Loud & Proud
Da debutskiva til The Winery Dogs kom for to år siden, var undertegnede fra seg av begeistring og kåret den senere til Årets Skive 2013. Nå er oppfølgeren her, og vi får mer av det samme – og det er kanskje det eneste problemet med «Hot Streak». Det føles som mer av det samme vi fikk på debuten, men heller ikke noe nytt. Jeg kan like gjerne gjenta det jeg skrev i anmeldelsen av debuten:
«Medlemmene i supergruppa The Winery Dogs trenger strengt tatt ingen introduksjon, men vi kan jo nevne at trommegud Mike Portnoy har bl.a. Dream Theater og Flying Colors på CVen, bassistlegende Billy Sheehan har spilt med David Lee Roth og Mr Big, mens kløppergitarist Richie Kotzen (også han ex-Mr Big og Poison) viser seg i tillegg som en fantastisk vokalist i stil med Chris Cornell, ikke helt overraskende for oss som har fulgt solokarrieren hans. Med en slik samling virtuoser i samme band, kunne dette lett sklidd ut i strengerunkefest av dimensjoner, men de får heldigvis utløp for de behovene i andre band. Selvsagt velger de ikke de enkleste musikalske løsningene, og hvorfor skulle de det når de innehar egenskapene og teknikken til å gjøre det ekstra interessant? Du tar deg ikke jobb som førskolelærer når du har doktorgraden i astrofysikk. Taj Mahal hadde ikke blitt like fin med Leca-blokker. Musikalsk er ikke dette i nærheten av hverken Dream Theater eller Poison, de har hørt mer på 70-tallsband som Bad Company og Free – det er klassisk bluesbasert tung rock fra en virtuos powertrio. Mike Portnoy er i storslag; han overspiller ikke slik han hadde en tendens til på de siste DT-skivene, men han er atskillig mer tilstedeværende enn på Flying Colors-skiva, til tross for at han bruker det minste slagverket jeg noengang har sett ham bak. Billy Sheehan er Billy Sheehan – det syder og koker rundt ham når han setter avgårde, og han har aldri spilt bedre enn han gjør her. Skulle jeg satt sammen mitt drømmeband, ville disse to utvilsomt utgjort rytmeseksjonen. Og Richie Kotzens fyrverkeri er en sann fryd å høre på.»
Og det samme gjelder for årets skive. Åpningsporet «Oblivion» sprinter ut fra startblokka med halsbrekkende instrumentalakrobatikk fra de fingerferdige herrene, men har likevel et sterkt refreng å by på. Til skarp kontrast er neste låt «Captain Love» en såre enkel tregrepslåt som likegjerne kunne vært signert Kiss eller Y&T på 80-tallet – de må ikke briljere på strengene hvis låten ikke gir åpning for det. Balladen «Fire» er også et høydepunkt, hvor de igjen roer helt ned og Kotzen får brukt silkestemmen sin, mens «Spiral» også er veldig tilbakelent og annerledes, med en sinnssyk basslinje fra Billy Sheehan. «Hot Streak» er nok en knallsterk utgivelse fra The Winery Dogs, men trekkes litt fordi det er lite utvikling å spore siden debuten. Alle låtene høres ut som de er innspilt samtidig, og deretter fordelt på de to skivene. Det er ikke noe nytt her. Men for all del, skiva er dritbra, og likte du debuten, vil også denne garantert gå ned på høykant.
Les intervju med Mike Portnoy her!
4,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 02.oktober 2015