Tirsdag 25. februar 2025
Hva er det med dette bandet som fenger publikum så veldig, til tross for at det kun er Lukather som er igjen av originalbesetningen? Vel er Williams et kjernemedlem, all den tid han var med på to skiver på 80-tallet, men Toto har alltid fremstått som et band, uansett hvilken konstellasjon de har stilt med, pluss at det er gode, gamle venner som er med på tur.
På denne turnéen har bandet tatt med seg en special guest, og for undertegnedes del var dette særdeles oppløftende nyheter, for Christopher Cross hadde jeg faktisk aldri trodd jeg skulle få oppleve live, men klokka 19:30 gikk ønsket i oppfyllelse. Cross har vært en av foregangsfigurene i musikkuttrykket yacht rock, eller soft rock, om du vil. Og soft ble det i settet til Cross, men det var ingen overraskelse, for ganske mange av hans mest kjente låter er ballader. “All Right” var første låt ut, en renspikket pop-perle, og lista var lagt. Tre kordamer i rosa kjoler fikk god plass i lydbildet, for det virket som hovedpersonen sleit med stemmen denne kvelden. Han er ingen power-vokalist i utgangspunktet, men det var tidvis vanskelig å høre ham over bandet. Og allerede i mellompartiet i åpningslåta skulle vi bli oppmerksomme på herremannen som var plassert stage left. Trommis Francis Amaud hadde noen aldeles fantastiske fills gjennom hele konserten, men på noen av låtene fikk han litt ekstra spillerom, og det var intet mindre enn fantastisk utført! Salen var faktisk rimelig fylt opp allerede da Cross entret scenen, og det var utvilsomt god stemning allerede nå, om enn noe avdempet i forhold til da hovedpersonene entret scenen noe senere. Spesielt fikk naturlig nok “Sailing”, “Arthur´s Theme (Best That You Can Do)” og avslutningslåta “Ride Like The Wind” svært hyggelig respons. Det ble et hyggelig møte med Christopher Cross og bandet hans, men det hadde vært fint med litt mer løssluppenhet fra scenen, det ble litt vel stivbeint, til tross for at det låt svært fint gjennom hele settet. 4,5/6
Men hva så med Toto? Da jeg så de i Halden i fjor var det under våte og kalde forhold på By The Border-festivalen i Halden. (Anmeldt her!) Det var kaldt i Oslo denne gangen også, men heldigvis befant vi oss innendørs. Det begynte å ulme i publikum noen minutter før bandet var meldt på scenen, og da introtapen begynte, steg stemningen kraftig, før “Child´s Anthem” tok til. Låta er åpningssporet på Totos første utgivelse, og har vært åpningslåt på flere turneer. Til tross for at dette er en instrumentallåt var vokalist Joseph Williams ute fra start. Det var jo spesielt hyggelig å se ham igjen, ettersom han sto over på grunn av sykdom i Halden i fjor, og det var virkelig et band i storform som møtte oss. Det var en løssluppenhet over det hele som skulle holde gjennom samtlige 120 minutter. I fjor ble bandets yngste tilskudd, 27 år unge Dennis Atlas kastet ut på dypt vann da han måtte ta over flere av låtene Williams synger, og denne gangen fikk han fritt spillerom på “Carmen”, andre låt ut. Låtene fra “Isolation” er krevende å synge, for Fergie Frederiksen, som sang på skiva hadde en rekkevidde få forunt, men det bød ikke på nevneverdige problemer for Atlas. Gud bedre for en stemme den karen har! Og spille keyboard gjør han også med bravur. Det var svært gledelig å bevitne hvordan han har vokst med oppgaven siden sist. Allerede som låt nummer tre får vi klassikeren “Rosanna”, og nå har “Luke” våkna! Han løper rundt på scenen og maner til liv, og liv, det får han! Lukather har i mange år vært en av mine favorittvokalister, for han har en nerve i stemmen ikke mange har, og sjøl om han påstår at han ‘bare er en gitarist som synger litt’ treffer han i kveld også. Og sjøl om han har oppnådd pensjonsalder, kan han fremdeles shredde! Skikkelig! Soloartiet hans på slutten av låta ble utvidet, og han fikk virkelig sluppet seg løs. Som forventet er det meste fokusert rundt de syv første utgivelsene, men fra tiden etter originaltrommis Jeff Porcaro fikk vi “Mindfields”, som ikke har vært spilt før, og nydelige “I Will Remember”. Sistnevnte er en av undertegnedes store favoritter, og trommis Shannon Forrest gjør overhodet ikke skam på Simon Phillips´ kreative trommegroove på låta.
Williams bekrefter følelsen vi satt med, og fortalte at bandet hadde sett fram til å spille i Oslo, og at Spektrum er et fantastisk rom å spille i. Lydmessig kan rommet være vanskelig til tider, men lydteamet til Toto er blant de beste i bransjen, og skrudde optimal lyd, ihvertfall opplevdes det sånn fra mitt ståsted. På denne turneen har Lukather med seg en gitar med en noe spesiell historie. Under “I Won´t Hold You Back” ble han tildelt en hvit Fender Stratocaster, en gitar som har tilhørt salige Jeff Beck. Gitaren er ute på turné, og har vært brukt av gitarister som Billy Gibbons (ZZ Top) og John Mayer, og nå Lukather. Strat-en skal få seg noen runder i verden med kjente gitarister som hadde et forhold til Beck, før den får hvile. For en Jeff Beck-elsker var det et emosjonelt øyeblikk, men den skulle få ei låt til senere i settet. “Angel Don´t Cry” er også fra “Isolation”-skiva, og igjen skulle Dennis Atlas få vise frem sine vokalferdigheter. Spesielt andreverset er krevende, og her fikk han et kraftig jubelbrus fra Oslo-publikummet. Unggutten sang seg virkelig inn i hjertene våre denne gangen, utrolig fint å bevitne! Han fikk også en solo-spot, og viste hvilke ferdigheter han har der også. Soloer fikk vi også fra Greg Philinganes, mannen som ble ansatt som Stevie Wonders orkesterleder som 19-åring. Han står foran på scenen, men overlot mye av oppmerksomheten til Atlas, som sto bak ham. Men at han er en gudsbenådet tangenter er det ingen tvil om. Musikalsk blir en underdrivelse. Tidligere nevnte Shannon Forrest er kanskje det nærmeste vi komer Jeff Porcaro når vi ikke kan få Jeff Porcaro, og gleden var stor da han var tilbake i bandet. Han ble tildelt sine minutter i søkelyset han også, og normalt går folk gjerne på do og i baren under trommesoloer, men foran meg lyste mange skjermer opp. Det ble filmet i stor skala fra salen, så det virker som at mange var klare over Forrests kvaliteter. Han slapp seg virkelig løs på soloen, og hans tekniske kvaliteter åpenbarte seg, men like fullt er det i låtene han virkelig skinner. Ghost notes er ikke noe alle trommiser behersker like godt, men de lå nydelig i lydbildet og ga musikken det lille ekstra. Men Forrest har en annen egenskap det er få forunt. Han lager små “lommer” med luft i grooven, som gjør at musikken puster på en helt spesiell måte. Mens Forrest avslutter soloen sin, kommer Luke fram på scenen igjen, og nå er den hvite Stratocasteren med igjen, og nå forteller han historien om gitaren, og hva Jeff Beck har betydd for ham. Jimi Hendrix´ “Little Wing” blir siste låt gitaren brukes på for denne gang, og Lukather vrenger sjela på soloen.
Bandpresentasjoner er alltid en morsom sekvens på en Toto-konsert, for når medlemmene har spilt med artister som Michael Jackson, Michael McDonald, Huey Lewis og bidratt på utallige filmer, blir det løssluppen jamming på scenen, og latter både der og i salen. Williams holder rundt Lukather mens presentasjonen pågår, og Luke, den forvokste guttungen han er, må jo slenge med leppa. ‘Dude, you have a boner?’ Vi forstår at klokka har gått fra oss og at det nærmer seg slutten, for nå kommer “Stop Loving You”, og allsangen runger. For ei låt dette er, og jeg vil fremdeles hardnakket påstå at avslutninga de har live er noe av det tøffeste som noensinne har avsluttet ei låt. Ståpels! “Hold The Line” må selvsagt med, og når “Africa” kommer som siste låt, reiser publikum som befinner seg i de sittende seksjonene også. Skal vi kalle det god kok? Det skal vi så absolutt!
Toto i livetapning er alltid til å stole på, og når samtlige låter over et sett på to timer får jubel, vet vi at det er en katalog å stole på. Denne tirsdagskvelden viste et band som virkelig har det moro på jobb, og den lekenheten de framviste denne gangen var av det beste jeg har sett fra Toto, og det er et band jeg har sett mange ganger! Jeg har faktisk ingenting å ta de på denne gangen, og kan gratulere gutta med en strøken sekser to år før de fyller femti år. Jeg gleder meg allerede til neste gang! 6/6
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Anine Desire