Tjue år har gått siden et av Skandinavias mest suksessfulle band de siste årene, startet sin reise. Gruppa er selvfølgelig Volbeat, og akkurat nå er de ute med sin åttende fullengder «Servant of the Mind». Ifølge trommis og originalmedlem, Jon Larsen, er den en smeltedigel av alt de har lagd opp til nå, og vil glede de som liker det heavy. Vi fikk høre mer om albumet, og hva Metallica syntes om deres versjon av «Don’t Tread On Me», da vi tok et Zoom-møte med vår danske venn.
Tekst: Glenn Knudsen
Foto: Ross Halfin
Livefoto: Da Forker
– Hei, Jon! Hyggelig at du ville prate med oss. Dere gjennomførte tidligere i høst en liten turné i statene. Hvordan var det å stå på en scene foran tusenvis av mennesker igjen?
– Det var faktisk helt utrolig deilig. I likhet med alle andre, så har vi ikke stått på en scene på halvannet år, eller noe i den duren. Den første kvelden var det faktisk sånn at vi var litt usikre på om vi husket hvordan alt ble gjort, og hva vi skulle gjøre, og vi var litt rustne for å være ærlig med deg. Vi hadde øvd mye, og følte oss så klare som vi kunne bli, men det er alltid litt annerledes når du faktisk skal opp på scenen for å spille. Men uansett så var det godt å være tilbake igjen.
– Jeg vet at mange av oss er mer enn klare for å gå på konserter igjen, og var det samme «viben» blant folket i USA også?
– Det var det, men de var faktisk litt rustne de også. I begynnelsen sto de bare der, og vi så lite action blant publikum. Så du kan si at både vi og publikum var begge litt rustne sammen.
– Dere har jo holdt på med dette en stund nå. Volbeat fyller jo nemlig tjue år i år som band og det er jo en prestasjon. I tillegg til det så har dere vært utrolig produktive, og gitt ut intet mindre enn åtte album på de årene. Trodde dere at det ville var så lenge når dere startet?
– Nei nei nei, og i hvert fall ikke meg! Jeg har fortalt denne historien mange ganger om da vi begynte å øve sammen som Volbeat for tjue år siden. De første låtene Michael (Poulsen, vokal og gitar) skrev var for eksempel en slags Black Sabbath-aktig låt, og jeg sa at det var kult. Så kom sang nummer to, og det var en mer punka låt som Offspring eller Green Day, og jeg tenkte at ja, okay det er også kult. Den tredje var som snytt ut av nesa på Metallica, og jeg sa til han at den også var kul. Så spurte jeg han hvilken retning vi egentlig skulle ta og hvilke av de typen låter vi skulle spille? Skulle vi spille som Black Sabbath, Offspring eller Metallica? Da svarte han at vi skulle spille det vi følte for, og at han ikke brydde seg om hva folk mente. Min umiddelbare reaksjon var at dette ikke kom til å fungere, og at folk ikke kom til å falle for det. At de ville spørre seg hva i helvete var det vi holdt på med? Tjue år senere viser det seg at mange mennesker faktisk gikk på det, og skjønte greia med hva Michael ville, og jeg er glad for at de gjorde det og at jeg tok feil.
– Dere virker jo til å vokse dere sterkere og sterkere for hvert år som går. Men over til det som er grunnen til at vi prater sammen i dag, og det er det nye albumet deres. Gratulere med en knakende god skive!
– Tusen takk!
– Utgivelsen har fått tittelen «Servant of the Mind», og er ute akkurat tidsnok til å rekke kjøpefesten før jul. Var det med overlegg?
– Ja, du kan vel egentlig si det. Det er vel ikke noen hemmelighet at det er et marked for nye utgivelser rundt jul. Men det var ikke sånn at vi følte at vi måtte gi den ut nå rett før jul, fordi albumet var egentlig ferdig innspilt for et års tid siden. Det var managementet vårt som foreslo at vi burde gi det ut sånn at det traff med julehandlingen, og vi er jo ikke alene om å gjøre nettopp det.
– Dere har valgt å slippe en handfull singler fra albumet, som jo er det vanlige å gjøre. Jeg lurer på om dere fikk spilt noen av singlene på turnéen i statene, og hvordan folket der borte så ut til å motta de nye låtene?
– Vi fikk spilt «Wait A Minute My Girl», og «Shotgun Blues». I tillegg til de låtene gjorde vi «Don’t Tread On Me», som vi spilte inn vår egen versjon av for «Blacklist»-albumet til Metallica. Og jeg synes responsen fra publikum var bra. Det virket som de likte de nye låtene.
– Hva med «Don’t Tread On Me»? Hvordan tok folk imot versjonen dere hadde lagd?
– Jeg var egentlig litt redd for å gjøre Metallica-låten, og vi var litt usikre på om det var riktig å spille den. Men alle sa at vi burde gjøre det. Vi ble fortalt at den hadde blitt spilt mye på radioen der borte, så vi skulle bare gønne på. Folk elsket den, så det virker som at vi har truffet godt på tolkningen vår. Vi spilte faktisk på to festivaler med Metallica mens vi var der borte, og da var vi ganske sikre på at vi ikke fikk lov til å spille den. Da fikk vi tilbakemelding fra Metallica at vi kunne spille den på den ene av de to kveldene, når de selv ikke hadde tenkt å spille den. De kjørte en «Black Album»-kveld den ene av de to festivalene, og da fikk vi ikke lov til å spille den.
– Har dere fått noen tilbakemelding fra Metallica selv på låten dere covret?
– Michael Poulsen fikk en SMS fra James Hetfield der det sto; «Awesome». Bortsett fra det har vi ikke hørt noe – som jeg vet om i hvert fall.
– Et «awesome» fra James Hetfield holder vel i massevis, haha. Så dere ble altså valgt ut til å bidra på albumet «Blacklist», som Metallica ga ut tidligere i år, for å feire at «The Black Album» er tretti år. Dere «Volbeatifiserte» låten «Don’t Tread On Me», og jeg lurer på om det var en morsom låt å rive fra hverandre, for så å bygge den opp igjen?
– Det var faktisk en utfordrende låt å gjøre. Vi køddet faktisk litt med hele greia, fordi da vi fikk tilbudet fra managementet vårt om å spille på denne tributeskiva for Metallica, så svarte vi; «Hvem?». Ingen lo, haha. Men vår umiddelbare tanke var faktisk å takke nei. Og det var helt enkelt fordi alle kjenner til «The Black Album», og alle har en mening om den – uansett om du elsker den eller hater den. Vi sa da at hvis vi skulle si ja til dette, så ville vi ikke ta for oss en av de mest kjente låtene. Vi ønsket å få velge blant de mer obskure låtene fra albumet. Så vi fikk valget mellom «Don’t Tread On Me», og en annen som jeg ikke husker lengre. Vi var litt usikre på om vi kom til å klare det, fordi det siste vi ønsket var å lage en kopi av den originale låten. Det som så skjedde var at vi var i studio og jobbet med noen andre låter, og hadde tenkt å ta den helgen fri. Så sa Michael at han ville bli igjen med en gitar og en forsterker for å prøve å se om han kunne komme på noe. Hvis han ikke klarte å komme på noe, så skulle vi takke nei og si at vi ikke kom til å være del av «Blacklist». Da vi andre kom tilbake den påfølgende mandagen, kunne han fortelle oss at han trodde han hadde noe. Vi lyttet gjennom originalen av Metallica, og han fortalte oss hva vi skulle endre, og hvordan vi skulle endre den. Vi spilte den faktisk inn i deler, fordi vi hadde jo ikke øvd noe særlig på den. Vi tok for oss bit for bit, på den måten at vi spilte av det Metallica gjorde på originalen, og så spilte vi inn vår versjon av det samme partiet. Så gikk vi videre til neste, og neste osv. Da vi hadde gått gjennom hele låten, satte vi sammen det vi selv hadde spilt inn og hørte på det. Resultatet var ikke så ille som vi kanskje hadde fryktet, og tenkte at dette faktisk kunne funke ganske bra, så vi sendte det til Q-Prime – som er managementet til Metallica, for å høre hva de syntes. De svarte at de digget det, og vi skrev tilbake at det var deres til å bruke som de ville, så værsågod.
– Albumet «Blacklist» er helt klart en pose med blanda drops, men det er noen versjoner som virkelig funker, og jeg må innrømme at jeg digger deres versjon av «Don’t Tread On Me». Den er lett gjenkjennelig, men samtidig høres den ut som en låt dere kunne ha lagd selv.
– Kult at du synes det. Jeg har albumet, men jeg har ikke fått hørt skikkelig på det enda. Jeg kjenner til Ghost sin versjon av «Enter Sandman», og den de gjorde med Miley Cyrus. Begge er ganske lik originalen, men så har jeg også hørt et par versjoner av låter der jeg har tenkt «hva i helvete er dette», haha.
– Over til «Servant of the Mind” igjen, så har jeg lest at Michael Poulson har sagt at det bare tok tre måneder å skrive hele albumet. Og at det fløt utrolig lett, og var et enkelt album å skrive. Har du samme opplevelse av dette?
– Det tok bare rundt to, og en halv uke faktisk. Det gikk så glatt, og det gikk så fort. Jeg hadde trommene mine spilt inn på to dager, så produsenten vår Jacob Hansen sendte meg hjem, og før vi egentlig var klar over det så var vi ferdige med innspillingen. Vi hadde da et par uker igjen med studiotid, så vi bestemte oss for å spille inn noen coverlåter for utvidede utgaver av albumet osv. Vi gjorde en The Cramps-låt og en Wolfbrigade-låt, og de vil bli gitt ut som bonusspor.
– Jeg må bare innrømme at jeg i de senere år har mistet dere litt, og at dere kanskje i litt vel stor grad har lent dere mot det radiovennlige. Men med dette albumet føler jeg at dere er farlige igjen, og at dere er tilbake der mange ønsker dere. Litt tilbake til de første litt hardere albumene kanskje?
– Det er kanskje et spørsmål som Michael burde ha fått svart på, men ja du er nok inne på noe der. Vi visste helt klart at vi ikke ønsket å gjøre et nytt «Rewind»-album, fordi nå har vi gjort det, og vi ønsket ikke å lage et nytt album i den gaten, kan du si. Når Michael kom inn med nye sanger viste de seg å være tyngre enn det vi har gjort i de senere år ja. Det var mer riffbaserte sanger, og gjerne litt mer tilbake til det vi kom fra med de tre-fire første albumene våre. Samtidig så er melodien der enda, men det er betydelig tyngre enn det forrige ja, det er helt sikkert.
– Ja, for låtene på dette albumet oser av tunge riff, men samtidig melodier som du faen meg kan nynne til. Jeg har alltid følt at nettopp den kombinasjonen var Volbeats greie. Å klare å mikse de to elementene til noe farlig, men samtidig vakkert.
– Ja, helt klart. Vi har alltid gjort det, helt siden vår spede begynnelse. Gjerne de første par albumene var enda litt hardere og tung på den måten, men vi var ikke fult utviklet som band enda, og Michael var ikke fult utviklet som den sangeren han er. Han har blitt en bedre sanger siden de første par albumene, og det gjør at vi kan utvikle oss som band også, i forhold til de låtene vi skriver. Jeg liker å tro at vi alle har blitt bedre musikere med tiden, Gud forby.
– Dere flørter jo til og med litt med svensk death metal i starten på låten «Becoming» – og du har til og med en liten «blast beat» gående der. Kan du fortelle litt om trommingen din på den låten?
– Trommene på den låten var faktisk veldig vanskelige å få til, fordi jeg har ikke spilt på den måten på lang tid. Sikkert 25-30 år, og vi har av og til vurdert å kjøre på med litt «blast beat» uten at det har blitt noe av. Jeg var egentlig imot det til å begynne med og hadde egentlig ikke noen tro på at det ville fungere. Men jeg tror faktisk jeg gjorde den tromme-greia på ett forsøk. Jeg fikk tommelen opp fra produsenten vår, og jeg var litt overrasket for å være ærlig, men det gikk og resultatet ble dritkult.
– Jeg så på Facebooksiden deres at Michael dedikerte låten til L.G. Petrov fra Entombed, som gikk bort tidligere i år. (Men vi har intervju med ham her!)
– Ja han gjorde det. Vi kjente Entombed godt og vi turnerte en del med Entombed de første årene våre. Han var alltid så morsom, og trivelig å henge med. Han var en gladgutt rett og slett. Hver gang vi kom til Stockholm, så var han alltid der for å drikke opp all ølet vår, haha. Han brukte å komme opp på scenen med oss for å gjøre låten «Evelyn», og han likte alltid å ta del i ting. Han var en godhjerta, fantastisk fyr, og han var nok i bakhodene våre når vi skrev, og spilte inn «Becoming». Vi var sjokkerte da vi hørte at han var gått bort, og følte vel at det var helt feil at det var akkurat han som var borte. Vi vil alltid huske han med kjærlighet.
– Når folk får hørt gjennom albumet vil nok låter som «The Sacred Stones», «Say No More» og «Lasse’s Birgitta» – i tillegg til singlene, være låter som vil fenge fansen. Men en av låtene på «Servant of the Mind» som skiller seg ut er «The Devil Rages On». Den er en skikkelig blytung rockabilly-låt som får meg til å tenke på The Cramps. Rett og slett en sykt kul låt. Kan du fortelle meg litt om akkurat den sangen?
– Den skiller seg nok litt ut ja, men igjen så har vi egentlig alltid flørtet litt med den typen sound, og stil. Forskjellen er vel at med «The Devil Rages On» har vi klart å perfeksjonere det vi har prøvd på før. Den har som du er inne på litt av den der The Cramps-greia, og jeg vet at Michael er stor fan av The Cramps. Det var et morsomt spor å gjøre, og helt klart en utfordring, men den funker som bare det.
– Jeg drister meg utpå og sier at dette fort kan være det beste albumet dere har gitt ut. Hva tenker du selv om «Servant of the Mind»?
– Jeg føler vel at denne skiva er en solid miks av alt vi har lagd siden vi startet som band. Jeg mener at den har litt av alt vi har gjort, helt opp til nå, og vi er veldig stolte av denne skiva. Vi gleder oss enormt til å komme oss ut på veien, og spille alle disse låtene fra scenen.
– Ja, for dere skal tilbake til USA etter jul med Ghost og så blir det Europa til sommeren, er det så?
– Ja, det stemmer det, og når det gjelder turneen med Ghost så kommer vi nok til å spille de aller fleste sangene fra «Servant of the Mind». Gjerne ikke alle på samme konsert, men at vi mikser litt, og ender opp med å ha spilt alle låtene mot slutten av den turneen. Det blir også spennende å se hvilke sanger som publikum vil digge, og hvilke som gjerne ikke treffer så godt. Det vet vi jo ikke før vi faktisk spiller dem i på konserter. Noen ganger når du gir ut et album, så føler du deg sikker på at enkelte spor vil funke som bare det, men så gjør de det ikke. Og motsatt, at spor du i utgangspunktet ikke trodde ville funke på scenen, blir publikumsfavoritter. Vi må nesten bare spille dem å se hvordan folk reagerer.
– Til slutt så lurer jeg, som sikkert alle med hjerte for Volbeat gjør, på hvordan det står til med stemmen til Michael? Han måtte jo ha en operasjon på stemmebåndene sine for et par år siden.
– Han er tilbake! Han har fått noen øvelser som han gjør hver dag for å hjelpe på stemmebåndene sine, så han er tilbake. På den turnéen vi nylig gjorde i USA hadde han en konsert der han hadde litt problemer. Men sånn har det egentlig alltid vært med han. Han trenger et par konserter for å få stemmen helt der han ønsker, og så glir det fint etter det. Så det er ingen grunn til bekymring, for de som har vært urolige.
Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2021