Tekst: Sven O Skulbørstad, Pål J Silihagen, Geir Amundsen, Wilfred Fruke, Bård Nordvik, Ronny Østli og Shamini Charlie Thevarajah.
Foto: Anne-Marie Forker (except where indicated)
Dag 1, onsdag 26. juni
Et sulteforet folk var mer enn klare for fire dager med rock da årets Tons Of Rock smalt igang. Og nå har vi blitt mer godt vant med at Black Debbath satte en bakgrunn for mye latter konserten igjennom. “Hvor I Helvete Blir Det Av Satan” har allerede rukket å bli en moderne klassiker, og når denne kom tidlig i settet lå det an å bli en virkelig forrykende start på årets Tons. Og endelig fikk vi “Nei Til Runkesti På Ekeberg” der den virkelig hører hjemme – en låt som glimret med sitt fravær i fjor. Går heller aldri lei den obligatoriske quizen, denne gang veldig forståelig Metallica-relatert. Musikkmessig går det ikke an å trekke gjengen for noe som helst, for som alltid er det blodtight stoner stødig som fjell det går i. Og jeg kan allerede her kåre pyroshowet under avslutter “Den Femte Statsmakt” som årets vinner under Tons. 5/6 – SOS
Det eneste en egentlig kan være sikker på før en Motorpsycho-konsert er at en ikke kan være sikker på så altfor mye. Årets ToR-sett bestod av ganske så fartsfylt og rocka låter, selv om de naturligvis også underveis gjør plass til å musikalsk gå inn i både seg selv og hverandre i introverte jamdroner – noe de gjør bedre enn nær sagt alle andre. Kanskje litt rart å velge inn to covere i et sjulåters sett, men både UFO og GFR er jo kule nok band. Også fett at de dro inn en større personlig favoritt med «X-3 (Knuckleheads In Space)». En gig med Motorpsycho er en sikker oppvisning i hvordan skape en helhet av mange elementer – disse gutta leser hverandre til fullkommenhet og spiller på hverandres styrker, hele tida. Bent Sæther styrer det hele med en hovmesters stålkontroll, og det er bare å hive alle andre tanker og la seg gynge med. Med strålende solskinn inn- som utvortes, gode lydforhold og akkurat passe publikumstrøkk var dette en knall åpning av årets Vampire Stage. 5/6 – WF
Mange reiser kanskje på festival for slippe unna sinna kvinnfolk, jeg starter årets Tons Of Rock med å oppsøke dem. Og etter en glovarm shuttlebuss opp til Ekeberg er det helt topp å komme seg inn i Moonlight stage. Det opprinnelige brasilianske bandet Nervosa, nå basert i Hellas, serverer energiske tre kvarter og gjør lite feil. Jeg sliter litt med å synes kvartettens death/thrash blir noe ensporet, selv om det for så vidt er variert nok live. Derfor klarer jeg ikke å ramse opp setlista, men føler meg rimelig trygg på at samtlige fem skiver ble representert, deriblant tittelkuttet fra seneste «Jailbreak». For min del serverte Prika Amaral og hennes medsammensvorne en godkjent startboost på årets Tons Of Rock. 4/6 – RØ
En gig med gamle storheter som Saxon blir en balansegang, der bandet helst vil presentere nye låter, mens publikum utelukkende vil høre gamle schlägere. Jeg frykta det første etter åpninga med tittelkuttet fra nyeste skive, «Hell, Fire & Damnation», men dette viste seg i stedet å bli en real hitparade, med tittelkuttene fra alle de store skivene, iblandet høydare som «Motorcycle Man», «Heavy Metal Thunder», og avslutninga «Princess of the Night», med bare et nykomponert, men kurant avbrekk i nye «Madame Guillotine». Biff Byford synger faenmeg like bra som i glansdagene, og det er åpentbart at han elsker å stå på scena ennå, i en alder av småpene 73 år. Artig også å få oppleve Saxon med Brian Tatler på gitar, hvilket som forventa funka strålende. Joda, man gikk fra Scream Stage med et smil, og jeg håper at dongerivestene bandet lånte seg underveis kom tilbake til sine rette eiere, i signert tilstand. 4,5/6 – WF
Etter de rutinerte herremennene i Debbath, Motorpsycho og Saxon var det på tide med et nytt bekjentskap i form av Alien Weaponry. Uten å ha snev av bekjentskap til musikken var det med en viss spenning man entret Moonlight Stage for første gang denne festivalen. Fem minutter før oppsatt tid blåste de Van Halen ut av høyttalerne til stor jubel blant de fremmøtte, og satte en virkelig god stemning før konsertstart. Musikalsk var det god gammel metalcore det gikk i, som man jo kan mene hva man vil om – men bandet låt uansett viralt og samspilte og bød virkelig opp til dans i teltet på Tons. Dette er nok ikke musikken for de fleste puritanske metallfolk, og musikken var nok ikke det mest originale man har hørt heller – men teltet var nå fortsatt godt fylt opp, og det var ikke noe særlig å trekke bandet for i det hele tatt. Et særpreg de dog hadde, var at de bruker sin maorikultur i både tekster og musikk, så det trekker jo veldig opp for gjengen fra New Zealand. Har ikke peiling på titler eller noe, men alt i alt en meget god fremføring foran et feststemt publikum. 4/6 – SOS
På Vampire Stage var det nå klart for Mammoth WVH, noe som i praksis er livebandet til Wolfgang Van Halens soloprosjekt, for på de to skivene gjør han alt selv. På scenen står han selv for vokal og gitar, og han er irriterende bra på begge deler – han har en sterk og klar stemme, og spiller gitar som om han skulle ha vært sønnen til Eddie Van Halen – noe alle EVH-gitarkabinettene og forsterkerne også gir en klar pekepinn om. Med seg har han et bunnsolid band med to gitarister til, (deriblant Frank Sidonis som mange av oss har sett med Slash) pluss bass og trommer. Musikalsk sett er dette melodiøs og moderne hard rock, med sterke melodier over et overraskende blytungt groove, som får tusenvis av hoder til å nikke på sletta. Platedebuten fra 2021 var ganske radiovennlig, mens fjorårets oppfølger demonstrerer mer hvordan dette bandet låter på scenen – tøft, tungt og fengende, og steinbra fremført, selv om Wolfgang ikke akkurat er noen ultrakarismatisk frontfigur. Jeg spår at Mammoth WVH blir litt for anonyme til å rykke opp i musikkens Champions League, men dette var likevel meget, meget bra, og en fin time i solsteiken. 4,5/6 – GA
Europe er langt mer enn bare “The Final Countdown” noe de uomtvistelig beviste på den brennhete Ekebergsletta foran det enorme menneskehavet i beste middagstid. Og det var helt tydelig at Joey & co. var heltente i sommervarmen, og hva passet vel bedre enn å dra i gang det hele med den gamle B-side-kultklassikeren “On Broken Wings”? Deretter gikk det slag i slag med både gamle svisker og nyere materiale, vi fikk selvfølgelig høre kremlåtene “Rock the Night”, “Superstitious” og “Cherokee”, samt klisselåta over alle, “Carrie”. Foruten Joey Tempest briljerte også John Norum. Han serverte den ene fete soloen etter den andre, og riffene satt også som et skudd. Som kanskje mange la merke til byttet han hyppig gitarer, og det er ikke uten grunn. Få om noen gitarister klarer å låte som både Gary Moore, Ritchie Blackmore og Michael Schenker. Det som likevel dro det hele opp var at hele bandet virket tent og virkelig viste sann spilleglede. Gjennomført proft som alltid, men med sjel og innlevelse. Til og med under “The Final Countdown” som de sannsynligvis er drittlei av å spille. Høydepunktet for undertegnedes del var definitivt en terningkast 6 versjon av “Scream of Anger”. Responsen fra publikum var også jevnt over bra, og ikke bare til tonene av siste låt på settlista som neppe kom som en overraskelse på noen, nemlig “The Final Countdown”. Selv om låten både er utspilt og ihjelspilt funker den fortsatt som fjell. Men som sagt viste Europe nok en gang at de har så uendelig mye mer og bedre å by på. 5/6 – PJS
Mens Europe hørtes ut til å maltraktere sletta på hovedscenen, valgte allikevel en stor andel festivalfolk å få med seg While She Sleeps, nok et band i metalcore-land, men som har dratt med seg en dæsj mer rock n’roll i uttrykket sitt. Og sånt setter vi jo pris på. Men i motsetning til sine tidlige musikalske venner var dette et rent britisk band, og opplevelsen må tolkes i forhold til hvordan man liker denne typen musikk. Jeg liker det, men sammen med Alien Weaponry ble det en del ting man har høyt utallige ganger før. Låter knall, og vokalisten hadde et enormt scenrtekke, men dette har vi hørt 100 ganger før. Men publikum var fornøyde, og alt i alt en god opplevelse. 4/6 – SOS
Med heftig pyroshow presenterte Parkway Drive seg med stil, og her var det tidlig klart at de var her for å sjarmere publikum, noe de til stor grad klarte. Med en god miks av Maiden og metalcore var de en finfin opptur til det vi alle var der for å få med oss litt senere. Og det kan trygt sies at det tok fullstendig fyr blandt de fremmøtte foran Vampire Stage. Høyenergisk musikk gjorde så absolutt nytten for seg før headlineren over alle headlinere tok over hovedscenen bare en liten time senere. Her var det også full allsang, og ikke minst Pikachu som crowdsurfa, og en herlig moshpit som sto til 20 i stil. Midtveis i konserten sto brått en stryketrio på scenen til episk musikk som gjorde seg ekstremt godt til solnedgangen over Ekeberg, og årets første gåsehud ga seg til kjenne. Et veldig variert sett, der undertegnede dessverre ikke kunne navnet på en eneste låt, gjorde seg virkelig på Vampire Stage, og frem til kveldens absolutte høydepunkt gikk på, var Parkway Drive første kvelds absolutte vinnere. Spesielt da strykerne tok fullstendig overhånd mot slutten av konserten var pur magi. Sjokkerende bra opplevelse og festivalens definitive positive overraskelse. 5,5/6 – SOS
Ikke noe er bedre oppvarming til Rotting Christ enn gyros. Problemet er at den matkøen tok tre kvarter, derfor får jeg med meg «666» og «Demonon Vrosis» foran gyrosvogna. Men skal det være gresk, så skal det være gresk. Når jeg kommer meg inn i Moonlight stage får vi tittelkuttet fra «Κατά τον δαίμονα του εαυτού», en plate som er representert med hele fire låter i løpet av bandets time. Ja, det er en bra plate, men jeg synes likevel det overrasker. Årets slipp, «Pro Xristou» er kun representert med «Like Father, Like Son». Sånn sett kunne jeg kanskje tenkt meg noe fra debuten «Thy Mighty Contract», men er fornøyd med tittelkuttet fra «Non Serviam». Jeg kan jo selvsagt se at de gamle låtene skjærer litt med ritulistiske atmosfæriske metallen de har lagt seg på i nyere tid, og som fungerer veldig godt live. At de skipper den gotiske midtperioden trekker opp for min del. På de tre siste låtene, «Societas Satanas», «In Yumen-Xibalba» og «Grandis Spiritus Diavolos» forsvinner store deler av lyden et par sekunder. Dette er selvsagt ikke bandets feil, men jeg håper jo ikke dette skal være noen gjenganger under besøkene på denne scenen. Og denne scenen blir det noen besøk i, både som anmelder og som ly for stekende sol. Det er vel knapt et år ikke Rotting Christ er på norgesbesøk, og de gjorde seg slett ikke bort på Ekeberg heller. 4,5/6 – RØ
Så var det klart for onsdagens headliner og for mange festivalens høydepunkt, Metallica. Det ble uten å overdrive en psykedelisk opplevelse og en real berg- og dalbane musikalsk sett. Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, men la oss begynne med det positive først: James Hetfield var helt sheriff eller kongen av Ekebergsletta om du vil. Hetfield var i kanonslag. Setlisten var også en real godtepose for fansen og man kunne ikke bedt om en bedre åpning enn “Whiplash” og “Creeping Death”. Metallica med full gass. Men så var det dette med rusk i maskineriet da. Og rusket denne kvelden var ikke bare lyden, men Lars Ulrich og Kirk Hammett på tidvis bærtur i Ekeberg-skogen. Ulrich slet med både tempoet og teknikken denne kvelden, og det var rett og slett umulig å ikke høre de åpenbare feilene som ødela enkelte av låtene. Ikke minst et av konsertens høydepunkter hvor selveste Brian Tatler kom på scenen for å spille sin “Am I Evil” med Metallica. Et stort og fint øyeblikk som selv ikke Ulrich klarte å ødelegge. Og la meg understreke med en gang at undertegnede ikke er en av de som synes det er morsomt med de utallige Lars Ulrich-vitsene, parodier osv. Mannen fortjener all mulig respekt, men denne kvelden sleit han skikkelig. Det samme gjorde Kirk Hammett som leverte den ene småsure soloen etter den andre. Jeg skal ikke trekke det så langt som å si at det var pinlig, men jeg har sett Metallica så uendelig mye bedre før.
Selv om ikke alt stemte for Metallica denne kvelden, så fikk majoriteten av publikum den opplevelsen de kom for, og etter stemningen å dømme var mesteparten i det enorme folkehavet fornøyde. Og kanskje ikke så rart når Rob Trujillo og Kirk Hammet drar i gang det sannsynligvis største publikumsfrieriet levert av et metalband på norsk jord noensinne, nemlig en cover av “Vill, Vakker og Våt” med Fredrikstads store sønner, CC Cowboys. Joda, Metallica gjør dette i hvert land de besøker, så Norge er ikke unikt i så måte, men det ble gjort med både sjarm og innlevelse av Rob Trujillo. Og er det én som fortjener skryt bortsett fra James, så er det nettopp han. Stødig som et fjell og med en fantastisk tilstedeværelse gjennom hele settet. Og la oss fortsette med positive etter litt eder og galle. Setlista var som nevnt i starten en godtepose både for de av fansen som foretrekker Metallica før og eventuelt etter “Black Album” som kjent er et signifikant skille i bandets historie. Kanskje ingen stor overraskelse at bandet serverte en variert settliste som gjenspeilet en imponerende katalog og enkelte låter som vil overleve oss alle. Deriblant de siste låtene, nemlig klassikerne “Seek & Destroy”,“One” og “Master of Puppets” hvor det tilsynelatende hørtes ut som Metallica-motoren hadde litt jevnere gange.
Jeg skulle bare så inderlig ønske at hele Metallica hadde toppformen inne denne kvelden. Det var ikke tilfellet, og det er lov å ha en dårlig dag på jobb. Bare synd at Lars og Kirk hadde det akkurat denne onsdagen. Dessverre lar jeg meg ikke blende av hverken pyro, gigantiske badeballer eller en norsk coverlåt. Det er det musikalske som er viktigst, og et Metallica i slaget er det fint lite som slår på en scene. Dette var overhodet ikke Metallica på sitt beste, og kort oppsummert dessverre en midt på treet opplevelse for min del. Forhåpentligvis fikk resten av publikum mer ut av det enn det jeg gjorde. 3/6 – PJS
Dag 2, torsdag 27. juni
Etter å ha fått noen små timers søvn var det klart for dag to, og en bedre måte å starte på enn ungjentene i Sklitakling på Moonlight Stage skal godt gjøres. Musikalsk var det pønk det gikk i, og jeg vil tro band som Bikini Kill er heftig representert i gjengens spillelister. Tross at metallgudinne Doro spilte på Vampire Stage samtidig var teltet meget godt befolket, og bandet leverte sin pønk med god selvtillit og scenetekke. Vil tro jentene kommer til å leve på dette en god stund, og det er absolutt vel fortjent. Vi sees absolutt neste gang. 4,5/6 – SOS
Hvordan i Skøyerprinsens indre bakre gemakker en får kjørt seg fast med buss i Oslo i juni får småfåglarna gi svar på, men å skulle slepe et 53-årig medisinsk prosjekt opp bakkene fra Oslo Hospital tar tid, og halve giggen til Doro var unnagjort da vi til slutt kom inn på sletta. Det låt ganske bra allerede hva vi hørte gående rundt området, men det er noe eget ved også å se metalbabe # 1 siste 40 år i levende live. 60 år har hun nå blitt, men holder seg strålende – og det visuelt som vokalt! Bandet spilte strålende (trodde et halvt øyeblikk det var Jason Momoa på bass), og jeg håper jeg sjøl kan være i nærheten av et slikt energinivå og slik livsglede om sju års tid. Med Doro vet man musikalsk nøyaktig hva man får; høyt sangbar rett-fram heavy metal, slik det har vært ganske så uforandra i de samme nevnte 40 åra. Beundringsverdig konsistent, men samtidig som en temmelig generisk hemsko. Men, om jeg så svært sjelden velger meg Doro eller Warlock på øret, så funker det helt fint å starte dagen med allsang på «All We Are» i solsteika! 4/6 – WF
Første band ut på Scream Stage var oslopønksa i Oslo Ess, som kunne by på et giftermål før de gikk på i form av et brudepar ved band Andreas og Andrine som ga sine løfter foran stor jubel fra de mange fremmøtte. Nydelige scener, og umulig å ikke bli berørt. Og gutta gikk ut med fullt trøkk foran en meget godt befolket slette. Og en mer passende start enn nettopp Oslo Ess i solskinnet skal man lete lenge etter. Det er vel ikke noe annet enn å stadfeste at de for lengst har posisjonert seg som Norges definitivt største pønkband, og var det noen tvil ble den behørig feid vekk under seansen. Min personlige favoritt “Jeg Vil Ikke” kom tidlig, og satte en stemning som holdt seg konserten ut, nei – kvelden ut. Det er alltid veldig gøy å se når en konsert betyr litt ekstra for et band, og sånn var det definitivt for Oslo Ess der man kunne føle på spillegleden de oste av over sletta. Allsangen under “Amerika” var nesten på Metallica-nivå, og her var det full fest. Saxen og trompeten som blandet seg underveis gjorde seg også meget bra. “Bislett Stadion” skulle visst høres over hele Oslo Sentrum, og det skal du ikke se bort ifra at den gjordes. “Aldri Se Oss Tilbake” må nok finne seg i å bli kalt favoritten blant et sett med veldig mange favoritter, og Oslo Ess satte virkelig stemninger klar for nok en fantastisk dag på årets Tons. 5/6 – SOS
Går man for heseblesende sceneshow er nok ikke Katatonia bandet jeg vil anbefale, men gutta er i godt humør og leverer sin tunge dystre rock svært overbevisende i den brennhete sola. Det er lenge siden jeg så de live nå, og sist var de fem. Nå er bandet en kvartett, med mye lyd på tape. «Birds» fra seneste plata åpner, en plate jeg teller tre spor i fra på bandets tildelte tre kvarter. «Opaline» og «Atrium» er spredd litt utover settet. For utenom Nico Elgstrand på gitar og Jonas Renkse på vokal, så er trommis Daniel Moilanen et helt suverent tilskudd til bandet. Jeg har notert meg fyrens herlige rundganger på skive, og det ser ikke ut til å koste ham en kalori å gjenskape dette live. Dette er litt mer stødige og sikre overganger enn trommisen fra hovedbandet dagen før, kan man si. Jeg elsker «Viva Emptiness» og skulle gjerne hatt noe derfra, men skiva etter, «The Great Cold Distance» er heller ikke dum, så jeg koser meg med «My Twin» og «July» fra den. Katatonia er solid, og jeg klarer ikke se store feilene i dette. 5/6 – RØ
Den tynneste befolkede konserten undertegnede var vitne til denne helgen var Night Verses på Moonlight Stage. Det kan hende at det hadde noe med at Katatonia samtidig holdt på på Vampire Stage, hvem vet. Et nytt bekjentskap for undertegnede, men trioen viste at de var noen meget dyktige musikere. Musikken var instrumental, og det setter jo en presedens på at det bør være ekstra interessant melodisk. Teltet fylte seg også opp bra etter de gikk på, så mang en festivalgjenger fikk med seg deres noe progga instrumentalmetall. Det jeg hang meg opp i underveis var at det manglet sterke melodilinjer, som jeg føler er alfa omega på instrumental musikk. Men at gutta kunne spille var det ingen tvil om, dog ble det veldig fort veldig kjedelig. Skal da sies at arrangementene som gikk fra veldig rolig til fullt øs funker meget godt i en livesetting, selv om jeg aldri ble helt kvitt følelsen av at dette er en mulighet for at de skal kunne vise hvor sjukt gode de er på instrumentene sine – for det var de så absolutt. Men den musikalske verdien i Night Verses fant ihvertfall ikke jeg. 3/6 – SOS
Det het seg i div. Opeth-memes at «Make Åkerfeldt Growl Again», og skulle du ha sett; hele årets låtliste var plukka fra hine hårdere dager. Hele fem låter fikk de da plass til i det timelange settet, og nyeste her var vel «Heir Apparent» fra «Watershed» (2008), før de avslutta som konger med «Deliverance». Låtvalget var et resultat av folkeopininen, og naturligvis til stor glede for blodfansen, selv om jeg personlig savnet balansen de skaper med et mer blandet sett nytt/gammelt, der også progrocken vinner fram. Like fullt; det finnes knapt et bedre band enn akkurat Opeth, og en time går jaggu av og til fort. Åkerfeldt sjøl var i sitt sedvanlig selvsikre og tørrvittige hjørne og gjentok stadig med klingende svensk aksent at ‘We Are Satan’s People’, med klar adresse til W.A.S.P., som til åpenlys skuffelse erstatta Heart som neste band ut på hovedscena. Summa summarum; knall lyd og STRÅLENDE levert som alltid, men opplevelsen ble hakket under forrige sublime ToR fra ’22, med årets demokratisk valgte settliste. Och, nej – ni är inte satans pipel, inta alls! 5/6 – WF
Foto: Geir Kihle Hannsen
Samtidig som Extreme gjorde sine greier på Vampire Stage fylte allikevel Palaye Royale teltet i Moonlight Stage opp, og ga en god stemning foran et band som virket meget sultne på å vise seg frem. Musikalsk lå de i relativt fresk Emo-land, og dette viste seg å fungere meget godt for folk som trengte en liten solpause. Et nytt bekjentskap for meg, men disse kommer jeg til å sjekke ut nøyere. Flinke til å få med publikum var de og, så vel blåst. 4/6 – SOS
Så var det tid for Extreme på Vampire Stage, og Gary Cherone, Nuno Bettencourt, Pat Badger og Kevin Figueireido skred til verket med knallåpningen «It(‘s A Monster)» og «Decadence Dance» fra skiva de alltid vil bli assosiert med (og over tredve år senere få festivaljobber på grunn av), «Pornograffitti». Vi fikk også et par låter fra debuten («Play With Me» og «Kid Ego»), tre nye låter og en fra «III Sides To Every Story» («Am I Ever Gonna Change»), men «Pornograffitti» er og blir grunnmuren deres.
Rent musikalsk har Extreme alltid bestått av særdeles gode tekniske musikere. Badger og Figueiredo (var det bare jeg som syntes at han ligna veldig på ung Bruce Springsteen?) er bunnsolide og samspilte, Cherone synger like bra nå som han gjorde på 90-tallet, og koringene fra Badger og Bettencourt er av en annen verden. (Og de er ikke på teip.) Og så har vi gitarspillet til Nuno Bettencourt da. Mannen er helt i sin egen klasse, han tar helt pusten fra en, både av den skrubbsultne riffinga hans og soloen i hver eneste låt, men også når han setter seg ned med en akustisk gitar og trollbinder publikum i fem minutter. En seanse han smilende introduserer med: «This is my favourite part of the show because I get to sit down. Hey, I’m 58 and sitting down is almost as good as an orgasm!» (Men nå skal det sies at Nuno har kjørt nøyaktig de samme solospottene i over tredve år. Lov å fornye seg, assa!)
Festivalens antagelig største hitlåt (ved siden av «Final Countdown») var nok «More Than Words», som fikk allsangen til å runge godt over sletta. Man kan alltids påstå at man hater den jævla puselåten, men når sola skinner og man har dagens fjerde plastglass med øl (til 136,25 kr halvliteren…) i neven, da sto til og med du i Opeth-trøya sammen med kompisen din i Rotting Christ-trøya med armene i været og kauket «Cause I’d already know» av full hals. Ikke nekt, jeg så dere nok!
Det er all grunn til å stille spørsmålstegn ved bandets prioriteringer på setlista. Når Nuno Bettencourt mot slutten av settet sier at de er litt på etterskudd og må kutte en låt, og deretter drar i gang en treminutters gitarsolo («Flight of the Wounded Bumblebee»), blir man nesten litt provosert. Heldigvis avslutter de kruttsterkt med to knallåter som inneholder de to heftigste gitarsoloene som Bettencourt noengang har spilt inn – «Get The Funk Out» og «Rise». Så joda, det Extreme leverte var utvilsomt bunnsolid, men når man kun har 60 minutter disponibelt, og spiller en festival, ikke en egen headlinerkonsert, så føles det som feilprioriteringer å spille tre nye låter som de færreste har hørt OG bruke ti minutter på solopartier, samtidig som de ikke spiller gromlåter som «Rest In Peace» eller «Warheads». Men Nuno Bettencourt vinner lett prisen for Festivalens Gitarhelt #1, uten reell konkurranse. 4/6 – GA
Erstatteren til Heart, som måtte avlyse, har vært rimelig omdiskutert, så her var forventningene lave, det må jeg innrømme. We Are Satans People, uttalt med svensk aksent, som vi nylig har blitt massivt presentert for, har vært beskyldt for vokal på tape, i tillegg til kritikk for en sittende Blackie Lawless. Men som han selv sier, brudd i rygg og to skiveutglidninger, men han vil gi fansen det de fortjener; en W.A.S.P. konsert. Kan man egentlig gi kritikk for det? Låter det bæsj og han heller burde holdt seg hjemme, så er kanskje svaret ja. Og da er i hvert fall det dummeste som finnes å bruke utdrag fra studioskivene som intro. Men hvordan låter det på Tons? «Blind In Texas» åpner etterfulgt av «L.O.V.E. Machine». Vokal på tape? Nei, det kan ikke være mulig. Med videokamera trøkka oppi trynet ser det autentisk ut, og så veldig klokkeklar er ikke stemmen, så jeg vil tro noe annet hadde vært brukt på tape. «The Real Me» følger på og deretter «The Idol». Blackie tillater seg å prøve noe nytt, med risk om at det låter dritt, nemlig å spille halve «Wild Child» akustisk. Ja jo, greit nok, men fungerer selvsagt bedre når hele bandet kommer inn. Da «I Wanna be Somebody» avslutter har vi opplevd en drøy times hitparade som ikke bare var over forventningene, men til gjengjeld bra. Joda, vi har vel sett bandet sprekere, kanskje bokstavelig talt, men Blackie sier han kan gå normalt i løpet av et par måneder. Også er det selvsagt kudos for snurrende sagblad på gitaren. Det er tross alt heavy metal det er snakk om. 4,5/6 – RØ
En noe overraskende EM-låt startet ballet da Thy Art Is Murder entret Moonlight Stage til stor jubel fra de fremmøtte. Noe utakknemlig å kjøre på samtidig som WASP, men teltet var da fortsatt meget godt fylt opp. Mer metalcore til folket, men disse kjørte en god del blastbeats og var nok en god del hardere enn de andre som ihvertfall jeg bevitnet i teltet. Her la jeg også merke til et lysshow for første gang som jeg så, og tenkte på at lyden i år i teltet var langt bedre enn i fjor. Basert på bandnavnet forventet jeg minst en solid fot i Emo-land, men de var veldig mer enn bare det. Blastbeats og skrikevokal over hard metall lar seg så absolutt høre, og fungerte særdeles godt under teltet på Tons. Musikalsk var det meget variert, og publikum som kjente låtene spilte veldig på lag. Og når det i tillegg var vesentlig mer storslått og brutalt enn sine sjangerfrender i tillegg til at de rett og slett var blodtighte ble det dette en meget god opplevelse. 4.5/6 – SOS
På Vampire Stage var det så klart for Mr. Bungle. Tja, hvor skal man starte for å beskrive denne skjellsettende opplevelsen? At Mike Patton ikke er som alle andre er en kjent sak, og for de som aldri har sett Patton i aksjon før må dette ha vært en enten morsom eller meningsløs opplevelse. Kall det musikalsk galskap satt i system. For de av oss som elsker eksentriske Mike Patton ble dette en uten tvil en fantastisk opplevelse, og når han i tillegg hadde med seg Dave Lombardo og Scott Ian i tillegg til sin faste kompanjonger Trevor Dunn og Trey Spruance, da måtte det jo bli sirkus, tivoli,17. mai og nyttårsaften på en gang. Men det var utvilsomt mesterhjernen i egen skikkelse, Mr.Patton, som var sentrum for begivenheten. Høyt og lavt, hit og dit og med en fandenivoldsk tilstedeværelse og snakk om å fange publikum i sin hule hånd. Men selv om det var høy showfaktor, var det musikken og fremførelsen som imponerte mest. Det låt rett og slett helt perfekt, og nesten ikke til å forstå hvordan det er mulig å få til dette live. Men det klarte de jaggu. Ikke bare “My Ass Is On Fire” med innlagt “Funkytown” fikk fyr på publikum, men selvsagt en lang rekke covere hvor underholdningsfaktoren var på samme nivå som det musikalske. Verdt å nevne er selvfølgelig “Hell Awaits” og for ikke å glemme en mesterlig cover av Sepulturas “Territory”. Nesten utenomjordisk. Og de mest ihuga som også befant seg nærmest scenen så også ut til å dele samme opplevelse som undertegnede. Jeg hadde på forhånd en viss forhåpning om at dette skulle bli en interessant og morsom opplevelse, men at det skulle bli så bra overgikk min villeste og våteste fantasi. For et fyrverkeri av en konsert som sent vil glemmes. 5,5/6 – PJS
Jeg må se litt Mr. Bungle og får ikke med meg starten til de norske svartmetallerne Tsjuder. Da jeg ankommer teltet med Moonlight Stage lar jeg meg imponere over hvor massivt trioen låter. Og ikke minst tight. Scenelyset er i hovedak blått under Tsjuders time. Her får vi litt god spredning fra bandets diskografi med spor som «Kill For Satan», Antiliv» og selvsagt et par strofer fra seneste mesterverk «Helvegr». Etter min ankomst får vi vdeolåta «Gods Of Black Blood» og «Prestehammeren». Og selvsagt får vi en dose Bathory, i kveld er det «Sacrifice». Massivt og slemt. Tsjuder kan det å presentere black metal live. 4,5/6 – RØ
(Til slutt spilte Tool, men siden de var eneste band som insisterte på en streng fotokontrakt, valgte samtlige norske medier i solidaritet å ikke signere kontrakten og heller ikke omtale konserten.)
Dag 3, fredag 28. juni
På fredags morgen var de fleste usikre på hvordan forholdene på Ekebergsletta skulle være etter nattens styrtregn, og i følge media skulle man tro at festivalområdet nærmest ble kriseevakuert og Tool-konserten avbrutt. Men i realiteten spilte Tool ferdig, og så ble folk bedt om å trekke ut og komme seg hjem fordi det var varslet mye lynnedslag i Oslo – men det kom ikke noe regn eller lyn før langt over midnatt, så det ble storm i et vannglass. Men Ekeberg er et av Oslos mest drenerte områder, så innen rockerne invaderte sletta igjen, var det stort sett helt greit igjen.
Jeg var veldig spent på hvordan mørke Skynd skulle funke i solskinnet på Vampire Stage, og foran et meget glissent publikum gikk de på og spenningen på hvordan dette kom til å bli ble ikke mindre. Men det ble fort glemt da gjengen entret scenen og fullstendig maltraktere sletta. Heldigvis fylte det seg godt opp underveis, for dette viste seg å være konserten man ikke ville misse under årets Tons. Frontfiguren selv styrer hele Oslo som hun vil, som en perfekt miks mellom en rockestjerne og en musikalartist. Og “Columbine” ble som ofte før en av favorittene, men i forhold til før vil det mye mulig ende opp som hele festivalens definitive høydepunkt. Men det ble heller ikke lagt noen demping opp stemningen da forholdsvis nye “Heavens Gate” fulgte opp. At Skynd selv synger som en gudinne, og har hele sletta i sin hånd uten å ytre et eneste ord gjør ikke opplevelsen. Og nevnte jeg høydepunkter kom de på rams under sola på sletta. Som for eksempel “Tyler Hadley” som fikk æren av å avslutte en maltraktering av de sjeldne. Årets definitive konsert på hele Tons. 6/6– SOS
Festivalens mest utsatte konsert såvidt meg bekjent var Nova Twins på Moonlight Stage, som måtte finne seg i å dele spilletid med hyllesten til Jokke på Scream Stage. Men siden undertegnede ikke er noen voldsomt stor fan var valget lett å heller dra inn til teltet. Og de hadde nok ikke så flaks med å gå på rett etter nedsablingen Skynd akkurat hadde gjort, for ettersom de musikalsk ikke ligger så veldig langt unna hverandre ble dette småpiker i forhold. Men joda, de skapte da stemning i teltet med sin elektroniske form for metalcore/nymetall. Men bevares, noen virkelige dyktige musikere som fikk det til å svinge i teltet. Vokalen heller var det ingenting å trekke for der hun vekslet mellom rap og opera. Spesielt, og fett. De var også flinke til å dra på stemningen i teltet, så alt i alt en godt utført dag på jobben. Skal også nevnes at de trøkka bra mot slutten, men jeg er ikke kar om vokalisten faktisk spilte på gitaren eller ikke. 3/6 – SOS
Vi var mange som ville være med på å hylle en av tidenes store Oslo-poeter på hva som ville ha vært hans 60-årslag (om så selve busjda’n er i september), og anslagsvis rundt 20000 sang med på Joachim Nielsens udødelige tekster, glitrende framført av et lekent Valentourettes med sedvanlige lave skuldre og et tydelig ønske om å spre budskapet. Forsanger Tarjei Foshaug leder det hele selvsikkert an og viser at han også er en mann for de store anledningene – dæven, så bra han synger dette her! Bandet bygger feit mur bak – og det skrangler akkurat så mye det skal/må gjøre for å holde autentisiteten i hevd. Svært få i det landet her kan matche Petter Baarli på rockegitar, og selv strengeskifte tar vi på scena med lyd – og det føles bare helt rett! Lokomotivet Runar «Kula» Johannesen tøffer og tuter bak bøtter&lokk, og Petter Pogos stødige bass holder det hele sammen. Det er faenmeg godt gjort å få en svær utekonsert til å føles som en intim liten pubgig, men det var følelsen en kunne få her. Alle de store låtene kom på rekke og rad, og en bedre og ikke minst riktigere hyllest kunne ikke blitt utført til Jokkes minne. 5/6 – WF
Empire Stage Bastard hadde den noe utakknemlige oppgaven å gå på rett etter Valentourettes hadde lagt sletta i grus med sin hyllest av Jokke, men det var da allikevel godt befolket foran Vampire Stage selv om man har sett flere folk her. Musikalsk var det atter en gang metallcore det gikk i, og jeg vil nok si at man har hørt dette bedre før. Bråk og rør er det som står igjen etter konserten, så dette vil nok dessverre stå som helgas mest uinteressante konsert. 2/6 – SOS
Denne gjengen fra London har snart holdt det gående i en mannsalder, og med vokalist Ben Ward i spissen pøste de på med tunge riff så teltduken i Moonlight fikk kjørt seg. Orange Goblin burde være forholdsvis enkle å like med sine tunge, seige riff ispedd karismatisk vokal, men bandet har vel uten å overdrive hatt en heller begrenset tilhengerskare her til lands. Det til tross for en rekke strålende skiver i stoner-landskapet og i Black Sabbath sin ånd. Derfor var det gledelig å se at de mest ivrige av fansen skapte liv foran scenen med utagerende crowd surfing og generelt skapte topp stemning. Det virket som om Ben Ward og resten av besetningen lot seg påvirke og at de ga litt ekstra gass som takk. Og full gass med de kruttsterke låtene “Quincy the Pigboy”, “Scorpionica”, “Sons of Salem”, “Saruman’s Wish” og “The Filty & The Few” fikk vi definitivt. Dessverre, men fint for Uriah Heep tynnet det seg ut i teltet litt over halvveis i settet. Heldigvis lot ikke bandet seg affisere av det og kjørte på til siste slutt. Kort oppsummert en sterk opptreden av de engelske riff-makerne som forhåpentligvis klarte å skaffe seg noen nye og velfortjente fans. Ny skive er også for øvrig rett rundt hjørnet for de som er interessert i å følge bandet videre. 4/6 – PJS
Det er ganske mange år siden Uriah Heep kunne by på et forrykende rockeshow, men det er neiggu ikke ueffent av 77-årige Mick Box å fremdeles holde det hele i gang – og jaggu spiller han ganske så tøft gitar ennå, også. Guttungen Bernie Shaw på kun 66 viser seg igjen som en svært jovial frontmann, og det finnes vel ikke et blidere band enn Heep i disse dager. I så måte en av festivalens koseligste konserter, men jeg stusser litt på valget med to ukjente nye låter i starten samt å la ‘halvhits’ som «Rainbow Demon» og «Free’n’Easy» få inpass på bekostning av kanoner som f.eks. «Look at Yourself», «Sweet Lorraine» eller «The Wizard», menmen.. En nesten oversløy versjon av herlige «Stealin’» understreker litt av vibben av Heep24; det låter litt trygt, småforgubba og litt for koselig, selv om leveransen som sådan sitter på fjellgrunn – samt at koringene ikke lenger er helt der de burde ha vært, mtp. hvordan disse definerte mye av soundet i tidligere år. Like fullt; det er digg å sitte og synge med på «Lady in Black» i sola også i moderne tid! 4/6 – WF
Noe skjedde med lyden under på Moonlight Stage under Go-Go Gorilla, for det var ekstremt lavt til å begynne med – helt frem til det smalt midtveis i første låt der de tydeligvis ikke huska å sette på scenelyden. Her måtte man bare sette til side alt an forventning om instrumenthåndtering, for her var det kun god gammel rock n roll som gjaldt. Og da var det ikke noe i veien med musikerne i det hele tatt, men det var ikke det som var fokuset i teltet denne kvelden Her skulle det være fest, og fest ble det – til full crowdsurfing. Her var det kun snakk om god stemning, og det tror jeg Go-Go Gorilla kanskje var det viktigste bandet på hele festivalen til å få til det sanme. Alex Rosén gjorde jobben som frontfigur til gangs og skapte festen som ble i teltet denne fredagskvelden. Derfor ble det en stemning som passet ekstremt godt sammen med øltørste festivalgjengere. 4,5/6 – SOS
Det begynner å bli en vane å se Abbath på Vampire Stage. Og alltid i like sterk sol. Det er noe eget med både hans utrustning, og black metal generelt i sola. Denne sommeren kjører Abbath et rent Immortal sett, noe oppmøtet på sletta vitner om er etterlengtet. «The Call Of The Wintermoon» fra første plata åpner og bergensernes time er fyllt med gromlåter som «Tyrants», « Withstand The Fall Of Time» og «Sons Of Northern Darkness». Jeg finner det jo litt ironisk med låta «The Sun No Longer Rises», for var det noe den gjorde etter nattens regnskyll, så var det nettopp det. Og ikke veldig mange timene før Abbath skulle spille. Frontmannen selv pleier å være litt vittig mellom låtene, men nå kom det mer rare lyder. Men heller ikke det er ukjent fjas fra Abbath. Ok, et lite «dette går til helvete» hørte jeg før «Damned In Black», men føler ikke det gikke troll i ord. Heldigvis. Jeg synes det er kult det er litt uhøydelighet oppi det kalde og majestetiske. De fleste husker kanskje løpevideoen i fjellet, og «Blashyrk (Mighty Ravendark)» avslutter konserten med et svært stødig band. Jeg lar meg fortsatt imponere av stoppene og bandets like plutselige og stødige igangsettinger. Skal jeg være pirkeanmelder så ble ikke dette for meg sånn veldig spesiell opptreden, da Abbath alltid kjører litt Immortal på sine egne konserter. Sminken er den samme og musikken heller ikke ulik, så sånn sett fikk jeg kanskje ikke den ultimate Immortalfølelsen utover en vanlig Abbath-gig.. 4/6 – RØ
Amerikanske Turnstile har holdt på i over ti år, men er for meg et rimelig nytt bekjentskap. De har likevel klart å bygge opp en viss forventning om at de kan gjøre en god figur i ettermiddagssolen, med sin fiffige miks av punk, hardcore og rock, gjerne ispedd litt reggatonrytmer. Og jeg kan like godt avsløre med en gang at forventningene ble kraftig innfridde! Fra første riff i «T.L.C» viser bandet hvorfor de er tildelt plass på Tons’ største scene. Dette er musikk for de store massene, og utover i konserten blir det ikke feil å måle Turnstile opp mot storheter som Jane’s Addiction, Suicidal Tendencies og RATM når det kommer til energi i spillingen, kompromissløse låter og tvers gjennom full kontroll på publikum. Med låter som stort sett varer under tre minutter, rekker man ikke å bli i nærheten av lei før en ny låt kjøres i gang, særlig med tanke på hvordan bandet leker med andre sjangre. Når det hele avsluttes med triaden «Blackout», «Mystery» og «Holiday», er det bare å bøye seg ned i støvet…jeg mener gresset. Og sjelden ser man en slik ydmykhet fra et amerikansk band, der vokalist Brendan Yates hopper ned fra scenen og tar seg tid til å gi et håndtrykk til alle som står på første rad. Vakkert.
Det røsker godt i vindkastene over sletten denne ettermiddagen, men sannelig skulle jeg mene at Turnstile trolig er det friskeste pustet på hele festivalen. Gleder meg allerede til på nytt å bli blåst over ende av denne gjengen. 5,5/6 – BN
Så var det klart for et norsk band mange hadde sett frem til å se på Ekebergsletta, riktignok inne i sirkusteltet: Span. Undertegnede skal ærlig innrømme at bandet aldri har fenget noe særlig med sin for meg amerikaniserte flinkisrock med altfor moderne tilslag, men jeg skal være mann nok til å bite i det sure eplet og konstatere at Span med karismatiske Jarle Bernhoft i spissen leverte en strålende opptreden. Publikum fikk servert en slags best of settliste, men to skiver under beltet er neppe nok til å kalle best of hvis man skal være pertentlig. Uansett klarte Span å dra i gang de som befant seg innenfor teltpluggene rimelig kjapt med “Stay As You Are”. Teltet var gledelig nok smekkfullt og jeg observerte en rekke som sto utenfor teltet og bivånet det hele. Jeg dro selvfølgelig kjensel på flere av låtene som jeg indirekte og ufrivillig ble utsatt for på tidlig 2000-tallet. Jeg husker at vi kalte dette Blindern-rock, og selv om Span befant seg et steg over distriktshøyskole-rockerne i Trang Fødsel og Postgirobygget, skydde jeg det som pesten. Men når det er sagt så er det ikke vanskelig å forstå at de hadde og fortsatt har en god fanskare. Det var fint lite å sette fingeren på og det låt både stødig, energisk og gjennom proft. Jeg driter i genren så lenge du mener det du gjør og du gir det du har på scenen, og det gjorde Span. At Jarle Bernhoft er over middels god til å synge er en kjensgjerning enten du liker hvit-soul eller ikke, men han har et stemmeregister som også passer bra til streit rock. Men det var ikke bare han som leverte sukkerspinnet inne i sirkusteltet. Resten av besetningen virket også rimelig heltente uten at de fikk fullstendig overtenning. Spesielt vil jeg berømme Fredrik Wallumrød med imponerende trommekunst. Han la inn flere kule detaljer og brekk som ga låtene det lille ekstra. Kudos også til fansen som det var mange av, og som virkelig helte bensin på Span-bålet. Så får det heller være at dette ikke var nok til å få meg til å bli fan i godt voksen alder, men det er en helt annen sak. 4,5/6 – PJS.
Etter to dager med perfekt sommervær og så og si perfekte lydforhold var eventyret kommet til veis ende med kraftige vindkast. Noe som dessverre fikk sine konsekvenser for Gluecifer som fyrte løs fra Vampire Stage. Etter å ha stått noen minutter et lite stykke bak miksebordet var det bare å konstatere at her måtte vi fram for å få med oss noe som helst av musikken. Synd for store deler av publikum som befant seg for langt unna scenen og ikke minst Gluecifer som så absolutt hadde fortjent all mulig oppmerksomhet der de knallet på med sin høyoktan rock’n’roll. Gresset foran Vampire var nemlig smekkfullt, og med et folkehav som gikk helt ned fra scenen til langt ned på sletta mot Moonlight. Mulig at det vil være en god ide til neste år og sette opp tilsvarende PA som på hovedscenen, Scream, også på denne scenen. Det er begrenset hvor mange det er plass til rett foran scenen ved miksebordet/teltet, og halvparten av de fremmøtte kan umulig ha fått med seg noe særlig. Slipper du inn så mye ekstra folk bør du utvide området tilsvarende. Mine øyne kunne ikke registrere at årets festivalområde var forskjellig fra i fjor. Men nå er jeg hverken landskapsarkitekt eller anleggsgartner.
Uansett, jeg skal ikke påberope meg å være bandets største fan, men det er jo umulig å ikke la seg rive med av rock som kommer rett fra sjela og som leveres på det viset Gluecifer gjorde denne fredagskvelden. Undertegnede lot seg i hvert fall rive med av publikumsfavorittene “Get the Horn” og “Easy Living”. Ingen tvil om at bandet hadde sin faste tilhengerskare og mest dedikerte fans foran scenen, for om det var litt kaldere stemning bakover i rekkene så var det kokende hett og ekstatisk foran scenen. Men når det er sagt så kommer vel bandet enda mer til sin rett inne på et mørkt lokale av et litt mindre format. Likevel en flott og energisk opptreden av rock ‘n’ roll maskineriet med Biff Malibu i førersetet. 4/6 – PJS
Ja, jeg liker godt tidlig Morbid Angel og hadde ingen høyere tanker om I Am Morbid utover at det blir gøy å se David Vincent og Pete Sandoval spille gamle schlägere. Og det er jo akkurat det som er så gøy med festival. En plakat med masse bra, så stikker du bort for å se noe som kan bli «litt artig», og blir blåst av banen. Nå sier de at de feirer «Altar Of Madness» sitt trettifem års jubileum, og joda, «Immortal Rites» åpner, men raskt oppsummert er den ganske jevnt fordelt med «Covenant». En av mine store favoritter, «Fall From Grace» er låt nummer to. Fytti rakkeren så massivt og tøft. Vincent er en god frontmann som synes det er stas med folk foran scenen som ikke en gang var født da disse skivene kom. Og dette er den første konserten på festivalen hvor jeg ser crowdsurfing. Og det i flere tilfeller. Kan ikke huske så mye av det fra tidligere Morbid Angel konserter jeg har sett. Nei, dette er rens dominans, og som selvsagt er en god refeanse til låta «Dominate», slik at også skiva «Domination» er representert. «God Of Emptiness», «Maze Of Torment» og «Rapture» er andre spor på setlista. Dette var kveldens store overraskelse. 5/6 – RØ
»Næmmen i hælvete, er det ikke Judas da? Gamle ørn! Kom og få en klem, kompis! Lenge siden, i Spektrum i 2018, var det ikke? Jævli kult å se deg, bro!» Omtrent sånn føles det når man ser Judas Priest, (et band undertegnede har hatt et nært forhold til siden jeg var 13) gå på scenen. Det er som å treffe på en god gammel kompis man ikke har sett på lenge, men når man først treffes, føles alt som det samme, vi har bare blitt littegrann eldre. Og med åpningssporet «Panic Attack» viser de med en gang hvor skapet skal stå. Energinivået her skal normalt sett være totalt uoppnåelig for menn i 70-årene som platedebuterte for nøyaktig 50 år siden. (Greit, så er det bare to igjen fra den gang, men du skjønner tegninga!) Rob Halford er 72, og selv om han ikke lenger tar alle de høye tonene, så er vokalen hans helt naturstridig. Maskin, ass! Maskin! Og så har vi basslegenden Ian Hill, mannen som i 50 år har stått pal på sin tilviste kvadratmeter og banga mens han leverer bunnsolid fundament i samspill med Scott Travis, bandets amerikanske trommis som nå har vært med i bandet i 35 år. Satan som tida flyr. På gitarer har vi guttungen Richie Faulkner som ga Priest en rakett opp i ræva da han bare skulle vikariere på avskjedsturneen i 2011, og som nå nesten er bandets frontfigur på lik linje med Halford. Og så har vi stakkars Andy Sneap, som er blitt permanent vikar for Parkinson-rammede Glenn Tipton, som jeg tipper vi aldri får se på en scene igjen. Han har jo gjort noen overraskelse-innhopp på ekstranumrene i ny og ne, men sist gang var for nesten tre måneder siden, og man blir aldri bedre av Parkinson, bare verre og verre.
Priest spiller ut et par av trumfene sine i løpet av første kvarter – både allsanglåten «You`ve Got Another Thing Comin» og «Breaking The Law» ville de fleste andre band ha drøyd til den siste halvtimen, men Priest har nok av trumf å spille ut. Men de drar også frem flere låter som nesten er litt obskure i Priest-katalogen. De kunne fint ha kjørt halvannen time med bare singles, men det var aldri verken «Rapid Fire», «Riding On The Wind», «Devils Child» eller «Sinner».
Men det må sies at det føltes litt rart når de starter den tostemte gitarintroen på megaklassikeren «Victim Of Changes», og så er det verken Tipton eller KK Downing man ser på scenen. Men det er glemt når Halford kommer svinsende inn på scenen igjen og drar til med «Whiskey woman dont you know that you are driving me insaaaaaaaane!». Da er hele sletta – i hvert fall alle rundt meg – i ekstase.
Selvsagt ble det ekstranummer, og en trippel whammy med «Electric Eye», «Hell Bent For Leather» (med en Halford i Pride-caps på sin Harley Davidson, så klart) og allsangavslutningen «Living After Midnight» satt rett i sikringsboksen på fansen. Dette bandet har fortsatt så mye drivstoff igjen på tanken at jeg ser slett ikke bort fra et tyvende album om et par år.
Et par ord om lydforholdene – det blåste ganske kraftig denne dagen, med vindkast opp mot 16-18 meter i sekundet, noe som gjorde at vi valgte å posisjonere oss ganske langt frem under konsertene, og ble dermed belønnet med ganske bra lyd under Judas Priest. Men da vi under «Living After Midnight» begynte å trekke bakover mot utgangen, var det en helt annen sak. Vinden grep rett og slett tak i lyden og drefsa den langt ut på Oslofjorden, det låt stakkato, lavt og puslete. Men dette er selvsagt ikke bandets skyld, og vi nøler ikke med å kåre dette til en av festivalens beste konserter og honorere den med en 5/6 – GA
Dag 4, lørdag 29. juni
Det var bare å få igang kroppen lørdag morgen for å få seg opp på sletta en siste gang for i år for å få med seg Pil & Bue som startet ballet. Teltet på Moonlight Stage var meget godt befolket da den nordnorske duoen gikk på, og tidlig sjarmerte de oss med å få oss alle til å skrike “Hold Kjæft!” på ærkenordnorsk. Musikalsk ligger de ikke veldig langt unna stoner, men har langt mer å by på musikalsk enn stoner generelt med heftige dobbelpedalbruk og blast av en meget stødig trommis. Og vokalist Petter Carlsen var mildt sagt imponerende med både stemmeprakt og publikumstekke. Variert musikk som spant ifra det helt rolige og vakre til fullt øs og trøkk. Duoen utlyste også meget god kjemi på scenen, alltid fint å se. Rett før avslutningslåta fikk de også som velfortjente hyllest fra publikum som taktfast ropte bandnavnet til tydelig stor glede for gutta på scenen. Alltid fint å se når det betyr litt ekstra for de som fremfører. Nydelig konsert som jeg tror Pil & Bue tar med seg livet ut, og de fikk ihvertfall en ny fan i undertegnede. 5/6 – SOS
Bokassa var blant dagens første band ut, og til tross for uvær kvelden i forveien glimtet værgudene til med strålende sol. De entret scenen til jubel fra oppmøtte fans og startet settet med «Freelude» fra forrige album «Molotov Rocktail», tett etterfulgt av «Charmed & Extremely Treacherous» fra albumet «Crimson Riders». Jeg hadde hørt mye om Bokassa på forhånd, men aldri hatt gleden av å oppleve dem live – og jeg innså fort at jeg hadde gått glipp av noe. Selv kaller de sjangeren sin «stonerpunk», en salig blanding av hardcore punk og stoner rock, og den store variasjonen i låtene deres har rett og slett ikke rom for å kjede seg. Dette var tøft! En time og 16 låter senere avsluttet de med låta «Last Night (Was a Real Massacre)», og helt ærlig kunne jeg godt stått en time til. Selv om Jørn Kaarstad på et tidspunkt introduserte en låt og begynte på en annen, og til tross for litt lydrusk her og der, var dette ett av mine høydepunkter fra årets Tons of Rock. 4/6 – ST
Det har vært stille fra Seigmen siden før covid, men det siste halvåret har de gjort et par konserter hjemme i Tønsberg før jul, en særdeles eksklusiv og intim gig i Porsgrunn for tre uker siden og i Harstad tidligere i uken, og ikke minst sluppet en ny skive, «Resonans». De skred til verket med «Fra X Til Døden» og «Ohm». Og disse to mørke og dystre var muligens en litt for stor kontrast til en solfylt juni lørdags formiddag, for publikum virket litt avventende, selv om de selvsagt hadde sine hardcore supportere med seg. Men fra tredjelåt «Döderlein» fikk de snudd skuta, og da ljomet det godt fra publikums struper.
Setlista var, som seg hør og bør på en 50-minutters festivalgig, fokusert på 90-tallsperioden deres, og den eneste låten fra dette millennium var «Berlin» fra den nye skiva. En strålende låt, men en som jeg fra første sekund følte hører mer hjemme på en Zeromancer-skive enn en Seigmen-skive. Et fast innslag på alle Seigmen-konserter de siste 16 år er når gitarist Marius Roth overtar vokalen, med Kim Ljung på kor, for «Agnus Dei» – opera på Tons Of Rock skjer ikke hver dag – eller hvert år – men gud bedre så vakkert det er!
Dagens sterkeste øyeblikk kom da bassisthøvding Kim Ljung benyttet anledningen til å betro oss noe han aldri hadde sagt på en scene før – om hvor sterkt det var for dem å stå på en scene med vokalist Alex Møklebust igjen, etter at han var en hårsbredd fra å dø av covid for to år siden. Alex er fortsatt ikke helt den han var før covid, men gud bedre som den mannen leverer. Dyp respekt og beundring! Hele bandet virket dypt bevegede og takknemlige over å få stå på en scene foran et femsifret antall publikummere i totiden på en sommerdag, og det er lett å se hvor mye de koser seg i øyeblikket. «Metropolis» følger, med rungende allsang på det mange tror er låtens tittel (‘Jeg kler meg naken!‘), en setning jeg enda har til gode å høre Alex synge selv, og «Mesusah» er nest siste låt.
Og så. Undertegnede har aldri slitt med angst, jeg vet knapt hva det er, ei heller fylleangst. Men når introen på «Hjernen Er Alene» kommer krypende, så får jeg, tross 25 plussgrader og stekende sol, gåsehud over hele kroppen, uroen sniker seg inn, og jeg føler meg rett og slett truet. Utrolig hvilke følelser musikk kan sette i sving! Uansett, denne låten, som en gang i tiden var en DeLillos-låt, får virkelig fyr i publikum. Tusener av mennesker brøler ut med: «Tilbake! Mennesker! Hjelp! Selv om jeg vet! At ingen vil høre meg!» Gud bedre. Man blir helt stum.
På vei bort overhører vi flere som kommenterer at «Jøss, hadde ingen forventninger til dette, men det var jo grisetøft jo!» Men vi som har levd en stund vet at Seigmen skuffer aldri, heller ikke i dagslys, og tross en noe treg start ble også denne konserten en triumf av det helt store. Jeg tipper at dette er en av konsertene bandmedlemmene selv kommer til å huske resten av livet. 5/6 – GA
Før jul leverte Cavalera en god konsert på Rockefeller, hvor de to første Sepultura-utgivelsene ble spilt. Nå har også en nyinnspilling av «Schizophrenia» funnet veien til butikkene, og naturligvis fått sin plass i livesettet. Det er likevel tittelkuttet fra «Bestial Devastation» som åpner, før Max Cavalera introduserer bandet som ‘the real Sepultura’, og vi får «Antichrist». Max selv ser mer og mer old school metal ut for hver gang jeg ser ham på scenen. Nå er naglene både lenger og flere enn sist. Allerede fra første låt er circle pit uoppfordret iverksatt. «Morbid Visions», følger på og jeg noterer «Escape To The Void» og «Septic Schizo» fra «Schizophrenia». På denne solvarme, dog noe forblåste dagen får i tillegg til nevnte nyinnspillinger også «Refuse/Resist» og «Territory» fra noe senere i Sepultura katalogen. Kan ikke huske sist jeg hørte samme låt to ganger på en festival, men sistnevnte ble jo covret av Mr. Bungle på torsdagen. Jeg kan bekrefte at de brasilianske brødrene med henholdsvis sønn og nevø Igor Amadeus på bass, samt gitarist Travis Stone fungerer like bra ute i sola som på Rockefeller. Dette låt massivt, og fremtoningen er langt mer ekte death/black metal enn mye annet der ute. Jeg har nevnt dette i en tidligere anmeldelse, men jeg ser ikke behovet for den medleyen på slutten. Jeg tør påstå det hadde vært plass til en hel låt i stedet. Sett i (sol)lys av konserten i sin helhet er ikke det noe å trekke for. 5/6 – RØ
Overraskende mange har forlatt solskinnet (og brødrene fra Brasil), og tatt turen inn i Vampire-teltet for å oppleve ortodoks messe ledet av polske Batushka. «Når sommerdagen ligg utover landet», er det for meg alltid vanskelig å plutselig dykke ned i det mørke og stemningsfulle som dette bandet nærmest forutsetter, der de står rett og og ned iført kapper og hetter. Omkranset av Ekebergs største samling levende lys, forkynner bandet stilsikkert sin blackmetal, som har god dynamikk mellom det voldsomt intense til det nærmest sakrale, og kanskje særlig hvordan det veksles mellom skriking og clean vokal av typen «prest-med-baryton». Det blir likevel for stillestående fremført, og når det også er null kommunikasjon mellom band og publikum, blir ikke dette noe høydepunkt på Ekeberg. Ser imidlertid Batushka gjerne igjen en vinterkveld «når mørket no har senka sæ». 4/6 – BN
De tyske thrashlegendene i Kreator er et av mine gamle favorittband. Likevel er det sjelden jeg oppsøker bandets egne konserter, dette fordi de alltid dukker opp på en eller annen festival. I fjor var det Beyond The Gates, i år er det Tons Of Rock. Og det på festivalens største scene. I motsetning til Bergen har de fått all scenedekoren med seg til Oslo. Av og til lurer jeg litt på hvor store band egentlig er, eller om folk bare automatisk ser alt som spiller på hovedscenen. Kreator spiller i hvert fall ikke på noen som helst måte for tom gressmatte. Ikke overraskende hører vi litt spagetti western før bandet kommer ut på scenen og setter i gang «Hate Über Alles». Heretter får vi «Phobia», «Enemy Of God» og «666 – World Divided». Altså noterer jeg en litt snudd setliste enn det vanlige med gjerne «Extreme Aggression», som vi ikke får i det hele tatt, som nummer to, og «Pleasure To Kill» tidlig i settet, som i dag er plassert helt mot slutten. Et sted på ferden har jeg og vokalist Mille Petrozza mistet hverandre, og det er i påstanden om at Oslo trenger verdens største wall of death. Ja, it’s need to be done, er beskjeden. For min del er kroppen mørbanket nok som den er etter fire dager med festival. For all del, oppfordringen fungerer den. Og jeg kan stå bak og være gammel grinebiter og bli fornøyd med at vi får «Terrible Certainty» og «Violent Revolution». Men jeg ser et generasjonsskifte og at Kreator har et godt fotfeste hos yngre fans. Foran meg står to unge jenter i hvite sommerkjoler som tar greit av når de hører åpningsriffet på «Satan Is Real». Og på en såpass allsidig festival som Tons Of Rock virker setlista sydd for å passe de fleste. Men ikke spille «Flag Of Hate»? Er det mulig? Svaret er jo da tydeligvis ja på det spørsmålet. Kreator er trivelig, men føler heller ikke det var stort mer enn det. 4/6 – RØ
Det var tid for teaterrock på Vampire på kveldinga da Avantasia entret scenen under passende overskyede omstendigheter og med en imponerende scenedekor. Ikke min type stil, og band hvor opphavsmann insisterer på å ha navnet sitt foran bandnavnet er jeg i hvert fall ikke glad i – men slottsrocken fungerte da allikevel meget bra foran et godt befolket Vampire Stage. Stemningen var til å ta og føle på konserten igjennom, og bandet leverte og var så til de grader på jobb. Selv om undertegnede får utslett av symfonisk durmetall virket samtlige av de fremmøtte å virkelig kose seg, så da får jo smaken til en utskremt skribent vike for en stakket stund. Vokalistene kom og gikk litt underveis, men jeg talte én med hatt, en uten hatt – samt en ungjente som blandet seg inn her og der med en virkelig sterk vokal til stor jubel. Personlig hadde jeg håpa at Nirvana drepte denne musikken i 1991, men det er tydeligvis folk som fortsatt vil ha denne slottsrocken. Beskjeder i øret fortalte meg at noen av de mange vokalistene var fra Magnum (Bob Catley!), Pretty Maids (Ronnie Atkins!) og H.e.a.t. (Kenny Leckremo!), og de leverte samtlige godt ifra seg. Vi ble også fortalt hvor vi bor foran “The Promised Land” med bra med pyro til stor jubel. For min del kunne ikke ZZ Top starte fort nok, men når bandet leverte såpass bra og publikum koste seg er det ikke andre muligheter enn å gi dem en solid karakter. Skal dog sies at når én av de mange vokalistene poengterte Spinal Tap var det vanskelig å si seg uenig, og som jeg fikk med meg var fleste på scenen under avslutningen og jeg vil tro de fleste tilstede var fornøyde selv om skribenten ikke kunne komme seg unna fort nok. 4/6 – SOS
Det har vært litt uvær i Thundermother-campen de siste årene, som endte med at tre medlemmer sluttet og overlot alt ansvar til gitarist Fillipa Nässil. Litt overraskende er det da at hun uteblir fra dagens konsert, men som høygravid har hun et godkjent fravær (og kan snart oppfylle det bandnavnet legger opp til). Thundermothers lett generiske festrock kommer mye mer til sin rett på en scene sammenlignet med på plate, og kveldens åpningslåt «Speaking of the Devil» ligger en perfekt føring for konserten videre. Bandet har lært seg en del visuelle triks etter utallige turnéer, men først og fremst låter det svært tight. Det svinger godt fra rytmeseksjonen, og dagens vikar-gitarist henger solid med på notene. Det mangler kanskje litt på variasjon på låtene, som alle har de klassiske ingrediensene med gjenkjennbare riff og allsangrefreng, men det stopper på ingen måte svenskene i å gi publikum en solid energidose på festivalens siste dag. 4,5/6 – BN
For en trio med akkumulert drøye 200 års livserfaring og en drøyt feit låtkatalog skulle en tru det var en smal sak for ZZ Top å by opp til fest for 30-35k av sine bedre venner, men dessverre fikk vi bare små glimt av hva dette kunne ha vært. Allerede åpninga «Got me under Pressure», selv med Elwood Francis’ 17-strengs tøysebass på plass, låt famlete og stivt, og foten kom liksom aldri helt i gang heller under de neste tre låtene av eldre årgang. Joda, det svinger litt når de bluser til den gamle boogien, som i «I’m Bad, I’m Nationwide», men det er en av de aller beste låtene som best synliggjør at det i hovedsak er trommene og ikke minst den kjipe lyden i disse som utgjør den sviktende grunnmuren. Det kan virke som om hr. Beard nå må ha sonisk støttekrykke på øret for å finne grooven, som i 80-tallets MTV-hits, der lydbildet er mistenkelig tjukkere. Billy Gibbons er dog i fin form, både vokalt, gitarmessig og fysisk hoppende, men Francis klarer ikke å ‘lime igjen sprekkene’ på samme måte som salige Dusty Hill gjorde – uten at han på noen måte gjør noen dårlig figur; til det må man dog høre ham. Det kan være at det hele bedret seg noe gjennom ekstranumrene vi fikk i bakøret, men da møkkalåta «Legs» avslutta hovedsettet, var vi allerede på vei vekk. Nei, dette ble dessverre langt mer ZZZ Top en hva en burde kunne ha forventa. 3,5/6 – WF
Forrige gang Satyricon spilte på Tons Of Rock ble plata «Rebel Extravaganza» fremført i sin helhet. Denne er ikke representert i kveld, og vi får en konsert som spenner over hele bandets tretti år lange platekarriere. Ok, seneste plate «Satyricon & Munch» hadde kanskje vært litt spesielt om ble presentert da men. Seneste ordinære skive derimot, «Deep Calleth Upon Deep» er representert med tittelkuttet og kveldens åpningslåt «To Your Brethren In The Dark». Denne følges opp av «Forhekset» og selv om Satyricon ikke har vært veldig aktive de siste årene, låter det massivt og tight. Også er det selvsagt gøy å se Anthrax’s Frank Bello ha sommerjobb som black metal bassist. Liksminken er lagt bort, men Satyricons black metal fungerer svært troverdig og Satyr gjør en god figur som frontmann og maner opp til allsang på «Mother North». Dette er nødt til å overgå Hellfest fra dagen i forveien. Siden jeg ikke kan si jeg hørte fasit ble presentert, så antar jeg at det ble innfridd. For oss som har hørt Satyricon noen år er det gøy med «Walk The Path Of Sorrow» fra «Dark Medieval Times». Samtidig er jeg svak for det rocka Satyricon og synes «Fuel For Hatred» og «K.I.N.G.» gir vanvittig god rockefot på Ekerbergsletta. 5/6 – RØ
Volbeats hovedmann Michael Poulsens death metal alibi Asinhell har fått den utakknemlige oppgaven å dele tid med Satyricon. Teltet er naboscenen til Vampire, så jeg stikker en kort tur innom for å sjekke hvordan dette fungerer live. Men dæven for et folkehav det er på Satyricon. Dette er ikke gjort i en fei, og jeg frykter det verste for oppmøte i Moonlight. Jada, jeg har sett flere der, men fra halvveis inn er det godt oppfylt. Heldigvis. Da jeg ankommer, annonserer vokalist Marc Grewe Death låta «Leprosy». Denne følges opp av en hyllest til bandets crew, «Wolfpack Laws» fra deres eneste plate «Impii Hora». Det låter massivt, lyden er god, og dette er god death metal jeg hadde sett hele konserten av om ikke den krasjen bandet er blitt utsatt for hadde funnet sted. Premisset for det korte besøket var altså for å sjekke om bandet er verdt en titt ved neste korsveg. Svaret er ja. Vanskelig å karaktersette dette basert på to låter, men det låter bra og bandet gjør seg ikke bort på noen måte. Det er jo tross alt svært rutinerte folk på scenen. For utenom de allerede nevnte, finner vi musikere med bakgrunn fra eksempelvis Hatesphere, Invocator og Raunchy. 4,5/6 – RØ
Amerikanske Greta Van Fleet fikk æren av å avslutte Tons of Rock 2024. Nå hadde visst værgudene fått nok, og det ble en rimelig kald og luftig affære. Selve konserten av for meg en følelsesmessig berg-og-dalbane, hvor jeg flere ganger vekslet mellom å la meg sjarmere og bare mislike hele greia.
De smalt i gang med låta «The Falling Sky», en kul og catchy låt som lider litt under vokalist Josh Kiszkas skriking og skråling. Jeg har hørt dem bli sammenlignet med Led Zeppelin flere ganger, men jeg må dessverre si at jeg ikke helt hang med på den sammenligningen. Uavhengig av hva jeg syntes var det helt tydelig at Greta Van Fleet hadde mange fans blant festivalgjengerne, og da de spilte låta «Meeting the Master», en nydelig ballade, var det ikke fritt for at jeg hadde frysninger nedover ryggen som ikke skyldtes vinden.
Det er liten tvil om at dette er dyktige, unge musikere, selv om jeg aldri ble venn med vokalen. Både sounden og låtene er catchy, men havner litt i skyggen av all skrikingen. Jeg falt til slutt falt ned på at Jake Kiszka på gitar i all hovedsak var den som gjorde det for meg, og på låta «The Archer» dro han en lang og deilig gitarsolo som for meg løftet konserten flere hakk.
Jeg hadde kanskje ønsket litt mer fokus på musikken, med litt mindre skråling og litt mindre bling, for det er ikke til å stikke under en stol at jeg fremdeles ikke er hundre prosent sikker på om jeg liker eller misliker Greta Van Fleet. 3/6 – ST
Og med det var den niende utgaven av Tons Of Rock historie, og må uten tvil kunne klassifiseres som nok en suksess, og heldige med været har vi også vært, tross et skremmeskudd fra værgudene på torsdags kveld. 54 band har stått på scenen i løpet av uken, og vi klarte å dekke 48 av dem – beklager til Better Lovers, Iggor, Health, All Them Witches og Einherjer! Tool valgte vi å droppe siden de var ENESTE band som insisterte på fotokontrakt, og det er ikke noe de solidariske norske mediene er interessert i å være med på.
De aller fleste besøkende har også stort sett vært veldig fornøyd med gjennomføringen, logistikken, tilgang på toaletter, mat og drikke (ikke like fornøyd med prisnivået – 136 kr for en halvliter øl er i overkant, og utgjør et solid innhogg i budsjettet hvis man skal være der fra 13 til 23 fire dager på rad.) Men vi har hørt flere hjertesukk fra gjestene som er avhengige av rullestol for å komme seg frem, om at utsikten fra HC-tribunene (unntatt på Moonlight Stage) har vært helt elendig hvor man i beste fall ser storskjermene, og da føler man seg snytt når man har betalt full pris. Vi ser fra andre festivaler at dette er fullt mulig å rette opp, og oppfordrer med dette Tons-arrangørene om å gjøre noe med dette til neste år. Da stiller vi alle sammen med bjeller på, på Ekebergsletta 25.-28. juni 2025 – billettene er i salg fra 1. juli!
