Søndag 11. juni 2023
Airbourne
Klokken kimer ett søndag ettermiddag, og de første tilskuerne løper mot den enorme «Sorte Scene» som Trondheim Lyd nettopp har gått til innkjøp av. En av nordens største utescener, må vite. Det er nemlig der de største artistene skal oppholde seg. Men først skal den noe mindre «Grønne Scene», litt vinklet og et stykke til høyre for Sorte Scene, benyttes av australske Airbourne. Klokken 13:59 starter introtapen, og hadde vi ikke visst bedre, kunne vi ha trodd at det var selveste AC/DC som sto der, for det låter kriminelt likt til tider. Dessverre var lyden litt så som så, noe som ble gjennomgangstonen for artistene på Grønne Scene. Men energien da, den er det virkelig ikke noe å utsette på. Det hoppes og sprettes, kaukes og vræles, og tok det halvannet minutt før det første ølbegeret fløy, tro? Frontmann Joel O´Keeffe skulle kaste mange begre denne tidlige ettermiddagen. Eller var det morgen, for O´Keeffe kauket ut et «good morning!», før han satte i gang dagens første tur ut i publikum, som til tross for at det var tidlig ettermiddag, var fint med på notene. Og ba han om moshpit, ja så fikk han det, om så en liten en, under «Breakin´ Outta Hell». 45 minutter fikk de, og vi sto tilbake med et glis rundt kjeften, og syntes det var riktig så stas! På en rockefestival er Airbourne nærmest en perfekt åpningsartist, for publikum var våkne. Over til Sorte Scene. 5/6
Australske Airbourne har hatt status som AC/DCs mest resonnable arveprinser siden platedebuten av 2007. Kvartetten, anført av brødrene Joel og Ryan O’Keeffe, konsoliderte sin posisjon med ytterligere fire bra album, hvis eneste «problem» hviler på at Angus Youngs klan fremdeles er operativ. Vi kan imidlertid vanskelig få overdose av kompakt, veldreid, energisk og godt pennet rock’n roll, men hadde ikke Airbourne bevist sin eksistensberettigelse, på plate og scene, ville de trolig vært klodens mest irriterende band. Det er en rolle Mötley Crüe fint fyller…
Når Airbourne sparker i gang årets Trondheim Rocks kan de ikke tape. De gjør alt etter boka, med troverdighet, og sørger for en brå oppvåkning i Trøndelag. Jeg hadde glatt takket ja til halvannen time med disse, som øser ut de beste låtene fra sortimentet. 5/6 – Geir Larzen
Nestor
Et av trekkplastrene jeg gledet meg mest til, var svenskene i Nestor. Hvor parodiske ville de være mot 80-tallsrocken? Spinal Tap? Steel Panther? Ikke i det hele tatt? Tenker vi legger oss et sted mellom de to siste alternativene. Rosa singleter, tung eyeliner, digre ørepynter og skinnbukser. Joda, oppskrifta var på plass. Men for et fantastisk band da, dere! Naturlig nok ble lyden markant bedre, ettersom Sorte Scenes PA hadde betraktelig større lydflate enn naboscenen, og publikum likte det de hørte, og ble fanget av bandet uendelige publikumsfrieri. Denne skribenten ble også bergtatt av energien til bandet, og hørte flere rundt seg kommentere det de hørte. Band som Magnum, Van Halen og Foreigner ble nevnt som forløpere til Nestor, og det er det umulig å ikke si seg enig i. For den som vokste opp med ovennevnte band må det ha vært umulig ikke å bli preget og la seg rive med, for Nestor levde så til de grader opp til forventningene! 5,5/6
D.A.D.
Fra Australia via Sverige, og så til Danmark, med røverne i D.A.D., som er kjente for sine underholdende liveshow. Og som vanlig, skulle man mene, er det alltid spennende å se hva slags bass Stig Pedersen stiller med. Denne gangen var det solkors-bassen, med en Spitfire som hode. Humre humre. Lyden var dessverre ikke blitt bedre, heller tvert imot, all den tid vinden hadde tatt til en smule, og det rett imot scenen. Låtene, derimot satt som de skulle, og energien fra scenen smittet over på publiken. Trønderne er ikke kjente for å ta av, men det kokte bra under «Sleeping My Day Away», det må det være lov til å si. 4,5/6
Europe
Europe har vært i Trondheim med ujevne mellomrom, og var min første skikkelige live-opplevelse som 13-åring i 1986, den gang i en ishall. Denne gangen står de på ei bryggeritomt foran nærmere 18´000 tilskuere, men alle har nok ikke kommet enda, det er god plass på området, spesielt litt lengre bak, på «Premium»-området. «Walk The Earth» er åpningslåt denne gangen, og for ei låt det er! Joey Tempest slenger rundt på mikstativet som alltid, og gliser bredt, det er tydelig at han trives på scenen foran bandet han har ledet siden 1979. Det er en seiersrekke av låter vi får servert, og dagens første allsang fra trondheimspublikummet var det Europe som fikk fram, på «Rock The Night». Mange kjenner nok nærmest utelukkende til skiva «The Final Countdown», men det er svært god stemning på bryggeritomta på Lade, også på de mer ukjente låtene, som for eksempel «Scream Of Anger», fra andreskiva «Wings Of Tomorrow». Om Nestor var først ute med ballade denne ettermiddagen, sto nok Europe for den første skikkelige trusefukteren. «Carrie» har etter sigende vært med på et utall unnfangelser, og om det ikke var unnfangelser å se i publikum, var det mye kjærlighet å spore. Men selvfølgelig ventet «alle» på ‘den låta’, og da den endelig kom, som avslutningsnummer sto jubelen i himmelen. Nærbildet av Tempest på skjermene viste et svært stolt ansikt, det hersker ingen tvil om at han er svært stolt av den låta. Han nøt det øyeblikket, ingen tvil! Europe er fremdeles et band å stole på i livesammenheng, og vi ser de svært gjerne tilbake til Trondheim. 5/6
La oss ikke legge noe i mellom – jeg besøkte årets Trondheim Rocks for 80-talls-anomalien Europe; bandet som bare blir bedre med alderen, stikk i strid med logikk og statistikk, uten at det burde overraske noen som har fulgt med i musikktimen. Én time Europe, i et program spekket med kvaps, er nesten utilgivelig. De burde ha headlinet hele greia, basert på musikalitet og materiale. At de starter sin tilmålte time med «Walk The Earth» er så riktig. Foruten det musikalske har bandet en helt spesiell aura på scenen. La oss kalle det mellommenneskelighet. Dette er bandet som kler å skrive låter om seg selv og om viktigheten av å forbli venner i en verden som mister hode. Og tror du faen ikke de kjører på med «Scream Of Anger» som låt nummer to – Europes tristeste og sinteste øyeblikk. Det er ingenting som overrasker – Joey Tempest er den verdigste og beste frontfiguren fra hele 1980-tallsforsamlingen, og hans gamle bestevenn, John Norum, skinner på scenen, uten at ting må bales inn med toskete geberder og halvnakne pornoskuespillerinner.
Alle de obligatoriske låtene fra «The Final Countdown» treffer EC Dahls Arena: «Rock The Night», «Carrie» og «Cherokee», samt den fantastiske signaturlåten, som besørger ventelig finaledrønn, i den grad at en japansk turist, som besøker Norge med sin datter, griner så intenst at han blir stående og tørke mobiltelefonen sin. Jeg forstår fyren, men tror datteren ble mest redd.
Høydepunktet blir enda mer fantastiske «Ready Or Not», som har fått stilig, sjelfullt preludium, på par med Deep Purples «Smoke On The Water»-lek under 1993-turnéen. For det er der Europe befinner seg, i klasse med de beste tungrockaktørene fra 1970-tallet. Er det noe å klage over, annet enn at Europe burde ha spilt i to timer? Jeg kan nesten ikke klandre dem for aldri å oppføre «Ninja» eller at «Wings Of Tomorrow» og «Flames» materialiseres for sjeldent. Det er ingenting å ta det 2004-gjenforente Europe på. De er bare best i klassen. 6/6 – Geir Venom Larzen
The Dogs
Auda! Katastrofalt dårlig lyd på The Dogs allerede fra start, her må noko gjerast! Kristopher Schau har alltid publikum i sin hule hånd, men det hadde vært moro å høre hva han synger også. Lengre framme er lyden bedre, og det koker godt i gryta der fremme, det er fest i Trondheim! Dagens første pyroeffekt er et faktum, flammene står rundt bikkjene. Bandet slapp faktisk ny musikk på fredag, i form av skiva «Starvation». Vi fikk et lite knippe låter derfra, og et 45 minutter langt sett med låter fra bandets rikholdige diskografi. Når The Dogs står på scenen, er det underholdning som står i høysetet, og til tross for at et anselig antall publikummere så ut til å ta turen i baren eller på do, eller kanskje til en av de mange serveringsvognene, var det høyoktanstemning både på scene og på asfalten. Og moshpit, så klart. Og hvem sto i sentrum? Schau, hvem andre. Heldigvis har han ikke blitt voksen enda. Og selvfølgelig må en av showeffektene nevnes, for den var ny for undertegnede. Sort røyk. Utrolig fascinerende, man skulle nesten tro det var konklave, og at man ikke hadde lykkes med å utnevne ny pave. Fantastisk effektfullt, og faktisk en smule creepy. Hadde det vært mørkt ute, tror jeg vi hadde blitt en smule skremt. Totalt sett kunne nok The Dogs ha vært en enda større fest, hadde bare lyden stått oss bi. 4/6
Def Leppard
Så var det endelig duket for den første av to headlinere. Med nedtelling på skjermene, skjønte vi raskt at vi skulle opp et knepp eller ti i produksjon. Def Leppard startet showet med «Take What You Want» fra fjorårets «Diamond Star Halos», og responsen fra publikum var endelig på festivalnivå. Og ovennevnte produksjon; joda, den var mye høyere, og det var utvilsomt et velsmurt maskineri vi overvar. Litt for mye, kan man kanskje mene, for her var det tracks fra ende til annen, spesielt koringa bar preg av å være på flere lag, og uten å tråkke i søla som skribent, tror jeg nok godeste Joe Elliot hadde litt drahjelp, men at han sang sjøl, herset det ingen tvil om. Han brukte tida godt under pandemien til å jobbe med vokalferdighetene. Han synger bedre enn på lenge, rett og slett. Bandet er rutinerte ringrever, og er flinke til å dra med seg publikum, og allerede på andrelåt, «Let´s Get Rocked» gynger det godt i trønderhovedstaden. Trånnhjæm har våkna! Skjermene er flittig i bruk, og vi får se Def Leppard anno 1980-something gjennom hele settet, en fin effekt, og ganske så virkningsfull med tanke på at det er flere 80-tallsband på scenene denne kvelden. Trommis Rick Allen får premie for kveldens blideste fjes, for hver gang ansiktet hans kom på skjermene, var det ingenting annet enn et bredt glis å se. Trommesolo fikk han også, og når du spiller trommesolo med én hånd, ja da vanker det applaus! Vel fortjent også; den var ikke lang, men den var kul. Det sier seg selv at vi får hits på rekke og rad når Def Leppard står på scenen, og blant publikum danses det, det synges, og latteren sitter løst. Det er rett og slett deilig å se seg rundt denne søndagen, som nå har blitt kveld. Responsen på låter som «Hysteria» og «Pour Some Sugar On Me» er enorm, og når sistelåt ut, «Photograph» runger over området, er det et yrende liv vi bivåner. Og enda er det ikke over. 4,5/6
TNT
For nå kommer endelig bandet som spiller på hjemmebane. TNT havnet virkelig mellom barken og veden når de endte opp mellom selveste Def Leppard og Mötley Crüe. Eller ble de rett og slett kremfyllet mellom to Oreo-kjeks? Følg med, følg med! TNT har blitt fullendt igjen, for Tony Harnell har kommet hjem. Naturlig nok er vi spente på om stemmen holder, for de høydene han foretok seg da TNT var på det største, er langt fra noen selvfølge at han fikser i dag. Men Tony er i form. Etter en intro i form av Edvard Griegs «I Dovregubbens Hall», kjørte de i gang med «Knights Of The Thunder». Trodde vi. De finta oss ut, og gikk inn i «As Far As The Eye Can See» etter noen få takter av «Knights». Pokker!
De siste årene har bandet vært forsterket av korister, så også i dag, i form av Chelsea Michelle Wold og Nina Brovoll. Dessverre var de langt bak i lydbildet litt for lenge, og de hadde virkelig fortjent å få stå lengre inn på scenen, for fra der vi sto, ikke langt unna midten, ble Brovoll skjult bak en kameraoperatør. De backet Harnell på mesterlig vis, og spesielt på partiene der de synger lead-stemmen mens Harnell får en hvil eller ad-lib-er, burde de fått mer fokus. Men Harnell skinte tidvis, og spesielt på «She Needs Me» var han tryggheten selv.
Ronni Le Tekrö er jo alltid et kapittel for seg, og gummitrynet blir bare bedre og bedre. Innlevelse, sa De? Maskingeværgitaren er fremdeles inntakt, og riffmesteren er i kalasform, og det på en søndag! Når «10.000 Lovers (In One)» tar til, er det også 10.000 mobilskjermer foran oss. Publikum er fornøyde med å få bysbarna hjem igjen, og det var tydelig at de satte pris på å beskjed om at bandet filmer for en kommende dokumentarfilm. Når de avslutter med «Seven Seas» er det en knepen ledelse til hjemmelaget før rabagastene i Mötley Crüe inntar scenen. Etter sigende har Harnell og Tekrö gått i gang med nytt materiale, og neste gang vil vi mye heller se bandet på den store scenen, der de hører hjemme, men det tar vi neste gang. 5/6
Mötley Crüe
Mötley Crüe inntar scenen til deler av Mozarts «Requiem», og naturlig nok er vi spente på om det er en dødsmesse over falne helter vi er i ferd med å bevitne. «Wild Side» er første spor ut, og alle venter på å høre om Vince Neils stemme holder. Vel, nå har han aldri vært del av noen lister der «beste vokalist» spres, men han har virkelig vært katastrofalt dårlig til tider. I Trondheim for første gang, står Neil i front for Mötley Crüe, og berger seg helt ok. Men vi forventer ikke mye av den godeste Vince Neil. Nesten like spente er vi på nykommer John 5, som inntok setet som bandets gitarist etter Mick Mars visstnok trådte til side av helsemessige årsaker. John 5 er en annerledes gitarist enn Mars, men gjorde honnør til originalgitaristen ved å planke flere av soloene. De lærde strides om Mötley Crüe er Mötley Crüe uten Mars, men John 5 gjør en solid innsats kvelden igjennom.
Beskyldningene har haglet om at bandet ikke spiller live for tida. Den påstanden legger jeg død her og nå, her var det ikke mye som ikke ble spilt, men joda, tracks var det også her. Tommy Lee var i storform, og hans kreative fills fylte arenaen halvannen time til ende. Hvor mange basstrommeslag får man plass til i et avslutningsbrekk? Søndag kveld tror jeg fasiten var et sted mellom 7-9. Herlig energifylt type det der! Bandets leder og bassist, Nikki Sixx proklamerte at ny musikk er spilt inn, og at de kommer tilbake til oss «crazy mother fuckers», før han introduserte John 5, som leverte en gnistrende solo. Nå har ikke jeg opplevd Mötley live med Mick Mars, men 5 ga ihvertfall denne skribenten valuta for penga. Utrolig spennende gitarist. Så ble pianoet trillet frem, og vi skjønte alle hva som skulle skje. Tommy Lee vil se pupper! Og det fikk han, men ikke før han fikk uttrykt sin bekymring over at det var lite øl og se blant publikum. Stakkars folk! Men øl ble konsumert på Trondheim Rocks, vær du trygg!
Da «Kickstart My Heart» var i gang, kokte E.C. Dahls Arena, og Mötley Crües første møte med trøndersk jord var unnagjort. Bandet takket for seg, og den godeste Lee takket for seg helt til bandet var borte fra scenen. Den mannen bør virkelig ikke ha en mikrofon festet på hodet, han holder jo ikke kjeft. Men lo jeg? Javisst! Får vi se dem her igjen? Mnjaaa… bandets joker hadde heldigvis en ok dag på jobben, til tross for at det ikke er mye trøkk igjen, men vi vet hva vi går til, og vi vet hva vi får. Underholdning er det åkkesom, og jeg kosa meg gjennom halvannen time med gamle helter. 4,5/6
Trondheim Rocks anno 2023 så ut til å gå på skinner, fra mat og drikke, til transport, fasiliteter og organisering. Stemninga blant publikum var på topp hele tida, og alle jeg prata med storkosa seg denne junidagen. Perfekt vær, med rundt 20 grader og skyet. Stemningshøydepunktet kom likevel da jeg møtte festivalgeneral Stein Vanebo like etter Mötley Crüe gikk av scenen. Det blikket var rett og slett fylt av lykke, og gliset var bredere enn jeg har sett på ham før, og jeg har møtt Vanebo mange ganger før. Endelig hadde han lykkes med å få Mötley Crüe til byen. Sånt gleder en musikkelsker. Og billettene til Trondheim Rocks er allerede i salg, for torsdag 6. juni 2024 møtes vi igjen på bryggeritomta i Trondheim for musikk, øl og god stemning. Earlybirds-billetter er klare til å bli revet bort. Vi sees om 355 dager på Trondheim Rocks 2024! Og hvem møter vi der? Vi får vente og se…
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Kjell Roger Solstad