Loud & Proud
Jøssenamn. Jeg har ikke vært så oppskjørtet over et bands debutskive siden Black Country Communion. Men i likhet med BCC er det ingen grønnskollinger som debuterer på arenaen her. Medlemmene i supergruppa The Winery Dogs trenger strengt tatt ingen introduksjon, men vi kan jo nevne at trommegud Mike Portnoy har bl.a. Dream Theater og Flying Colors på CVen, bassistlegende Billy Sheehan har spilt med David Lee Roth og Mr Big, mens kløppergitarist Richie Kotzen (også han ex-Mr Big og Poison) viser seg i tillegg som en fantastisk vokalist i stil med Chris Cornell, ikke helt overraskende for oss som har fulgt solokarrieren hans. Med en slik samling virtuoser i samme band, kunne dette lett sklidd ut i strengerunkefest av dimensjoner, men de får heldigvis utløp for de behovene i andre band. Selvsagt velger de ikke de enkleste musikalske løsningene, og hvorfor skulle de det når de innehar egenskapene og teknikken til å gjøre det ekstra interessant? Du tar deg ikke jobb som førskolelærer når du har doktorgraden i astrofysikk. Taj Mahal hadde ikke blitt like fin med Leca-blokker.
Musikalsk er ikke dette i nærheten av hverken Dream Theater eller Poison, de har hørt mer på 70-tallsband som Bad Company og Free – det er klassisk bluesbasert tung rock fra en virtuos powertrio. Mike Portnoy er i storslag; han overspiller ikke slik han hadde en tendens til på de siste DT-skivene, men han er atskillig mer tilstedeværende enn på Flying Colors-skiva, til tross for at han bruker det minste slagverket jeg noengang har sett ham bak. Billy Sheehan er Billy Sheehan – det syder og koker rundt ham når han setter avgårde, og han har aldri spilt bedre enn han gjør her. Skulle jeg satt sammen mitt drømmeband, ville disse to utvilsomt utgjort rytmeseksjonen. Og Richie Kotzens fyrverkeri er en sann fryd å høre på. (Hør på åpninga «Elevate», eller synkronkjøret fra Kotzen/Sheehan i «No Surprises».) Finnes det noen andre artister som så forbanna dyktig på både gitar og vokal? Jeg kommer ikke på noen, og det er ikke rart at Glenn Hughes (forgjeves) slo på tråden tidligere i år for å få ham til å erstatte Joe Bonamassa i Black Country Communion.
Lydbildet på denne skiva er også helt riktig; alle instrumentene kommer klart og tydelig frem, og det låter organisk, autoritært, spontant og ekte. Og selv om det kanskje er musikernes shredder-egenskaper som får deg til å sjekke ut skiva, er det på balladene at de virkelig skinner og skaper de største høydepunktene. Spesielt «The Dying» og «I’m No Angel» bør trekkes frem. Nei, dette var stas, og en soleklar utfordrer til tittelen Årets Skive 2013. Les intervju med Mike Portnoy her.
5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 23.juli 2013