Covid-19 har fått svært aktive band til å tenke nytt og kreativt. I fjor sommer tok Vreid med seg et filmteam og instrumenter og på hytta og leverte en svært stemningsfull konsert i fjellheimen. Når kvartetten begynte arbeidet med konseptplata «Wild North West» kom idéen om å filmatisere historien.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Nesbo Talle
Vreid er et band man ofte ser på festivalplakatene. I 2020 ble det naturligvis lite av dette. Livestreaminger og plateinnspillinger har det blitt mange av. Ved å filmatisere en skive tøyer Vreid strikken et hakk lengre.
– Da vi begynte å skrive plata så vi at det tok
retningen mot et konsept. Vi hadde lyst til å lage en fortelling rundt plata og
så for oss etter hvert et par tre musikkvideoer. Samtidig synes vi
musikkvideoer er blitt så kjedelige. Det er gjerne lyricvideos og mye det
samme. Man finner noen fine naturbilder og slenger på litt tekst. Jeg tenkte at
det må da gå an å gjøre noe mer enn det. Da vi filmet konserten fra hytta i
sommer fikk vi et veldig godt forhold til Håvard som produserte den og som vi
har jobbet med før. Han lanserte idéen om å lage en historie og video til hver
låt og sette det sammen. Jeg tenkte jo at dette er fullstendig galskap. Vi har
jo ikke gjort noe sånt før og ikke har vi tilgjengelige ressurser. Men han var
jo så entusiastisk, og når du finner folk som er villig til å hoppe inn som et
femte medlem og vil jobbe dag og natt for dette og ikke eier begrensninger, så
blir man jo revet litt med. Idéen kom i juli/august, og da var det jo ikke så
mye annet å finne på. Så da bare hoppet vi i det. Vi brukte enormt mye tid på
det, og det påvirket jo plata også. Vi skrev jo filmen og omarrangerte musikken
til den, så vi fikk jo en helt ny kreativ innfallsvinkel på arbeidet vårt.
– Både film og plateinnspilling er blitt ferdigstilt på under et halvt år?
– Ja, det var veldig intensivt. Vi hadde jo veldig begrenset med ressurser, så
vi måtte planlegge nøye før vi satte i gang. Selv om vi hadde planlagt alt ned
til minste detalj er det jo noe når du står på location og jobber.
Kreativiteten må få leve litt, så noe på impuls ble det hele veien. Vi har
sittet kveld etter kveld og testet, og Håvard har sendt meg klipp hvor jeg har
gitt tilbakemeldinger på hva jeg liker og ikke liker, så vi har nok brukt
atskillig flere timer på dette enn på noe annet vi har gjort tidligere av både
spilling og innspilling.
Hváll er medregissør og produsent av filmen, samtidig
som han er bandets låtskriver. Jeg vil gjerne vite litt mer om hvordan dette
parallell-arbeidet har fungert. Med andre ord Hváll og Vreids versjon av høna
og egget.
–
Jeg begynte med rammene til et nytt album og skrev jevnt og trutt. I september
begynte jeg å samle ideene for å se hvor plata ledet hen. Plata var langt fra
ferdig skrevet da vi begynte med filmen, og da vi begynte å se resultatene av
filmingen måtte jeg gjøre enkelte strukturendringer i forhold til opprinnelige
idéer. Det måtte fjernes ting og legges til ting, og sånn holdt vi på helt frem
til jul. Det er jo elementer på plata som kom på plass rett før den ble ferdig
mikset. Det har jo med å gjøre at selv om man hører det som et album begynte
man også å se på det som et soundtrack. Det var en utrolig morsom måte å jobbe
på, det pustet et helt nytt liv i ting.
– Synes du musikken og filmen hører sammen, eller står plata seg godt alene?
– Jeg synes selvfølgelig det passer godt sammen, noe som er utgangspunktet,
men føler ikke det er noe problem å høre plata som et separat produkt. Jeg tror
folk har stor glede av plata, men ved å se filmen i tillegg får du en helt
annen stemning og kanskje hører musikken på en annen måte. Du vil nok da se
andre bilder i hodet neste gang du hører plata enn om du ikke har sett filmen.
– Med andre ord utfordrer dere ikke Spotify og andre musikkplattformer med at
det må være bilder med musikken?
– Hehehe, nei, vi gjør ikke det. Men vi synes jo det er en fordel og er
veldig glade i formatet selv da. Jeg husker jo da man begynte å høre på heavy
og fikk tilgang til Headbangers Ball og bare ventet på «Triple Thrash Treat».
Hører jeg en tone av Twisted Sister eller «One» med Metallica, så tenker jeg
med en gang på videoene. Så det hadde vært helt fantastisk om noen fikk denne
følelsen av «Wild North West».
Filmen vil følge med som DVD i både CD og vinylutgaven
av plata, samt streamet i forbindelse med plateslippet.
–
En del kinoer har også vist sin interesse, og vi håper på å sette den opp en
fire-fem steder i Norge. Det er også internasjonal interesse, men da må det
åpnes opp litt mer først.
– I filmen ser vi karakteren som legger ut på livets reise, og møter på både
død og galskap. Føler du dette reflekterer verdensbildet i dag?
– Ja, jeg håper jo det. Ikke noe er bedre enn om det symboliserer en rekke
ting. Vi har laget en historie fra første til siste låt, men det er helt klart
metaforer underveis. Starten på filmen er jo denne klassiske utferdstrangen som
mange unge mennesker har, der du er fylt med vilje, håp og glede, og ingen ting
virker uoverkommelig. Så er det jo en gang sånn at i livet så møter du mange
episoder som former deg som person og som vil prege deg for resten av livet.
Det er mye selvopplevd, men også historier man har hørt fra familie og venner
fra eldre tider, så har vi latt dette spinne med fantasien.
– Du nevner jo det har vært knapt med ressurser, og da
er det kanskje naturlig man gjør en film et sted man kjenner, men hvor viktig
for historien er det at dette ble gjort i Sogndal?
–
Det har jo hele tiden vært en del av identiteten vår. Vi har alltid vært
opptatt av historie i musikken vår, og mye er basert på faktiske hendelser. Så
er jo dette et område som har mange minner og stemninger fra vår oppvekst, og
da føler jeg det er lettere å dramatisere en historie der du er kjent. Så er
det jo fantastiske kulisser med sin dramatiske natur som absolutt kler
musikken.
– Og nettopp det vil jeg tippe er grunnen til at dere valgte å streame en
konsert her, fremfor et tomt lokale.
– Vi hadde jo spikret en del festivaljobber og gledet oss veldig til disse,
og plutselig blir alt revet vekk og vi var svært frustrerte. Så begynte jo
disse streamingene og også vi var innom tanken å leie Rockefeller eller en
annen scene. Kult nok det, men det er liksom ikke så spesielt og jeg tror ikke
vi ville vært så inspirerte ved å gjøre det sånn. Så begynte vi å leke med
tanken om å gjøre noe helt absurd. Er det noe vi har hatt lyst til å gjøre før
som vi nå kan realisere? Vi har jo tenkt at er det noe sted vi vil spille så er
det her hjemme ute i skogen. Det er her vi lager musikk, det er her vi koser
oss og har det moro. Så er det jo noe med å slippe all logistikk og det å
arrangere noe, hehe. Så da stablet vi opp utstyret og dro i gang og lot det stå
til. Og det gikk jo veldig bra.
– Jeg vil litt tilbake til «Wild North West» (som anmeldes her!). Det første som slo meg da jeg hørte plata var nemlig at her spilles det mye bass.
– Heeey, hehe. Men ja, jeg prøver jo på det, samtidig som jeg hater når det blir overspilling. Jeg er opptatt av at det skal være enkelt, men hele bandet er opptatt av fremtredende bass i miksen. Det er ofte noe vi savner i ekstrem metal, i den grad vi kan kalles ekstreme da. Men det er et viktig element. Bare se på 70-tallet, der er det mye bass.
– Et drøyt minutt uti første singel «Wild North West” ligger gitarene med enkle korder og orgel i bunnen hvor bassen er det førende element.
– Jeg lager alltid alt på gitar. Selv om man har mye verktøy tilgjengelig, så kommer alle ideer når jeg sitter og klimprer på gitaren. Det er når rammene er på plass jeg begynner å tenke på andre instrumenter, det er sjelden jeg komponerer på bass. Når alt har fått satt seg litt i hodet så begynner tankene om hvor de ulike elementene skal få slippe til. Og det er nok noe jeg er blitt flinkere til med årene. At ting ikke bare kastes oppå hverandre, men får puste, og da frigjør man plass til nettopp det du sier. At gitaren bare ligger under med korder og lager stemning, så får eksempelvis bassen være det bærende.
– Du havner jo selv på asylet i den thrasha «Shadows Of Aurora» som kanskje er min favoritt. Så har du rockelåta «Dazed And Reduced» som kanskje gjør dette til den mest varierte Vreid plata noensinne.
– Vi har alltid hatt mye variasjon, men denne gangen er det kanskje mer rendyrket. Som du sier er det mye thrash i «Shadows Of Aurora», og er nok litt mer i retningen av hva vi holdt på med på demostadiet før Ulucus Molle, mens «Dazed And Reduced» er en hyllest til Alice Cooper og 70-tallet, og er absolutt det mest rocka vi noensinne har gjort. Jeg er veldig glad i varierte album, så lenge man finner en rød tråd i dem. Jeg vil nok aldri klare å skrive en plate med åtte låter i samme gata, for meg er variasjon viktig. Men for all del, jeg liker mange stilrene skiver, men ville aldri klare å lage det selv.
– Jeg ser på rulleteksten at Terje «Valfar» Bakken bidrar med tangenter?
– Ja det er ganske spesielt. Det var vel i april midt i nedstengningen at jeg satt i studioet og rotet rundt i gamle filer. Her ligger alt av Vreid, men også Windir. Jeg åpnet en mappe fra 2002 med idéer jeg og Terje hadde laget som jeg slett ikke kan huske. Det ble vel gjort en kveld og noen pils senere så var alt glemt. Jeg begynte å leke med disse idéene og ble veldig inspirert. Vi jobbet jo veldig tett sammen og da jeg satt der alene med de idéene følte jeg den gamle vibben. og etter to dager med de idéene hadde det blitt til en låt. Jeg skrev mye nye ting, men grunnlaget til verset er en av de gamle idéene, og der lå det en synth jeg syntes låt helt fantastisk. Jeg tenkte at vi måtte spille inn det på nytt, men opptaket til Terje hadde en egen stemning, så vi måtte bare bruke det.
– Låta det er snakk om er «Into The Mountains», som jeg skriver i anmeldelsen låter veldig Windir. Naturlig nok. Nylig kom jo de gamle Windirplatene på vinyl i en lekker treboks.
– Da vi holdt på med Windir var det jo knapt en sjel som var interessert i vinyl. (Rolig nå, min gode mann! Journ. anm). Etterspørselen startet vel allerede i 2010, men vi måtte gjennom noen runder med plateselskap for rettigheter og alt det praktiske. Også var vi litt sta på det, skulle det gis ut på vinyl skulle det være kvalitet og det måtte være samlet i en boks i 1184 eksemplarer. Da rynket mange på nesa og mente at det måtte være veldig kostbart og foreslo at vi heller skulle gjøre det sånn og sånn. Men nei, det var sånn vi ville gjøre det. Det er mange som har spurt oss om å få gi det ut på vinyl, men nå fikk vi et veldig godt samarbeidsforhold til Season Of Mist, som fikk litt fart i prosjektet. Opprinnelig skulle dette ut i 2018. Så ble det 2019, men i 2020 var vi endelig klare, hehe. Det tok litt tid, men vi er veldig glade. Jeg har gledet meg lenge til dette.
– Det har i vinter vært en cup på Extreme Metal Norway på Facebook hvor tidenes death/black metal skive skal kåres (siden 90-tallets norske black metal skive ble kåret i fjor var de deltagerne ekskludert fra denne cupen), og både «1184» og «Likferd» nådde veldig langt, og mange har veldig gode minner i forbindelse med disse platene.
– Responsen har vært der hele tiden, og den har vært ganske jevn. Etter at vi startet Vreid har vi turnert veldig mye, og det er ikke et sted vi har spilt hvor det ikke dukker opp noen i Windir t-skjorte, vil ha signert ting eller snakke om bandet. Så vi merker jo at dette var et band som har betydd mye for mange. Og det setter vi pris på. Det føles jo som en mannsalder siden vi holdt på aktivt med Windir, og siden Terje forsvant så tidlig er det jo stor stas å oppleve denne oppmerksomheten så lenge etterpå.
– Det er fortsatt mulig å høre en Windir låt i ny og ne på en Vreid konsert.
– Vi gjorde jo en runde i 2014 hvor vi spilte fra hele katalogen til både Ulcus, Windir og Vreid, og etter det har jeg fått mer smaken på det å hente frem gamle låter en ikke har spilt på lenge. Da vi startet Vreid var det hele litt sårt og vi ville bare gå videre. Når en har fått det hele litt på avstand gir det oss litt kick å dra frem disse låtene.
Ved siden av Vreid jobber også Hváll med musikk i form av arrangementer, og er med i teamet bak Tons Of Rock. Snakker om perfekt karrierevalg i tiden vi er inne i nå.
– Hahaha, ja det stoppet jo helt opp det. Sånn er det når du satser alt på en hest. Men jeg er glad jeg får drive med rock’n’roll døgnet rundt, så får vi bare håpe det kommer i gang igjen, kanskje til høsten eller noe.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2021