Onsdag 06. juni 2024
I fjor kunne trønderpublikummet nyte sin Dahls sammen med band som TNT, Def Leppard og Mötley Crüe, i år sto navn som Stage Dolls, Alice Cooper og Five Finger Death Punch på plakaten. Alt lå altså til rette for nok en trivelig aften med peke-og lillefinger opp i lufta.
Da Stage Dolls åpnet ballet kl 14:00 presis, var det mange som fremdeles ikke var ankommet arenaen, men det stoppet ikke trioen fra å gi jernet fra første tone av “Soldier´s Gun”. Allerede etter åpningslåta og “Love Cries” var det bare å fastslå at bandet låter et par knepp mer baktungt etter at Thomas Farstad overtok trommekrakken etter at Morten Skogstad takket for seg tidligere i år, og det kler Stage Dolls å ligge såpass bakpå grooven, og sannelig ser det ut til at gutta virkelig koser seg på “Black Stage”. Nå kalles de trio, men sannheten er at på scenen er Stage Dolls en kvartett, all den tid keyboardist Ronny Wikmark står trofast med trommisens side. Denne torsdagen ligger faktisk keyboardene hans foran gitaren til Torstein Flakne i lydbilde, noe uvant, men det fungerer fint der han dobler riffene til Torstein. I et festivalsett på kun 45 minutter kommer dagens ballade allerede som låt nummer tre, for hva er vel en Stage Dolls-konsert uten “Hard To Say Goodbye”? Det må sies at den godeste Torstein Flakne får alt for lite skryt for sine gitarferdigheter, for det er ikke mange som spiller for låta som han gjør. Dette skinner igjennom spesielt mot slutten av ovennevnte låt, der det er masse rom for å frese over gripebrettet, men Torstein, han legger lange toner og fine melodier over kompet. Her er det mange strengetafsere som har litt å lære! (Intervju her!)
Stage Dolls anno 2024 låter litt annerledes enn Stage Dolls anno 2023, men det var et spillesugent og lekent band som åpnet Trondheim Rocks 2024. Mot slutten av settet våknet publikum skikkelig, og med avslutningslåtene “Still In Love” og “Wings Of Steel” kunne Stage Dolls takke av til stor applaus. 5/6
Ti minutters pustepause mellom hvert band er alt vi får, og nå sto The Darkness klare på hovedscenen “Green Stage”. Bandet går rett i strupen på publikum med “Black Shuck”, og på første høye tone er det klart at stemmen til Justin Hawkins ikke er helt i form. Heldigvis skulle dette bedre seg etter hvert, han måtte bare bli varm i trøya først. Det måtte visst publikum også, for som Hawkins så sarkastisk bemerket det; “heldigvis skinner sola”. Varm i trøya ble han, for den røyk allerede etter første låt, og Hawkins fikk vist fram en forholdsvis veltrent kropp i sine gymnastikkøvelser. Hopp og sprett, tjo og hei og handstands får litt mer fart på publikum. Bandet låter tight og samspilt, og spesielt trommis Rufus Taylor får mye fokus fra kameraoperatørene på storskjermene. Noe mer hardtslående enn sin far Roger Taylor (Queen), men groove, ja det gjør han! Årets Trondheim Rocks skulle bli en studie i publikumsfrieri, og hvor mange ganger det ble ropt ‘Trondheim!!!’ Fra de to scenene, det vites ikke, men det var mange, og Hawkins starta det showet tidlig. Publikum likte det ihvertfall, og svarte villig vekk. Tida går fort i trivelig selskap, og når “I Believe In A Thing Called Love” kommer, vet vi at det snart er slutt, men den kommer med en tvist, for Michael Starr fra Steel Panther tok turen over til Green Stage kvarteret før de skulle ta sin tørn på Black Stage. Dobbel fistel der, altså, og dobbel moro for penga. En fin tvist på slutten av settet, men et noe uinspirert band får ta sin del av ansvaret for at det ikke tok helt av. 4/6
Dernest var det altså Michael Starr og Steel Panther som tok over showet, og om du ikke kjenner til bandet fra før, kan det nok hende at du blir stående og lure litt på om de driver gjøn med deg. Klisjéene ligger klare på rekke og rad, og humoren ligger smurt utpå gutta. Fremdeles er det korte sett bandene har, men det hindrer ikke gutta i Steel Panther i å bruke lang tid på å prate mellom låtene. Bandet låter tight som pokker, så selv om band som Spinal Tap og Bad News har trådt grunnen før de i bruk av humor, er Steel Panther er satans tøft band, og låtene er det ingenting å utsette på, og humoren løfter stemninga i publikum. Strengt tatt burde nesten tekstene vises på storskjermen, så folk får med seg hva låtene handler om, men i Trondheim synger flere rundt meg av full hals, så Steel Panther er på ingen måte ukjente i bartebyen. Publikumsfrieriet vil ingen ende ta, og publikum er virkelig med på notene, for endelig kommer de første ølbegerne flyvende. Spesielt fikk “Friends With Benefits” fra fjorårets “On The Prowl” og “Glory Hole” god mottakelse fra trønderne. Lista var lagt for resten av kvelden, og Steel Panther ga resten av bandene noe å jobbe for. 5/6
Så var det klart for et stilskifte i trønderhovedstaden, for nå sto svenskene i Amaranthe klar på scenen. Symfonisk metal it is. Tre vokalister med hver sin sound gir publikum bang for their bucks, om det er smektende toner eller growling. Men nå er basstrommene så vanvittig langt framme i lydbildet at det meste av vokalen drukner. Vi flytta oss flere ganger for å sjekke om det ble bedre, men nei, her dundra det fra første til siste basstrommeslag, noe det var mange av. Tre vokalister til tross, vokalen drukner tidvis i det massive lydbildet. Her er det ikke mye luft mellom slagene. Elize Ryd, Nils Molin og Mikael Sehlin bytter på vokal og headbanging, og frir vekselvis til publikum, men de får ikke like godt taket på folk som Steel Panther gjorde. Kanskje bidrar lydbildet til trøndernes noe manglende tilstedeværelse? Fra “PvP” og utover tok stemninga seg opp betraktelig, og da de mante til allsang på “Amaranthine” sang publikum med. Stemninga på scenen er god, og utallige ‘Trondheim!!’ med svensk aksent leveres. Det er tydelig at Amaranthe trives på arenaens hovedscene, men det tar dessverre aldri helt av. 4/6
Mens tordenskyene sniker seg inn over Trondheim skal hammeren falle, for Hammerfall er neste band ut, og sannelig ropes det ‘Trondheim!!’ med svensk aksent igjen. Power-metal tar over styringa, og det passer godt med skyene som blir mørkere og mørkere. “Brotherhood” er først ut, og hornene løftes mot himmelen i publikum mens de doble basstrommene dundrer imot oss. “Any Means Necessary” låter tight, og det er utvilsomt et svært samspilt Hammerfall vi bivåner i Trondheim. Vokalist Joacim Cans har en glimrende stemme, og treffer notene, selv godt oppe i registeret, og opprettholder tett kontakt med publikum mens gitaristene Oscar Dronjak og Pontus Norgren veksler på å stå foran på scenen eller bak ved trommepodiet og kore. De får trimmen sin med all løpinga. Publikum fikk også sine oppgaver, og før “Hammer High” ble det oppfordret til å rope “Hammer high until I die!” Og publikum så gjorde, med nevene i været. “Hail To The King” var nok ei låt der Cans virkelig overbeviste. “Hearts On Fire” satt også som et skudd, og svenskene takket av etter et overbevisende sett. 4,5/6
Et av de store trekkplastrene i år var skrekkongen sjøl, Alice Cooper, som nå har nådd den respektable alderen av 76 år, men han liker fremdeles å skræm folk!, som Trond Kirkvaag-figuren “Skræmmer´n” så treffende formulerte det. Allerede under “Welcome To The Show” som første låt etter en liten smakebit av “Lock Me Up” viser han at det fremdeles er de gamle som er eldst, og setter skapet ettertrykkelig på plass. Med et solid band i ryggen utstråler Cooper (intervju her!) en selvsikkerhet som utvilsomt fenger publikum, for alle følger med på notene fra første stund. “No More Mr. Nice Guy” kom tidlig i settet, og det sier litt om hva slags katalog han er i besittelse av. Hele bandet oser av utstråling og scenetekke, og spesielt legger vi selvfølgelig merke til gitarist Nita Strauss, som har fritt spillerom på scenen. Og hvilken gitarist hun er! (Intervju her!)
Å ha med seg tre gitarister i bandet kan kanskje virke som overkill, men de balanserer seg utmerket gjennom hele settet. Godlåtene kommer på løpende bånd; “Billion Dollar Babies”, “Hey Stoopid” og “He´s Back (The Man Behind The Mask)”, og publikum er med hele veien, til tross for at showet ikke blir like skummelt i dagslys, selv om mørke skyer truer over oss. Vi fikk besøk av Frankensteins monster, og kona til sjefen sjøl fikk æren av å halshugge ham i giljotinen. Er dette hemmeligheten bak et godt ekteskap – å få halshugge sin bedre halvdel flere ganger i uka? Før Nita fikk en liten solospot fikk vi et gjensyn med en annen skrekkens mester, nemlig Vincent Price, mannen med verdens skumleste stemme, på storskjermen. Jeg ble faktisk fristet til å finne fram de gamle DVD-ene i kjelleren med skrekkfilmene han var med i i “gamle dager”. Horrorshowet ble avsluttet med “School´s Out” ispedt elementer fra Pink Floyds “Another Brick In The Wall, Pt. 2”, og lista var lagt for de resterende to bandene. 5,5/6
Rival Sons var første band som virkelig fikk føle på været som var på vei over arenaen, for vinden tok tak i både bandet og lyden fra første tone. Kontrasten fra Alice Coopers konsert er påfallende allerede fra start; her skal vi tilbake til røttene med ektefølt rock uten særlig til staffasje, annet enn en poncho over vokalist Jay Buchanan (intervju her!) som også får føle vindens vrede. Det lugger litt i starten, men det skal ikke mange låtene til før band og publikum har funnet tonen. Lyden var så som så, mye på grunn av vinden, og spesielt vokalen forsvant mye gjennom det meste av settet, til tross for at Buchanan vrengte sjela si foran et publikum som var blitt mye mindre siden Cooper gikk av scenen like til venstre for Black Stage. De fikk virkelig jobbe for hyra, Rival Sons, og bassist Dave Beste putta hendene i lommene når det lot seg gjøre, for å varme fingrene, for nå var gradestokken krøpet til under ti grader. Da er det ikke greit å være Californier i Norge. Buchanan fremførte “Shooting Stars” i ensom majestet med kassegitaren, og var det et øyeblikk det virkelig var viktig at vokalen hørtes, var det nå. Et sterkt øyeblikk, og det var tydelig at denne stunden traff en nerve i publikum. Rival Sons spilte bokstavelig talt i motvind, men denne kampen vant de ved å gi jernet fra start til mål. 4,5/6
Nå skulle vi egentlig bare ha skrevet en syrlig kommentar om at vi ikke bruker tid på å skrive om artister som ønsker å tre fotokontrakter over ørene på oss, men noen få timer før bandet gikk på scenen, kom kontrabeskjeden, og Five Finger Death Punch tillot vår mann tre låter med fotografering et stykke ut i settet. Og med 5FDP kom regnet. Vi fikk heldigvis kun noen få lynnedslag i nærheten, så konsertutsettelsen vi fryktet kom aldri, men nå var det bare å stålsette seg for en våt fornøyelse, for slusene åpnet seg skikkelig, uten at det så ut til å legge noen demper på humøret til verken band eller publikum. Som nevnt forsvant mange da Alice Cooper takket for seg, men når “Ja Vi Elsker” ljomer over anlegget og norske flagg vaier i vinden, gir vi os hen til et publikumsfrieri av en annen verden. Las Vegas-rockerne vet hva publikum vil ha, og de gir oss det. Kanskje litt i overkant, for showet fremstår så til de grader produsert, at det virker nærmest mekanisk. ‘Denne låta passer bra nå’, proklamerer frontmann Ivan Moody, før de gyver løs på “Wash It All Away”. Bandet ser ut til å være i kjempeform, og glisene sitter løst i hele ensemblet. Under “Burn MF” inviterer de fans opp på scenen til å hjelpe til med publikumsfrieriet. Og sannelig fungerte det også! Bandet spiller så tight at det er en fryd for øret, og gitaristene Zoltan Bathory og Andy James, samt bassist Chris Kael og trommis Charlie Engen hadde helt tydelig gjort hjemmeleksa før turnéen. Etter to nesestyvere i form av “Under & Over It” og “The Bleeding” etterlot Five Finger Death Punch Trondheim søkkvåte og fornøyde. 4,5/6
Trondheim Rocks 2024 var alt fra hustrig og vått til varmt og deilig, rått og delikat, og vi gleder oss allerede til 2025-utgaven. Måtte vi få beholde E.C.Dahls-tomta i mange år, den er som skapt for rockefestivaler.
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Kjell Roger Solstad