Sony Music
Irlands rabiate rockealibi av 1960-tallet er vel verdt å minnes med ujevne mellomrom. For den som bare kjenner vokalist Van Morrisons soloutgivelser må deler av Them-arven fortone seg lettere sjokkartet. Bandet hadde unektelig mer til felles med The Whos intensitet enn The Rolling Stones’ eller frontfigurens kommende, stedvis glimrende solokarriere.
Årets trippelformaterte antologi favner, som tittelen forkynner, rubb og stubb av gruppas etterlatenskaper, hvilket innebærer de to fandenivoldske albumene ”The Angry Young Them” (65) og ”Them Again” (66), en bråte singler, samt et sedvanlig volum kassert arkivmateriell. Kompilasjonen forordnes kronologisk, men avviker kledelig fra den innbyrdes albumrekkefølgen.
Irene var fullstendig kompromissløse, og dessuten flinke til å maksimalisere spartanske idéer, for eksempel i ”Baby Please Don’t Go”. 1964-debuten ”Don’t Start Crying Now” kringkaster uomsvøpt bandets agenda, og er en løfterik rhythm & blues-perle av det poengterte, sinna og godt eksekverte slaget. Skal du begynne å surve nå, melder Van Morrison, så kan du dra til helvete… Andre obsternasige perler fra disk én teller den perverterte svisken ”One More Time”, ”Just A Little Bit”, tordenskrallet ”You Just Can’t Win” som reduserer The Animals til skoleballnoviser, ”I’m Gonna Dress In Black” og ”Bright Lights, Big City”.
Thems to siste leveår var mer raffinerte, men produserte færre memorable innspillinger. En sløy eksegese av Screamin’ Jay Hawkins’ fenomenale ”I Put A Spell On You”, ”I Got A Woman”, jazzstenkte ”Don’t You Know” og ”Richard Cory” danner flotte unntak, som gjerne profeterer Van Morrisons innledende solodiskografi. Adekvat artistbiografi og petimeteropptegnet låtindeks fås på kjøpet.
Geir Larzen
Utgivelsesdato: 04.12.2015