AFM
Jeg er vokst opp med gammelt Accept og ble litt lei meg da Udo Dirkschneider gikk solo. Jeg fulgte med et par-tre skiver, etter det har det blitt spredte sjekkinger av skiver hvorav de seneste har vært helt kurante. Nå har det blitt et par år på veien med Accept-låter på bandet under navnet Dirkschneider, og jeg vil anta det har påvirket låtskrivingen til dette albumet, for her går tankene ofte rett på enkeltlåter fra midten av åttitallet. «Steelfactory», hvis tittel referer til Udos kallenavn German Metal Tank, starter ganske tøft med uptempo «Tongue Reaper». Som vanlig god fengende heavy metal, selv om låta er mer tøff enn allsangvennlig. Tempoet dras så ned i «Make The Move», som er som et potpurri av riff fra «Metal Heart». Jeg vil tro noen nynner på «Up To The Limit» etter å ha hørt refrenget. Heretter beholder U.D.O. tempoet nede en stund, hvorav «Keeper Of My Souls» er et forsøk på en småepisk sak, mens «In The Heat Of The Night» har et slags balladepreg over seg, uten at det er noen ballade. Ingen av disse gir meg noe særlig og er blant skiva svakeste spor.
Egentlig burde jeg si det samme om neste, «Raise The Game», som egentlig er en låt av type grei skuring uten noe spennende, men jaggu har den vokst. Igjen kan vi trekke Acceptparallellen hvor refrenget legger trykk på markering av tittelen. Og det er jo en mal som fungerer godt i bandene Dirkschneider har figurert i. Nå er dette et langt album, godt over timen hvis man går for vinylen eller digipak med to bonusspor. Jeg skal ikke gå gjennom absolutt alle sporene, men det er i grunn herfra og ut skiva byr på høydepunktene etter min mening. «Blood On Ice» og «Hungry And Angry» er litt som «In The Heat Of The Night», anonyme til det har godt noen runder og melodien begynner å krype under huden. «Rising High» er en låt som sikkert mange allerede har hørt. Uptempo og en av mine favoritter, sammen med tunge «Bite Of Evil». Videoen til «One Heart One Soul» er sikkert også blitt velkjent blant fansen. Absolutt ikke en av mine favoritter, selv om det ikke er mye å utsette på den hvis man liker Accept i perioden «Russian Roulette».
Selv om Dirkscheiders Acceptsturnè har fokusert på de første skivene, synes jeg mye her minner om nevnte plate, som var det siste Udo gjorde med Accept på første runden. Balladeforsøk skrev jeg om tidligere, jeg vil nevne «The Way» hvor han tar det helt ut med en akustisk nydelig låt, som avslutter tyskernes (ok, gitarist Andrey Smirov er riktignok russisk) sekstende studioalbum. Verdt å nevne er det også at dette er første U.D.O. plate med Udos sønn Sven på trommer. Jeg liker dette godt jeg, det er selvfølgelig strykkarakter når det kommer til fornying, men jeg synes nå en mann på 66 skal få fortsette med det han kan best. (Neida, bare slapp av, jeg skal spare dere dårlige vitser med referanser til Wenche Myhre.) Spørsmålet nå er hvilken av de seks fargene på vinylen man skal velge. Eller hva med CD-boksen med kaffekopp? Å kjøpe en plate i dag er som å kjøpe ny bil. Bare å velge den farge og utstyrsnivå som passer deg og familien best. Selv gikk jeg for gul vinyl denne gangen.
4/6 Ronny Østli
Slippes 31.august
Les også våre arkivintervjuer med Udo Dirkschneider her eller her!