Hver gang man tror at man har sett det siste til Thin Lizzy, så dukker de opp igjen, i stadig nye konstellasjoner. I 2016 og ’17 er det Scott Gorham og Darren Wharton som er linken til gamle dager med Phil Lynott, mens vi satte oss ned med vokalist Ricky Warwick og trommis Scott Travis (til daglig i Judas Priest) like før de gikk på scenen i England sommeren 2016. Tekst: Geir Amundsen
Fotos: Odd Inge Rand & Geir Amundsen
– Ricky, da vi snakket sammen i fjor vinter, i forbindelse med den nye Black Star Riders-skiva (les det intervjuet her!), virket du ganske ivrig på å komme ut av skyggen av Thin Lizzy, som hadde hengt over bandet siden starten. Og her sitter vi.
Ricky Warwick (RW): – Hahaha! Men Thin Lizzy er ikke den verste skyggen man kan være i! Black Star Riders er fortsatt det viktigste for min del, der får jeg synge sanger som jeg har vært med å lage, med tekster jeg har skrevet. Og der har jeg komplett frihet, for ingen sammenligner meg med noen der – fordi det er meg som gjør mine greier! Mens når jeg synger låter som Lizzy og Phil skrev, så blir jeg vurdert og dømt utifra sammenligningen med Phil Lynott, for det er hans rolle jeg skal fylle, det er hans tekster og melodier jeg skal yte rettferdighet. Men som jeg har sagt tusen ganger og som jeg vil fortsette å gjenta til min dødsdag – Phil Lynott er helten min, han er uerstattelig, jeg har ingen ambisjoner om å overta hans rolle og bli den nye Thin Lizzy-vokalisten, ikke i mine villeste drømmer. Men det hadde jo vært tragisk om disse fantastiske låtene aldri skulle fremføres på en scene mer, og da må nødvendigvis noen synge de. Jeg har nå blitt komfortabel med denne rollen, og det er en stor ære for meg å få synge disse sangene. Folk ser ut til å like det, og bandet funker helt utmerket – ellers hadde vel ikke publikum dukket opp og vi hadde vel ikke fått alle disse festivaljobbene vi har i sommer! Jeg tror folk merker at vi gjør dette med hjerte og sjel, med stor respekt og den største kjærlighet til Phil. Fansen har akseptert dette, og det gjør meg glad.
– I fjor fikk vi inntrykk av at Thin Lizzy nå var stedt permanent til hvile, og at dere heretter skulle fokusere eksklusivt på Black Star Riders.
RW: – Scott (Gorham, gitar) sa det aldri så definitivt. Tanken var at Lizzy skulle vike for Black Star Riders i tiden fremover, men han utelukket ikke at det ville bli flere konserter under Lizzy-banneret en gang i fremtiden. Og den fremtiden er nå. Vi hadde gjort to Black Star Riders-skiver og turnert ekstensivt i tre år. Så planen var å ta det litt rolig i 2016 siden vi allerede hadde spilt overalt, og bruke tiden på å skrive låter til den tredje skiva. Men det var Scotts forslag at vi kunne gjøre noen konserter som Thin Lizzy igjen, i anledning at det er 30 år siden Phil døde, og 40 år siden gjennombruddet med «Jailbreak». Så det var et godt påskudd til å feire arven etter Phil og holde Lizzy-ånden i live, og det var jeg selvsagt mer enn glad for å få lov til å være med på.
– Var det viktig for dere å involvere noen flere av de opprinnelige Lizzy-medlemmene som hadde delt scene med Phil Lynott for autensitetens skyld, istedet for at de samme fem Black Star Riders-karene skulle turnere med andre låter under et annet navn?
RW: – Ja, selvsagt, jo flere originalmedlemmer som står på scenen med oss, jo bedre. Jeg elsker Darren (Wharton, keyboards), han er en god venn av oss, og han var jo med da Scott dro Lizzy igang igjen i 2010, så det er fantastisk at han er med oss nå.
– Ble originaltrommis Brian Downey invitert med på denne turneen?
RW: – Ja, så klart, men han har pensjonert seg fra turnering, så han takket pent nei. Nå for tiden nøyer han seg med å jamme litt med det lokale bandet på lokalpuben hjemme i Dublin.
I dette øyeblikk kommer Judas Priests trommis Scott Travis ruslende inn med en rykende pizza, sier hei og slår seg ned.– Hvordan har det seg at dere fikk med akkurat denne karen på disse konsertene? Det var en av de siste trommisene jeg hadde sett for meg bak slagverket i Thin Lizzy!
RW: – Litt tilfeldig egentlig. Lizzy og Priest gjorde en del konserter sammen i USA i 2011 og kom godt overens. Spesielt Damon (Johnson, gitar) ble god venn med Priests gitarist Richie Faulkner, og de har holdt kontakten siden. Egentlig var det Mikkey Dee fra Motörhead som skulle gjøre disse konsertene med oss, men han fikk muligheten til å steppe inn i Scorpions i stedet, på flere konserter enn det vi kunne tilby med Thin Lizzy. Det kunne han ikke si nei til. Så da vi begynte å diskutere hvem vi kunne få inn i stedet, var Scott Travis et av de første navnene som ble nevnt, for vi hadde lært ham å kjenne som en fantastisk trommis og en særdeles trivelig kar. Damon mailet Richie Faulkner og spurte om han trodde Scott muligens kunne være interessert, og han svarte at ‘Ja, selvsagt, han hadde elsket det!‘
Scott Travis (ST): – Jeg trengte ikke mange sekunders betenkningstid før jeg sa ja. Jeg har vært fan av Thin Lizzy i hele mitt liv, og Priest hadde ikke noen planer for sommeren, så det var en no-brainer for min del. Selvsagt ville jeg være med på dette!
– Jeg har hørt mange skeptikere uttale at ‘Scott Travis er jo heavy metal-trommis, han kan da ikke spille 70-tallsrock!’
RW: – Men det er kun fordi de bare har hørt han spille metal! De resonnerer at siden de kun har hørt Scott spille heavy metal med Judas Priest, så er det den eneste sjangeren han kan spille! Men det er helt feil. Riktignok er Priest et ekte metalband, men Scott er en dyktig musiker som liker mye forskjellig musikk, og han klarer fint å levere den swingen som Thin Lizzy-låtene trenger.
ST: – Jeg skjønner skepsisen, jeg ville også stilt meg tvilende hvis for eksempel Lars Ulrich ble annonsert som vikarierende trommis i Deep Purple…
– …eller Mike Portnoy i Twisted Sister.
ST: – Nettopp! Men som Ricky sier, folk flest har ikke hørt meg spille annet enn Priest. Hadde jeg vært usikker på om dette var riktig for meg, så ville jeg sagt nei. Jeg må riktignok spille på en helt annen måte med Lizzy, men det er bare en morsom utfordring.
– Det er jo ikke teknisk krevende for en grei trommis å spille Thin Lizzy-låter, men du må ha denne groovy shufflen som var så karakteristisk for Downey.
ST: – Nettopp. Det er der utfordringen ligger.
– Men i kveld er siste konserten din med Lizzy?
ST: – Ja, jeg må tilbake til Statene i morgen, Judas Priest har begynt å jobbe med en ny skive som kommer ut neste år. Så den siste Lizzy-konserten for i år må jeg stå over. Jeg satser på å være tilbake til konsertene på nyåret.
RW: – Vi har bare en konsert til i år, i Sverige om to uker, og da er det Ian Haugland fra Europe som stepper inn. Black Star Riders og Europe turnerte sammen i fjor, så da ble vi gode venner, og han sa også ja med en gang vi spurte ham. Han er massiv Lizzy-fan og kjenner låtene godt, så det skal nok gå helt fint. Det bekymrer meg overhodet ikke!
– En annen overraskelse var at dere har fått med Tom Hamilton fra Aerosmith på bass. Hvordan gikk det til?
RW: – Vi har jo vanligvis hatt med oss Marco Mendoza, men han var opptatt med The Dead Daisies i sommer.
– Pussig nok er jo både Marco og Ian Haugland her i Maidstone i dag med sine respektive band…
RW: – Ja, det er en liten verden – eller, det er kanskje ikke så rart at alle disse tre bandene blir hyret inn til en stor rockefestival med en slik profil som Ramblin Man Fair! Men da vi innså at Marco ikke var aktuell, begynte vi å diskutere hvem som kunne steppe inn. Vi ville gjøre dette til en feiring av Thin Lizzy og Phil Lynotts musikk, og derfor ville vi gjerne ha med noen med et navn som fansen kjente. Vi tenkte som så: ‘Vi kjenner Tom, han er i et av verdens største band, han er selverklært Thin Lizzy-fan, Aerosmith gjør ikke noe i sommer siden Steven Tyler er opptatt med soloskiva si, og Joe Perry spiller med Alice Cooper i Hollywood Vampires – la oss spørre ham!‘ Og igjen, han sa ja uten å nøle. Denne gang var det Mikkey Dee, før han deserterte til Scorpions, som ringte Tom – de hadde møttes backstage på en Motörhead-konsert og blitt gode venner og holdt kontakten siden.
– Hvor mye har dere rukket å øve med denne nye besetningen?
RW: – Vi hadde fire-fem dager i London i juni, og debuterte et par dager senere med to festivaler i Tyskland.
– Ble det spilt noen Aerosmith eller Judas Priest-låter på de øvingene i London?
ST: – Haha! Ja, det ble i hvertfall spilt 3-4 Aerosmith-låter. Vi var innom «Walk This Way» og «Train Kept A-Rollin»…
RW: – Og «Sweet Emotion» og «Same Old Song And Dance». Det var riktignok uten Darren og Scott Gorham, som ikke hadde dukket opp enda.
– Du har ikke blitt lei av å spille låtene fra «Live And Dangerous»? Er det noen litt mer obskure Lizzy-låter som du brenner etter å spille? RW: – Jo, mange! Men vi må også ta hensyn til at mange i publikum ikke har hørt så mye annet enn de mest kjente låtene. Jeg husker på den første turneen vi gjorde, så hadde vi øvd inn «It’s Only Money». Det er en dritbra låt, og Lizzy-fanatikerne gikk amok da vi spilte den – men størstedelen av publikum sto som spørsmålstegn og lurte på hva i helvete vi spilte. Dessverre. Av og til må man bare gi etter, og spille det flertallet krever, ellers rusler halve publikum i baren og stemninga synker. Jeg skulle gjerne spilt hva som helst, det finnes knapt en Lizzy-låt jeg ikke elsker. Kunne jeg valgt fritt, så kanskje «Borderline», «Got To Give It Up» eller «Do Anything You Want To». Thin Lizzy har altfor mange knallåter, så vi må uansett velge bort gull når vi skal plukke ut hvilke vi skal spille. Men det må sies å være et luksusproblem!
– Du nevnte at 2016 egentlig skulle brukes til å lage en ny Black Star Riders-skive. Hva er status der?
RW: – Vi er i praksis ferdig med å skrive låtene. Meg selv og Damon Johnson har vært hjemme hos Scott Gorham den siste uka og jobbet intenst, vi har tyve låter klare nå. Vi går i studio i Nashville den 9.august med Nick Raskulinecz i produsentstolen igjen. Vi gleder oss, og føler vi har noe veldig bra på gang nå. Førsteskiva ble jo skrevet og spilt inn som en ny Thin Lizzy-skive, før vi byttet navn, mens vi på andreskiva prøvde å finne vår egen identitet. Og det har vi gjort nå – vi er BSR, alt føles riktig, vi kan eksperimentere og prøve ting som vi aldri kunne tillatt oss på førsteskiva for eksempel.
– Men det er ingen radikal stilendring fra «The Killer Instinct»?
RW: – Nei, vi kommer alltid til å ha de doble Gorham & Johnson-gitarene som setter sitt preg på låtene, det er en del av Black Star Riders. Og vi liker svære refrenger og grooves, så vi holder oss nok i det strøket. Og vi har forresten akkurat bestemt at den skal hete «Heavy Fire» – det er du den første journalisten som får vite!
– Gildt! Når kan vi forvente denne skiva?
RW: – Tidlig i 2017, og da skal vi turnere mye, så vi ses nok i Oslo til neste år!
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2016