27.-29.juni 2019
Etter fem år på Fredriksten Festning i Halden har Tons Of Rock-festivalen sett seg nødt til å flytte seg til litt mer sentrale strøk, og for første gang ble det arrangert rockefestival på Ekebergsletta i Oslo, noe som ga publikum atskillig større muligheter med tanke på logistikk og overnatting. Over tre dager (fire, om man tar med åpningskvelden med Accept på Operaen) har gitarriffene ljomet ut over sletta, og våre folk slår fast at dette var en suksess som bare må gjentas samme sted til neste år…
Torsdag 27.juni
I stekende sol er hovedstadens egne ambassadører Black Debbath den perfekte start på den nå Oslobaserte festivalen. De starter med «Norsk Barsk Metal» og får umiddelbart liv i publikum. På tradisjonelt vis får vi både ordensregler og quiz, i tillegg til god tung metal. «Pils» fremføres med Lars Lønning syngende på hoppestokk. Som introduksjon til «Nei Til Runkesti På Ekeberg!» oppfordres publikum til å fjerne eventuelle statuer de måtte finne i området. Ronni Le Tekrø gjester som gitarist på «Tons Of Rock». Selvfølgelig til middelmådig applaus slik bandet oppfordrer til. Man må jo spille FØR man får applaus. Jeg har sett Black Debbath noen ganger, men dette må være det beste jeg har sett av dem. 5/6 (RØ)
Franske Perturbator har jeg ikke noe annet forhold til at de dukker opp på Tons Of Rock spillelista på Spotify av og til. Og deres elektronika har fenget meg nok til å ta en titt innom teltscenen Vampire stage. En keyboardist og en trommis er hva som venter og disse to skaper et rimelig massivt og stemingsfullt lydbilde. Det fungerer veldig bra, men uten å ha kjennskap til platene blir det i lengden litt for monotont for meg. 3,5/6 (RØ)
Det er ufattelig snålt med steikende sol, liksminke, hetter og pyro. Behemoth sliter med lyden til å begynne med, og det er mye grums. Dette kommer seg heldigvis etter hvert, men det skal sies det tyngre materialet fungerer best. Det kjappeste materialet forblir noe grøtete. Heldigvis er hovedreportuaret hentet fra de to siste albumene, som er litt mer nakne og langt mer livevennlige. 4/6 (RØ)
Tjue år har det gått siden Satyricon ga ut den noe kontroversielle «Rebel Extravaganza». Plata hadde sykt høyt tempo og kvass småindustriell gitarlyd. Med andre ord besøker jeg Scream stage med en viss spenning på hvordan det vil låte når plata skal spilles i sin helhet. Men fyttirakkern, dette er mektig. «Filthgrinder» og «Havoc Vulture» er jo låter vi har hørt live mange ganger og vet fungerer. Så har du avslutningen «The Scorn Torrent» da, som virkelig går unna. Også der låter det massivt og lyden er såpass god at selv det kjappeste materialet ikke låter grøt. Etter endt skive blir det mer ekstravagansa i form av «Phoenix» med Sivert Høyem som gjest. 5/6 (RØ)
Med skrekkhistorier om Paul Stanley på tape og et band som er en skygge av seg selv, er det med middelmådige forventninger jeg oppsøker Kiss sin siste norgeskonsert. «Detroit Rock City» åpner og jeg blir fort positivt overrasket. Jeg synes ikke Paul Stanley er så ille, og til å være snart sytti år synes jeg de leverer et bra show. Til og med svevingen over publikumshavet i «Love Gun» får vi på Ekeberg. Vi får en to timers hitparade som dekker karrieren opp til «Sonic Boom». Jeg er strålende fornøyd med å få min barndoms introduksjon til hardrockens verden i form av «Lick It Up» og «Heaven’s On Fire», men koser meg såklart med «Deuce», «War Machine» og «God Of Thunder». Tjue låter kommer Kiss seg gjennom før siste ekstranummer «Rock And Roll All Nite». Jeg skjønner aldrende herrer trenger en pause, men sju minutter med trommesolo, som ikke er den mest imponerende jeg sett heller, er faen meg kjedelig. Og tilsvarende gitarsolo senere blir for drøyt. Uansett opplevde jeg Kiss som moro og synes gutta hadde en god dag på jobben. Og jeg tror faktisk de fleste på sletta koste seg og at mange historier om dårlig form ble gjort til skamme. 4/6 (RØ)
Fredag 28.juni
Dag to starter med mongolsk strupesang i Screamteltet. The Hus orientalske metal blir fremført med munnharpe og instrumenter jeg ikke aner hva heter, noe som gjør musikken variert og spennende. Selv om det er tungt og hardt er det likevel en behagelig start på dagen. Folk virker uansett ikke helt klare for å gå bananas riktig enda. Stemningen er likevel god og The Hu gjør en god figur uten at jeg blir helfrelst. 3,5/6 (RØ)
Våre egne progpoweraktører Conception er en konsert jeg har gledet meg lenge til. «Grand Again» fra deres seneste EP «My Dark Symphony» er blitt valgt som åpningslåt og her sliter Roy Khan litt med stemmen. Dette bedrer seg heldigvis og Conception leverer en god opptreden. Selvfølgelig er de iført klærne de har figurert i på de nyeste bandbildene, noe jeg ikke misunner dem i den varmen. Det er selvfølgelig ikke noe å utsette på det musikalske, men herregud for en fryd det er å se en gitarist som Tore Østby. Låtmessig er nye ep’en naturligvis godt representert og strengt tatt kunne jeg ønske meg mer fra de to første platene, fremfor «Flow», men det er kun 50 minutter som skal fylles. Skal jeg sette fingeren på noe må det bli de partiene med kordame. Der var hun og Khan tidvis øreskjærende. Det var ganske god plass foran hovedscenen, men dette så ikke ut til å sette noen demper på bandets humør. Ikke mitt heller. 4,5/6 (RØ)
Stjernelaget i Vltimas, med Rune «Blasphemer» Eriksen i spissen er i konsertsammenheng utvidet til en kvintett. David Vincent tar seg kun av vokalen live og bandet låter massivt og tight, selv om det er litt lav gitarlyd i starten. Jeg har full forståelse for at Vincent fjerner skinnfrakken allerede etter andre låta. Det er nemlig rimelig varmt inne i Vampireteltet også. Tidligere i år slapp de debutalbumet «Something Wicked Marches In» og setlisten er plata spilt i kronologisk rekkefølge. Lyden er heldigvis god og detaljer kommer godt frem. Trommis Flo Mounier ligger ikke akkurat på latsiden live. Underholdningsshow er ikke hva jeg kaller Vltimas, så å ligge på gresset utenfor og høre på var en veldig behagelig løsning denne fredagen. 4/6 (RØ)
Et ikke altfor stort trommesett, et orgel og en liten Orange bassforsterker er alt som står på hovedscenen når australske Wolfmother går på. Nå trenger ikke kvartetten mye staffasje for å få sin klassiske hardrock til å svinge. Allerede som nummer tre får vi hiten «Woman» og det begynner å bli bra med folk. Selv ser jeg konserten fra baren, og om jeg ikke kjenner altfor godt til materialet deres fungerer 70-talls hardrock veldig godt til en kald øl i sola. 4/6 (RØ)
Når Mayhem går på scenen, begynner det virkelig å bli folksomt inne i Scream stage. Dessverre er det forferdelig lyd og det går et godt stykke ut i åpningslåta «Ancient Skin» før jeg skjønner hvilken låt det er. Attilas vokal er også veldig lav, noe den er hele konserten med unntak av de partiene han synger rent. Andre låt er «To Daimonion» og siden den er litt enklere og mer punka fungerer lyden, men det kjappere materialet forblir grøt konserten ut. På «Freezing Moon» kommer kappene fra «De Mysteriis Dom Sathanas» fremføringen på og vi får noen låter fra denne. Dette er for øvrig første gang jeg hører «A Bloodsword And A Colder Sun» med tradisjonell bandinstrumentering. Det er vel det jeg sitter igjen med som mest positivt. Nå skal det ikke stå på responsen når «Silvester Anfang» setter i gang mot slutten og vi får «Deathcrush» og «Carnage» til stor jubel, men jeg må si jeg har opplevd Mayhem bedre enn dette. 3,5/6 (RØ)
I likhet med Kiss er dette siste gangen vi får oppleve Slayer på norsk jord. Og det er det rimelig mange som vil få med seg, for nå er det visstnok 11 000 tilskuere til stede. De går hardt ut med «Repentless» og fortsetter med «Evil Has No Boundaries». Deretter «World Painted Blood» og «Postmortem». Og sånn fortsetter det en stund med annenhver gammel og en litt nyere låt. Tom Araya er en mann av få ord, men snakker rolig og takker høflig for responsen. Han er i godt humør denne kvelden og det er umulig å ikke storkose seg. Slayer er Slayer. Enkelt og greit. Det er hardt og massivt, lyden er god og tida dras ikke ut med tull. Her kommer låtene slag i slag og når «Angel Of Death» avlutter som syttende låt etter åtti minutter er både band og tilskuere strålende fornøyde. Slayer er alltid gøy live, så jeg kjenner det er litt vemodig at dette var siste gang. (Intervju her!) 6/6 (RØ)
En av de konsertene jeg gleder meg mest til får jeg dessverre ikke med meg fra starten, og kommer litt ut i andre låta «Tribulation». Dette er siste stopp på turneen og dagens Possessed er rimelig tighte, selv om lyden ikke er optimal. Vokalist Jeff Becerra er veldig blid og storkoser seg i rullestolen. Noen gullstrupe er han langt i fra, men det er ikke akkurat derfor man går på konsert med dem. Jeg har sett liveklipp og det forbauser meg at det ikke er mulig å få en trådløs mikrofon til den mannen. Det er altfor mye fokus på ledning og rullestolhjul. I tillegg bruker Becerra mye tid på å fikse håret i løpet av konserten. Ikke at det tar bort så mye musikalsk fokus på samme måte som mikrofonen. Becerra er i godt humør og kommer med noen anekdoter underveis. Og jammen kommer Abbath og gir ham en klem midt i konserten. Låter som «Graven» og «Demon» er representert fra årets plateslipp, noe som selvfølgelig går på bekostning av eldre låter på en liten times setliste. Vi får blant annet «Heretic» og «Storm In My Mind» fra gamle dager, og til slutt selvfølgelig komboen «The Exorcist» og «Death Metal». 5/6 (RØ)
Jeg syntes det var litt rart at danske Volbeat var annonsert som headliner, men når jeg i løpet av helgen ser antall Volbeat t-skjorter i publikum virker det ikke helt feil. Og for all del, det er ikke mye ledig plass foran hovedscenen. Jeg har alltid syntes Volbeat er langt mer spennende live enn på plate, men nå synes jeg det skortet litt på den fronten også. Ikke godt å påpeke hvorfor. Michael Poulsen, i denne anledning iført A-ha t-skjorte, var i godt humør som alltid, men likevel virket ikke bandet like sprudlende. Vi fikk et par nye låter også, hvor «The Everlast» starter veldig tungt og drivende. En annen ny låt hadde litt gammel heavy rock med twin gitarer i seg, og virket ganske spennende. Jeg sliter litt med har man hørt en har man hørt alle når det kommer til Volbeat, og sånn sett greit å få noen hits som knagger innimellom. Dette ble litt mangelvare, selv om de som holdt ut lengst fikk «Still Counting» til slutt. Jeg vil jo tro at for eksempel «For Evigt» kunne ledet opp til allsang her til lands. Nei, dette var ikke Volbeats beste dag på jobb. 3/6 (RØ)
Lørdag 29.juni
Og det ble natt, og det ble morgen tredje dag. Og lørdagen opprant også med blå himmel og tindrende sol, så da passet det jo bra å starte med å gå inn i teltet på Scream Stage for å se et band som startet sin karriere noen få kilometer fra Ekebergsletta, nærmere bestemt Lambertseter. Det var tydeligvis stort for herrene i Circus Maximus å spille på hjemmebane foran flere tusen, og responsen var god – hendene kom kjapt i været og folk lot seg ikke be to ganger om å kauke med på ‘Hey! Hey! Hey!‘ hver gang bandets eminente vokalist Michael Eriksen ba de om det – og samme Eriksen blir bare en bedre og bedre frontmann for hver gang jeg ser sirkuset, til tross for at de ikke spiller ofte sammen. Så vidt jeg vet var dette første konsert på et halvt år. Lyden var litt diffus, spesielt bassen til Glen Møllen hadde problemer, men det funket greit. Med unntak av åpningslåta «A Darkened Mind» fra andreskiva «Isolate», var låtene på setlista hentet fra de to nyeste skivene, «Nine» og «Havoc», og som høydepunkter trekker vi frem melodiøse «Game Of Life», en aldeles majestetisk versjon av fantastiske «Chivalry», og den blytunge avslutningen «Namaste». Som nevnt til det kjedsommelige har vi her et av landets sterkeste kollektiver av instrumentalister, og spesielt Mats Haugen (intervju her!) markerer seg gang på gang som Norges fremste gitarist – tonene han tryller frem fra strengene sine er tidvis pur magi. Kanon start på dagen! 5/6 (GA)
Speed metal anno midten av åttitallet er tydeligvis for spesielt interesserte og det er ganske god plass inne i Vampire Stage når Black Viper setter i gang klokken halv to. Men vi som har møtt opp er entusiastiske og stemningen er god. Kjapp metal med et og annet kastrathyl som ikke alltid treffer helt er en god og uhøytidelig start på siste dagen. Lyden er god og Oslogutta gjør god figur. 4/6 (RØ)
Tjue minutter etter at Arild Torp er ferdig med Black Vipers konsert er han igjen på scenen, med Obliteration. Vampire er langt i fra fullt og jeg sikrer meg plass foran scenen. Tittelkuttet fra seneste plata «Cenotaph Obscure» åpner konserten. Lyden er god, og Kolbotn gjengen låter vanvittig fett. Nå har jeg sett dem noen ganger og alltid likt de, men det er likevel ekstraordinært fett denne gangen. Nye plata er hovedfokus og representert med fire låter, inkludert instrumentalen «Orb». Obliteration har plukket rimelig jevnt når det kommer til tunge og kjappe låter, så variasjonen er fin og i grunn lite å sette fingeren på. 5/6 (RØ)
The Dogs er endelig på en kjempescene i sin egen by, tydelig stolte og fornøyde leverte de ut masse klemmer til hverandre på scenen, og frontmann Kristopher Schau var i storslag som den entertainer han er. Sorte skjorter og bukser var kanskje i varmeste laget denne varme junidagen, men det ga ingen demper på disse gutta og især Schau ble gjennomsvett og måtte åpne knappen øverst i skjorta, og etter hvert flere. Det åpnet forrykende med låtene «You Never Loved Me at All» og «Suicidal Appetite», og publikum var med fra første stund. Vreng på Schaus stemme gir The Dogs låtene noe spesielt som passer som hånd i hanske med kjappere låter. Schau gir mye av seg selv på scenen med mye energi og humor. Etter fire låter roper han på en publikummer som er på vei bort fra scenen; ‘Hei! Vi er ikke Slayer, du trenger ikke gå enda!’. Før de drar i gang med låta «Are You With Him Now», køddes det med utroskap og kjønnssykdommer, Oslo kommune, menn med måne som bukker fra scenen og utroskap på festival fikk også gjennomgå fra Schau før han kastet seg ut blant publikum, og det tøffeste var når Schau sendte en av fotografene samme vei ut blant publikum. En hyllest til festivalledelsen ble det også tid til, før Schau hadde foredrag om hva man skal svare dersom man blir spurt om man skal på Findings-festivalen; og som svar dro de i gang med låta «I Don’t Wanna». Avslutningen ble forrykende. Låtene «Who’s Gonna Pay» og signaturlåta «Oslo» satt rett i mellomgulvet hos Tons-publikumet, og de gikk tydelig fornøyde fra Main Stage, med litt svette og brunere i panna. (Intervju med Kristopher Schau her!) 4,5/6 (GI)
Frontmann i Inglorious, Nathan James har deltagelse i britiske The Voice og sanger for Trans-Sibirian Orchestra og gitarlegenden Uli Jon Roth bak seg. Jeg så Inglorious på Copenhell for 2 år siden og det var hyggelig, et greit bekjentskap med bandet. Bandet låter greit på «plate» og nå var jeg spent på hvordan dette skulle låte på Tons of Rock 2019. Etter å ha skiftet ut bandet noen ganger siden 2014, nå sist i 2018 og en del kilo opp siden The Voice for 7 år siden var jeg spent på hvordan dette skulle låte. La meg si det med en gang, jeg ble skuffet. En mix av vokal, gitar, bass og trommer som låt som min havregrøt ser ut til frokost ble dette nedtur. Vet ikke hvem jeg skal gi skylda for at gitarsoloer druknet i lyden fra de andre og det samme med vokalen, men dette låter for tiden mye bedre på album enn på scenen. Når det også blir noe drag queen-aktig over Nathan James sin opptreden på scenen, så er det bare å forbigå denne konserten i stillhet og håpe bandets besetning har etablert seg til neste gang de gjester Norge. 2,5/6 (GI)
Det er høy partystemning på Screamstage når tyske Powerwolf kjører i gang sin lystige power metal. Det er også mye Manowar-takter i snakkingen mellom låtene. Guttas image, fengende låter og oppfordring til allsang gjør dette til en underholdende konsert, selv om det blir litt i overkant for min smak. «Demons Are A Girl’s Best Friend» satte seg i hvert fall som et skudd på hjernen. 3/6 (RØ)
Dream Theater har ikke lenger så mye å bevise musikalsk, annet enn at de fortsatt er relevante og lager stadig bra musikk. De har aldri vært et retroband, og de som klagde på at det var for mye nytt på setlista denne ettermiddagen, har rett og slett ikke gjort hjemmeleksa. Når det er sagt er kanskje fire låter fra nye skiva «Distance Over Time» i overkant, men likevel fremsto «Fall Into The Light» og «Barstool Warrior» herifra som høydepunkter i de 70 minuttene newyorkerne hadde til rådighet. Instrumentalpartiene midtveis i disse to låtene er så hinsides vakre at dagens første gåsehud var et faktum – ikke verst når kroppen er våt av svette og solkrem. Og det skal også innrømmes at Dream Theaters musikk er ikke for alle – dette er låter som det nesten er essensielt å kjenne fra før om du skal ha noe musikalsk utbytte av å høre på det, og for mange i publikum ble det nok rett og slett for mye instrumental akrobatikk etter en stund. Men fansen var nok fornøyd, og setlista inkluderte også eldre godbiter fra 90-tallet som den elleville instrumentalen «The Dance Of Eternity» (hvor undertegnede grep seg selv i å le høyt i ren vantro over det sykt høye musikalske nivået på disse musikerne), «Lie» (fra «Awake») og avsluttende «Pull Me Under». Vokalist James LaBrie (ferskt intervju her!) er som alltid det svake leddet i dette bandet, og det evige spørsmålstegnet ved enhver Dream Theater-konsert, men vi synes James klarte seg bra i dag, og han har blitt flinkere til å tilpasse seg – han prøver ikke lenger å nå toner som han vet nå er utenfor rekkevidde, og det kunne tidligere gi ganske så skingrende resultater. Men joda, Dream Theater leverte til fansen, og vi håper de kommer tilbake til Norge med egen konsert i løpet av høsten/vinteren. 4,5/6 (GA)
Så har vi kommet til Testament, et av de store for min del, og herregud som det skal vise seg at forventningene innfris. «Brotherhood Of The Snake» er først ut og følges opp av «The Pale King» og «More Than Meets The Eye» før vi får «Practice What You Preach” og hitparaden av ekte thrash metal er i gang. Chuck Billy er bare en helt rå scenepersonlighet og er i godt humør. Jeg noterer meg stor spilleglede fra hele bandet. Dessverre er jeg for gammel for moshpit og velger å forlate første rad når «Into The Pit» er i gang. Dette er sykt tøft, og skal jeg pirke så skulle jeg ønske meg litt mer fra de første platene. Hele fire av konsertens ti låter er nyere enn 2008. 6/6 (RØ)
Det som er ekstra gøy med festivaler er at man kan slentre innom en konsert man ikke hadde noen forventninger til, og så få seg en skikkelig musikalsk kilevink av den positive typen. Årets opplevelse av den typen kom for min del i form av Oslo Ess, nok et band som startet sin eksistens noen få kilometer fra Ekebergsletta. Kontrasten fra Dream Theater som vi nettopp hadde sett var slående – Åsmund Lande & co klarer å klemme inn tre ganger så mange låter på halvparten av tiden, og bruker en promille av antall toner og gitarkorder kontra amerikanerne. Likevel var dette en energibombe av dimensjoner, en adrenalineksplosjon i pur positivitet og full fres hele veien, og det var nærmest umulig å ikke la seg rive med av spillegleden til kvartetten. Rent sjangermessig passer kanskje ikke Oslo Ess inn på en metalfestival som Tons Of Rock, men det spilte ingen rolle. Så godt som alle inne i teltet på Vampire Stage lot til å kose seg glugg ihjel, ikke minst bandet. Det sier også litt at de har nok skyts til å fyre av en innertier som «Caroline» som andre låt, selv om infantile «Jeg Vil Ikke!», og festivalens eneste ska-låt «Det Brenner Under Beina Mine» også fremsto som høydepunkter i et kort med utrolig festlig sett. Knallbra! (Intervju her!) 5,5/6 (GA)
Jeg har egentlig ikke fulgt In Flames så nøye på platefrontene siden tusenårsskiftet, men alltid likt de godt live. For dette er proft og vokalist Anders Fridèn er en utmerket scenepersonlighet. Nå ser jeg gitarist Björn Gelotte er blitt totalt grå i håret, så da er det nok noen år siden jeg så de sist. Jeg liker godt seneste plata «I, The Mask» og er sånn sett fornøyd over at nesten halve konserten er fra den. Tror jeg teller fem eller seks låter derfra. Åpningslåta «Voices» starter i hvert fall konserten og man både ser og hører at det er lite å utsette på In Flames. Jeg skal ikke kaste meg ut på setlista, men «Cloud Connected» må vel kunne kalles en hit. Men jeg trodde jo virkelig at «Only For The Weak» var en sånn låt som alltid spilles live, men den fikk jeg ikke. Det er vel egentlig det eneste jeg har å utsette, for svenskene leverte meget bra denne gangen også. 5/6 (RØ)
Hva har hvite bukser med rock å gjøre? Når ble hvite bukser rocka? Jo det var den dagen Captain Poon fra Gluecifer gikk på scenen for første gang med hvite bukser, og det begynner å bli lenge siden nå. Denne lørdagen hadde faktisk Biff Malibu, Captain Poon og Raldo Useless på seg hvite bukser. (Hva Danny Young hadde på seg bak trommene fikk jeg ikke med meg i all røyken), men la det være slått fast en gang for alle: hvite bukser er rock’n’roll. For dette var Rock’n’roll fra begynnelse til slutt. Direkte, rått og uten pauser med låter som «I Got A War», «Automatic Thrill», «A Call From The Other Side», «Car Full Of Stash», «Here Comes The Pigs» ble det bakoversveis på publikum, med unntak av han (idioten) som klatret opp i en stolpene til teltet bak ved mixebordet. Publikum ble ryddet unna rundt stolpen og da han kom ned var det av med festivalbånd og på hue og ræva ut. Da jeg gikk hjem stod han slukøra på utsiden og var helt uenig i utkastelsen! Men tilbake til Kings of Rock. Som sagt en tight og bra gjennomført konsert, med bomber, ild og uten dødpunkter. Kan man sette fingeren på noe, så må det være lyden som hadde veldig romklang og som gjorde at Biff Malibu ikke ble så direkte som vi er vant med i vokalen, og gitarsoloer som ble «litt i bakgrunnen», men ellers; dæven, Gluecifer lever opp til tittelen Kings of Rock. 4,5/6 (GI)
Også litt engelsk grindcore er det satt av tid til på Ekeberg, i form av Carcass. Nå er det vel riktignok kun «Exhume To Consume» fra grindperioden som er med ikveld, men vi får likevel en god del hits som «Incarnated Solvent Abuse» og «Heartwork», samt «316L Grade Surgical Steel» og «Unfit For Human Consumption» fra seneste «Surgical Steel». Bandet låter tight og vokalist Jeff Walker er i godt humør, og jeg synes Carcass leverer en særdeles hyggelig snau time. 4,5/6 (RØ)
Festivalen skulle avsluttes av et av Tidenes Mestselgende Band, et band som har så mange hitsingler at de har ikke tid til å spille alle, og ett av kun fem band i historien som har solgt til diamantskive av to skiver på rad – «Pyromania» og «Hysteria». (De andre fire bandene er forøvrig The Beatles, Pink Floyd, Van Halen og Led Zeppelin.) Nå skal det sies at Def Leppard var muligens litt malplassert på en metalfestival som Tons Of Rock, på en scene hvor Slayer hadde spilt 24 timer tidligere og hvor Testament og Carcass akkurat hadde gjort seg ferdig. Og så kommer polerte og kommersielle Def Leppard med sine nynnevennlige radiohiter og akustiske ballader. (Fem ballader på 85 minutter er vel i overkant?!) Mange av publikum tok helga lenge før britene var ferdige, men fansen fikk levert et helprofesjonelt og strømlinjeformet show uten de store overraskelsene. Vi vet alltid nøyaktig hva vi får når det gjelder Def Leppard, og det er kanskje det eneste skuffende med konsertene deres. Grunnstammen i enhver konsert vil for alltid være «Hysteria», og det får vi – halve skiva blir spilt i form av åpninga «Rocket», påfølgende klassiker «Animal», «Armageddon It», balladen «Love Bites», «Pour Some Sugar On Me» og tittelsporet, med en liten snutt av David Bowies «Heroes» inkorporert mot slutten. «High N’ Dry» er representert med «Let It Go», balladen «Bringin On The Heartache» og instrumentalen «Switch 625» hvor vi også får en kort trommesolo fra verdens beste enarmede trommis. (Men hva var den grusomt stygge lyden på basstromma som nær ødela lydbildet gjennom store deler av konserten?) Begge ekstranumrene er hentet fra «Pyromania», nærmere bestemt «Rock Of Ages» og «Photograph». Det sier litt at med ett unntak, den Queen-aktige «Man Enough» fra forrigeskiva, så er den nyeste låten Def Leppard spiller den 24 år gamle balladen «When Love And Hate Collide». Og fem ballader er nok i overkant på en festival som dette. Vi kan heller ikke fatte og begripe hvorfor de tviholder på David Essex-coveren «Rock On», mens de skipper perler som «Foolin'», eller «Wasted» fra debuten – eller knallåta «Promises» fra «Euphoria». Likevel, Def Leppard gjør ingen feil, og fansen hadde det aldeles strålende underveis. Det er også verdt å merke seg at de karakteristiske koringene er faktisk fremført live, og ikke på tape som de fleste andre band innen sjangeren. Her har vi også et ekte band med fem fullverdige individer som alle får like mye oppmerksomhet på storskjermene – det er ikke en frontmann med fire bakgrunnsmusikere. (Intervju her!) 5/6 (GA)
Og med refrenget på «Photograph» surrende i hodet stimler et godt fornøyd publikum ut av Ekebergsletta til de ventende bussene, og arrangørene kan si seg vel fornøyd med en særs veldrevet, vellykket festival som bare må gjenta seg samme sted til neste år. (Men kanskje ta litt grep på barkapasiteten!?) Stemninga i publikum var også meget god og jovial, vi observerte absolutt null håndgemeng eller den ukontrollerte grisefylla som vi f.eks. alltid ser på sportsarrangementer i Holmenkollen. Hadde rockerne oppført seg på samme måte som sportsidiotene, hadde nok Tons Of Rock aldri fått tillatelse til å gjenta begivenhetene i sentrale Oslo!
Tekst: Ronny Østli, Geir Amundsen & Gjermund Ingo Ingolfsland
Foto: Anne-Marie Forker
