stoppet hele prosessen opp med plateselskapet. Bandet var mer eller mindre i oppløsning, Mick dro for å gjøre andre ting, og det samme gjorde Brian. Demoen lå og samlet støv helt til 2020. Da kom pandemien, og jeg fikk en telefon fra Mick, jeg hadde vært ute av musikkbransjen i mange år, mens Mick har hatt en stor karriere med Tank og andre ting. Men vi har holdt kontakten opp gjennom årene, og han ringte egentlig for å fortelle at Brian hadde gått bort. Vi begynte så smått å snakke om demotapen vi lagde i 1981/82, og Mick spurte om jeg visste hvor den var. Da svarte jeg nei, de er sikkert forsvunnet for lengst, men jeg har sikkert en kopi, for jeg pleide å kopiere opp alt vi gjorde. Men jeg hadde ingen ide om hvor den kunne være. Da sa Mick at jeg skulle slå på tråden hvis jeg fant den. Og jeg fant den, og det var slik det hele startet med å fullføre oppfølgeren til debuten.
– Ganske utrolig at dere kom på denne ideen så mange år etter, men hvordan brukte dere denne demoen? Jeg har hørt gjennom skiva flere ganger, og hvordan fikk dere til å bruke noen av de originale vokalsporene med Brian Howe?
Mick: – Jeg brukte noen MP3-filer fra demoen og la på noen gitarspor for å få det til å låte litt bedre, så sa jeg ‘Hva med litt bass?’. Deretter fikk jeg en venn til å legge på litt koringer. Så sa karen fra plateselskapet at han skulle prøve å legge til noen samplinger for å få blant annet trommene til å høres litt fyldigere ut. Vi kjøpte et eget program for å få til det, og så fikk vi også fjernet gitarene fra den originale demoen og den opprinnelige bassen. Da spurte jeg om vi ikke bare kunne fjerne vokalen fra demoen og bruke den. Da sa han at han skulle prøve, men at det ville bli virkelig vanskelig. Men det gikk, så da kunne vi spille inn alt på nytt og bruke vokalsporene fra Brian.
– Høres ganske utrolig ut, men alt er nesten mulig å få til i dag med data. Det er jo “Right Or Wrong” tydeligvis et godt eksempel på. Men hvordan fikk dere på plass ingen ringere enn Jeff Scott Soto som gjestevokalist?
Mick: – Før vi begynte med hele prosessen med å spille inn alle instrumentene på nytt, spurte Malcolm meg om hvem jeg ville ønsket å ha med som gjestevokalist, og jeg svarte Jeff Scott Soto. Da sa Malcolm; ‘Hvem er det?’
Malcolm: – Jeg hadde ingen ide om hvem det var.
Mick: – Jeg dro frem den svarte boka mi med alle kontaktene i og startet å ringe rundt de jeg ønsket å ha med. Når det gjaldt trommene ønsket jeg meg Ian Paice, men han var opptatt. Men jeg fikk tak i Russell Gilbrook (Uriah Heep), og han ville gjerne bidra. Vi fikk som sagt også med Soto, og han sa ja da han fikk høre utdrag fra sporene. Enkelte vokalpartier var umulig å bruke da det var dårlig lyd og flere effekter som ødela mye av lyden, så vi måtte ha ny vokal på noen av låtene.
– Malcolm, du nevnte at dette ikke ville ha skjedd om det ikke hadde vært for pandemien…
Malcolm: – Det var på en måte heldig for oss selv om pandemien var forferdelig for mange med dødsfall og isolasjon, men for oss var det litt flaks og det datt litt rett ned i lommene våre da flere av musikerne ikke hadde noe å gjøre. De lette etter noe å gjøre, og vi brukte rett og slett det enkle prinsippet om å spørre folk om de ville være med på dette. Og uansett hvem vi spurte, så sa alle ja med en gang de hørte låtene. Deretter ble det fart på sakene med å spille inn alt på nytt.
– Mick har vært aktiv musiker iblant annet Tank helt siden 80-tallet, men hva med deg, Malcolm? Du sier at du har holdt deg unna musikkbransjen siden 80-tallet. Var det bare telefonen fra Mick om de gamle låtene som skulle til for å få deg tilbake i bransjen?
Malcolm: – Etter White Spirit holdt jeg forsåvidt på med musikk, men i en litt annen genre. Jeg lagde en del musikk som ble brukt til tv, radio og slike kommersielle ting, men jeg likte egentlig ikke å gjøre det og gikk lei. Så jeg pensjonerte meg fra bransjen da jeg hadde familie og bedrift å ta hensyn til. Men etter noen år ringte manageren til The Sweet meg og lurte på om jeg hadde lyst til å være med på turné, og jeg sa nei. Det er ikke aktuelt. Bra band, men det er ikke meg i det hele tatt. Men jeg ble overtalt og vi hadde en fin tid, men det passet som sagt ikke meg, så det ble med den ene turnéen. Jeg syntes ikke det var så morsomt å spille sanger andre hadde lagd. Så ble det fullt fokus på familie og oppdra unger. Etter hvert flyttet vi også til Frankrike og det er der vi er nå. Og i 2020 fikk jeg den “forferdelige” telefonen fra Mr. Tucker.
– Godt å høre at dere har en spøkefull tone med hverandre, men hvordan føltes det å fullføre dette albumet, spesielt siden Brian Howe var en stor del av det men nå er borte?
Mick: – Da vi spilte inn albumet på nytt fikk vi gjort om på en del av versene og strukturen på låtene også. Vi beholdt de originale vokalpartiene og gitarriffene, men vi prøvde å sette det sammen på en riktigere og bedre måte. Flere av gitarsoloene måtte også lages på nytt, men selve grunnmuren og ideen fra demolåtene beholdt vi.
Malcolm: – Den opprinnelige demoen og måten låtene var strukturert var ikke helt riktig på alle stedene, så etter at vokalen var tatt ut så kunne vi spille inn alt på nytt og flytte på partier slik at det stemte bedre med slik det egentlig var ment å være.
– Sammenlignet med debuten deres høres det annerledes ut, selv om det fortsatt uten tvil er mye hard rock og litt metal i lydbildet.
Malcolm: – Det er ingen tvil om at debuten hadde et mye råere lydbilde, eller var mindre raffinert om du vil, og trommeslageren vår den gang lagde flere av melodilinjene, ikke Bruce. Men vi hadde våre begrensninger i bandet den gangen, og det låt som sagt litt begrenset. Janick har en helt spesiell måte å spille på. Men med Mick så flyter det bedre med keyboardet og han har masse kraft i tillegg. Han har alt som gitarist og det bare passer sammen med låtene. Som hånd i hanske. Derfor har låtskriverprosessen endret seg også. Vi har blitt eldre, klokere og forhåpentligvis smartere. Men vi har vokst opp og har også hatt mange forskjellige inspirasjoner. Mick liker Journey-ting og blues som Eric Clapton og Rory Gallagher, mens jeg kommer fra en mer klassisk retning som Rick Wakeman og lignende organister/keyboardister. Det blir en god miks til sammen.
– Men hvor går veien videre herfra? Har dere store planer for White Spirit?
Mick: – Vi har allerede startet med det neste albumet og har skrevet ti låter. Vi kommer også til å gjøre noen konserter neste år. Vi har akkurat gått til førsteplass i Japan, så vi planlegger å dra dit også. I tillegg planlegger vi en live-DVD, og så blir det noen festivaler neste sommer.
– Nummer 1 i Japan? Jøss, det er jo utrolig kult.
Malcolm: – Ja, på Amazon. Ikke dårlig for en gjeng med gamlinger. På det nye albumet vil det låte enda litt røffere, det blir en slags miks av begge de to andre platene. Vi har også spilt inn noen av de gamle låtene fra første skiva på nytt og det låter veldig bra, men det er noe for fremtiden. Vi er på saken.
– Helt til slutt, hvordan var det å være musiker og artist på 70- og 80-tallet? Det var vel litt andre tider den gangen?
Malcolm: – Du brydde deg ikke om noe annet enn å spille og reise rundt. Du hadde egentlig ikke tid til å drikke, spise og sove så mye, men tiden gikk til å kjøre til neste spillejobb og ikke minst holde konserter. Vi hadde konserter hver dag og det ble ikke tid til så mye annet. Vi møtte alltid andre band på diverse steder slik som bensinstasjoner for eksempel. Både gamle og nye band. Det var fortsatt en del 60-tallsband som fortsatt turnerte. Jeg husker spesielt et sted hvor vi spilte i Blackpool som het Norbreck Castle og vi pleide å møte Saxon på parkeringsplassen. Da tok vi oss en kopp te og snakket sammen. Ikke akkurat veldig rock ‘n’ roll.
– Hva med deg, Mick? Du har vært med i Tank i en mannsalder nå.
Mick: – Ja, jeg startet med “This Means War” og siden har det blitt ni album og mange konserter og turneer. Vi holder fortsatt på og vi har et nytt album som sannsynligvis kommer neste år. I tillegg blir det en stor turné i USA neste år, så vi holder det gående.
– Jeg må bare spørre om en ting når det gjelder Tank. Alt lå til rette for at bandet skulle bli virkelig stort, men det tok aldri helt av. De gamle skivene har høy status er klassikere innen NWOBHM-genren og de låter langt bedre enn mye annet fra samme epoke. Var det plateselskapet som ikke satset som var årsaken til at dere ikke oppnådde den store kommersielle suksessen, eller var det andre faktorer, Mick?
Mick: – Det var helt klart managementet. De lurte oss, og ja, vi kunne blitt et stort band, men det skjedde ikke.
– Så det var altså noen likhetstrekk med historien til White Spirit?
Malcolm: – Ja, bortsett fra at vi ikke hadde noe management. Vi spilte aldri utenfor Storbritannia. Albumet vår ble spilt i Japan og over hele Europa, men vi fikk aldri spilt noe sted utenfor landegrensene. Vi var unge og vi visste ikke bedre, så enkelt var det. Sånn er livet, man må bare gå videre.
Mick: – That’s rock ‘n’ roll.
– Så alt var ikke bedre før med andre ord. Det er annerledes i dag for deres del?
Malcolm: – Helt klart, det er helt annerledes nå, og vi har fått gjort ting på vår måte nå, slik det egentlig skulle vært gjort tilbake den gangen. Og så har vi lagt til litt ekstra på toppen av det hele med gjesteartistene. Alle er klare for å fremføre dette live, og jeg fikk faktisk akkurat en telefon fra Russell mens vi snakket her, men jeg ringer han opp senere. Vi gleder oss til å spille på festivaler, dra til Japan. Jeg har aldri vært i Japan, men det har Mick med Tank. >
– Gamle og nye fans kan altså forvente seg både litt fra gamle dager, men også nye låter. Det høres spennende ut og forhåpentligvis kommer dere på en visitt til Norge også. Da takker jeg så mye for praten og lykke til videre med White Spirit.
Malcolm og Mick: – Takk det samme, vi kjører på med det vi har og vi tar gjerne en tur innom Norge. Mens vi har snakket sammen nå så har jeg fått tre telefonsamtaler, blant annet fra det amerikanske managementet, så det skjer forhåpentligvis spennende ting fremover.
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2022