Mannen med stemmen bak TV-serien «Sons of Anarchy»,The White Buffalo eller Jake Smith som han egentlig heter, snakker ut om innspillingsprosessen av hans sjette studioalbum «Darkest Darks, Lightest Lights».
Tekst: Heidi Bolle
Foto: Synne Nilsson
– Hva er opprinnelsen til navnet The White Buffalo?
– Det er ikke rotfestet i noe spesielt egentlig, haha. Det er et navn. En venn av meg fant det på. Jeg heter jo Jake Smith og det er jo ikke akkurat det mest mystiske navnet man kan ha. Så jeg ville hete noe som kunne være større, noe som kunne skille seg litt ut og som kunne fungere om det bare var meg som soloartist eller om vi var et helt band. Jeg liker litt mystikk.
– Jeg får assosiasjoner til den amerikanske urbefolkningen når jeg hører navnet. Var det bevisst?
– Nei, men jeg syns det er kult. Det er veldig amerikansk, nakent og sterkt.
– Hva fikk deg til å begynne med musikk?
– Jeg fikk ikke min første gitar før jeg var 19 år. Faren til en kompis av meg spilte Bob Dylan låter og jeg ble inspirert av låtene jeg hørte. Jeg kjøpte meg en gitar og begynte å skrive sanger, men hadde ingen agenda om å bli musiker eller å noensinne ha det som karriere.
– Jeg har hørt at du startet karrieren din ved å ringe lokale spillesteder, spille 30 sekunder av en sang for så å legge på røret. Er dette sant, og funka det?
– Jo, det gjorde det, hahaha! 100 prosent faktisk! Jeg gjorde det kun et par ganger. Det var da jeg bodde i San Francisco og akkurat hadde begynt å lage musikk. Jeg hadde ingen pressepakke, bilde, CD eller noe, så for å få folk til å legge merke til meg ringte jeg de og sang i røret. Det var en innovativ måte å markedsføre meg på.
– Hvordan havnet sangene dine på soundtracket til surfefilmen «Shelter»? Ringte du de også og la på?
-Nei, haha! Jeg spilte inn kassetter, dette må ha vært for omtrent 15 år siden og da pleide jeg å spille inn sanger på min brors superprimitive kassettspiller. Jeg tok opp 10 til 20 sanger og sendte ut kassetter til folk som hadde bursdag og som julegaver. En av kompisene mine jobbet i surfeindustrien og låtene mine begynte på en eller annen måte å sirkulere i miljøet. Flere tok egne kopier av kassettene som de hørte på spillerne sine. Dette kom Chris Malloy, produsenten for filmen for øre. Han likte musikken og tok kontakt. Jeg bodde i San Fransisco på det tidspunktet. Dette var ganske livsforandrende for meg for det fikk meg til å tenke på at dette var noe jeg faktisk kunne drive med på fulltid. På den tiden var San Fransisco veldig DJ-orientert og alle musikklubbene ble gjort om til DJ-klubber. Det var ikke mange steder der jeg kunne hevde meg, så jeg flyttet til Los Angeles. Jeg sa opp jobben min og dro.
– Hvilken jobb hadde du da?
– Jeg jobbet som kelner.
– Hvor stor betydning har din deltagelse i TV-serien «Sons of Anarchy» hatt for deg?
– «Sons Of Anarchy» har hatt en enorm påvirkning på min karriere tror jeg. Jeg tror det er den eneste grunnen, i hvert fall den største grunnen, til at jeg kan spille her i Norge og at så mange folk dukker opp. Serien har ført til at jeg har fått en stor fanskare i mange deler av verden. Jeg har ti sanger i SOA og måten sangene blir fremstilt på gjør at låtene mine fungerer som karakterer i serien. Siden stemmen min hele tiden er i bakgrunnen så har det ført til at folk blir kjent med den og går dypere inn i katalogen min.
– Det må jeg vil si meg enig i!
– Jeg var veldig heldig. Det var et springbrett for karrieren min, men ikke noe jeg merket over natten. Det ble gradvis mer tydelig mellom sesong 3 og 7. Fra jeg startet med musikk har alt bare gått oppover. Det er helt sprøtt! Det blir bare bedre og bedre og flere folk dukker stadig opp. Jeg er heldig og gjør ting kunstnerisk på min egen måte. Jeg skriver bare det som kommer ut av meg og forhåpentligvis så føler folk det.
– Du ble nominert til Emmy for “Come Join The Murder” Hvordan føltes det?
– Det føles ikke ut som noen ting, haha! Føler meg nøyaktig som før jeg.
– Ikke livsforandrende altså?
– Njæh. Sikkert kult å ha det på CV-en.
– Hvordan vil du beskrive måten du skriver på?
– Jeg har ulike måter å skrive på og har ingen parametere eller bokser jeg vil bli plassert i. Jeg opererer i ulike genre og de fleste av sangene mine er narrative. Jeg lager fortellinger, ofte små historier om mennesker og deres ulike skjebner. Målet mitt er å prøve å treffe lytteren i hjertet. Å få lytteren til å tenke eller føle noe. Jeg syns ikke det er mange låtskrivere som gjør dette lengre, i hvert fall ikke ordentlig. Det er flott å kunne se at publikum under en konsert forandrer sinnsstemning i løp av et par sanger fra tårer til sinne. Jeg liker å vekke alle typer følelser. Jeg skriver alt fra glade sanger til triste. Noen med mørke temaer, men alltid med et lys i horisonten.
– Stemmer det at en amerikansk militærveteran berømmet deg for å ha klart å fange sannheten om amerikanernes delaktighet i Irak krigen etter å ha hørt på «Wish It Was True?
– Mange tror at jeg har en militær bakgrunn, noe jeg ikke har, men jeg lagde et konseptalbum som «Wish It Was True» er på. Den handler om en mann som går ut i krigen, dreper, blir gal og ikke klarer å tilpasse seg samfunnet når han vender hjem. Jeg har fått tilbakemeldinger på at jeg har hjulpet flere som har vært i krigen gjennom denne låta, at jeg har hatt en positiv virkning med musikken min og fått de gjennom vanskelige tider. Jeg føler at jeg har fått til å kanalisere historien i sangen så ekte som jeg ønsket.
– Er musikken din politisk drevet?
– Nei, jeg syns vel ikke det. Den inneholder riktignok noen politiske temaer, men den har ingen politisk agenda. Jeg prøver å holde det åpent og la lytteren selv få lov å velge hva den mener. Jeg prøver ikke å presse noen til å tenke på noen bestemt måte.
– Sangene dine er personlige. Hvor mye av det du skriver er selvopplevd?
– De fleste av låtene er selvbiografiske. Selvfølgelig så er de mørke sangene om mord rent oppspinn, hahaha! Noen er forvrengte versjoner av virkelighet og fantasi og kan delvis ha en rot i virkeligheten, egne erfaringer og tidligere forhold. Det gjør historiene mer interessante. Det er mange konflikter i det jeg skriver. Til og med innen samme sang kan det være store motsetninger. Jeg tror det var derfor det fungerte så godt for meg å lage låter til «Sons Of Anarchy». Ideen om disse slemme mennene som gjorde slemme ting, men som samtidig var veldig menneskelige og følsomme. Det er realiteten for mennesker som opererer i gråsonene i livet.
– Hvem er dine musikalske forbilder når det gjelder låtskriving?
– Da må jeg gå tilbake i tid. Dylan, Leonard Cohen, Townes Van Zandt og Elliott Smith. De som alltid får meg til å føle noe. De som behersker kunsten i å kombinere tekst og melodi. Jeg liker det.
– Du har spilt med Neil Young i 2015 for bevissthet for autisme . Er han en av dine helter?
– Jeg elsker han ja, men før likte jeg han ikke så godt. Jeg klarte ikke helt stemmen hans før, men nå elsker jeg den. Han har fantastiske tekster. Det er noe særegent med stemmen hans. Det høres ut som han synger falskt, men allikevel ikke. Jeg fikk ikke møte han personlig, men vi opptrådte sammen på «Keep On Rockin In The Free World» med Steve Earl, Jack Black, Shawn Colvin, Stephen, Chris og Oliver Stills. Neil Young har en fantastisk utstråling, Bare hans tilstedeværelse på scenen gjorde at vi andre følte oss små. Han har en unektelig energi eller elektrisitet som jeg aldri har følt før. Det var veldig tøft.
– Stemmen din blir ofte sammenlignet med Eddie Vedder. Liker du den sammenligningen?
– Nei, Jeg liker den ikke så godt. Jeg vet det er flere som mener at jeg har en lavregister stemme, som en dyp baryton med vibrato, men jeg syns ikke selv at vi høres like ut. Men når alt kommer til alt så bryr jeg meg ikke så mye om det. Om mange eller få mener det. Jeg skjønner jo at de prøver å gi meg et kompliment. Om jeg hadde vært veldig selvsentrert så hadde jeg brydd meg mer.
– Hva er det største du har oppnådd musikalsk så langt?
– Å fortsatt få lov å drive med det tror jeg. At folk fortsatt liker det jeg gjør og at det hele tiden blir større. Selv om jeg har holdt på med musikk i 15 år, så vokser det stadig. Det syns jeg er helt fantastisk! Jeg trodde aldri jeg skulle få gleden av å opptre i Norge for en masse folk.
– Dette er slutten på turneen er det ikke?
– Jo, det er det. Etter dette så drar jeg hjem en stund.
– Hvordan balanserer du familielivet med all turnévirksomheten?
– Det er vanskelig. Til tider veldig tøft med to barn, men når jeg er hjemme er det fantastisk og da er jeg far for alle pengene.
– Hvordan har musikken din utviklet seg siden du begynte å spille?
– Jeg tror ikke jeg har endret meg så mye, noe har det vel blitt. Jeg prøver stadig å utvikle meg og er nok en bedre låtskriver enn jeg var. Grunntanken min er nok den samme. Jeg forsøker å være så ærlig og ekte jeg kan. Jeg beveger mer i ulike genre og min musikalske palett er nok forstørret. Jeg prøver alltid å presse meg til å prøve nye ting. Både når det gjelder min vokal og i musikken. Når det gjelder min kreativitet som artist ønsker jeg hele tiden å gjøre min musikk større, bedre og annerledes.
– «Darkest Darks, Lightest Lights” er ditt sjette album, Men på dette albumet gjorde du noe du aldri har gjort før. Du gikk i studio uten å ha noe forberedt. Hvordan gikk denne utfordringen?
– Overraskende godt egentlig. Jeg følte at det var på tide å spille inn. Det har jo gått en stund siden jeg spilte inn forrige album, men jeg hadde ikke noe ferdig, selv om noe av skjelettet var der. Jeg hadde ikke en eneste ferdig låt, bare bruddstykker. Heldigvis var jeg inne i en god strøm. Jeg skrev på morgenen og vi spilte inn på dagen. Vi fullførte albumet på halvannen måned.
– Det siste albumet er veldig allsidig, men likevel røffere og mørkere enn de forrige.
– Det er jeg enig i.
– Var det noe du i utgangspunktet hadde planlagt eller bare ble det sånn?
-Jeg tror det delvis skyldes panikken, haha! Tror at energien er påvirket av at vi måtte produsere raskt. Prosessen ble helt annerledes. De ville at jeg skulle spille inn vokal og gitar først, ofte så gjør man vokalen sist i innspillingsprosessen. Det var en utfordring siden sangene ikke var ferdige. Tror spenningen, opphisselsen og behovet til å produsere raskt påvirket drivet på plata.
– Vil vi se noen av dine energiske danseferdigheter fra videoen «Modern Times» på scenen i kveld?
– Haha! Det blir i så fall med gitaren, men noe dansing blir det.
– Om du skulle gitt fansen din en beskjed, hva ville det være?
– Vær snille med hverandre!
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2018