Torsdag 4. juli 2024
Værmeldinga varslet om våte tilstander i dagene før festivalen By The Border skulle gå av stabelen på Fredriksten festning i Halden, og regnponchoene var mange da vi ankom festivalområdet mens Hellbillies avsluttet settet sitt. Som mange i publikum hadde vi tatt turen for å se Toto denne kvelden, og det må innrømmes at det alltid er spennende å se Toto live med de utskiftingene de har foretatt seg de siste årene. I 2022 måtte keyboardist Dominique “Xavier” Taplin erstattes på de norske konsertene, og rutinerte Greg Phillinganes tok hans plass på dagers varsel. På 2024-turneen er også Steve Maggiora ute, og multiinstrumentalisten Dennis Atlas tok hans plass, og allerede fra start skulle unggutten virkelig få vist seg fram, for vokalist Joseph Williams var ute med sykdom, og da vi møtte Steve Lukather etter konserten kunne han fortelle at Williams har sangforbud fra legen, ikke at han kunne synge heller, for stemmen hans var nærmest helt borte. Vel vel, det var altså duket for Atlas på åpningslåten “Girl Goodbye”, noe som skulle vise seg å være et særdeles godt valg i Joes fravær, for gud bedre for et sett med piper den karen har fått utlevert! Å nå de høye tonene er ikke alle forunt, men han ble kastet ut på dypt vann uten surstoffmaske, og kom seg opp i vannkanten uten problemer. Toto har som nevnt med seg Greg Phillinganes, som sies å ha såvel absolutt gehør som fotografisk minne, og sannelig synger Atlas seg gjennom både denne og flere låter uten teksthefte av noe som helst slag, og også med kun én øving med bandet før turneen tok til. Brettseilerne har hodet på rett plass. Farg meg imponert!
Toto har de siste årene turnert under fanen “The Dogz Of Oz” med kun Lukather som eneste gjenværende originalmedlem, men vokalist Williams kom raskt inn i varmen da han erstattet originalvokalist Bobby Kimball og hans etterfølger Fergie Frederiksen i 1986. Man skulle kanskje tro at Toto ikke låter som Toto med såpass mange nye medlemmer, men Toto har en egen evne til å låte som seg selv nærmest uansett hvem som er med, noe denne skribenten kan skrive under på etter å ha sett de et utall ganger de siste 30 årene. Da bandets originale trommeslager Jeff Porcaro gikk bort i 1992, var det mange som trodde bandet var historie, men bandet gikk nye veier, og hentet inn en trommis med en helt annerledes sound; Simon Phillips. I dag er session-trommis Shannon Forrest hentet inn for andre gang, og ingen låter nærmere Porcaro enn han. Det er en fryd å høre en trommis på høyre flanke tilnærmingsvis naile Porcaros silkemyke groove, og krydre det med så lekne fills at en stakkar trommis bare står og ler i halvannen time.
Nuhvel. En Toto-konsert uten Lukathers humor hadde ikke blitt det samme. Når han serverer “99” som en sex-stilling ingen får til, humres det godt i publikum, men han ba tross alt om unnskyldning for at han er en tenåring fanget i en gammel kropp. Instrumentalen “Jake To The Bone” ble presentert som det sedvanlige frieriet til musikerene i publikum, og like sedvanlig var antallet musikere høyt. “Stop Loving You” ga igjen Dennis Atlas muligheten til å vise frem sine vokale ferdigheter, og man skulle virkelig ikke tro at han sang låten live for første gang, for han viste kreative variasjoner på enkelte av melodilinjene fra start til mål. Litt mer alvorstynget blir Lukather når han dediserer “Little Wing” (Jimi Hendrix) til de avdøde Porcaro-brødrene Jeff og Mike. Jeff gikk som sagt bort i 1992, og bassist Mike døde av ALS i 2015, men Lukather har aldri sluttet å bli beveget når han prater om de to gutta han kaller sine brødre. Men så snart bandet skal presenteres er humøret raskt oppe igjen, og spesielt under presentasjonen av Phillinganes får Lukathers humor fritt spillerom. Han er også er strålende imitator, og spesielt Michael McDonald får gjennomgå når de to mimrer over innspillinga av “I Keep Forgetting”. Det jammes over såvel ovennevnte låt, som Michael Jacksons “Beat It”, som de også spilte på sammen, og tonen på scenen er så jovial som det er lov å ønske seg.
“Home Of The Brave”, det lett progressive avslutningssporet fra “The Seventh One” er alltid er trivelig gjenhør, og saksofonist/ perkusjonist/ altmuligmann Warren Ham deler vokaljobben med Atlas, før Beatles-låten “With A Little Help From My Friends”, som har vært fast på setlista i flere år nå, antyder at vi nærmer oss de to låtene som avslutter settet. Man kan alltids undre seg over hvorfor Lukather velger å bruke ei coverlåt så seint i settet, men det er rett og slett en gest for å vise at Toto ikke hadde eksistert lengre uten alle vennene han har fått med seg de siste årene. De siste to låtene var naturlig nok “Rosanna” og “Africa”, og akkurat som forventet steg stemningen til nye høyder, sånn som det alltid gjør.
Mange kritiserer Toto for ikke å være Toto lengre, men all den tid det låter så Toto som det gjør, og bandet leverer som de gjør, kan de gjerne gjøre flere bytter, så lenge jeg får se de live flere ganger, for det låter bare så ufattelig tight, og når bandet låter som de gjør når selveste Joseph Williams er ute, og nykommeren Dennis Atlas leverer vokal på dette nivået, kommer jeg tilbake! Den siste 0,5 i karakteren er rett og slett til ære for at de leverer så solid uten et kjernemedlem til stede. Men Lukather, som aldri har gått glipp av en gig, må naturlig nok være til stede for å binde det hele sammen. Og det får faktisk bare være at de unnlot å servere en av mine Toto-favoritter; “A Thousand Years”, som har vært spilt flere ganger på denne turneen, for jeg var et eneste stort glis denne gangen også. Måtte de ha flere runder i seg før de takker av, for vi vet godt at den siste Toto-skiva er utgitt. 5,5/6
Tekst & toto: Jan Egil Øverkil