Mascot
Adrian Vandenberg må vel kunne sies å være den hardrockmusikeren i verden som har mest rett til å føle seg snytt. 20 sekunder på «1987», mime i verdens mest sette hairmetal-videoer, skrive og ha navnet sitt i coveret på oppfølgeren som også ble en vanvittig stor suksess, for å så å bli stående med lua i labben mens Coverdale hooka opp med Jimmy Page for deretter å «få lov til» å bli med på Whitesnakes mest oversette og anonyme skive til dags dato («Restless Heart») og en søt men meningsløs unplugged skive før det hele falt pladask. Han forsøkte seg med noe Moonkings-greier etter hvert, men få brydde seg og enda færre fikk det med seg. Siste kortet i bunken er å blåse nytt liv i pre-Whitesnake soloprosjektet Vandenberg, og med Mats Leven bak mikrofonen burde jo dette bli finfint… låtskriving var jo på sett og vis Adjes styrke… eller??
Det hele sparkes, eller burde jeg heller si sveives sånn passe i gang med den tamme og banale mediumrockeren «Thunder and Lightning». Virkelig?? Jeg merker at jeg ikke lar meg engasjere så mye som en centimeter… du snakker om «run o’ the mill». Er dette alt dere klarer å hoste opp, gutter?? (Que scenen i Helm’s Deep og den klassiske replikken til King Theoden.) Ja, det virker litt sånn altså. Flere orker prøver seg opp murveggen, og Adrian & co prøver seg med «House on Fire», men fyrstikkene er nokså våte. Produksjon og mix er selvsagt helt kul, om enn litt tør og kjedelig. Det synges og riffes fåfengt for fulle mugger litt til, men så skjer det noe. Under soloen på nevnte låt, titter solen frem mellom skyene.
Den mer episke «Sin» er definitivt mer i gata til Leven, og det er her det løsner for alvor. Det lukter Zeppelin og det hintes til både «Judgment Day» og «Whisper A Prayer For The Dying». Samtidig får Mats åpnet opp litt mer av stemmen han brukte i Therion og Candlemass, uten at hans Coverdale-hinting blir mindre av den grunn! Jeg tror supportbandet er ferdig nå, folkens!
«Light It Up» er straightere og drives frem av en leken 16-dels groove, jeg blir sittende å nikke til. Bassen pumper og riffet surfer deilig over. Ikke ulik LA Guns-låta «Malaria» for de som måtte huske den go’biten!
«Walking On Water» og «Burning Skies» er tunge og fine, men fremstår nokså anonyme etter de to foregående. Jeg får en Tony Martin-era Sabbath vibe av noen av riffene og melodiene her, men det blir litt «dopause» i midten her dessverre.
Adje hiver selvsagt inn en skikkelig koselåt også, og selv om det er rimelig opplagt at han prøver seg på en «The Deeper The Love-Now You’re Gone-Too Many Tears» må jeg bare innrømme at jeg liker «Baby You’ve Changed» sinnssykt godt! Seriøst liksom! Det oooser Whitesnake av alt her nå, men det finnes ikke ett eneste fiber i kroppen min som klarer å trekke det frem som noe negativt!
«Out Of The Shadows» avslutter riffefesten på majestetisk vis og jeg blir så latterlig glad for å høre at denne låta gjør «Cryin’» til det den burde ha vært på «Restless Heart» – et tungt og mystisk beist av en heavylåt! Mer! Jeg trenger mer! Setter på igjen jeg! Gleder meg allerede… men jeg begynner på spor nummer tre altså!!
4,5/6 | Henrik Haugsnes Kaupang
Utgivelsesdato 25. august 2023