Atlantic Film
At regissør Andrew Horn er selverklært Twisted Sister-disippel skinner i hvert fiber av herværende 135 minutter lange dokumentarfilm. Horns intensjoner har vært å vise et populærmusikalsk utskudd som nekter å bøye av før pengenektaren tappes grenene, uansett hvor lang tid det måtte ta.
Noe av det peneste jeg har å melde omkring Twisted Sister – bilverkstedets glamrockere – er New York-ernes ubendige tro på eget prosjekt. Kvintetten slavet lugubre klubbscener i nærmere sju år før kontrakten med Secret Records ble underskrevet. Dagen etter lanseringen av ”Under The Blade” gikk selskapet konkurs – en uhellsvanger prøvelse som kun utgjør toppen av et miserabelt isfjell i Twisted Sisters annaler, og sånn sett unner man dem ”Stay Hungry”-suksessen i 1984. Det er for øvrig her, da det begynner å bli interessant, at Horn lar teppet falle. Han ville dog vært tjent med fullskalaskildring av gruppas bedrifter, og ditto minimering av x antall livslange patrioters opplevelser av gagne tider. Jay Jay French og ikke minst Dee Snider snakker godt for seg, og ror egenhendig i havn et kinematografisk portrett som sporadisk balanserer på kanten av det kjedelige.
Den direktesendte førjulsopptredenen på britisk fjernsyn i 1981, med drahjelp fra Lemmy Kilmister og daværende Motörhread-gitartist Brian Robertson, utkrystalliseres som filmens klare høydepunkt – sekvensen er spenstig skildret og illustrerer, på godt og vondt, Twisted Sisters sanne natur. ”We Are Twisted Fu*king Sister!” blottstilles for blikk på det musikalske, plateprosessuelle og Tipper Gores korstog midtveis i 80-årene, og filmen myntes således på de allerede dediserte. Ytterligere to og en halv time stoff slanger seg i bonuskrattet.
4/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato: 23.02.2016