Du trodde kanskje du var kvitt Thunder da de annonserte sin splittelse og spilte sin siste konsert i 2009? Åh neida! I løpet av et par år var de atter i gang med festivalopptredener og sporadiske konserter, og i januar ga de ut «Wonder Days», deres første nye studioskive på syv år. Vi slo på tråden til bandets joviale vokalist Danny Bowes hjemme i London for å høre hva status egentlig er. Tekst: Geir Amundsen
Livefoto: Odd Inge Rand, Geir Amundsen
Livefoto: Odd Inge Rand, Geir Amundsen
Promofoto: Jason Joyce
– Nå har jeg hørt på «Wonder Days» et par uker, og må si at det er en av Thunders mest solide og gjennomførte skiver. (Anmeldelse her!)
– Fantastisk, godt å høre, for det synes virkelig vi også.
– Hvordan har responsen fra pressen vært hittil?
– Det er enda nesten en måned til skiva kommer ut, og du er den første journalisten jeg prater med i den forbindelse. Men det virker som om alle rundt oss er veldig positive, så det gjør meg kjempeglad!
– Det er enda nesten en måned til skiva kommer ut, og du er den første journalisten jeg prater med i den forbindelse. Men det virker som om alle rundt oss er veldig positive, så det gjør meg kjempeglad!
– Jeg hører at dere gjorde en spesiell konsert i London i november, hvor dere debuterte en del av de nye låtene?
– Ja, stemmer, vi gjorde en avtale med Classic Rock Magazine her i England . Konserten var tredelt – en tredjedel med nye låter, en tredjedel med publikumsfavoritter eller Thunder-klassikerne, og den siste delen var coverlåter. Konserten ble innspilt og hadde gratis adgang for konkurransevinnere, på den betingelsen at de lot mobilene ligge hjemme og ikke gjorde opptak av de nye låtene. Vi ville teste disse låtene på fansen for å få en tilbakemelding, og det gikk veldig, veldig bra. Du kan høre mesteparten av den konserten i februar, den følger med i egen CD på coveret av neste Classic Rock. Mulig at vi gir ut hele greia selv senere i år.
– Ja, stemmer, vi gjorde en avtale med Classic Rock Magazine her i England . Konserten var tredelt – en tredjedel med nye låter, en tredjedel med publikumsfavoritter eller Thunder-klassikerne, og den siste delen var coverlåter. Konserten ble innspilt og hadde gratis adgang for konkurransevinnere, på den betingelsen at de lot mobilene ligge hjemme og ikke gjorde opptak av de nye låtene. Vi ville teste disse låtene på fansen for å få en tilbakemelding, og det gikk veldig, veldig bra. Du kan høre mesteparten av den konserten i februar, den følger med i egen CD på coveret av neste Classic Rock. Mulig at vi gir ut hele greia selv senere i år.
– La oss gå litt tilbake i tid. Og jeg har en høne å plukke med deg, Bowes! I 2009 brukte jeg tusener på en helg i London kun for å få med meg en historisk begivenhet; Thunders aller siste konsert, på Hammersmith. Dere skulle oppløses, visstnok fordi du heller ville jobbe på kontor! To år senere var dere tilbake på festivalscener, og nå sitter vi her og snakker om en ny skive og Europaturne! Forklar deg!
– Haha, beklager! Hadde jeg hatt en krystallkule og kunne spå fremtiden, ville jeg kunne passe kjeften min!
– Så hvordan kom vi fra A til B?
– Det er en lang historie. Da vi kom sammen igjen i 2002 etter å ha vært inaktive i to år, var internet blitt allemannseie, og vi bestemte oss for å være vårt eget plateselskap og management for å ha full kontroll og ikke være avhengig av utenforstående. I syv år gjorde vi alt selv – og det vil i praksis si jeg gjorde alt selv – og det fungerte aldeles utmerket! Men det var også særdeles tidskrevende og stressende. Etter seks år var jeg på randen av et nervøst sammenbrudd. Jeg hadde jobbet for bandet 16-17 timer hver dag, syv dager i uken, i seks år. Og det var stadig vanskeligere å få samlet hele bandet i ett rom fordi alle var opptatt med andre ting enn Thunder. Jeg orket ikke mer. Så for min egen mentale helses skyld, og for å bevare familien min, bestemte jeg meg for å forlate Thunder.
– Jaha? Såpass? Dette har jeg ikke hørt noe om før!
– Nei, vi gikk ikke ut med det. Da jeg fortalte bandet om min avgjørelse, at jeg ville heretter kun fokusere på å jobbe med management og booking, ble de naturlig nok opprørte. De skjønte selvsagt problemet, vi har kjent hverandre i alle år og har den dypeste respekt for hverandre. Jeg foreslo at de skulle finne en ny sanger og fortsette uten meg – det ville jeg ikke hatt noen problemer med, jeg var ikke interessert i å ødelegge noe for de andre fire. Men det syntes de ble feil, så vi ble enige om å fullføre den planlagte turneen og så gi oss. Vi vurderte å si offentlig at vi bare skulle ta en pause, men vi følte det ble uærlig, for på det tidspunktet hadde vi ingen planer om å noensinne spille flere konserter eller lage flere skiver. Og vi ville ikke lure fansen.
– Men så gikk det et par år. Gitarist Luke Morley og bassist Chris Childs spilte med sitt nye band The Union, trommis Harry James hadde blitt medlem av Magnum, og du satt på kontoret ditt med en PC og en telefon.
– Ja. I 2011 hadde vi ikke gjort noe på to år. Jeg hadde da innsett at jeg ikke trivdes med å kun jobbe som agent. Det var ikke noe for meg. Og plutselig dukker det opp et tilbud om å spille på High Voltage-festivalen i London. Vi tenkte ‘Hvorfor ikke? Det er vår hjemmebane, det kan bli gøy!‘. Og det ble en kanonkonsert, men vi var helt himmelfalne om hvor mange i publikum som stilte i Thunder-skjorter, den elektriske stemningen foran scenen, allsangen som ljomet over området på våre låter, hvor mange som sang med på hvert ord! Det var virkelig overveldende og rørende, det var tydelig at våre supportere fortsatt var der for oss. Og i etterkant av den konserten ble det for første gang diskutert om vi kanskje muligens skulle vurdere å snakke om å komme sammen igjen.
- Var du åpen for det?
– Mnja, situasjonen med bandet hadde egentlig ikke endret seg. Alle bandmedlemmene var opptatt med andre ting, så det var vanskelig å samle troppene, og det kom ikke til å ta mindre tid å drive et plateselskap. Så vi bestemte oss for å kun gjøre årlige julekonserter. Hvis vi kom sammen hver jul for en konsert, så ville fansen i Storbritannia få dosen sin, og vi kunne ha det moro uten å stresse for mye. Det ville bli godt å se hverandre igjen, det ville ikke ta for mye tid, og det ville være logistisk mulig å samle alle fem. Men disse konsertene vokste fort i omfang – en konsert i året dekket ikke etterspørselen. I 2013 solgte vi 6000 billetter og måtte kjøre to kvelder istedet for en. Vi var helt sjokkerte. Det var også i 2013 at vi fikk tilbud om å spille på Download-festivalen, og gjøre en arenaturne sammen med Journey og Whitesnake – og hvem pokker takker nei til noe sånt? Planen vår var å gjøre en julekonsert, men vi endte opp med 22 konserter det året. Vi var i Japan, i Sverige, Bulgaria – flere steder vi aldri hadde vært før, og vi ble konstant overrasket over hvor mange som kom for vår del. Først da foreslo Luke at vi skulle lage en ny skive. Likevel tok det tre måneder med diskusjoner frem og tilbake om hvorvidt vi hadde tid og overskudd og lyst til å iverksette et slikt mammutprosjekt, for alle var fortsatt travle med andre band! Det Luke ikke hadde fortalt oss, var at han allerede var godt i gang med å skrive nye låter for oss, for han var trygg på at dette kom til å skje! I januar 2014 lot han oss høre noen av de nye låtene – og der og da ble vi andre overbevist. Disse låtene ville vi spille inn!
– Så da var dere i gang igjen for fullt?
– Nei, vi forpliktet oss ikke til å nødvendigvis lage ei ny skive, men i det minste til å spille inn noen låter for å se hvordan det fungerte og hvordan det føltes, før vi gikk noe videre. Og så kanskje spille inn noen flere låter.
- Tidligere har dere først skrevet alle låtene, og så gått i studio for å spille inn alle sammen?
– Ja, det er jo den vanlige prosedyren. Nå har vi spilt inn noen låter, tatt pause, skrevet flere låter, valgt ut de beste, spilt inn de, tatt ny pause, skrevet flere, gått i studio igjen…og så videre. Så det har tatt lenger tid, og det har kostet mere penger, men vi er knallfornøyd med sluttresultatet. For hver gang vi har gått i studio, har vi følt at vi har forbedret skiva, og forbedret skiva, og forbedret skiva. Det har nesten vært som å gå i butikken med en handleliste! ‘Skal vi se, hva er det vi mangler nå…‘ , og deretter sørget for å få den manglende ingrediensen i kurven – eller på skiva! Så det har vært en interessant opplevelse, veldig annerledes. Og det var også helt nødvendig for at det skulle fungere, vi kunne ikke gjort dette med bare 80% fokus.
- Så dere var mye mer kritiske til hvilke låter som kom med på skiva denne gang?
– Ja, jeg har vært en skikkelig plageånd for Luke denne gang. Han skriver jo alle låtene, og vanligvis har vi bare spilt inn de ti, tolv låtene som han har kommet med, uten å krangle noe på det. Denne gang har jeg nærmest fungert som både manager og plateselskapets A&R-mann, og påpekt det jeg ikke har syntes vært helt i toppsjiktet. Jeg har ikke slått i bordet og sagt at dette er for dårlig, men jeg har sagt til ham at ‘Jeg vet du liker denne låta, men jeg har liksom hørt den før!‘ Så han har jobbet mer med den og skrevet den om. Og hver gang jeg har sendt ham hjem igjen, har han kommet tilbake med en låt som var sterkere. Og dermed gjort skiva sterkere.
- Hvor mye innflytelse har dere fire andre på musikken, når det er Luke som skriver så og si alle låtene og alle tekstene på egen hånd?
– Vel, han er jo en veldig fullkommen låtskriver – han kommer med ferdige låter, ikke som andre gitarister som bare gir bandet et riff eller et grunnkomp og overlater til noen andre å komme opp med melodilinje og tekst. Slik har han alltid vært. Det hender at han skriver sammen med andre, men ikke ofte. Og som et resultat av dette har han fått sin måte å gjøre ting på. Tidligere har han skrevet låter, og vi har spilt de inn. Denne gangen har det vært innspill fra alle fortløpende – hvis noen har vært i tvil om et parti eller en låt, har den blitt forbedret og omskrevet inntil alle var 100% fornøyde. Vi har en låt på den nye skiva, «Resurrection Day», som ble omskrevet tre ganger før den ble godkjent. Hver gang ble den litt bedre. Tidligere ville han aldri ha gjort det, men han hørte på oss denne gangen. Så vi andre har altså hatt mer innflytelse denne gang, selv om det fortsatt er Luke som har skrevet låtene.
- «Resurrection Day» er kanskje min favoritt på skiva, jeg elsker den!
– Godt å høre! Artig, da Luke kom med den første gang, sa jeg med en gang ‘Hørt det før! Typisk 80-talls-låt!‘ Han mente at den ville bli bra, og jeg svarte at ‘Ok, hvis du insisterer, så kan vi alltids spille den inn, men jeg sier med en gang; dette er den låta jeg liker minst! Jeg vil ikke ha den med på skiva!‘ Så han jobbet mer med den, og hver gang han omskrev den, ble den bedre og bedre. Og til slutt var den blant alles favoritter. Så det lønner seg å ikke gi opp, men å tyne seg videre!
– I plateanmeldelsen har jeg kalt den for Thunders egen «Sweet Child O’ Mine».
– Hahaha!
– Ikke plagiat på noen måte, men samme oppbygging og stil. Skjønner du hva jeg mener?
– Mnja, jeg skjønner hvor du vil, den er jo veldig instant og fengende, men jeg vil gjerne at folk skal like den fordi det er en bra låt, ikke for at den minner om noen annet. Alle mener at den har potensiale til å bli en hit på radioen. Vi får se.
- Vi må snakke litt om Thunders andre gitarist, Ben Matthews. Jeg har skjønt at han har vært veldig syk og ikke spiller på skiva. Hvordan går det med ham?
– Han ble diagnosert med kreft i fjor sommer, han hadde en svulst på mandlene. Det var selvsagt et sjokk for oss alle, og han måtte umiddelbart i behandling, noe som var veldig ubehagelig og slitsomt for ham. Strålebehandling slår deg helt ut, så han lå bare rett ut i fire måneder uten å orke gjøre noe. Kreftsvulsten er borte og legene har gitt ham grønt lys og tommelen opp. Men det tar sin vanligvis rundt ett år å bli helt restituert, og han er vel 7-8 måneder på den veien nå. Men han er på bedringens vei! Vi håper og tror at han er med oss igjen til sommeren, og dette er en av årsakene til at vi ikke har booket så mange konserter for Thunder i 2015 enda. Vi har tre konserter i England i mars, og noen festivaler til sommeren, men det er alt på det nåværende tidspunkt. Det er dritkjipt, ideelt sett burde vi spilt mest mulig når skiva slippes i februar, men vi ville ikke booke flere jobber som vi deretter kanskje måtte kansellere. Så vi venter til Ben er klar. Han skal være med på en akustisk opptreden i neste uke med bare piano og gitar, men der kan han sitte hele tida, så han mener det skal gå bra.
– Så Peter (Shoulder, som vanligvis synger i Lukes band The Union) er gitaristvikar i mellomtiden?
– Ja, Peter steppet inn på konserten i Japan i oktober og London i november, og gjør også de tre marskonsertene hvis Ben ikke er klar. Han kjenner jo Thunderlåtene godt og gjorde en solid jobb.
– Hvordan likte du de tre The Union-skivene?
– Knallbra! Det er jo noe helt annet enn Thunder, men Pete er jo en helt annen sanger, han er også gitarist, og han skrev alle låtene sammen med Luke. Jeg hører jo at det er Luke, men likevel noe helt annet.
- På The Union-skivene kom Lukes Led Zeppelin-innflytelse frem til overflaten i mye større grad enn på Thunder skivene. Men på «Wonder Days» synes jeg den er tydeligere enn noensinne.
– Jaha?
– Ja, på enkelte låter omfavner han virkelig sin indre Jimmy Page!
– Ja, jeg er enig! Låtmessig har han nok skrevet låter fra hjertet denne gang, uten å vanne ut ideene for å tilpasse det til det typiske Thunder-soundet.
– En låt som «The Rain» kunne vært henta fra Zeppelins tredjeskive, og «The Prophet» er veldig utypisk for Thunder. Ingen av de to ville fått plass på en av deres skiver tidligere!
– Ja, «The Prophet» er vår galopperende Zeppelin/Iron Maiden-kombo!
- Den minner meg litt om «The Song Remains The Same».
– Ja, ser den! Jeg tror «The Prophet» var den låta som overbeviste meg om at vi måtte lage en ny skive. Den var frisk og annerledes, en ny side av oss, og jeg følte at bandet kunne gjøre den låta glimrende. Så den ga meg lyst til å lage en skive. Husk at siden jeg var en guttunge så har jeg sunget låter som Luke har skrevet, og ofte har jeg følt at en ny låt bare har vært nok en bra låt – men ikke noe nytt og oppsiktsvekkende som vi ikke har gjort før. Det er grenser for hvor mye kreativitet og gullkorn man kan vri ut av en person! Så de gangene han overrasker, blir jeg veldig entusiastisk. Du sier at «The Prophet» ikke kunne vært på en gammel Thunder-skive – for å være ærlig tror jeg ikke bandet var bra nok til å spille en låt som «The Prophet» på 90-tallet! Vi er sinnssykt mye bedre musikere nå.
- Apropos Zeppelin, for noen år siden var jeg på Thunder-konsert i London, og sto ved siden av en Jimmy Page som spilte luftgitar og storkoste seg!
– Ja, jeg vet! Vi har kjent ham i årevis, han dukker stadig opp på konsertene våre. Han pleier å komme backstage og si hvor mye han har hygget seg, og så stikker han igjen. Luke har spilt darts med ham på en pub en gang. Vi har egentlig ganske mange celebriteter blant våre fans, når jeg tenker meg om. Det selger ikke så mange skiver, men det er hyggelig!
– Har Led Zeppelin hatt en innflytelse på deg som vokalist?
– Jeg har alltid likt rock, men min store kjærlighet har alltid vært blues og soul. Mine forbilder var heller folk som Paul Rodgers og Stevie Wonder. Jeg liker vokalister med sjel og følelse i stemmen, ikke de som kan skrike høyest. Som tenåring var jeg mye mer fan av Free og Bad Company enn av Led Zeppelin. Og så var jeg superfan av Robin Trower, husker du ham? Han hadde en bassist/vokalist ved navn James Dewar som jeg syntes var helt fantastisk, jeg elsket skivene de lagde sammen på 70-tallet. Min aller største helt er nok Stevie Wonder, han er den mest fullkomne vokalisten, musikeren og komponisten jeg vet om. Ser du på Playcount på min iTunes, er det nesten bare Stevie Wonder!
– Og apropos Stevie Wonder – er det en aldri så liten hyllest til «Higher Ground» i midtpartiet på «When The Music Played» på nye skiva?
– Hmmmm…når du sier det så! Nei, det er isåfall helt ubevisst fra vår side, selv om jeg ser at det er noen musikalske fellestrekk.
– Ja, jeg vet! Vi har kjent ham i årevis, han dukker stadig opp på konsertene våre. Han pleier å komme backstage og si hvor mye han har hygget seg, og så stikker han igjen. Luke har spilt darts med ham på en pub en gang. Vi har egentlig ganske mange celebriteter blant våre fans, når jeg tenker meg om. Det selger ikke så mange skiver, men det er hyggelig!
– Har Led Zeppelin hatt en innflytelse på deg som vokalist?
– Jeg har alltid likt rock, men min store kjærlighet har alltid vært blues og soul. Mine forbilder var heller folk som Paul Rodgers og Stevie Wonder. Jeg liker vokalister med sjel og følelse i stemmen, ikke de som kan skrike høyest. Som tenåring var jeg mye mer fan av Free og Bad Company enn av Led Zeppelin. Og så var jeg superfan av Robin Trower, husker du ham? Han hadde en bassist/vokalist ved navn James Dewar som jeg syntes var helt fantastisk, jeg elsket skivene de lagde sammen på 70-tallet. Min aller største helt er nok Stevie Wonder, han er den mest fullkomne vokalisten, musikeren og komponisten jeg vet om. Ser du på Playcount på min iTunes, er det nesten bare Stevie Wonder!
– Og apropos Stevie Wonder – er det en aldri så liten hyllest til «Higher Ground» i midtpartiet på «When The Music Played» på nye skiva?
– Hmmmm…når du sier det så! Nei, det er isåfall helt ubevisst fra vår side, selv om jeg ser at det er noen musikalske fellestrekk.
– Thunder har alltid vært kjent som et glimrende liveband. Har dere gjort én konsert som du føler ruver over alle de andre?
– Egentlig ikke, vi holder et jevnt høyt nivå, det er svært sjelden at vi går misfornøyde av scenen. Som oftest er vi svette og utslitte og supergira og glisende når vi kommer oss i garderoben etterpå. Og vi har spilt hundrevis av konserter, men det er jo enkelte som jeg husker bedre enn andre. Donington i 1990 var et høydepunkt.
- Der var jeg, dere stjal fullstendig showet fra headliner Whitesnake!
– Vi var dritnervøse før vi gikk på, vi visste ikke om stemmen min skulle holde, for jeg hadde mistet den et par dager tidligere. Vi var et ganske nytt band da og skulle på scenen foran 80000 rockere, uten å vite om jeg hadde stemme. Men det gikk over all forventing, og da vi skjønte at stemmen min holdt tror jeg vi spilte mye bedre enn vanlig på pur adrenalin! Og så spilte vi Wembley Stadium sammen med Bon Jovi i 1995, det var også helt utrolig. Vi hadde med oss en del fotballer på scenen som vi sparket ut til publikum, slik at vi i ettertid med hånden på hjertet kunne si at vi har spilt fotball på Wembley, haha. Men vi har hatt like fantastiske kvelder foran et mikroskopisk publikum. Vi spilte en gang i Paris på en mørk og regnfull tirsdagskveld, 25 stykker dukket opp, og vi dro alle sammen opp på scenen! Magisk aften!
– I løpet av to måneder i 1990 så jeg dere foran 80000 på Donington og foran 100 stykker på en liten klubb (Elm Street) i Oslo.
– Ja, ikke sant? Det er det som er så nydelig med å klikke med et publikum. Er musikken bra nok, spiller det ingen rolle om du spiller foran et dusin eller en million mennesker, den rent musikalske opplevelsen er den samme. Vi har vært veldig heldige sånn sett. Vi elsker å spille, og vi elsker å kunne se folk inn i øynene og se at de koser seg mens vi spiller vår musikk.
– Av alle skivene deres, hvilken er du mest stolt av pr idag? Og her får du ikke lov å si «Wonder Days»!
– Hmmm….(lang tenkepause) Jeg tror jeg må si debuten, «Backstreet Symphony» (1990). Den føles som en fest fra ende til annen. Og så er jeg veldig glad i «Giving The Game Away» (1999) – jeg storkoste meg da vi lagde den! Den er vår mest undervurderte skive, synes jeg.
- Og har dere en skive som du ikke er fornøyd med?
– Jeg rangerer nok «Bang! (2008) nederst – mest fordi jeg var så sykt stressa mens vi lagde den at jeg knapt husker at jeg var til stede i det hele tatt.
- Du har lov til å si «Moving Target» (av Thunders forløper Terraplane, fra 1987.)
– Ehem. Det er en skive som ikke finnes i Thunder-vokabularet. Det var et helt annet band, en helt annen tid, vi var unge og uerfarne og ble fullstendig styrt av plateselskapet som ville ha et popband på radio!
– Jeg kjøpte faktisk omsider den skiva på CD denne uka!
– Jøss. Jeg ber ydmykt om unnskyldning for at du nok en gang har kastet bort pengene dine på grunn av meg, haha!
– Du og Luke ga under navnet Bowes & Morley på tidlig 2000-tall ut et par skiver som jeg ikke har hørt. Er det noe fans av Thunder bør sjekke ut?
– Tja, det er definitivt ikke Thunder-musikk, det er oss som utforsker våre soul-røtter. De er mye mer funky, selv om Luke har skrevet alle låtene på førsteskiva («Swiftly Moving Along») med unntak av en cover av Powerstation. Den andre, «Mo’s Barbeque», er 50/50 egne låter og covere. Så de er veldig annerledes! Fortsatt meg som synger Lukes låter med Luke på gitar, men det er ikke Thunder. Sjekk det ut, men ikke forvent gitarriff og skriking!
– Noen sjanse for å se dere i Norge i løpet av 2015?
– Jeg vil så veldig gjerne komme over! Men det kommer selvsagt an på hvordan mottagelsen er i de ulike landene, og om hvor ivrige konsertpromotørene er i å få oss over.
- Dere har i hvertfall ikke skjemt bort deres norske fans. Jeg tror ikke dere har vært her siden dere var support for Extreme (på Sentrum Scene) i 1992…
– Nei gi deg, det kan da ikke være så lenge siden?? Er det riktig?! Herregud. Det er for lenge!
– Jepp. Gjør noe med det.
– Ja, du har rett, det må vi gjøre.
.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2015