Den San Diego-fødte 57-årige Tony Harnell møter oss med et smil, og vi skal, skal det vise seg, få et åpenhjertlig intervju. Han virker avslappet og i form, men hver gang han kommer over Atlanteren får han jetlag, og får ikke sove før langt utpå morgenkvisten. Så det er det verste han har å slite med, etter å ha vært i Norge i en uke og tar en ny sup av kaffekoppen. Undertegnede og fotografen har møtt mannen flere ganger noe som igjen skaper harmoni og ro under intervjuet. Praten spenner over fire tiår, helt fra yngre dager uten bekymringer i det sørlige California, til nyere tid med alkoholproblemer.
Tekst: Ivan Hasse Paalberg
Foto: Kjell Roger Solstad
– Hvordan er livet i Amerika for tiden?
– Jeg har flyttet fra New York, etter å ha bodd der siden 1979, til Nashville. Der prøver jeg å innfinne meg å lære å bli kjent med omgivelsene. Mange av mine venner bor der, bl.a Billy Sheehan (Mr.Big), og gutta i Cinderella. Jeg har bodd så å si i hele New York, kjenner alle bydeler og kjenner byen som min egen bukselomme.
– Det virker som du kommer hit hvert andre år. Sist i 2017 med TNT da dere spilte her som dette intervjuet blir gjort?
– Ja, det var en slags miniturné, det var fullt med folk overalt vi dro. Gjøvik, Drammen og Trondheim osv.
– Du elsker Trondheim?
– Ja, jeg tror jeg gjør det nå. Jeg elsker de nye delene av byen som Solsiden, der går jeg opp og ned. Byen har forandret seg. Virkelig fint.
– Hva kan vi forvente av konserten du skal ha her på torsdag på din ”10.000 Miles To Go Tour 2019”?
– Deler er planlagt, noe er ikke planlagt. Jeg har et manus, men mye er spontant. Jeg får ikke sove om natta og tenker på hva jeg kan gjøre eller si, men det er historien om mitt liv, i sanger. Først coverlåter, så TNT og videre i karrieren. Vi er 3 stk på scenen,og vi har arrangert om låtene så det blir å finne låta i produksjonen.
– Undertegnede trodde det var en Q & A, med akustisk konsert.
– Det var interessant, det hadde jeg ikke tenkt på. Det skal jeg ta med meg til manageren min! Kanskje vi kunne hatt 10 spørsmål pr. konsert som vi kan svare på. Det er ca 16 sanger og en medley med prat nesten hele showet igjennom. Det er en oppsummering av livet mitt. Jeg er ikke ute for å promotere noen ny skive, men jeg har gjort Frontiers Records noen tjenester. Det nærmeste som kan kalles en soloskive må være noen av Westworld-skivene, men jeg lover å lage en ordentlig soloskive.
– Hvor mange konserter gjør du med dette?
– Jeg gjorde to konserter i California før jeg kom over. En av de var på The Whiskey i Hollywood-Jam night med ulike låter fra de store bandene fra England som f.eks Judas Priest. Det blir en håndfull datoer her i Norge.
– Hvordan er stemmen din nå for tiden?
– Du vet, den er som en muskel så den må håndteres godt. Jo, den er i god stand. Jeg synes jeg synger bedre nå enn tidligere.
– Du gjorde et uventet besøk i Skid Row i ca ett års tid. Hvordan var det?
– Joda, endelig fikk jeg synge i et amerikansk band. Jeg kjenner Sebastian og de andre er mine kompiser, Vi spilte i USA, på store festivaler. I South Dakota spilte vi et stort show som support for Def Leppard. Det ble aldri laget noen ny musikk med meg på vokal, noe jeg skulle ha ønsket faktisk.
– Du og dine band kompiser i TNT skal motta pris neste uke fra Rockheim Hall of Fame. Har du gjort deg noen tanker rundt det?
– Ja jeg tror det blir kult. Jeg er jo også eneste amerikaner som er blitt nominert. Det ligger utrolig mye jobb bak, så vi er nok verdt prisen tror jeg. Men klart jeg er beæret.
– Det er vanskelig å ikke snakke TNT når vi møter deg. Men hva er din favorittperiode? 80-tallet med hits og store turnéer, eller da dere gjorde comeback i 2003?
– Det er helt ok å snakke om TNT. Det har jo vært en del av livet mitt i 35 år. Jeg tror jeg må si 2003-04. Det var en meget god periode. Fans i USA kommer bort for å få signert de gamle platene, men de har ikke hørt «My Religion» fra 2003 eller «All The Way To The Sun» fra 2004. Jeg syns de to var mye bedre totalt sett. Det er synd de ikke får hørt de og de er heller ikke lett å få tak i. 90-tallet var det noe bra, enkeltlåter. Jeg liker ikke «Realized Fantasies» noe særlig. Den kunne vært så mye bedre, og live i 1992 var vi et monster. «Lionheart» er en av mine favorittlåter, «Downhill Racer» er også en favoritt. «Purple Mountain Majesty» kunne vært så mye bedre. Bak scenen var det slåssing og uvennskap, dessverre. Hvis du vokste opp med 80-tallsplatene, så har du visse minner til de ulike årene. Hvis jeg får en ungdom å høre på de idag, og de liker det, så har de ingen minner med de. Syns de da dette var bra saker, så snakker vi. 80-tallet var magisk. Alt skjedde så fort, og jeg var der ikke mentalt. Vi var vel det bandet som turnerte minst. Vi kunne ha gjort så mye mer. Når jeg møter mennesker nå, så vet de hvem jeg er, og hvem Ronni er. Jeg vet ikke hva det var med musikken, men mulig noe nordisk blandet med noe internasjonalt preg av noe slag og noe med min og Ronni’s klassiske bakgrunn. I tillegg mye britisk hardrock og Journey m.m. Dessuten føler jeg Ronni er som en bror for meg. Jeg vet ikke hvordan de fikk tak i meg den gangen i 1984, men jeg spilte inn flere kassetter med masse ulike sanger på, og på et uforklarlig vis havnet en av de hos Ronni på Toten. Jeg husker når jeg sang på de første sangene «Seven Seas» og «Without Your Love» på en ettermiddag. Det kom så naturlig. Det var en perfekt match mellom oss. Trondheim var en lekeplass for oss. Damer, øl og alle de kule uteplassene som Hollywood, Skansen osv. Vi hadde et show på Hollywood der vi spilte «Listen To Your Heart» for første gang. Det var den første låta vi skrev sammen, i huset vi leide i USA. Dette husker jeg faktisk. Jeg har masse gode minner fra Trondheim.
Når jeg vil gå videre, stopper Tony meg og vil prate om sin alkoholisme.
– Drikkingen gjorde at jeg sang dårligere. Nå har jeg ikke drukket på over ett og et halvt år. Jeg hadde egentlig ikke et problem, før ca 6 år siden. Mye negativt skjedde i mitt liv på det personlige planet, og Pang så var jeg der. Ingen i bandet merket noe, jeg fortalte ikke til noen. Man blir også lettere syk med all drikkingen.
Det kan jo forklare mye av det negative man har hørt om Tony.
– Alle kjenner stemmen min, men ikke meg. Det er det disse showene skal vise. Det blir ikke like grundig som en bok.
– Er døren stengt for deg, tror du, med ennå et comeback i TNT?
– Du vet, når et forhold tar slutt, så er det alltid to sider av en sak. Dere har hørt de andres versjoner og sikkert mye negativt om meg. Hver gang ble det sånn ”hvor mange ganger har han sluttet nå?”. For det meste har det vært forretningsmessige årsaker for mine avhopp. Flere ganger hoppet jeg ikke av engang. Skal det bli noe mer, så må vi løse konfliktene og så må jeg sette kravene. De siste turnéene har vært helt forferdelig på business siden. Mye av problemene med turnéene på 80-tallet var penger fra plateselskapet. Og noen dårlige avgjørelser ble gjort i USA. Vi solgte flere plater enn Stryper og Loudness pr uke, og hver gang det tok av, skulle medlemmene hjem til Norge. «Intuition»-turnéen var en stor suksess. Så og si alt var utsolgt. Vi gjorde store klubber rundt på østkysten. Vi skulle etter den turnéen hoppet på en større tur, arenaturné med en større artist, men da skulle nordmennene hjem. En stor skuffelse, og frustrerende. Vi kunne vært så mye større.
Jeg spør Tony igjen om han vil gjøre TNT en gang til.
– Deler av meg vil det, men hver gang jeg gjør det får jeg problemer i mitt personlige liv. Jeg har betalt en høy pris for dette, og skal det skje vil jeg ikke at det skal feile igjen. Det må bli forandringer, på mine vilkår.
Der slutter vårt møte, så får vi se om det i fremtiden blir noe mere samarbeid med Tony og TNT. Han leverte varene til oss, der han litt motvillig på slutten går med på nye og ferske fotos. Vi ønsker Tony lykke til på veien fremover med sin ”10.000 Miles To Go Tour 2019”.