Vinny Appice var bare 23 år da han ble verdensberømt som den nye trommisen i Black Sabbath i 1980, og fulgte senere Ronnie James Dio tett opp gjennom hele hans karriere. Men visste du at hans første arbeidsgiver var John Lennon? Siden Ronnies død har vi sett ham i mange sammenhenger, senest i Last In Line. Vi fikk trommelegenden i tale fra hans hjem i Los Angeles.
Tekst: Geir Amundsen
Livefoto: Anne-Marie Forker
Foto Vinny/RS: Alex Solca
Foto Vinny/Carmine: Joey Webster
– Hey Vinny, hvordan står det til i California for tiden? Er det
åpnet opp for konserter igjen nå i juni?
–
Ja, faktisk kom jeg akkurat hjem fra Ohio etter å ha gjort et par konserter der
med Sabbath Knights – vi spiller gammel Sabbath og litt Dio. Det var utrolig
gøy, og det kom bra med folk – og det var de første konsertene jeg har gjort på
femten måneder.
– Følte du deg ute av trening, eller gikk det greit?
– Neida, jeg har holdt meg aktiv, spilt inn flere skiver og gjort livestreams
hver uke, så jeg er i godt slag!
– Hvor mange kan dere ha i publikum for tiden?
– Usikker, men vi hadde nok over tusen nå i helga! Og jeg leste at Foo Fighters
skal gjenåpne Madison Square Garden om en måneds tid. Så nå føler vi endelig at
ting snart er tilbake til normalen.
– I juli slippes ”Skygazer”, den andre skiva til Resurrection Kings, bandet du har sammen med gitarist Craig Goldy (ex-Dio) og vokalist Chas West (ex-Bonham, Lynch Mob). Har dere egentlig noensinne spilt konserter?
– Nja, Resurrection Kings er mer et prosjekt iscenesatt av (plateselskapet) Frontiers enn et aktivt band, la oss si det på den måten. Men ja, vi gjorde et par konserter her i California da førsteskiva kom ut, i 2016. Denne gangen har bare filene blitt sendt til hver av oss, og vi har spilt inn våre deler separat og så har de blitt satt sammen.
– På forrige skive hadde dere bassist Sean McNabb (ex-Dokken, Great White), mens denne gang er det produsent, låtskriver og keyboardist Alessandro Del Vecchio som har gjort også bassen?
– Ja, riktig, så det er egentlig ikke det samme bandet lenger. Alessandro gjør litt av vokalen også. Jeg aner ikke om det er snakk om noen konserter.
– Du kjente jo Craig Goldy fra Dio, dere gjorde ”Dream Evil”-skiva og en turné sammen. Men var du også involvert i hans Dio-hyllest, The Dio Disciples?
– Nei. Jeg gjorde riktignok fire-fem konserter sammen med de i starten, rundt 2012, da Simon Wright ikke hadde anledning. Men jeg har ellers ikke noe med det å gjøre, det er Craigs prosjekt. Jeg er opptatt med Last In Line sammen med Vivian Campbell, Dio’s originale gitarist. Vi var i praksis det opprinnelige bandet uten Ronnie, da Jimmy Bain fortsatt var i live i hvert fall.
– Jeg har alltid følt at det er et visst konkurranseforhold mellom The Dio Disciples og Last In Line, men du klarer å ri begge hester.
– Forskjellen er at da vi startet Last In Line, så var vi det bandet som skrev låtene og spilte de inn sammen med Ronnie James Dio på de tre første skivene. De som spiller i The Dio Disciples har ikke hatt så mye med Ronnie å gjøre, ikke engang Craig, som kom inn på fjerdeskiva før han røyk ut igjen. Så har vi Simon Wright som kom inn på trommer etter at både jeg og Craig hadde slutta, og spilte på ”Lock Up The Wolves” før Ronnie og jeg gikk tilbake til Sabbath. De andre i Dio Disciples har vel ikke engang spilt med Ronnie! De har Oni Logan og Ripper Owens på vokal, og Björn Englen på bass. Ja, og Scott Warren på keyboards som spilte litt med Ronnie på 90-tallet. Så jeg anser de mer som et Dio tributeband, mens vi er det originale bandet som i starten kun spilte låter som vi har skrevet selv og spilt inn med Ronnie. Nå har vi gitt ut et par skiver med ny musikk og fått et litt bredere spekter.
– Hva tenker du om disiplenes bruk av hologrammet? (Et hologram av Ronnie James Dio som tilsynelatende står på scenen og synger med bandet.)
– Øøøøh… jeg har ikke sett det, så jeg tør ikke uttale meg. Noen elsker det, noen hater det.
– Når du nevner Last In Line, må jeg spørre hva som skjer der i gården?
– Joda, vi har akkurat signert ny platekontrakt med earMusic, og er halvveis i innspillingen av en ny skive. Vi satser på å gjøre oss ferdige i løpet av juli, og ha den ute på markedet i løpet av året. Og vi har masse konserter booket fra august og ut november, så med er gang det åpner opp, så er vi ute og spiller!
– Jeg antar at dere må tilpasse turnéplanene deres til Def Leppard, men de gjør vel ikke noe i år?
– Nei, de har ingen planer i år, så da er Vivian ledig til å spille med oss i stedet.
– Inntil nylig ante jeg ikke at du hadde spilt konserter med en av mine største helter, John Lennon. Hvordan i all verden fikk du til det? Du må ha vært veldig ung?
– Ja, jeg var seksten år da, og spilte i BOMF, et slags storband som hadde hornrekke og keyboards. (I den hornrekka fant vi også saxofonisten Mark Rivera, som har spilt med Billy Joel siden 80-tallet. Og han gjør soloen på Foreigners ”Urgent”, og spiller på Peter Gabriels ”Sledgehammer”, blant annet. Journ.anm.) Gitaristen vår kjente Jimmy Iovine, som var John Lennons produsent, og fra Interscope Records og Beats Audio. Jimmy likte bandet vårt, og fikk oss inn på Record Plant Studios i New York for å spille inn et par demoer. Eieren av studioet syntes vi var så bra at han ga oss et stort, tomt rom i 11.etasje som vi kunne få bruke gratis som øvingslokale. Dermed vanket vi jo på Record Plant hele tiden, fire ganger i uka. En kveld vi var der, kom Jimmy inn i rommet og spurte oss ’Kan dere karer komme ned og hjelpe oss med håndklapp på en låt vi spiller inn under her?’. Han sa ikke hvem han jobbet med, så vi rusler intetanende ned trappa og inn i studioet, og der står John Lennon! Og vi bare ’Åh shit! John Lennon!! Herregud!’ Men vi endte opp med å gjøre håndklappene på ”Whatever Gets You Through The Night” – det er meg og bandet mitt på skiva, min første plateinnspilling! Vi prata litt med ham etterpå, og han lurte på hvordan det kunne ha seg at ni stykker kunne dukke opp i studio på så kort varsel. Vi fortalte at vi var et band som øvde i etasjen over, og inviterte ham til å komme opp og henge litt med oss. Og han begynte å stikke innom oss titt og ofte, for å høre oss øve, spille biljard med oss på bordet vi hadde der – jeg røyka flere joints sammen med ham. Jeg var fortsatt i ungdomskolen, og jeg husker det var ganske sprøtt å stille i klassen tidlig på morgenen etter å ha jobba sammen med John Lennon til langt på natt dagen før. Han spurte oss om å stille opp som bandet hans i tre videoer som skulle filmes, og det gjorde vi. Han gjorde også en jobb som produsent for kona til studioeieren, Laurie – hun hadde åtte låter, så John tok oss med i studio for å backe henne. Og like etterpå gjorde han en TV-sendt opptreden i New York, hvor vi også var backingbandet hans. Det viste seg å bli hans aller siste offentlige opptreden – og jeg måtte tidlig opp neste dag og stille på skolen, haha!
– Surrealistisk! Så du var i praksis trommisen på den aller siste konserten til ikke bare én, men TO av rockens mest ikoniske vokalister!
– Ja, og jeg var faktisk ikke klar over at det var Johns siste opptreden før lenge etterpå. Det var en artikkel i et gitarmagasin for rundt fem år siden om John, og den nevnte at på den siste konserten var han backet av bl.a. kommende Black Sabbath-trommis Vinny Appice. Og det ante jeg ikke før jeg leste det. Jeg tenkte ’Det måtte være feil, gjorde han virkelig ingen flere konserter etter den kvelden?!’.
– Nei, i likhet med The Beatles sluttet han med konserter mange år før siste skive.
– Ja, april 1975 gjorde han sin siste konsert, da med en guttunge fra Brooklyn bak slagverket, en guttunge som hadde vokst opp med å høre på The Beatles! Sjukt.
– Din karriere gikk i tre tiår nærmest parallelt med karrieren til en viss Ronnie James Dio. Hvordan havnet du på trommestolen i Black Sabbath?
– Litt tilfeldig. Jeg spilte først et par år med Rick Derringer, før jeg dannet et eget band, Axis (sammen med Danny Johnson, gitaristen som i 1986 erstattet Steve Vai i Alcatrazz) som ga ut en skive på RCA. Rundt 1979-80 fikk jeg en telefon fra Sharon Osbourne som lurte på om jeg kunne tenke meg å komme til England og henge litt med Ozzy, for han var i ferd med å sette sammen et nytt band etter å ha blitt sparka fra Black Sabbath. Jeg var ung og ante ikke engang hvor England var, jeg hadde aldri vært utenlands utenom Canada! Så jeg spurte broren min om hvordan Ozzy var, og Carmine sa at Ozzy var gæern! Så jeg takket nei.
– Jøssenamn. Den historien hadde jeg ikke hørt før.
– Så kommer vi til august 1980, min daværende kone ringte meg og sa at ’Noen fra Black Sabbath har ringt og spurt etter deg!’. Da jeg kom hjem, ringte jeg opp – de befant seg i Los Angeles, midt i en turné i Nord-Amerika for å promotere ”Heaven And Hell”, som hadde kommet ut noen måneder tidligere. Og der var det krise, de skulle ha spilt i Denver, men Bill Ward dukket aldri opp. Så de hadde nå fire dager på seg for å finne en erstatter for å kunne fortsette turnéen. Jeg aner ikke hvor de fikk telefonnummeret mitt, antagelig noen fra plateselskapet. Jeg dro til hotellet deres og møtte Tony (Iommi, gitar) for en prat, og han hadde hørt Axis-skiva og likte trommespillet mitt. Vi kom veldig godt overens med en gang, så han ba meg komme på en prøvespilling neste dag. Og der møtte jeg for første gang Ronnie, Geezer (Butler, bass) og Geoff Nicholls, keyboardisten.
– Husker du hva dere spilte den dagen?
– Det er litt interessant. Jeg dro på lokalet deres, og hadde akkurat hørt ”Neon Knights” på radio. De spør hva jeg ville spille, og jeg foreslo ”Neon Knights” – jeg kunne den ikke skikkelig, men jeg visste tempoet og at den ikke var så komplisert. Så det var den første sangen jeg spilte med Ronnie, og tjueni år senere, på hans siste konsert, så var det den siste sangen vi spilte sammen.
– Da var sirkelen sluttet. Hvordan gikk første konsert?
– Vi hadde bare fire dager på å øve til første konsert, men de følte at jeg taklet dette så bra at vi øvde ikke så mye, så jeg begynte å bli skikkelig nervøs frem mot denne digre arenakonserten vi skulle ha foran 30.000 fans på Hawaii. Tony og Geezer var veldig nervøse, det var første konserten de noensinne hadde spilt uten Bill! Jeg hadde lagd meg en jukselapp, en liten bok hvor jeg hadde notert ned alle tempo, stopp og markeringer på alle låtene, men litt ut i konserten begynte det å pissregne, boka ble søkkvåt og ubrukelig, så jeg pælmet den ut til publikum. Heldigvis sluttet det å regne, så siste halvdel av konserten var jeg på tå hev, lyttet til låtene og fulgte nøye med på de andre tre. Og det gikk veldig bra, til å være første konsert med så kort tid til å lære seg låtene. Og for hver konsert låt det bedre og bedre, da ble vi et skikkelig band.
– Hadde du noe forhold til Black Sabbath før de tok kontakt? Kjente du til låtene?
– Nei! Haha! Jeg hadde selvsagt hørt noen låter i løpet av 70-tallet, men jeg hadde f.eks ikke hørt ”Heaven And Hell”, så jeg var på ingen måte noen fan. Jeg gikk inn i dette med innstillinga om at her må alle samarbeide for å få det til å funke, jeg måtte høre mye på låtene og ta det som en profesjonell jobb.
– Når innså du at du var et offisielt akseptert fullverdig medlem av Black Sabbath, og ikke bare en midlertidig vikar for Bill Ward?
– I starten trodde både jeg og de andre at han ville komme tilbake, og at jeg var der bare inntil videre. Det hadde jeg null problemer med, dette var jo en stor mulighet for meg! Men turnéen bare fortsatte og fortsatte, uten at vi hørte noe mer fra Bill. Så kom det et tilbud om å gjøre en låt til soundtrack-skiva til filmen ”Heavy Metal”. Da befant vi oss i England og hadde noen dagers pause fra turnéen, og dro til John Lennons tidligere hus, som var blitt et studio (Tittenhurst Park, eid av Ringo Starr). John hadde blitt skutt en måned tidligere, og jeg ble tildelt soverommet hans… men jeg fikset ikke å sove der, det ble for rart. Men der skrev vi og spilte inn låten ”The Mob Rules” i løpet av noen dager, i den versjonen som havnet på soundtrack-skiva. Alle syntes resultatet ble glimrende, både bandet og plateselskapet, og det var vel da jeg første gang tenkte at ’Nå har jeg en fot i inngangsdøra her, og Bill kommer antagelig ikke tilbake.’ Og hvis han skulle komme tilbake, så ville han måtte kopiere min spillestil på den låten på fremtidige konserter, så det var uansett positivt for min del.
– Når ble det snakk om å lage en ny skive?
– Da turnéen var over, hadde vi vært på veien nærmest konstant i seks måneder, og fokuset ble umiddelbart satt mot en ny skive.
– Den gang var det vel fortsatt vanlig å gi ut ny studioskive nesten hvert eneste år.
– Nettopp. Vi var så samspilte etter turnéen, kreativiteten var på topp, alt fløt uten problemer. For min del var det mye bedre enn å starte samarbeidet med å jobbe i studio uten å kjenne hverandre. Så ”Mob Rules” ble skapt kjapt og smertefritt.
– Følte du at dere var et samlet band på den tida? Det var ikke sånn at den engelske halvdelen samlet seg i ett hjørne og amerikanerne i det andre?
– Ikke på det tidspunktet. Men etterhvert som månedene gikk, ble det mer og mer sånn. Hvis det kom to limoer for å hente bandet, så ble det en selvfølge at jeg og Ronnie var i den ene, og radarparet Tony og Geezer i den andre. Men jeg hadde ingen problemer med noen i bandet, jeg kunne gjerne kjørt sammen med hvem som helst. Mesteparten av tida kom vi ypperlig overens, vi hadde det gøy.
– Det kan virke som om du alltid begynte og sluttet i bandet samtidig med Ronnie, men hadde du muligheten til å bli i Sabbath da Ronnie sluttet (i november 1982)?
– Ja. Det som skjedde var at da vi var ferdige med ”Mob Rules”-turnéen, gikk jeg og Ronnie ut en kveld, tok noen drinker, og han fortalte at han hadde tenkt å slutte i Black Sabbath og starte sitt eget band. På det tidspunktet hadde han allerede en platekontrakt med Warner Brothers i boks, og han ville at jeg skulle bli med ham, men det var helt opp til meg. Jeg hadde som sagt ingen problemer med Tony og Geezer, og kunne ha fortsatt der om jeg så hadde ønsket, men der og da fristet det mer å starte noe helt nytt sammen med Ronnie James Dio. Så det gjorde jeg, og det er jeg i ettertid veldig glad for, for vi lagde noen meget bra skiver sammen.
– Det er ikke overdrevet å si, nei. De to første Dio-skivene er begge på min Topp 10-liste gjennom tidene.
– ”Holy Diver” spesielt har nærmest blitt en hjørnestein i rocken! Det ante vi jo ikke da, vi prøvde bare å lage en så bra skive som vi kunne. Klassikerstatusen kom senere, og den selger fortsatt, snart 40 år senere. Og folk over hele verden kan disse låtene på rams. Jeg har spilt med band overalt, med låter fra skiver som ”Mob Rules” og ”Holy Diver”, og folk går fortsatt bananas, de elsker de låtene.
– Jeg skulle gjerne gått i detalj inn på hver av Dio-skivene dere lagde, men det har vi ikke tid til denne gang – la meg heller spørre hvordan stemningen var i Black Sabbath da du og Ronnie kom tilbake for å lage ”Dehumanizer” i 1992?
– Jeg var opprinnelig ikke involvert i den gjenforeningen. De fikk tilbake Ronnie og Geezer i 1990 for å jobbe med Tony og Cozy Powell, som hadde spilt trommer på de to foregående skivene deres. (”Headless Cross” 1989 og ”Tyr” 1990.) Men Ronnie og Cozy kom ikke godt overens, så det var visst litt dårlig stemning i campen da de samlet seg for å skrive låter for ”Dehumanizer”. Og det tok lang tid, de hadde liten fremdrift og brukte mye penger i studio uten å komme noe vei. Skjebnen ville at Cozy havnet i en rideulykke. Han ramlet av hesten og brakk hofta, og det var innlysende at han ikke kom til å spille trommer på en god stund. Først da kom jeg inn i bildet. De ringte meg, jeg fløy til England, begynte å jobbe med de, og med ett gikk prosessen på skinner, og vi kom kjapt i mål. Angivelig fordi jeg er mye enklere å jobbe med og kommer godt overens med de fleste. Så vidt jeg husker hadde de fire låter ferdigskrevne, og da jeg kom inn, skrev vi resten på et par uker før vi flyttet over til et studio i Wales og spilte inn disse låtene på en drøy måned. Alle var veldig fornøyde og det var god stemning i bandet.
– Man kan vel si at dette var skiva som gjenopprettet Sabbaths gode navn og rykte etter at det gjennom 80-tallet i praksis hadde vært Tonys soloband med en evig roterende besetning av vokalister, bassister og trommiser.
– Ja, absolutt. Endelig visste fansen hvem som var i bandet igjen, og med ”Tyr” var de lengre unna det klassiske Sabbath-soundet enn noen gang. Så mange av fansen trakk et lettelsens sukk da de fikk høre ”Dehumanizer” – Black Sabbath var tilbake!
– Men det skulle ikke vare lenge…
– Nei. ”Dehumanizer” kom ut sommeren 1992, vi begynte turnéen samme dag, i Sør-Amerika, og alt var fryd og gammen. Men så kom disse to konsertene i Costa Mesa i California, hvor Black Sabbath var blitt booket inn for å åpne for Ozzy Osbourne. Og Ronnie nektet å gjøre det, han syntes det var under bandets – og hans – verdighet å åpne for deres tidligere vokalist. Han ville heller slutte i bandet enn å gjøre disse to konsertene. Men Tony og Geezer lot seg ikke presse til å avlyse.
– Det må ha satt deg i en skikkelig lojalitetskrise.
– Ja, jeg satte meg ned med Ronnie og tok en lang prat med ham, og spurte hva han forventet at jeg skulle gjøre med dette. Vi var på slutten av turnéen, jeg kunne hele settet, men hvis jeg sluttet samtidig med ham, ville jeg sviktet Tony og Geezer. De ville ikke hatt tid til å få inn en ny trommis. Men Ronnie tok det veldig rolig, han forsto min posisjon. Han sa at jeg måtte gjerne fullføre turnéen, så kunne han og jeg dra i gang Dio igjen etterpå.
– Enter Halford.
– Ja, vi gjorde de resterende konsertene av turnéen, og da vi passerte Arizona, hvor Rob Halford bodde, fikk vi en rask gjennomkjøring av låtene sammen med ham. Dette var noen få dager før Costa Mesa-konsertene.
– Snakket du med Rob om dette? Det var ikke ukomfortabelt for ham å innta denne rollen?
– Han kjente Tony godt fra før, de er vel begge fra Birmingham, og han gjorde dette som en ren vennetjeneste. Han snakket også med Ronnie på telefon før han sa ja, og fikk hans velsignelse til å steppe inn på disse konsertene for å unngå at vi måtte kansellere. Rob hadde aldri sunget disse låtene før, men han kjente godt til de fleste, og er så helproff at det låt fantastisk. Vi gjorde litt om på settet og spilte noen låter med Rob som vi ikke hadde gjort med Ronnie, de som Rob var mest usikker på. (De spilte f.eks ”Symptom Of The Universe”, ”N.I.B.” og ”Into The Void” i stedet for låter fra ”Dehumanizer”) Så det var litt av en begivenhet å avslutte med! Og da de konsertene var over, dro engelskmennene hjem til England, og Ronnie og jeg hjem til Los Angeles og satte sammen et nytt Dio for å lage ”Strange Highways”.
– Apropos, jeg snakket med Jeff Pilson for en stund siden, og han fortalte en hysterisk historie om hvordan du og Ronnie hadde dukket opp på trappa hjemme hos ham for å få ham med på en jam, og dere fikset sprinkleranlegget hans i samme slengen.. (Les den her!)
– HAHAHAHA, ja riktig det! Ronnie var handyman, han likte å fikse ting. Jeg er på samme måten. Jeg lærte tidlig å mekke på biler og være både elektriker og rørlegger hjemme. Vi dro hjem til Jeff etter at Jimmy Bain hadde havna på fylla, og spurte ham om han kunne ta med bassen og komme og jamme med oss hjemme hos Ronnie, forøvrig rett oppi gata for Jeffs hus. Han var superklar, men sa at han ikke kunne bli med nå fordi sprinkleranlegget hans var ødelagt, det sprutet vann overalt og han ventet på en reparatør. Så Ronnie og jeg fant frem verktøykassa hans – Jeff aner ikke opp-ned på et skrujern – og vi fikset sprinklerne hans i løpet av et kvarter. Og så dro vi og jamma, noe som resulterte i at Jeff ble med i bandet og spilte bass og keyboards på ”Strange Highways”. Ganske artig historie.
– Du har spilt trommer på de to soloskivene til Whitesnakes gitarist Joel Hoekstra, sammen med Jeff Scott Soto, Tony Franklin og Derek Sherinian. Det hadde vært en drøm å se den besetningen på en scene. Er det noe håp?
– Jeg møtte Joel via Tony Franklin, som anbefalte meg til Joel. Jeg spilte faktisk på den første skiva uten noen gang å ha møtt Joel! Det var bare filer som ble sendt på kryss og tvers av landet. Vi møttes først da han skulle spille på et rockecruise, og han ba meg være i bandet hans. Vi øvde i to timer på skipet, og så var det gig! Vi var alle overrasket over hvor bra det låt, for vi hadde aldri spilt sammen! Om vi noensinne gjør konserter med den besetninga som spiller på skiva, aner jeg ikke. Jeg er klar om sjansen byr seg!
– Det skal vel godt gjøres når alle sammen er travelt opptatt på hver sin kant.
– Ja, jeg vet, både Tony og Jeff og Derek spiller i multiple band, det er håpløst å koordinere det…
– Jeg snakker forresten med Tony Franklin i morgen.
– Åh? Kult! Hils fra meg! (Les det intervjuet her!)
– Hvor stor innflytelse har din bror hatt på din karriere?
– Vel, Carmine er 11 år eldre enn meg, så da jeg var guttunge, hørte jeg trommespill i huset hele tiden. Og jeg så ofte på når han øvde med lokale band i New York – de øvde i våre foreldres hus, så det er klart at det var en enorm inspirasjon for unge meg. (For de uinnvidde, Carmine Appice, som vi har intervju med her, har spilt med storheter som Cactus, Vanilla Fudge, Rod Stewart og Blue Murder – mannen var et forbilde for John Bonham, for faen!) Det tok ikke lang tid før jeg bestemte meg for at jeg ville også spille trommer. Og så begynte han i Vanilla Fudge, fikk masse suksess med gullplater og spilte foran svære folkemengder. Mine foreldre tok flere ganger meg og søstra mi med på konserter, og der så jeg tusenvis av fans gå av skaftet og hylle storebroren min. Og siden Carmine allerede var en av verdens fremste trommiser da jeg begynte å spille, så ansporet det meg til å øve ekstra mye og intensivt for å leve opp til navnet, så og si. Målet mitt var å bli minst like god som ham, men jeg hørte også mye på de andre storhetene, som John Bonham, Mitch Mitchell, Billy Cobham og Buddy Rich. Og jeg øvde og øvde for å bli så god jeg kunne – og nå har jeg min egen karriere, noe jeg har klart helt uten hjelp fra Carmine. Men vi er bestevenner, og gjør stadig ting sammen. Vi har et band som heter Drum Wars, som har noen konserter i september, hvor vi spiller låter fra begge våre karrierer.
– Jeg har hatt gleden av å intervjue Carmine to ganger, han er en trivelig kar med en haug av elleville historier! Men han blir 75 år i år – hvor lenge kan han fortsette å spille hard rock? Det er hardt fysisk arbeid for en trommis!
– Carmine sparker fortsatt ræv! Jeg sliter med å holde tritt med ham, og jeg er elleve år yngre! Greia er vel at dette er hele vårt liv, og vi har aldri vurdert å gi oss. Jeg har spilt profesjonelt siden Lennon i 1975 uten stopp. Eller jo, det var halvannet år at jeg ikke var i noe band, men da var jeg trommelærer. Jeg vet om trommiser som har stoppet i 4-5 år og deretter prøvd gjøre comeback, men da har de funnet det for hardt. Vi har kjørt på kontinuerlig og holdt oss i god form. Vi har aldri tatt fem års pause hvor vi har sittet i sofaen, sett på TV og blitt feite.
– Jeg vil påstå at du har en helt annen stil enn det han har, du er på ingen måte noen Carmine-kloning – noe som ikke ville vært unaturlig.
– Takk, og nei, jeg er egentlig ikke influert av ham i det hele tatt stilmessig! Jeg har hentet mye mer fra John Bonham og Buddy Rich enn fra Carmine! Og jeg har vært så heldig å få bruke storparten av mitt liv til å spille musikk jeg elsker – heavy rock, heavy metal, hva enn du vil kalle det! Jeg har aldri måtte gi etter og bli med i noe popband, jeg har vært i Black Sabbath og Dio, jeg har hatt egne, tunge band – og nå kan jeg gå ut og spille låter fra hele min karriere med stolthet.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2021
Vinny var såpass kul at han sa ja til å gjøre enda ett intervju, hvor vi går i dybden på hans år i Dio! Les det her!