Polydor
Grunnet veteranenes ungdommelig hang til turnéring er det stundom lett å glemme at restene av The Who ikke har tilvirket mer enn fire studioplater siden Keith Moons endelikt i 1978 – ingen av disse har hittil holdt mål, med 2006-utgivelsen “Endless Wire” som absolutt diskografisk skamplett. Tretten år senere presenterer Pete Townshend og Roger Daltrey bandets tolvte studioarbeid, i atskillig høyere potens. Jeg liker duoens selvkritiske meta-arroganse – åpningskuttet konfererer hvorvidt nye The Who-låter har noen som helst verdi. Det er først og fremst ved låtskriverbordet “Who” skiller fordelaktig vei med “Endless Wire” og “It’s Hard”, mye takket være en sunn, intertekstuell omgang med egne arvestoffer, samt den umiskjennelige sounden av Townshend og Daltrey, som angivelig ikke hilste på hverandre under arbeidet med skiva. Siste signifikante The Who-opus skriver seg fra 1973 – det betyr imidlertid ikke at senere slipp mangler gullforgylte øyeblikk. I herværende repertoar gjør “I Don’t Wanna Get Wise”, inklusive moteriktig teknologieffekt som bandet evner å dra til snurrig fordel, “Magic Bus”-oppgraderte “Detour”, latinamerikanske “She Rocked My World”, den pop-psykedeliske tidskoloritten “Got Nothing To Prove”, samt de to dramatiske høydepunktene “This Gun Will Misfire” og “Rockin’ In Rag”, best inntrykk. Sistnevnte samsvarer bandets ypperste studioinnspillinger siden 70-tallet, kronet av Zak Starkeys feirende Keith Moon-figurer. Albumet nærer aldri under en beskjemmet trang til å grave The Who-skjortene mine ned i hagen, slik “It’s Hard” og “Endless Wire” gjorde – 50 år etter “Tommy” er det faktisk godt nok.
4/6 | Geir Venom Larzen
Utgivelsesdato 06.desember 2019