Frontiers
Undertegnede er antagelig en av Norges største fans av Danny Vaughns stemme og de aller fleste skivene som han har sunget på siden han dukket opp i Pete Ways Waysted på slutten av 80-tallet, og forventningene til den første Tyketto-skiva på fire år var høye. Siden sist har både gitarist Brooke St James og bassist Jimi Kennedy takket for seg, og blitt erstattet av hhv Chris Green (Rage Of Angels) og Chris Childs på utlån fra Thunder. De har også fått inn en permanent keyboardist i Ged Rylands. Størst forskjell merkes på gitaren – Green er en helt annen type gitarist enn forgjengeren, han er mer flashy og moderne, med en metal-bakgrunn som gir Tyketto et skarpere lydbilde enn vi er vant til – på godt og vondt. Men han er rasende dyktig. Det er unødvendig å si at Danny Vaughn synger like fantastisk bra som alltid (Han får det til å høres så fordømt enkelt ut å treffe de aller høyeste notene uten å anstrenge seg nevneverdig) og trommis Michael Clayton spiller også atskillig mer sprettent her enn på forrige skive.
Tittellåta åpner showet, og dette er klassisk Tyketto slik vi helst vil høre de. Det er når de skal rocke hardt at Tyketto ikke er like overbevisende, som på de påfølgende «Big Money» og «Kick Like A Mule», selv om sistnevnte gjør akkurat det tittelen antyder. «Circle The Wagons» er nok et høydepunkt, med en akustisk intro og et massivt allsangrefreng, mens «I Need It Now» etter noen gjennomhøringer har vokst til å bli en av skivas tøffeste låter. «Letting Go» er en akustisk ballade med en aldeles nydelig gitarsolo fra Green, mens forrefrenget på skivas hardeste og kjappeste låt «The Fastest Man Alive» minner sterkt om «Walls Fall Down» fra Vaughns platedebut med Waysted, «Save Your Prayers. På tampen kommer to av skivas beste låter – «Scream» starter rolig, men løfter seg voldsomt på refrenget med en fantastisk vokalprestasjon fra sjefen. «The Run» avslutter ballet, og bygger seg opp fra en akustisk intro til et melodisk crescendo av ypperste klasse.
Dette er nok ikke den beste Tyketto-skiva gjennom tidene, (ingenting kan rokke ved «Don’t Come Easy» der) men det er ikke usannsynlig at «Reach» kan etablere seg som deres nest beste. Dette er en skive som vokser, så ikke gi opp selv om førsteinntrykket ikke slår deg i bakken.
4,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 04.oktober 2016