Vinnie Moore er en av de ubestridte gitarheltene fra det glade 80-tallet og han var en av mange såkalte shreddere som spilte raskere enn lynet. Ikke bare spilte han raskt, men også melodiøst. Gjennom en årrekke har han vært svært aktiv både som soloartist, men mange vil kanskje dra kjensel på navnet hans fra legendariske UFO hvor han har vært bandmedlem i snart tjue år. Vi tok en prat med gitarvirtuosen i forbindelse med hans rykende ferske soloalbum “Double Exposure” det tiende i rekken hvor han har gjort noe helt nytt og overraskende.
Tekst: Pål J.Silihagen
Foto: Gretchen Johnson
Livefotos: Anne-Marie Forker, Steve Richie
– Hei, Vinnie, hyggelig å møte deg, og takk for at du har tid til å stille opp på et intervju. Du er akkurat ute med et flunkende nytt studioalbum, ditt tiende i rekken. Vi kan jo starte å snakke om det. Du har gjort noen radikale endringer, for det er faktisk ditt aller første soloalbum med vokal.
– Første soloalbum med vokal, det er ganske spesielt. Jeg har riktignok spilt med vokalister tidligere i både UFO og for noen år siden i prosjektet Red Zone Rider, så det måtte jo komme et soloalbum med vokal også etter hvert.
– Men hvordan kom du på ideen om å lage et soloalbum med vokal så langt ut i karrieren?
– Det skjedde litt tilfeldig, men jeg hadde en hel haug med vokalsanger som jeg hadde skrevet, og jeg har visst lenge at jeg ville lage et soloalbum med vokal. Men jeg har hatt det veldig travelt, og hadde rett og slett ikke tid til å lage et før nå. Spesielt har det vært mye med UFO og turnéer. Det som skjedde denne gang, var at jeg hadde skrevet seks låter for et instrumentalalbum og så fikk jeg idéen om å legge vokal på disse. For jeg begynte å høre vokal på låtene i hodet mitt da jeg satt og hørte på dem. Da tenkte jeg at det var en god idé å rett og slett legge vokal på de også. Jeg fikk snekret det sammen, og det er jeg glad for nå. Men som sagt, det var ikke egentlig planlagt, men ble til gjennom den kreative prosessen med å lage et nytt album.
– ”Double Exposure” har allerede mottatt veldig gode anmeldelser, og det er vel hyggelig?
– Så klart er det hyggelig. Jeg har brukt mye tid på det, og det er alltid hyggelig når folk liker det du har lagd.
– Veldig mange artister brukte tiden under pandemien produktivt. Var det samme tilfellet med deg?
– Det stemmer. Hele prosessen startet da det var nedetid og ingenting skjedde. Jeg var i utgangspunktet travel med UFO og avskjedsturnéen. Så ble alle konsertene avlyst da pandemien kom. Det var ikke så mye annet å gjøre enn å være hjemme, og etter at jeg hadde gjort unna endel prosjekter i huset som jeg burde ha gjort for lengst, var det å sette seg ned og lage litt musikk. Jeg kjedet meg jo, så hva annet skulle jeg finne på? Jeg visste jo ikke da hvor lenge pandemien ville foregå, så jeg tenkte det var best å være litt travel og gjøre noe kreativt. Intensjonen var som jeg nevnte å gjøre et kort instrumental-album med seks låter, men det vokste seg som sagt til å bli noe mer.
– Hvordan var det å høre dine egne låter med vokal? Ble det slik du hadde tenkt?
– Det var faktisk veldig kult. Alle sangene ble sendt tilbake til meg, og jeg satt der med et smil om munnen. Jeg var veldig fornøyd med hva gutta hadde fått til. Jeg sendte over sangene med min egen vokal, altså midlertidig vokal, slik at vokalistene skulle få en liten idé om hvordan jeg tenkte at det skulle låte eller bli, om du vil. Det samme pleide jeg også å gjøre med Phil (Mogg, vokal) i UFO. Jeg er ikke sikker på om han alltid hører på dem, men vokalpartiene er der uansett i tilfelle som en inspirasjon eller en idé om hvordan jeg tenker. I noen av tilfellene kopierte vokalistene mine ting, mens i andre tilfeller lagde de noe helt annet. Uansett hva de gjorde med vokalen, så ble jeg fornøyd med resultatet.
– De som synger på plata di er kanskje ikke de mest kjente navnene, men dette er karer du har kjent en god stund? Mike DiMeo kjenner jeg igjen fra hans tid med Riot. Men hva med resten?
– Keith Slack har jeg kjent lenge, helt fra tilbake til 90-tallet da jeg turnerte solo og han turnerte med MSG. Mike DiMeo sang i et band som het Riot, og han har også turnert med meg som keyboardist. Brian Stephenson traff jeg på Extreme Guitar Tour i 2016 hvor hans band Old James åpnet showet, slik ble jeg kjent med han. Ed Terry var på samme prosjekt som meg for noen år tilbake, og han sang på den ene låten jeg spilte. Jeg elsket stemmen hans, og jeg hadde virkelig lyst til å jobbe med han også. Så dette er karer fra min lille sirkel av venner.
– Det høres definitivt ut som om du valgte riktige vokalister til låtene dine. De synger virkelig bra og på hver sin distinkte måte. Det høres ikke ut som et hvilket som helst prosjekt hvor du bare hyrer inn noen. Det er nok av slike prosjekter, og du har vel sikkert hørt og vært borti noen av de, antar jeg?
– Vel, jeg valgte ut de jeg tenkte ville passe til hver enkelt låt, eksempelvis var Keith Slack perfekt for “Hummingbird”. Den låten har litt sørstatsrock-vibber i seg. Han er fra Texas og har den perfekte stemmen for en slik sang. Jeg følte at det var et lett valg. Alle vokalistene kunne riktignok gjort en strålende jobb på alle sangene, men jeg ville at det skulle låte litt forskjellig og riktig for hver enkelt låt. Jeg kunne kanskje ha valgt noen berømte vokalister for å selge flere plater, men det var ikke tanken min bak denne plata. Jeg ville at dette skulle bli et unikt lite prosjekt og jeg har lagt både hjerte og sjel i låtene. Jeg valgte vokalistene ut ifra hvilken stemme de hadde, og om de var kjente eller ikke spilte ingen som helst rolle.
– Du har jo holdt på siden 80-tallet og er mest kjent som soloartist med instrumental gitarrock som varemerke, en sjanger som ikke normalt sett selger i bøtter og spann, bortsett fra Joe Satriani og Steve Vai kanskje i en periode, men det å bli en rik musiker har kanskje aldri vært drivkraften din?
– Når du starter en karriere med instrumental musikk, vet du på en måte at du aldri vil få spille på store arenaer. Med vokal vet du at det vil komme større og flere muligheter. Instrumentalmusikk er noe jeg alltid har likt å gjøre, og det forer sjelen min. Men vokal på låtene mine er som jeg nevnte noe jeg alltid har hatt lyst til å prøve, og nå var tiden inne for det. Misforstå meg rett, det ville vært morsomt å selge mange plater, men det var ikke intensjonen bak. For meg er kjærligheten for å lage musikk det viktigste.
– Vi må snakke litt om gamle dager også hvis du ikke har noe imot det? Tilbake i 1985 var du med på Vicious Rumors sitt debutalbum “Soldiers of the Night”. Hvorfor forlot du bandet allerede etter et album?
– Jeg dro til California og var der i fire måneder, vi øvde og spilte sammen for deretter å ta turen til studio for å spille det inn. Det gikk bra, men for å være ærlig, så var jeg på det tidspunktet 20 år gammel, jeg var langt hjemmefra og hadde litt hjemlengsel. Jeg kunne egentlig ikke vente med å komme meg hjem. Det var virkelig et bra band, men de ville gå i en litt annen retning enn det jeg tenkte. Jeg hadde hørt de gamle demoene og likte virkelig det de holdt på med, men de ville gå i en litt annen retning enn det opprinnelige, så det føltes riktig at de gikk videre med det de ville, og jeg i min retning.
– Det er vel ingen tvil om at dere gikk i hver deres retning. Da du debuterte med soloalbumet “Minds Eye” bare ett år senere, låt det markant annerledes. En annen fascinerende ting med debuten din er at det låter ganske annerledes enn mye annet som ble gitt ut på samme tid, og da kanskje spesielt produksjonen som er ganske tung og massiv til 1986 å være. Hadde du noen innvirkning på det?
– Nei, ikke egentlig. Hvis du hører på demoene mine fra den plata, så låt det forskjellig. Shrapnel Records ville ha drønnende trommer med ekko og de hadde sin egen måte å gjøre ting på. Stort sett alle platene de ga ut på den tiden låt ganske likt, og de tenkte nok jo tyngre dess bedre. Men du har rett, for det var nok ikke helt den retningen jeg hadde valgt hvis jeg hadde produsert den selv, men jeg hadde ikke så mye kontroll og påvirkning den gangen.
– Hva med det du har lagd i ettertid, har du en favoritt av platene du har gitt ut eller medvirket på?
– Jeg tror kanskje at de tre-fire siste platene er de som er mine favoritter. Alle de er lagd i hjemmestudioet mitt og jeg har hatt full kontroll over alt på dem. De er også det som er mest representativt for meg som artist og musiker.
– Jeg leste også et sted at du startet å spille gitar da du var 12-13 år gammel, men at det var jazzmusikk som det hele startet med. Stemmer det?
– Vel, det startet med at jeg ble med i noen rockeband som spilte klassisk rock, og jeg var også tidlig inne på blues. Jeg hørte mye på de typiske klassiske gitarheltene som Ritchie Blackmore, Jeff Beck og Jimmy Page, men også Albert King. Jeg startet også å ta gitartimer hos en rockegitarist som var opptatt av jazz. Han hadde studert med Pat Martino, og han fikk meg til å utforske fusion og selvfølgelig da også en rekke med jazzgitarister. Jeg hørte på dem og prøvde litt, men jeg har alltid vært en rocker. Jeg har hentet inspirasjon fra andre stilarter, og jazz var bare en av dem. Blues og klassisk har vært viktig, eller generelt fra alt hvor du kan lære, bli inspirert og stjele litt idéer fra. Det er det jeg hovedsakelig har gjort, men jeg har holdt meg i rocken.
– Men kan du trekke frem en gitarhelt du har hatt som den viktigste inspirasjonen eller forbilde om du vil?
– Jeff Beck hører definitivt til der oppe, Larry Carlton og Ritchie Blackmore, Eddie Van Halen, Allan Holdsworth. Nei, det er altfor vanskelig å bare trekke fram en. Det er umulig. Lær fra så mange gitarister som mulig, burde være et motto. Lærer du fra bare en, så ender du opp med å bare høres ut som det. Vil du høres ut som deg selv og skape din egen stil, så må du høre på forskjellige gitarister innen ulike stilarter og så videreutvikle dette til din egen unike stil. Det er ihvert fall det jeg har prøvd. Det har vært mange som har inspirert meg og gjort meg til den gitaristen jeg er.
– Hm, jeg skjønner hva du mener og det er heller ikke så vanskelig å høre at du har skapt din særegne stil. Både teknisk og lydmessig. Men det krever ikke bare inspirasjon fra andre, men også mye talent og hard øving. Du får det til å høres veldig lett ut å bli en god gitarist.
– Jeg tenkte egentlig aldri så nøye på det å lage min egen stil. Det bare ble sånn. Du hører det, men det er bare noe som skjedde naturlig, og det gjør det fortsatt. Jeg har selvfølgelig øvd og spilt mye opp gjennom årene, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. Jeg har jo vært og sett på Jeff Beck og Carlos Santana, og bare etter noen få noter, så vet du umiddelbart hvem det er. Jeg vet ikke helt hvordan de gjør det, men det er vilt.
– Det er jo flere som har påpekt det samme med deg, altså at du har en særegen sound og teknikk som gjør at man kan høre at det er deg med en gang.
– Jeg har vel kanskje hørt det, og det er selvfølgelig et kjempekompliment.
– Fra debuten og frem til nå har du holdt deg innenfor det samme musikksegmentet, men de senere platene og ikke minst din siste har i større grad vært bluesinspirert. Du har for så vidt snakket om det allerede, men hvorfor kommer dette frem fra skyggene først nå i karrieren?
– På de første platene fikk jeg aldri riktig vist de sidene av meg som musiker, og på de senere platene føler jeg at jeg har fått vist mer av meg selv som en komplett artist. I de tidligste årene var mer slik at jeg skulle vise frem de neoklassiske greiene, og det var ganske populært også til en viss grad. Du kan gjøre det bra, så gjør mer av det. Samtidig var det kanskje en bra ting at debutplata mi ble som den ble. Den vinglet litt i stil og trengte kanskje å bli dirigert i den retningen som den ble. Mulig at den hadde blitt forvirrende for folk flest uten litt rettledning.
– Det hadde vært morsomt og interessant å høre hvordan du ble med i UFO. Et av de virkelige klassiske og legendariske rockebandene.
– Jeg ble jo med i 2003, de lette etter en gitarist, og jeg fikk høre om det. Jeg var helt klart interessert i jobben, for jeg hadde vært fan siden jeg var ung. Jeg hørte rykter om at Phil (Mogg, vokal) lette etter en gitarist som også kunne skrive låter og bidra til bandet, ikke bare en innleid gitarist. Det virket interessant for meg, for jeg hadde ikke lyst til å bare bli med i et hvilket som helst band som innleid gitarist. Så det at de lette etter en bidragsyter var en viktig ting for meg. Da jeg ble med, tenkte jeg at dette skal jeg kanskje holde på med i maks fem år – og nå er jeg fortsatt med tjue år senere. Årene har bare flydd av sted, og det er ganske sykt at jeg har vært med så lenge.
– UFO er et legendarisk band, så det må ha vært ganske stort å bli en del av bandet?
– Helt klart, det var utrolig gøy. Det startet jo med albumet “You Are Here” i 2004 og så ble det en påfølgende turné. Det var veldig spennende for min del å bli en del av UFO.
– Men hvordan ligger det an nå etter pandemien og så og si ingen aktivitet?
– Det er vanskelig å si for vi var jo i gang med “Farewell Tour” og på grunn av covid ble deler av turnéen utsatt på ubestemt tid. Da vi endelig kom i gang igjen, skulle vi opprinnelig kjøre den siste delen av turnéen i Europa og blant annet avslutte i Hellas, men så ble Phil syk. Han måtte få medisinsk behandling og har også måttet gå til fysikalsk behandling. Jeg har en følelse av at han vil sluttføre siste del av turnéen når han er bedre. Han føler nok at det ikke ble en ordentlig avslutning. Så hvis helsen hans blir enda bedre, og foreløpig ser det ut til å gå veldig bra, så tror jeg det kan bli noen konserter, men jeg vet ikke hvor mange. Ingen vet helt sikkert, så vi får se hva som skjer.
– Det høres lovende ut, og vi får håpe dere får satt et verdig punktum på UFO-turnéen, ikke minst for Phil Moggs del. Men hva med deg som soloartist? Kommer du til å kjøre en egen turné nå i forbindelse med “Double Exposure”?
– Jeg ser på muligheten for å gjøre noen konserter tidlig neste år, det er definitivt noe jeg har lyst til å gjøre. Jeg starter nok i USA for så å gjøre noen konserter i Europa. Jeg har turnert der også mange ganger de senere årene.
– Det er en stund siden du var i Norge?
– Nei, det stemmer nok. Jeg tror det er nesten seks år siden jeg var i Norge, men jeg husker det godt, for det var på vinteren og det var skikkelig kaldt. Jeg husker bare ikke hvor, det var annet enn at det var et eller annet gitar-arrangement.
– Hvordan ser du på musikkindustrien i dag kontra da du startet opp som profesjonell musiker? Mye har skjedd, og du har vært med veldig lenge. Var alt bedre før?
– Hehe, nei det har gått fra dårlig til verre. Mye av det skyldes strømmetjenestene. Det er en faktor som har gjort det vanskelig for musikere å overleve økonomisk. For min del har det vært utrolig bra at jeg har kunnet dra på turné og gjøre konserter, og ikke minst at folk har kommet på konsertene. Men du vet det er litt rart å spille inn plater, for artistene tjener ikke så mye på det og strømmetjenestene gir ikke store avkastningen. For å være helt ærlig så er jeg glad for at jeg ikke er en ung artist som skal starte karrieren nå. Det er mye vanskeligere i dag enn det var på 80-tallet.
– Det er nok mange som er enig med deg i det, og det er kanskje litt bittert å se at noe du har brukt mye tid og penger på ikke gir noen særlig økonomisk gevinst?
– For min egen del, så gir det å lage musikk og gi ut plater en personlig gevinst. Det er det jeg liker å gjøre, og det som betyr mye for meg. Altså det å skape noe. Kort og godt lage musikk.
– Helt på tampen rekker vi kanskje litt gitarprat? Du har jo brukt blant annet Ibanez, Dean og Kramer-gitarer. Hva spiller du på nå?
– Nå har jeg avtale med Kramer, men jeg har også brukt en Gibson SG som jeg virkelig elsker. Jeg bruker også ulike Kramer-gitarer selvsagt og de er virkelig gode også. Jeg har brukt litt forskjellig opp gjennom årene. Det er kanskje ikke så unaturlig etter 35 år i bransjen.
– Har du fortsatt de gamle Ibanez gitarene fra “Minds Eye” og “Time Odyssey” perioden?
– Jada, jeg har fortsatt de fleste fra den tiden. Jeg har en tendens til å beholde alle gitarene jeg bruker, og nå burde jeg vel egentlig heller begynne å kvitte meg med noen. Det begynner å bli mange og vanskelig å få plass til alle. Jeg har over førti gitarer og mange av de ligger bare i kofferten sin i diverse skap. Hva trenger jeg de egentlig til? Jeg bruker de jo ikke lenger. Kanskje noen andre kunne ha hatt nytte av dem?
– Det er sikkert mange som ville likt å slå kloa i en av de gamle gitarene dine, men helt avslutningsvis, har du som profesjonell gitarist i over tretti år noen gode råd til unge gitarister som er i startgropen av musikkarrieren?
– Da vil jeg oppfordre til å finne en gitarlærer, og helst en god en som de virkelig kan lære av. Studer andre gitarister og utforsk alle mulige typer sjangre. Spill så mye som mulig sammen med andre. Antagelig sitter det altfor mange hjemme og spiller for seg selv. Det er bra å være med i et band eller rett og slett bare å sitte og jamme med en eller to andre. Det lærer man utrolig mye av, og vil definitivt utvikle deg som gitarist. Det å kommunisere og samspille med andre musikere er utrolig viktig for å utvikle seg. Det er i bunn og grunn det som gjør musikk så spennende, altså det å spille sammen med andre og ikke minst skape noe sammen. Men som tidligere nevnt er det også viktig å høre på ulike sjangre slik som jazz, blues, metal og alt mulig egentlig. Det kan gjøre at du får mye inspirasjon og ikke minst allsidighet i spillingen din.
– Det var gode råd og ta med seg, Vinnie. Takk for praten, og lykke til videre både med UFO og solokarrieren din. Vi håper vi får se deg i Norge igjen snart.
– Selv takk, og jeg skal nok komme på visitt igjen snart.
Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2022
