Starten på et nytt skoleår er som regel oppsummeringen av forrige. I hvert fall her i Norway Rock Magazine, da dette betyr ny utgivelse av fjorårets kull ved rock og metal linja ved Buskerud Folkehøgskole. Her lærer elevene alt fra idé til ferdig utgivelse. Låter skal skrives, øves inn med band og spilles inn. Nivået er høyt. Dette er unge gode musikere jeg håper vi får høre mer av. I tillegg er produksjonen langt over middels. Dette er faktorer som går igjen hvert år. Det jeg synes er mest spennende er å se det musikalske landskapet fra år til år. Hvilke trender som gjelder. Og en ting er sikkert, her er det mer metal enn rock.
Dette er nok den mest brutale samlingen fra skolen så langt. Og i år hører jeg mye klassisk death og black metal. Moderne groove metal og metalcore er kanskje på vei til å bli snøen som falt i fjor? Som vanlig anmelder jeg ikke dette kritisk som en ny skive. Det er mange solobidrag og kanskje bandkonstellasjoner som aldri kommer til å gjøre noe sammen etter dette skoleåret. Dette er mer som en observasjon av hvordan det står til blant unge lovende metalmusikere. Ikke har jeg noen oversikt over om soloartistene medvirker i noen av bandene, eller om medlemmer går om hverandre.
Tjue spor er antallet man kan høre på digitale plattformer, og det hele starter med Eirik Waadeland som spiller tung death metal med kjellerdyp vokal kombinert med hyl. Riktignok økes tempoet, men av en sånn karakter som heller går litt saktere enn litt for fort. Dette gjør at det groover og «Epiphany Of A Dying Sun» er en god start på samlingen. «The Burning One« av Qjue er neste ut, og også dette groover og også her finnes mye tung klassisk death metal. Men her det også mye melodisk kjapp black metal. Også dette en låt jeg liker godt. Amund K. Westerheim og Jonas Martinsen sin «Cataracts» er bidragsytere innen den mer rytmiske death metalen, uten at det er gjennomgående. Det er tidvis kjapt, og selv om jeg kanskje ikke er den største fan av denne typen metal er det noen av disse rytmepartiene her som appellerer til meg. At produksjonen er litt røff er også noe som gjør at dette for meg låter mer klassisk enn det ville gjort med krystallklar lyd.
Mordvarg bidrar med to låter. Her er det black metal på norsk. «Når Mørket Faller» er først ut og jeg hører både Sverige og Norge rundt millenniumskiftet. Kjapp melodiøs melankolsk svartmetall. «Et Solglimt» har ironisk nok en kaldere stemning. Denne er hakket dystrere og med synth. På midtpartiet trekker tangentbruken tankene til 70-tallet. Dette er en mer særegen låt og min favoritt av de to. Theneus serverer oss også black metal, men av mer symfonisk art i form av «Myr». Her går det unna og jeg liker de dystre melodilinjene synthteppet lager. Jeg vil tro at det finnes en Emperorplate på dette bandets spillelister. Jeg får også litt vibber av Solefald i partiet med renvokal. Eskil Solberg er aktiv herre på denne samlingen, med hele tre spor, hvorav to er solo. Og jeg tipper Solberg er gitarist, det er noe med gitarspillet og variasjonen her som gjør at jeg trekker den konklusjonen. «Evig Vandrer» starter med cleangitar, som også kommer igjen uti låta. Utover dette er låta melodiøs death/black metal, som varierer mellom kjapt og midtempo. Men igjen, det er veldig gitardominert med både harmoniske leads og gjennomgående riff. «Slash Kill» er tyngre og mer groovy. Vokalen er mer vesende, ala det vi hørte i Mayhem med Maniac. Også her varierer det med clean gitar, og låta er tidvis særere enn «Evig Vandrer», mens den tyngre groove delen kanskje er mer allmennvennlig. «Brutal Murder» utfører han sammen med Amund K. Westerheim og Nathaniel Gundersen. Denne er mer thrasha, blandet med death/grind. Dette er gjerne en mer humoristisk sjanger. Og for all del, gutta har helt sikkert hatt det gøy, men dette låter ikke som tant og fjas. Dette er variert, godt fremført og arrangert, og jeg har hørt langt mer drevne band innen denne sjangeren som ikke låter liker fett.
Neste spor bærer tittelen «Langsom Fjerning Av Negler» og er like brutalt som det høres ut som. Mina Halvorsen gir oss death metal av den gamle skolen, og jeg tenker England tidlig nittitall, og spesielt Bolt Thrower. Produksjonen samsvarer også med dette og vokalen tilsvarende dyp. Mørk riffbasert death metal blir ikke stort bedre enn dette, med både groove og blastbeats. For meg står denne frem som en favoritt.
Vi holder oss i den brutale kirurgiens verden. Nico Barosen Yanez har nok også hørt på death metal, men «Toe Removal» har vel så mye elementer av black metal med sine melodilinjer og atmosfæriske tilsnitt. Her liker jeg best den tyngre stemningsfulle siden, og vokalen låter såpass desperat og ærlig at jeg virkelig tror på at fjerning av tær ikke er noe å anbefale. I hvert fall er det min opplevelse av låta.
Emma Sønstebø har lagt seg på en styggere og mer avantgarde side av ekstrem metallen. Her hører jeg både Voivod og Nuclear Death. Dette balanseres fint med mer streitere death/grind partier. Det er absolutt ikke noe å utsette på fremførelsen, men jeg tenker likevel hovedfokuset her er egenart. Dette liker jeg svært godt, så Emma, ikke «Stop To Exist».
Solum Rex starter sitt bidrag «Atum-Ra» med kvass gitarhakking som går over i et klassisk heavy metal riff. Tempoet økes og når vokalen kommer inn tenker jeg et band som har hørt Arch Enemy og In Flames. Dette er sinna, melodiøst og tøft og brytes helt med et akustisk flamenco parti. Absolutt en artig og original vri.
Gaute Alvarstein er enda en kar jeg antar er gitarist, da dette er veldig riffbasert. Gaute bidrar med låtene «Effigy Of Our Hope» og «Cognitive Impairment”. Jeg får gammel thrashfølelse av riffene, ikke ulikt Metallica. Grovlevokalen og tempoet lener derimot det hele over til melodiøs death metal. Dette gjelder «Effigy Of Our Hope». Denne avslutter mer episk og midtempo. Og nettopp midtempo og episk beskriver godt hele «Cognitive Impairment», som er sporet jeg liker best av disse to. Selv om riffingen er fet er det mye stemning i musikken til Alvarstein jeg liker. Konstanse starter ganske så bredbent heavy metal. Bredbent er det fremdeles, selv om tempoet blir tyngre. Vokalen er mer desperat og har nok inspirasjon i metalcore sjangeren. Jeg får Noplacetohide i tankene når jeg hører dette.
Motorsag spriter opp med halvannet minutt crust/punk, og låta «Utro Jævel». Mye kan skje på ett år på folkehøgskole, men håper ikke låttittelen tar utgangspunkt i dette. Her går det unna, er hysterisk og sinna, og mer rekker man ikke tenke før det er over. Motorsag gjør i hvert fall ikke skam på sjangeren.
I denne samlingen hvor death og black metal er hovedessensen er Davis Solsbakk ft. Audun Haukvik sin stonerdrone «Smoking Dogs» er artig avbrekk. Selv om ni minutter i denne sjangere kan bli i overkant for meg, er det en catchy låt og et veldig ålreit avbrekk i både brutalitet og tempo. Bloodmaster blander klassisk death/grind med groovy metalcore. Vokalen er både growling og hyl. Det klassiske her er for meg den tørre kvasse gitarlyden som trekker tankene tilbake til åttitallet. Samt at riffingen i det midtempo midtpartiet drar tankene tilbake til samme tiår.
Da gjenstår kun et bidrag. Fryds «Der Du Finner Lykken» avslutter årets «Ungt Blod». Dette er nesten syv minutter dyster stemningsfull black metal. Jeg liker veldig godt monotonien og melankolien i dette, som forsterkes av sluttpariet, som starter rolig og bygger opp til et svært atmosfærisk farvel for dette årets utgivelse fra Heimtum, Buskerud Folkehøgskole. Personlig synes jeg det er veldig gøy at tidlig nittitalls death og black metal kan trekkes frem som referanser i svært mange av sporene. Og dette varierer veldig fra år til år. Når denne anmeldelse publiseres er et nytt skoleår godt i gang og jeg er veldig spent på hva som er trenden blant de unge metalmusikerne i år.
Ronny Østli