Før han entret scenen som hovedattraksjon på Rocktoberfestivalen i Gjerdrum Rock City, traff vi Uli Jon Roth. Blant annet forteller han hva som egentlig skjedde da tidligere Scorpions-kollega Rudolf Schenker gjorde tidenes yoga-stunt på Wackenfestivalen.
Tekst: Stig Myhre
Livebilder: Geir Kihle Hanssen
Bruce Springsteens Mannen-i-gata-image med dongeribukse & t-skjorte får andre ta seg av, og det er vel heller ingen fare for at Roth lar seg frivillig avbilde i helsetrøye & grilldress. Få eller ingen bilder av Uli Jon Roth virker tilfeldige. Se bare på coverillustrasjonene til hans siste utgivelser «Scorpions Revisited» (nyinnspillinger av ca 30 gamle Scorpions-låter) og «Tokyo Tapes Revisited (den kjente og kjære liveskiva i ny og audiovisuell tapning). Her får du ikke bare en utenomjordisk musikkopplevelse, men et meget forseggjort kunstverk og personportrett på kjøpet.
– Jeg fokuserer ekstra sterkt på den visuelle appellen til bildene som ender opp på coveret. Her gjelder det å finne et ikonisk bilde, som setter i gang fantasien hos lytteren. I og med at majoriteten av bilder og kunstverk ikke oppfyller disse kriteriene, blir jeg veldig følsom på dette området. Selv om jeg ikke er direkte involvert i «Scorpions Revisited»-omslaget, og den blir utført av en designer, har jeg absolutt siste ord på hvilke ideer som fungerer og hvilket foto vi til slutt ender opp med. Den visuelle biten spiller også en rolle på scenen. Mine fargerike sceneklær visualiserer måten jeg spiller gitar på, og derfor står jeg ikke foran et publikum i dressjakken til en regnskapsfører. Spillestilen er flytende og kleskodene likeså. Av en eller annen grunn blir jeg omtalt som en hippie-aktig skikkelse. Kanskje de mistolker albumtittelen «Transcendental Sky Guitar Vol. I & II” (utgitt i 2000), og enkelte fraser jeg bruker? Andre ser en fyr med langt hår, iført et hodebånd på scenen og får assosiasjoner til hippiene. Det jeg kan si at til å være en hippie, har jeg nok ting litt for mye på stell i sjelslivet og rører heller aldri rusmidler. Jeg er stolt av at jeg ikke passer inn i noen andres kategori, føler meg helt fri, forandrer meg stadig vekk og befinner meg alltid på en reise.
Roth fremhever faren, journalisten og kunstneren Carl-Joseph Roth (RIP), og Monica Dannemann (RIP), hans langvarige livspartner, og deres påvirkningskraft innen fotografi og kunst.
– Monica Dannemann laget alle tre omslagene til Electric Sun. (Ulis band etter Scorpions) Hun var velsignet med et naturlig talent og gjorde alltid ting på sin egen måte. Når det gjaldt å lage et portrett med oljemaling, var hun helt uslåelig. Helt utrolig. Man ser mange dyktige kunstnere der ute, men ytterst få som får personen du maler til å komme i live. Monica fikk en tragisk utgang på livet. Jeg skrev et stort stykke for henne som heter «Requiem For An Angel», og vi kom så langt at vi begynte å spille inn låtene med blant annet Jørn Lande. Men på et tidspunkt gikk jeg tom for penger angående den omfattende orkestreringen, la prosjektet til side og begynte å gjøre andre ting. Det er godt mulig at jeg avslutter dette prosjektet i fremtiden. I tillegg til at jeg la ned masse ressurser og tid i innspillingene, låter det veldig melodiøst, skiller seg ut fra mine andre utgivelser og inneholder en del av mine beste komposisjoner. Siden jeg til neste år planlegger å jobbe med et symfoniorkester igjen, ligger det nå litt i kortene at det vil skje noe med «Requiem For Angel» om ikke så alt for lenge. Så lang tid etter Monicas bortgang (i 1996) kan jeg se tilbake på fortiden med en viss distanse, men samtidig forblir musikken veldig følsom. Her må jeg skyte inn at «Requiem…» har en større agenda som ikke bare dreier seg om Monica. Den handler ikke om døden som i seg selv ikke er så interessant. Tanken på hva som ligger bak døden er av mye større interesse. Selve dødsfallet utgjør bare en nødvendig reise fra en dimensjon til en annen. Hvis vi i dette livet klarer å leve noenlunde i tråd med hva hjertet og samvittigheten forteller oss, har vi ikke så mye å være redd for. Jeg tror virkelig at samvittigheten, den som er guds stemme, forteller deg hva som er rett og galt. For meg er det filosofiske aspektet ved livet like interessant som å spille gitar, og jeg ble veldig tidlig interessert i filosofi og tiltrukket av Sokrates og Platon. Så fort jeg ble hekta på denne tankevirksomheten, så tok den aldri slutt, og å bare sitte der og tenke på slike ting er fortsatt det beste måten jeg kan tilbringe fritiden min på.
– Hvilke mennesker har vært forbilder for deg?
– Min far var stort forbilde. Takket være han og før jeg ble involvert i musikk, befant jeg meg i en visuell kommunikasjon og lærte i tillegg masse om ord og språk. Han kunne tegne og male veldig bra og var en skikkelig dyktig poet. Som en ung mann vant han en pris for poesien sin i Tyskland, og han skrev hovedsakelig noveller og bøker i samme stil som Jack London og alt det innebærer av fascinerende dyrehistorier og naturbeskrivelser. Jeg eier fortsatt disse bøkene og husker ham i dag som en hardtarbeidende person som nesten alltid hadde et godt humør. Min far kunne snakke en rekke språk, lærte meg engelsk som femåring og ga meg essensielle leksjoner i fotografering og tegning. Før tiden med Scorpions pleide han å komme på konsertene mine, og etter å ha observert meg i scenekostymene, sa han alltid «åh, det er visst karnevalstid igjen». Han døde i 1972 mens jeg spilte i bandet Dawn Road (med den framtidige Scorpionsbassisten Francis Buchholz) Den gangen hadde jeg først og fremst ambisjoner om å spille klassisk gitar. Noe av det siste faren min gjorde før han gikk bort, var å bruke en månedslønn på å kjøpe meg en rådyr og vakker klassisk gitar. Den kosta mer enn tre Stratocastere (Ulis signaturgitar i Scorpionsepoken) ville gjort, og en slik investering var i utgangspunktet helt uhørt den gang da. Jeg spiller på den ennå, tar utrolig godt vare på dette verdifulle instrumentet, og gitaren høres helt lik ut den dag i dag. Denne gitaren ble også brukt i studio på «Under The Dark Sky» (soloalbumet fra 2006) og på (Scorpions-sangen) «Fly To The Rainbow».
– Jeg tolker «Scorpions Revisited»-coveret dithen at du nærmest befinner deg i en slags dagdrømmende tilstand med gitaren rundt halsen. Du spiller for eksempel med den ene hånden og gjør teatralske bevegelser med den andre under «Little Wing»-soloen på »Tokyo Tapes»-revisted. Er det mulig å få en slags beskrivelse av hva som spinner rundt i hodet ditt når du står på scenen?
– Musikken gjør at jeg beveger meg inn i en helt annen verden og prøver å relatere til sangene på det dypeste nivå. Denne følelsen kan du sammenligne med en slags drømmetilstand der premissene blir at du kan håndverket og hjemmeleksene dine på forhånd. I så fall føler du deg både svært avslappet og konsentrert og får følelsen av at alt kan skje. Spillingen går av seg selv, og måten du beveger deg på scenen gir en ny dimensjon til musikken. Måten for eksempel hånden beveger seg på rent fysisk reflekterer hva som foregår i sjelen min. Det høres kanskje latterlig ut for andre, men på scenen får jeg ganske lyst til å bare fly av gårde. Spesielt under gitarsoloene er jeg i mitt ess når jeg mister bakkekontakten og får følelsen av å sveve oppe i luften et sted. For selv om jeg mangler vinger, har musikken og gitaren evnen til å fly på mine vegne. Skygitaren min er også designet for å fly og ikke bygget for å vandre rundt på bakken.
– Apropos visuelle inntrykk – finnes det noe rasjonell forklaring på hvorfor Rudolf Schenker sto på hendene når du og Scorpions spilte sammen på Wacken-Open Air-festivalen i 2006? (dokumentert på live-DVDen «A Night To Remember»)
– Vel, det å stå på hodet var en gammel og god tradisjon vi hadde i Scorpions. Rudolf, en veldig dyktig mann på yoga , pleide helt siden 1973 å komme inn på scenen og stå på hodet mens vi andre improviserte i ti minutter. Dette seansen foregikk mot slutten av hver konsert helt fram til 1976/77, men siden konserten på Wacken skulle ta oss tilbake i Scorpionshistorien, flirte jeg godt og sa at Rudolf neppe ville være i stand til å gjøre noe sånt i dag. Rudolf svarte at det ikke var noe problem, og da jeg så ba han om å vise dette i praksis, gjorde han akkurat det da vi framførte Ravels «Bolero» på Wacken.
– Du sier åpenbart takk for sist til ditt gamle jeg på disse tilbakeskuende om enn revitaliserte “Revisited”-utgivelsene. Handler dette både om en slags fallitterklæring til fansen og forsoning med fortiden?
– Jeg måtte bli overbevist om å gjøre dette, ja. Noen av vennene mine foreslo å gjøre en turnè med kun de gamle Scorpionslåtene. Jeg stilte et stort spørsmålstegn rundt det forslaget, og de argumenterte med at ingen andre spilte disse låtene, og at folk virkelig ville ha interesse av et slikt konsept. Bortsett fra å spille «We`ll Burn The Sky» og muligens «The Sails of Charon», anså jeg Scorpionsårene for å være et tilbakelagt stadium. Nå kunne jeg omsider revurdere min tid i Scorpions på nytt igjen og si «hvorfor ikke?». Underveis hadde det også presset seg fram et ønske om å gi ut flere liveskiver, men i og med at jeg kan se tilbake på en så fargerik karriere, kan jeg ikke bare gi ut et normalt livealbum. Hvis vi for eksempel skulle spille mine tolkninger av Vivaldi og «Sails Of Charon» rett etter hverandre, ville kontrasten bli for stor. Kanskje jeg heller skulle dele opp konsertopptakene i forhold til faser i karrieren og starte med Scorpions»? Så fort vi begynte å holde slike konserter, skjønte jeg at vennene mine hadde rett, og både fansen, konsertarrangørene og jeg elsket det.
”With the power of soul anything is possible”, sang Jimi Hendrix. Denne troen på at du er i stand til å utrette hva som helst, virker kanskje naiv hvis du da ikke har sett dokumentaren “Not Dead Yet”. Filmen handler om Ulis kompis Jason Becker. Etter å ha spilt med David Lee Roth, og med ex-Megadeth-gitarist Marty Friedman i Cacophony, ble han rammet av ALS, en nervesykdom som gjør at han ikke kan kommunisere med omverden bortsett fra med øynene sine. Mot alle odds fortsetter han å komponere via en computer, og Uli sitter igjen med sterke inntrykk etter å ha observert Jason Becker på nært hold.
– Jason Becker utstråler inspirasjon på så mange nivå. Da jeg møtte han for aller første gang, kunne jeg nesten ikke tro hvor genuint glad han virket. Han smiler konstant og forteller vitser. Senere møtte jeg han gjentatte ganger, og han hadde fortsatt dette gode humøret i behold. Selv kan jeg ikke tenke meg hvordan det ville vært å havne i hans situasjon. Han er på en måte fengslet i sin egen kropp og kan ikke røre en finger en gang. Jason kan ikke snakke og kommuniserer via faren sin. Selv ville jeg nok vært ekstremt deprimert i samme situasjon, og jeg fatter ikke hvordan han klarer det. På toppen av alt klarer han å lage fantastisk musikk på høyt nivå ved å kommunisere hver eneste note før de blir lagt inn i en computer. Nå nylig gjorde jeg en gjesteopptreden på en av låtene hans fra et kommende album. Musikken fikk tilsatt en unik dybde etter han ble syk, og sangene i motsetning til hva du kanskje tror, virker veldig oppløftende. Hans komposisjoner får meg til å tro at musikk kan endre verden. Dessverre betyr mye av dagens musikk ingenting for min del. Jeg velger å tro at mange artister befinner seg der de er av feil årsaker. For min del er musikk noe helt magisk, og jeg får følelsen av at mange artister ikke behandler musikken med nok respekt.
– Er du lei av av å bli sammenlignet med Jimi Hendrix?
-Nei. Jeg har lært så mye fra Jimi Hendrix og vil selvsagt aldri benekte inspirasjonskildene mine. Min beundring for Jimi Hendrix innbefatter langt mer enn beundringen for hans gitarspilling. Jimi var på alle måter et artistisk geni, men en del unge gitarister begriper seg ikke helt på oppstusset rundt Hendrix. Bare fordi han ikke spilte masse fancy arpeggioer, reduserer de ham til en musiker av den mer restriktive sorten. Antagelig skjønner de ikke meningen som ligger der betent bak hver eneste note han framførte, og hvis du ikke hører de bjellene som ringer inne i deg når Hendrix spiller , er du ikke klar ennå, og det er ditt og ikke Hendrix sitt problem. I all hovedsak tror jeg først og fremst at jeg ble sammenlignet med Hendrix i starten av min karriere. Etter hvert som jeg gjorde alle mulige andre ting som samarbeid med klassiske musikere og «Sky Of Avalon», (Ulis symfoniske musikkprosjekt), ble i alle fall disse referansene tonet ned. I motsetning til en god del av musikken fra den samme epoken, lar ikke Hendrixlåtene seg vippe av pinnen av alle tiårenes trender som har kommet og gått siden den gang. Mye musikk kan sies å være bra og velprodusert håndverk, men de er skrevet for øyeblikket og for visse anledninger. Hendrix tilhører evigheten, og hans musikk kommer til å være like aktuell om hundre år.
Roth bedriver fortsatt perfeksjonering av gammelt materiale, men fokuset på Scorpionsepoken nærmer seg slutten. Fra og med neste år og for første gang på evigheter, akter han å spille sanger fra Electric Sun-perioden. Etter å ha tilsynelatende følt seg som en slave av konvensjonelle tanker på «Taken By Force» (det siste Scorpions-albumet med Uli), hører du godt at han hadde et ekstremt markeringsbehov på «Earthquake» (1979), Firewind» (1981) og «Beyond The Astral Skies» (1985). Ambisjonene var store, og for eksempel var ikke den ti minutter lange «Hiroshima» akkurat en liten trudelutt eller trall. Det kan bli spennende å se hvordan han takler å gjenskape slike episke åndsverk live på den forestående “Electric Sun Reborn”-turneen i 2018.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2017