torsdag 2. oktober
Det føles smått absurd at vi – publikum og band – tilsynelatende «Melk og Sitron», ikke har sameksistert i Studentersamfundets storsal før nå.
Jeg skal innrømme én ting: I minuttene før bandet går på scenen, og det dundrer i tankeløs rapp – jeg oppfatter noen rølpe «My Ass» – så er jeg sikker på at kontrasten mellom idiothurv og liveband vil bli uoverkommelig. Jeg tar så inni helvete feil. Alle drita fulle studenter ter seg plutselig lydhøre idet Valkyrien Allstars rusler på scenen, tar seg tid til å stemme instrumenter, samles rundt mikrofon og fremfører «Blanke Morran», trestemt. Spørsmålet «Aner de i salen hva de hører på?» blir irrelevant.
Valkyrien Allstars har fått det samme publikumstekket som Kaizers Orchestra.
Dette er forbasket ujålete, spissfindig og uforlignelig. Med valkyriene får du samspill, live-synergi og egenart. Sagt på en annen måte: Her får du bare musikk. Og hvilken… Jeg beklager til alle som vil ta seg nær av dette, men vi har herved fått et norsk band som kunne ha fremført Gentle Giant-plater.
Slikt skjer bare av tre grunner:
a) Eksister og samspill i over 20 år.
b) Drit i alt og alle, bare bli best sammen.
c) Spill med såpass bra musikere at retningen bandet ditt tar, uansett vei, vil være riktig.
Erik Sollid, oppflasket på og med hardingfele, har fått dilla på gitar – tenor-gitar. I intervju før konserten forteller vedkommende meg at «Vi fikk plutselig et større publikum med forrige plate». Det han egentlig sier er: «Det bor langt mer progressiv folk-rock i befolkningen enn man skulle tro». Ingen er bedre skikket til å fronte dette i Norge anno 2025 enn Spellemannprisvinnerne i kategorien «Vise», som meldte seg selv på i kategorien «Indie», for hvor ellers skulle de plasseres? Hvor blir det av kategorien «Beste Sjanger-overskridelse»?
Tuva Syvertsen er en optimal frontfigur. Hun og Norges mest undervurderte trommeslager, Martin Langlie, drikker varm øl fra boks, leverer komplekse sangharmonier som om de tok på seg sokker, og alternerer mellom mellotron, slagverk, a capella-sang, fele og banjo.
Noen av høydepunktene denne kvelden heter «Ikke No Å Spare På», «Lyseblått», «Kongler», «Er Du Ensom Har Du Meg» og «Ladi Dadi…». Sistnevnte blir så rocka og insisterende hypnotisk at jeg må klype meg i kroppsvev.
I motsetning til Kaizers Orchestra, som insisterer på å sende folk hjem i «dum dur», gjør valkyriene «Lakenskrekk og Hakeslepp», årets beste enkeltkomposisjon, til eneste ekstranummer. Du har ikke riktig levd før du har overværet coda-et fra nevnte låt fremført live. Valkyrien Allstars sender folk hjem med hymnologisk tyngde.
Jeg føler meg fortsatt svimmel. 6/6
Tekst: Geir Larzen
Foto: Arne Hauge
