Atomic Fire Records
Coverskiver altså. Denne pesten brer om seg, og man får mer og mer inntrykk av at dette lages som et hvileskjær for en artist som ikke har ork eller kreativitet nok til å lage en skive med egne låter, men som gjerne flår fansen . Her kan vi i fleng nevne ellers høyst respekterte artister som Guns N Roses, Ozzy Osbourne, Metallica, Alice Cooper, Def Leppard, UFO og Aerosmith. I fjor sank til og med Deep Purple ned på dette nivået og fjernet med det masser av kredibilitet fra sitt ellers strøkne gode navn og rykte. Venstrehånds latmannsarbeid.
Med «My Way» debuterer ex-Accept-vokalist Udo Dirkschneider som soloartist under sitt eget navn, med 17 coverversjoner av kjente låter med kjente artister. Og selv de mest hardbarka Udo-fans må innrømme at stemmen hans er ikke noe for alle, han har en mildest talt spesiell stemme, men den passet jo inn i Accept og U.D.O., hvor låtene var skrevet spesielt for ham, og man ikke kunne sammenligne hans vokal med noe annet. Men hvem i himmelens navn var det som kom på den lysende idéen om å la den 70-årige Dirkschneider gneldre seg gjennom en haug med klassiske låter som vi allerede er bortskjemt med å høre med fantastiske sangere som Freddie Mercury, Ronnie James Dio, Robert Plant og Tina Turner?
Med et kompetent metalband i ryggen (halve gullbesetninga av Accept fra 80-tallet, faktisk, med Peter Baltes og Stefan Kaufmann) buldrer Udo seg med bulldoser tvers gjennom arvesølv som Judas Priests «Hell Bent For Leather», Uriah Heeps «Sympathy», AC/DCs «T.N.T.» eller Arthur Browns «Fire». Rosinen i pølsa er den avsluttende versjonen av Frank Sinatras udødelige schläger «My Way», gjort orkestralt a la originalen og ikke med metalband – men denne evergreen’en har Sid Vicious allerede gjort den ultimate versjonen av, med en enorm dose selvironi som jeg ikke sporer hos Udo. Om dette er den verste radbrekkinga på skiva er usikkert, den prisen kan like gjerne gå til voldtekten av Queens «We Will Rock You» eller Led Zeppelins «Rock & Roll», som begge gjør fysisk vondt å høre på – i den grad at jeg skal innrømme å ikke ha hørt noen av dem i sin helhet. Og plankeversjonen av Rainbows «Man On The Silver Mountain» fikk meg også til å sitte lamslått, ute av stand til å kaste meg over av-knappen, mens nøtteskrika fra hælvete maltrakterer en av Dios signaturlåter. Og Stones’ «Paint It Black», i spaghettiwestern-versjon! Grusom!
De få låtene her som er utholdelige å høre på, er de som man ikke har noe forhold til i utgangspunktet, som for min del er Billy Squiers «The Stroke», tyskspråklige Wolfsheims «Kein Zurück» og Frankie Millers ballade «Jealousy», selv om få stemmer er mindre egnet til å synge ballader enn nettopp Udo Dirkschneiders. Og han fikser Motorheads «No Class» greit, men man trenger ikke akkurat ha fem oktaver disponibelt for å kopiere Lemmys vokallinjer.
Som nevnt innledningsvis, coverskiver er som oftest bortkastet tid for både artist og fans, i beste fall kan de være «interessante» å høre en gang, men denne var bare smertefull å tvinge seg igjennom. Horribelt. Styr unna.
1,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 22.april 2022