– Hei, Jan. Hvor holder du til?
– Jeg er i Trondheim.
– Ah. Flott by. Hell Blues Festival. Der skulle jeg gjerne ha vært hvert år om de hadde invitert meg.
– Vi får satse på at du blir invitert igjen. La oss like gjerne hoppe i det. Jeg har hørt på plata noen dager nå, og det er umiskjennelig Walter Trout som kommer ut av høyttalerne.
– Hehe, la oss håpe at det er en fordel.
– Jeg oppdaga deg i 1992 da jeg hørte “Transition” første gang, og da jeg leste meg opp før intervjuet vårt, oppdaga jeg at du har gitt ut album jevnt og trutt gjennom årene. Nærmest hvert år, eller i det minste annethvert år. Det er en rimelig hektisk hverdag.
– Jeg ga ut mitt første album i 1989, og har vel bare hatt to års pause på de 35 årene, da jeg var innlagt på sykehus, tilnærmingsvis død, og et års pause under pandemien, men vi skal prate om mitt 31. album nå, faktisk. Jeg forsøker ihvertfall å få til et album hvert år.
– Og på toppen av det turnerer du mellom slagene. Men la oss ta for oss det du nettopp sa. Du var døden nær, det var i 2014 vel?
– Riktig. 26. mai er det ti år siden jeg ble syk, men nå, ti år senere, føler jeg meg virkelig bra. Jeg er takknemlig over å få lov til å fortsatt holde på med dette. Å spille med bandet mitt, og turnere verden rundt. Det føles virkelig bra! Naturlig nok påvirker det et menneske dypt å gå gjennom det jeg gjorde den gangen. Jeg trodde ikke jeg kom til å overleve; det var det ingen som gjorde. Det var mange kvelder da legene sa til kona mi at jeg ikke kom til å klare meg gjennom natta. Jeg hadde pådratt meg hjerneskader, jeg kunne ikke snakke, jeg gikk ned 60 kilo. Det var et mirakel at jeg kom meg gjennom det, og det faktum at jeg prater med deg i dag påvirker meg dypt. Det er vanskelig å sette ord på hva det betyr, og det forandrer en på måten en skriver musikk på. Jeg ønsker at musikken min skal ha et budskap på en annen måte enn tidligere.
– Jeg har inntrykk av at budskapet alltid har vært viktig i tekstene dine?
– Det har du helt rett i. Jeg vil at musikken min skal formidle noe, ikke bare marshmallows og sukkerspinn, tull og tøys. Noen ganger lykkes jeg, men ikke alltid, men det tror jeg ikke man skal forvente heller. Tekster er vanskelige å formidle.
– Du har sagt at du alltid har forsøkt å skrive positive tekster, men ikke til dette albumet. Jeg leste tekstene mens jeg hørte plata, og merket meg at selv om tekstene er mørkere enn vanlig fra din penn, så er det alltid et lyspunkt der inne.
– Det er nok en viss tematikk der inne, om at hver og en av oss har kamper vi må kjempe oss gjennom, men at det alltid fins muligheter for at det ender godt til slutt, at livet er vakkert. Man må aldri gi opp håpet!
– Du har personlig erfaring der.
– Absolutt! Men jeg skal være så ærlig at jeg innrømmer at mens jeg lå på dødsleiet, var det tider jeg jeg følte at det ikke var håp lengre, men det var da kona mi tok tak i meg og ba meg beholde håpet, og kjempe videre.
– Det virker som om forholdet ditt til kona er nært.
– Det er det. Vi har et virkelig dypt og nært forhold. Definitivt! 33 år har vi holdt sammen.
– Det er et respektabelt tall. Spesielt i denne bransjen, der man er borte hjemmefra månedsvis i slengen. Dere bor i Danmark?
– Det gjør vi. Vi har et nydelig hjem ved Nordsjøen, nordvest i landet. Vi bor i en liten fiskelandsby med rundt 500 innbyggere, så det er ganske så annerledes enn huset vi har her i Los Angeles, hvor vi er nå. Her er vi omringet av mennesker til enhver tid, i motsetning til i Danmark, der vi kan legge oss litt mer bakpå.
– Høres deilig ut. Du skal ut på turné i Statene nå, før du kommer tilbake til Europa igjen i april. Hvordan forbereder du deg til en turné?
– Denne gangen har vi jo et helt nytt album som vi skal promotere, den skiva slippes 1. mars, og vi skal spille endel av låtene derfra, så vi er i gang med å øve inn de nye låtene nå. Jeg liker å holde setlista fresh, så det blir som regel noen nye låter til hver turné.
– Du nevnte den nye plata, så vi kan like gjerne hive oss rett på den nå. Du har valgt tittelen “Broken”. Er det en historie bak den tittelen?
– Vel, vi kan starte med å gå et par album tilbake, der jeg hadde ei låt som het “All Out Of Tears”, som vant klassen “Årets låt” under Blues Music Awards i Memphis. Den er skrevet av kona mi og meg, pluss en blues-sangerinne ved navn Teeny Tucker. Teeny hadde mistet sønnen sin, så vi møttes og skrev ei låt om sorg, og i den teksten, er det ei linje som lyder ‘I Know I´m Broken’, og hver kveld mens jeg sang den låten, følte jeg et behov for å skrive ei låt om at ‘I Don´t Wanna Be Broken’, og begynte å tenke på tida da jeg var avhengig av heroin og alkohol, og de årene jeg bodde på gata. Jeg spilte ikke gitar, jeg bare vandret gatene i Los Angeles på jakt etter rusmidler. Jeg har vært nykter i 37 år nå, men den gangen var jeg et ødelagt menneske, og jeg hadde mange mentale utfordringer som jeg har gått i terapi for. Jeg måtte skrive en tekst om det, og begynte med noen linjer, men det ble for nært for meg, for jeg begynte å leve gjennom den tiden på nytt igjen, så jeg ringte kona, som var i Danmark da, mens jeg var her i LA, og sa at jeg holdt på med denne teksten, men at jeg satt fast. Det tok kanskje en time, så sendte hun meg en e-post med noen tekstforslag, og dermed endte vi opp med denne låten, som fikk tittelen “Broken”, og dagen etterpå tok jeg den med meg i studio for å spille den inn. Jeg sendte den til Beth Hart, som er en venn av meg, som også har gjennomgått rusrehabilitering, og forstår hva det betyr. Hun ringte meg og ba om å få synge den sammen med meg, og da ble det sånn. Jeg er veldig stolt av den låten. Folk har sendt meg meldinger om at den betyr mye for dem, og at teksten hjelper dem å heles, og får de til å innse at de ikke er alene. Når jeg ligger på dødsleiet igjen, kommer jeg til å tenke tilbake på denne låten, og minnes den med stolthet. Og jeg er stolt over å ha skrevet den sammen med min kone, og jeg vil si dette med det samme; hun er den første danske personen som har vunnet en blues-pris, som vi vant for “All Out Of Tears”, som hun har på hylla hjemme i Danmark. Jeg har mine fem priser her i LA.
– For et privilegium det må være å få oppleve dette med sin bedre halvdel.
– Det er det. Du aner ikke! Vi har skrevet mange låter sammen.
– Jeg hørte umiddelbart at det var Beth som sang på den låten, det var ikke mange frasene som måtte til før hennes sjelfulle vokal skinte igjennom. Hun synger fra dypet hver eneste gang.
– Vet du, mann, hun har ikke filter. Hjertet og sjelen hennes kommer direkte ut gjennom stemmen hennes. I mine øyne er hun en av de største artistene vi har. Hun løftet virkelig den låten. Hun ga den en ny dimensjon. Jeg sang mine partier først, før hun la på sine, så sang vi siste vers sammen. Det var virkelig en opplevelse. Mens vi holdt på med den låten, kom Robby Krieger, gitaristen fra The Doors innom, og vi tre tilbragte dagen sammen. Beth og jeg la på vokalsporene, og bare satt sammen og prata resten av tida. Det var en utrolig fin dag.
– Det er noe helt spesielt når man er sosial i en studio-session. Om det kommer folk inn mens man jobber, eller man stikker innom sjøl, er det alltid en spesiell vibb på sånne dager.
– Haha, ja, det er jeg helt enig i. Det var utrolig moro å se fjeset hans, og bare invitere ham inn. En utrolig morsom dag.
– Det er en annen musiker med på skiva som vi kanskje ikke så komme. Hvordan ble Dee Snider en del av innspillingen?
– Haha, nei, det er kanskje ikke den mest naturlige koblinga, men forhistorien er ganske morsom. I fjor lagde han en Twitter-post om meg, der han skrev noe sånt som ‘hvem i helvete er denne gitaristen??’. Han lagde en egen tweet om meg! Dermed måtte jeg skrive om ham på min konto, og fortelle ham at det var meg han hørte på, så han endte opp med å sende meg en melding der han ba om telefonnummeret mitt. Han ringte meg, og vi prata endel på telefonen, og endte opp med å bli venner. Vi prata mye, og da jeg fortalte ham at jeg holdt på med et nytt album, ba han om å få synge ei låt sammen med meg. Jeg tenkte at dette måtte bli noe interessant, og ble nysgjerrig på hvordan blues-verdenen ville ta imot vokalisten i Twisted Sister, haha! Jeg bestemte meg for å lage ei låt for Dee, og ettersom han er et rocke-ikon, måtte låten rocke. Jeg kunne ikke ha ei blueslåt når Dee Snider skulle bidra, så jeg brukte et par dager på å lytte til Deep Purple, AC/DC og noen andre store rockeband. Signatur-låten til Dee er nok “We´re Not Gonna Take It”, så jeg bestemte meg for å lage ei låt i den gata. Jeg sendte den til ham, og vi sang den inn sammen, og faktisk så spiller vi inn en video med den låten neste uke. Den slippes vel rundt tida vi kommer til Europa, tenker jeg. Jeg er veldig fornøyd med den låten der.
– Jeg tør påstå at de fleste låtene dine har elementer av rock i seg. Jeg hører såvel Hendrix som Stevie Ray Vaughan, pluss bluesen fra de du har jobbet med, som John Lee Hooker, for eksempel.
– Det har du kanskje rett i, og jeg har nok opparbeidet meg en egen stil. Jeg er 72 nå, snart 73, og kommer nok ikke til å endre meg nevneverdig. Det låter som Walter Trout, og sånn kommer det til å forbli.
– Hvem lytta du til da du var ung og plukka opp gitaren?
– Vel, jeg var ti da jeg begynte å spille gitar, det var 1961, og jeg ville bli Bob Dylan, så jeg skaffet meg en akustisk gitar, og begynte å spille folk-musikk, men det endret seg da jeg var 13, og The Beatles kom. Da forsto jeg at jeg måtte få meg en el-gitar istedet, og finne meg et band. Så kom 1965, og jeg hørte The Butterfield Blues Band med Mike Bloomfield , og det var da jeg forsto hva jeg ville drive på med. Det var den lyden jeg ville lage. Jeg synes til og med at musikken jeg har spilt inn med John Mayall låter som meg, noe jeg er fornøyd med.
– Det skal ikke mange tonene til for at jeg hører det er du, verken på gitar eller vokal.
– Det synes jeg også, men det er veldig hyggelig at du hører det. Jeg håper jo at folk liker det jeg gjør, og hvis ikke, kan de lytte til noe annet, hehe.
– Du har en ganske stor tilhengerskare her, så det er noe i sounden din som treffer nordmenn, ser det ut til.
– Ja, jeg har lagt merke til det. Jeg skulle mer enn gjerne ha kommet tilbake til både Notodden og Hell Blues-festival, eller andre festivaler for den del, det er et stort bluesmiljø i Norge. Utrolig flott! Men det er som du sier; jeg tilhører den mer rocka delen av blues, og det har hendt at det har kommet folk bort til meg og sagt at jeg er rockegitarist, og ikke forstår hvordan blues skal utføres, men da jeg var ung spilte jeg med artister som John Lee Hooker, Big Mama Thornton, Percy Mayfield, Bo Diddley, Canned Heat og John Mayall. Alle disse hyra meg fordi de likte måten jeg spilte på, men jeg antar at de som mener jeg ikke kan spille blues kan mer om temaet enn denne gjengen, hehe. Men joda, jeg tilhører den mer rocka delen, jeg er ikke interessert i å spille 12-takter shuffle hele kvelden.
– Jeg tror jeg kan si meg enig der. Før vi gir oss har jeg lyst til å høre litt mer om tekstene dine, for jeg liker å dypdykke inn i tekstene for å finne budskap som ikke ligger opp i dagen. Hvor henter du inspirasjon til tekstene dine?
– Du har ihvertfall forstått hvor viktig tekstene er for meg, og jeg er nok til tider veldig personlig i tekstene mine. Jeg tenker på ting jeg har gått gjennom, eller ting mine venner har gått gjennom, eller ting ute i verden som opptar meg. Det er ei låt som heter “I Wanna Stay”, som handler om den første natta kona mi og jeg tilbragte sammen, og hvordan det føltes da vi våkna dagen etter, og hvordan det føltes da vi oppdaget av vi var sjelevenner. Jeg hadde lyst til å lage ei låt som kunne vært sunget av Luther Vandross eller Curtis Mayfield, jeg hadde lyst til å lage en r´n´b type ballade, så vi skrev den låten sammen. Om du hører på “Heaven Or Hell”, så er den et dikt, og jeg skal fortelle deg akkurat hva som inspirerte meg til å skrive den teksten. Jeg møtte en predikant på gaten for ikke så lenge siden, en gatepredikant, og han kunne fortelle meg at det er enkelte predikanter som sier at om en forelder aksepterer at deres barn er transseksuelle, burde de foreldrene bli skutt i hodet. Dette er ikke noe jeg finner på! Han sa også at de påstår at alle homofile burde bli avlivet og utryddet fra jordens overflate. Disse predikantene forretter altså Guds ord, en Gud som skal være rettskaffen, og påstår dernest at disse menneskene skulle ha vært utryddet, og at han ikke liker dem. Nå er ikke jeg spesielt troende på hverken himmel eller helvete, men om disse predikantene prediker om at folk skal bli drept, da er det en spesiell plass i helvete for dem. Dette er ikke hva Jesus ville ha sagt, og om du preker om drap, da er du et ondt, ondt menneske, og kommer til å tilbringe evigheten i helvete. Etter samtalen med denne gatepredikanten dro jeg hjem og skrev et dikt om hva han fortalte . Da tida kom for å lage plata, dukket diktet opp igjen, og jeg følte at dette måtte være med, men jeg fant ingen måte å inkorporere det i vokallinjer, men jeg fant ut at om jeg snakka ut ordene istedet, nærmest som en preken, kunne det fungere, og det synes jeg det gjorde. Jeg forsøker alltid å si noe i tekstene mine.
– Det er akkurat sånn jeg har oppfattet deg også. Og når du nå nevner “Heaven Or Hell”, så slo det meg hvor motsatt neste låt på plata; “I Wanna Stay” er. Den er helt i den andre enden av skalaen. Fra himmel og helvete til en kjærlighetshistorie. Det er en diskrepans i tekstene dine som er fascinerende, noe jeg alltid har satt pris på med deg.
– Oj, takk for det, mann, det er akkurat det jeg ønsker å oppnå med musikken min. Og jeg forsøker å få både platene og konsertene mine til å være en slags berg- og dalbane, og det var det jeg ønsket å oppnå etter “Heaven Or Hell”. Jeg ville ha fram en helt annen følelse og et helt annet budskap på den neste låten. “Heaven Or Hell” er ei sinna låt, og jeg er dritforbanna på såkalte kristne som preker ondskap og intoleranse, så låten etter måtte handle om kjærlighet.
– Du skriver også om hvordan verden forandrer seg, og at USA forandrer seg. Har det faktum at du tidvis bor i Skandinavia påvirket synet på hjemlandet ditt?
– Helt klart, og det gjør familien min også. Vi har tre barn, og alle bor i Danmark. Jeg tror ikke de flytter tilbake hit igjen, de kommer til å bli i Danmark resten av livet. Jeg ser elementer i det danske systemet som jeg skulle ønske USA kunne lære noe fra. I Danmark er det forbudt for store selskaper å donere penger til politiske kandidater. I USA mottar alle politikere ledere donasjoner fra store selskaper, og dermed gjør de hva selskapene vil de skal gjøre. Det er fullstendig korrupt, og jeg skulle virkelig ønske at dette systemet ble dratt opp med rota. Jeg har trua på at USA kan endre seg, men det jeg har lært av å bo i Skandinavia, er at myndighetene er mye mer opptatt av å ta seg av folket sitt der enn her i USA. I USA står du alene. Om du er fattig og har utgifter knyttet til helsa di… Ta levertransplantasjoner min, for eksempel. Den kostet oppunder 3 millioner dollar. Nå hadde jeg forsikring, men den dekker bare deler av inngrepet, men var jeg i Danmark, hadde det vært gratis, for de ønsker det beste for folket sitt.
– Det samme gjelder her i Norge, men det er en annen historie. Det er interessant hvordan du inkorporerer livet inn i tekstene dine.
– Takk for at du sier det, det er akkurat det jeg forsøker å oppnå, og jeg forsøker å skrive noe som betyr noe for meg, rett og slett. Jeg kan bare synge låter jeg føler betyr noe for meg personlig, så jeg kan synge ut ordene på en troverdig måte. Det er som når Little Richard synger “Wop bob a loo bop”, han mener det, og så troverdig forsøker jeg også å være. Ikke at selve teksten skal ha så sosialt troverdige ord, men det må synges som om man mener det uansett.
– Nettopp, og det er hva jeg liker med bluesen og tidlig rock n´ roll. De sang låtene sånn som de følte de, ikke for å tjene penger. Da rock var følelser.
– Nettopp. Der traff du spikeren på hodet, mann. Akkurat sånn! Det er sånn jeg ønsker at folk skal huske meg når jeg er borte. Om de vil vite hvem jeg var, er det bare å sette på musikken min.
– Det tror jeg er fine ord å avslutte med, mr. Trout.
– Takk skal du ha, la oss håpe jeg kommer meg tilbake til trøndersk jord igjen, det er alltid trivelig.
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Alex Solca, Leland Hayward
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2024