Hatchette Books
Ozzy er dønn ærlig i denne boken, som det er vanskelig å lese uten å høre for seg stemmen hans simultant. For de fleste av oss har Ozzy Osbourne vært der helt siden vi ble hekta på rock’n’roll, og det er fortsatt uvirkelig at han ikke er her lenger. Men her stuper han rett ut i kaoset med sitt liv, med ekteskap, familier og en stadig skrantende helse og suget etter å klare å stå på en scene igjen. Og han fremstår veldig menneskelig med sine bekymringer og angst, selv om han klarer å formidle det med sin sedvanlige jordnære humor. Og selv om det er mye om sykdom, leger, smerte og ryggoperasjoner her, så er det nok av tilbakeblikk til hans gale og elleville dager, med både Black Sabbath og solokarrieren. Noe av det har vi lest mange ganger før, fra forskjellige perspektiver, som da han beit hodet av en due, eller den fatale flyulykken 19. mars 1982, som gjorde uutslettelig inntrykk på ham, og resten av livet undret han seg hvorfor Randy Rhoads døde mens han overlevde. Han er reflekterende over hvordan han har kommet seg gjennom alt, samtidig som han omfavner alt det som gjorde det til den han er, uten å angre på noe. Her er også hylende morsomme historier fra hans karriere, ikke minst om hans gode venn Lemmy og hvordan han skrev teksten til «Mama I’m Coming Home», og selvsagt elleville dophistorier som må bare må leses. Lurer du på hvilke av hans studioskiver og liveskiver som han ikke kan fordra, så får du svaret og begrunnelsen her.
Men siden alt dette fortelles fra Ozzys perspektiv, så blir det mer og mer vondt å lese jo nærmere man kommer slutten av boken, for da vet man at det er også punktum finale for Mørkets fyrste. Fra han og Sharon sitter på flyet hjem fra England etter å ha gjort første opptreden på flere år på Commonwealth Games i 2022, sammen med Tony Iommi, og Sharon kommer med ideen om en aller siste konsert hjemme i Birmingham i 2025. Mens Sharon jobber med dette, sliter han med helsa, med flere ryggoperasjoner, lungebetennelser og blodforgiftning alvorlig nok til at hele familien hans satt og gråt og trodde at alt var over rundt juletider. Men han hadde et soleklart mål å strekke seg etter, og han ville ikke la noe hindre ham i å ta et siste farvel med fansen. Vi får hans egen beskrivelse av den historiske avskjedskonserten 5. juli, som fant sted noen hundre meter fra barndomshjemmet hans i Lodge Road 14 i Aston, Birmingham.
Vi får til og med hans refleksjoner om livet etter denne konserten, hvor han hadde opplevd mer enn det var mulig å forestille seg for en fattig arbeiderklassegutt med dysleksi og ADHD. Han vet at han aldri kommer til å opptre igjen, men han har planer om en ny skive. Han har det fredelig og godt hjemme på Welders House i Buckinghamshire, og vet at han kommer kanskje aldri til å dra tilbake til USA, og han synes uansett at England er så mye grønnere og roligere enn Los Angeles, og maten er så mye bedre her. Han snakker til og med om at han ikke vil bli kremert, men begravet ved siden av sin store kjærlighet Sharon, og hva han kunne tenke seg å ha på gravsteinen sin: «I told you I wasn’t feeling well.» Og 22. juli, sytten dager etter avskjedskonserten på Villa Park, dør Ozzy Osbourne av hjertesvikt i sitt eget hjem, 76 år gammel.
Etter å ha lest denne på et par kvelder, føles det mer som om man har tilbragt noen timer i selskap med en av rockens mest legendariske sangere, som deler sine tanker og bekymringer samtidig som han krydrer hele greia med noen hylende morsomme røverhistorier fra gamle dager, godt gjennomsyret av en livslangt vennskap til Tony, Geezer og ikke minst Bill. Du blir virkelig godt kjent med mennesket Ozzy Osbourne, ikke bare rockeren, galningen eller realityshow-stjerna Ozzy. «Last Rites» er essensiell lesning for fansen, og får du ikke blanke øyne når du nærmer deg de siste sidene, så er det noe alvorlig galt med deg.
6/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 7. oktober 2025
I salg hos enhver anstendig bokforhandler fra 7. oktober