Det siste tiåret har engelske Vega vært blant de mest trofaste leverandørene av høykvalitets melodisk rock med massive refrenger, som et slags Def Leppard for det nye millenniumet. De er nå ute med sitt sjette album ”Grit Your Teeth”, og vi fikk bandets vokalist Nick Workman på tråden fra et karantenerammet øyrike.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Stephen Christie
– Vega slipper en ny skive i juni, og dere skulle gjort turnéer med både H.e.a.t og med Magnum i løpet av 2020. Men grunnet Corona-faenskapen så kommer nok neppe det til å skje. Så hva gjør dere da? Det er vel ikke bare å finne roen i hengekøya og leve på inntektene fra Spotify og CD-salg i disse dager?
– Det er ikke avlyst – konsertene med H.e.a.t er i første omgang utsatt til oktober, og Magnum-turnéen skal nå skje i januar/februar i 2021.
– Er dere ikke med Magnum på hele Europa-turnéen? De spiller på Vulkan Arena i Oslo i desember.
– Nei, vi er kun med her i Storbritannia, i Italia, Tyskland og Sveits – i Skandinavia var det allerede et annet band booket som support, dessverre! Så håper vi å kunne gjøre Skandinavia senere i 2021. Det blir et travelt år for oss – alt vi egentlig skulle gjort i 2020, skal vi nå klemme inn i 2021.
– Dere har ikke snakket om å slenge dere på bølgen med å gjøre en livestreaming av en konsert?
– Vi gjorde en piano og vokal-versjon av en eldre låt på vår Facebook-siden for noen uker siden. Men ellers skjer det litt for mye i våre private liv for tida. Tom (Martin, bass) ble pappa for en måned siden, James (Martin, keyboards) har en baby på 6-7 måneder, og Marcus (Thurston, gitar) er helt tilbakestående når det gjelder teknologi! Så derfor tror jeg ikke det er mulig akkurat nå, haha! Men det virker som om absolutt alle andre band gjør dette for tida, og dermed er det kanskje ikke så veldig mange som hadde giddet se på vår direktesending.
– Nei, uten publikum til stede er det av og til som å overvære en bandøving. En konsert må ha synergien mellom band og fans som fyres opp av energien fra hverandre.
– Ja, ikke sant? Og bandet vårt øver nesten ikke heller, unntatt i dagene før en turné. Vi har lagt ut en ny låt, ”Showdown” på sida vår for de som er interessert, men ellers føler jeg at det er så mange livestreams tilgjengelig for tiden at det ikke er noen vits at vi gjør noe halvveis.
– Jeg så en herlig livestream i helga, da to norske band (Oslo Ess og The Dogs) gjorde en konsert på taket, vendt mot hverandre med annenhver låt og full produksjon med røyk og pyro!
– Dessverre for Vega er vi alle spredt over hele Storbritannia. Eller jeg og Marcus bor i nærheten av hverandre i Worcestershire, Tom og James bor i York, så har vi trommis Hutch i Glasgow og gitarist Mike i London, og da blir det vanskelig for vår del. Men god idé, for all del!
– Vega er ikke noe verdensnavn i Norge – hvordan vil du beskrive musikken deres for de av leserne våre som ikke kjenner til dere?
– Jeg ville sagt at hvis du liker rock med fengende refrenger og et sett svære baller, så er Vega et band du burde sjekke ut. Spesielt de siste par skivene som har energien fra en live-opptreden, men er likevel godt produsert.
– Finnes det ett band som alle i Vega elsker?
– Ja, sikkert mer enn ett. Jeg har aldri lagt skjul på min evige hengivenhet til Def Leppard, men Tom og James liker mye pop musikk også. Marcus liker mange av metalbandene, det gjør forsåvidt jeg og. Tom og James liker Van Halen like mye som de liker Oasis.
– Martin-tvillingene var allerede kjent som låtskrivere (for band som House Of Lords, Sunstorm, From The Inside, Ted Poley osv) allerede før Vega kom sammen, men du har jo vært involvert i hver eneste låt Vega har spilt inn. Hva er dine bidrag?
– Tom og James lager musikken og sender over til meg, som kommer opp med melodilinjer og tekst, generelt. Men det er mye frem og tilbake – de sendte meg grunnidéen til en låt som heter ”Man On A Mission” på nye skiva – jeg kappet den opp i småbiter og satte den sammen på en helt ny måte, og de gjorde sine endringer igjen før vi kom frem til den endelige versjonen. Så det er en prosess med hver eneste låt. Men i store trekk gjør de musikken og jeg melodi og tekster – men vi passer på at ingen slipper unna med noe som ikke er av ypperste kvalitet!
– Er det noen Vega-låter som du føler er mer din låt enn deres låt?
– Nei, ikke egentlig. Alle låtene skrives som et lag. Og er det en av oss som har spesielt sterke følelser knyttet til en låt, så følger ofte de andre etter.
– Skriver de to fortsatt låter for andre artister?
– Ikke så mye nå lenger, men det hender. Og da er det ofte eldre låter som de har hatt på lager. Det er ikke sånn at de gir b-materialet til andre artister, men mer låter som kanskje ikke passer for Vega. De aller beste holder vi for oss selv, men både de to og jeg gjør andre ting med andre folk, vi er ikke 100% eksklusive for hverandre. Vi er så lidenskapelige opptatt av låtskriving for tiden at det er vanskelig å gjøre noe for andre artister så lenge vi er så gira på Vega sjøl.
– Har du noengang blitt forbanna på de for at de har gitt knallåter til andre band?
– Nei. For det har de ikke. Jeg sørger alltid for å få førstevalg blant det de skriver, haha! Det har hendt at jeg har fått høre låter som de hadde vurdert å sende videre, men når jeg har uttrykt min interesse og sagt at dette er for bra til å gi fra oss, har de alltid sagt seg enige.
– Dere startet som er kvartett, og nå er dere seks stykker i bandet – fortsatt de samme seks som på forrige skive?
– Ja, vi fikk inn Hutch i tide til forrige skive, så ja, det er samme besetning.
– Trenger dere egentlig to gitarister i tillegg til en keyboardist i bandet?
– Ja, jeg synes det. For vi spiller 100% live på konsertene våre, ikke noen samplinger av verken koringer eller annet. Det er mange smådetaljer på gitar på skivene våre som én gitarist ikke kan klare å gjenskape alene på scenen, så hvorfor skulle vi gi konsertpublikum forenklede versjoner av låtene? Vi kunne kanskje kommet unna med å bare være fem om det var påkrevd, men det hadde ikke blitt like bra.
– Og alle bidrar med koringer?
– Ja, unntatt trommis Hutch. Vi har ingenting på tape! Det gir oss også muligheten til å improvisere låtene underveis, noe som ikke lar seg gjøre om du spiller til et click-spor.
– Dere har benyttet dere av en ny produsent nesten hver gang dere spiller inn skive – hvem har gjort jobben denne gang?
– Har vi det?! La meg tenke – John Greatwood gjorde de to første, John Mitchell (fra Arena og It Bites) den tredje, Harry Hess (fra Harem Scarem) den fjerde og så gjorde vi forrige skive selv, mens Harry Hess mixa og mastret den. Denne gangen har vi brukt to karer fra York, The Graves Brothers, som hovedsakelig har gjort heavy metal-band tidligere, men det har fungert ypperlig ut ifra hvilket lydbilde vi ønsket oss til denne skiva. Kombinasjonen av vår poprock og deres heavy metal-lyd ga oss akkurat det vi gikk etter denne gang.
– Finnes det en eller flere Vega-låter som dere alltid spiller på konserter, låter som dere ikke kan skippe?
– Antagelig ”Kiss Of Life”, for den har vært der siden starten, den blir alltid tatt vel imot, og vi elsker å spille den. Det var en av grunnene til at vi gjorde ”Showdown” på Facebook-sida vår, for å få en viss pekepinn på hva vi skal beholde i settlista på kommende konserter. Nå har vi seks skiver å velge låter fra, og vi kan ikke spille alle låtene som folk liker – det blir stadig vanskeligere. Vi prøver å lage én settliste til når vi er supportband, og en annen settliste til når vi spiller egne fulle konserter.
– Spiller dere noe særlig egne konserter? Jeg synes alltid jeg ser dere annonsert som forband eller på festivaler.
– Ja, her i Storbritannia gjør vi det, men i resten av Europa har vi enda ikke fått bygget oss opp en stor nok fanskare som kan forventes komme på konserter. Det ville vært et tapsprosjekt om vi skulle dra over til for eksempel Norge og spille egen konsert når det ikke er så mange som kjenner til oss der. De som hører på låtene våre på Spotify kommer ikke nødvendigvis på konsertene våre, så om vi kommer til Norge, er det sannsynligvis som supportband eller på en festival.
– Kona til James er jo fra Oslo. (Issa, som har gitt ut fem skiver på Frontiers.) Jeg har flere ganger foreslått til både henne og James at dere burde gjort en dobbeltkonsert her i Oslo, ikke noe problem å få lånt en backline!
– Man skal aldri si aldri, men de siste par årene har hennes prioritet vært å være småbarnsmor, dermed har ikke det blitt diskutert. Hun kommer visst med ny skive på nyåret, så kanskje det kan bli aktuelt da. Men jeg regner nesten helt sikkert med at vi skal spille i Skandinavia på en eller annen måte i løpet av 2021.
– Hva tenker du idag om debutskiva deres, ”Kiss Of Life” fra 2009?
– Jeg elsker alle skivene våre, de er barna mine! Men vi kunne aldri skrevet en låt som ”What It Takes” i dag, det er ikke hvem vi er lenger. Og da vi startet dette bandet var det plateselskapet Frontiers som ønsket seg et prosjekt, bygget rundt låtene til Tom og James. Men allerede da vi skrev den andre låta innså vi at vi hadde noe her som var mer enn bare et prosjekt. Og vi la hjerte og sjel i alle låtene, også ”What It Takes”, selv om verken vi eller jeg kunne lagd en slik låt lenger. Vi har utviklet oss. Vi går aldri bevisst inn for å lage en sånn eller sånn låt, vi bare skriver det som kommer naturlig til oss.
– Hvilken av skivene deres føler du er blitt urettmessig oversett av fans og presse?
– Vanskelig å si! Da vi kom med førsteskiva var vi på ingen måte noen ny AOR-favoritt, mange rynket på nesa av ”Kiss Of Life” – men nå, mange år senere, kommer mange av de samme folkene og sier at det er deres favoritt! Haha! Men ellers føler jeg at alle skivene har blitt tatt bra imot av pressen, de har jevnt over fått meget gode kritikker.
– Men er du like fornøyd med alle skivene selv? Hvilken av skivene ser du for deg at du drar frem om 30 år for å vise barnebarna hva bestefar drev med da han var ung? Utenom den nyeste, så klart!
– Den er vrien! Muligens andreskiva, ”What The Hell!”. Hadde vi enda hatt en Best Of-skive, ville jeg selvsagt den!
– Et par kjappe på tampen: Hva var den første skiva du noensinne anskaffet deg?
– Hmmm, la meg tenke… jeg tror det var Marillions ”Clutching At Straws”.
– Jøss. De fleste svarer noe vesentlig mer pinlig fjortismusikk, men du starta med høykvalitet med en gang – kudos!
– Ja, jeg er ikke helt sikker, men mine første var ihvertfall den pluss ”Hysteria”, ”Slippery When Wet” og ”The Final Countdown”.
– Og første konserten du så?
– Def Leppard på Birmingham NEC, 18.april 1988!
– Haha, det gjorde tydeligvis inntrykk!
– Selv om jeg hadde seter på nest bakerste rad, ja!
– Noen artister du er litt småflau over å like?
– Dattera mi spiller mye Lana Del Rey, og jeg griper meg selv i å like låtene hennes. Vi skulle ha sett henne her i England i februar, men hun mistet stemmen og avlyste.
– Lana er da ikke flaut å like, ”Video Games” er jo fantastisk! Er det noen nye band som du vil trekke frem og applaudere?
– Mitt absolutte favorittband fra de siste ti år er Rival Sons, de har lagd noen fantastiske skiver.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2020