Søndag 01.september 2013
Mike Patton er, som vi alle vet, en temmelig klinke sprø scenepersonlighet med massiv karisma og mye rart for seg. Forrige gang Tomahawk var i Norge (i 2002) dro han opp en kar fra publikum, satte seg på kne foran ham og fikk ham til å spy på seg. For et par år siden tok han salto fra høyttalerne og rett inn i slagverket til stakkars Mike Bordin. På en Rockefellerkonsert med Faith No More på 90-tallet klasket han en ørret i bakhodet på Bill Gould. Så sånn sett var det en skuffende «normal» Patton som gikk på scenen med Tomahawk i høst – han hadde fokus på sin sequenzer i front, og leverte som vanlig en aggressiv vokalprestasjon mens han brettet seg rundt mikrofonen og hoppet rundt på scenen – sa jeg normal? Resten av bandet gjør det de skal og man legger knapt merke til de – det er Patton alle har øynene festet på. Tomahawk åpner fint med «God Hates A Coward» fra debuten, en skive som var sterkt representert på setlista som nesten totalignorerte den sære tredjeskiva «Anonymous». Bandet er like bra live som de er på skive, om ikke enda bedre, og Patton er alltid et særs underholdende fokalpunkt som får publikum til å glise og kose seg, uansett om man setter pris på det rent musikalske aspektet av Tomahawk eller ikke. Og sjelden har undertegnede en så kort konsert – fjorten låter og tre ekstranumre (inkludert en cover av Bad Brains’ «How Low Can A Punk Get») var unnagjort på en time. Og det var forsåvidt helt greit – de færreste hadde gått ifra en tretimers Tomahawk-konsert med forstanden i behold.
3,5/6 | Geir Amundsen
Foto: Geir Amundsen