Da Thunder la inn årene i 2009, dannet gitarist og låtskriver Luke Morley sporenstreks en ny allianse, denne gang med den unge vokalisten Peter Shoulder. Resultatet var The Union, som ga ut en debutskive som undertegnede hadde på sin Topp 5-liste da fjoråret skulle oppsummeres. Et drøyt år senere er oppfølgeren «Siren’s Song» ute, og vi tok en prat med Luke Morley på telefon fra London.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Marty Moffatt
– Hei Luke, jeg regner med at du er travelt opptatt nå for tiden, med skiva blodfersk i britiske platebutikker, og turnestart i neste uke?
– Ja nå skjer det ting. Vi starter turneen snart ja, det er en kort britisk runde på 7-8 konserter.
– Jeg har sikkert sett Thunder på scenen et dusin ganger, men aldri The Union. Noen sjanse for å få rettet opp det med det første, uten å komme til Storbritannia?
– Først må vi få en distribusjonsavtale på plass for Europa. Som du vet er ikke noen av skivene våre å få kjøpt i butikker i Skandinavia, og da er det liten vits å komme over. Men for all del, vi er klare for å spille hvor som helst når som helst, men først må forutsetningene være der. Det jobbes med saken, så jeg regner med at vi skal spille mye i løpet av 2012 – også i Skandinavia.
– Er The Union et fullt band, eller en duo med deg og Peter, og et par innleide marionetter på bass og trommer?
– For den forretningsmessige biten er vi en duo. Jeg og Pete har lagd alle låtene, og vi tar alle avgjørelser på det musikalske plan, og det gjør ting mye enklere, siden vi to er veldig samkjørte. På den annen side har vi jo nå hatt en ganske så stabil besetning, med min gamle Thunder-kompis Chris Childs på bass på begge skiver og turneer, og to knallbra trommiser som har delt på jobben, deriblant Phil Martini som også har jobbet med Quireboys og Joe Elliott’s Down’n’Outs.
– Hvordan synes du publikum har tatt imot The Union? Er publikum 95% Thunder-fans, eller føler du at dere blir vurdert for hva dere er, og ikke bare for hvem du har spilt med tidligere?
– På første turneen var nok publikum 95% Thunder-fans, som du sier, og jeg har enda ikke lest en eneste plateanmeldelse av debuten som ikke sammenligner oss. Men jeg føler nok at det er i ferd med å endre seg nå som vi har fått etablert oss, og vist at vi er noe helt annet enn Thunder med en annen vokalist, som noen forventet at vi skulle være.
– Jeg har bare såvidt fått hørt på den nye skiva, men det lover meget bra! Den kom da overraskende kjapt?
– Tja…førsteskiva vår kom i august i fjor, denne kom i forrige uke (oktober), men vi var i dytten, låtene rant bare ut av oss, og vi så ikke noen grunn til å drøye innspillingen.
– Når begynte dere å jobbe med «Siren’s Song»?
– Vi spilte inn de første låtene i februar, tror jeg, og avsluttet i juli. Vi tok det litt i rykk og napp.
– Fy faen for en vokalist du har funnet deg! Han har en utrolig nerve og kraft i stemmen.
– Ja, han er et naturtalent, og i en alder av 27 er han sykt mye mer moden og reflektert enn det jeg var på den tiden. Jeg rangerer han faktisk som en av Tidenes Beste sangere fra England. Jeg har jobbet litt med han helt siden han var 17.
– Ja, i går la jeg merke til at han faktisk har vært med på å skrive låter på Thunders 2003-skive, «Shooting At The Sun»? Da var han ikke gamle karen?
– Stemmer, han og jeg skreiv en låt som heter «The Man Inside», og da var han vel 18-19 år gammel. Men han er en strålende gitarist også, og han spiller på en skive som jeg og Danny (Bowes, Thunders vokalist) ga ut for noen år siden. Siden har vi holdt kontakten, utvekslet demoer, lagd låter, og ikke minst blitt veldig gode venner.
– Ja, hvordan er det i en alder av 51 å samarbeide så tett med en fyr som er ung nok til å være sønnen din?
– Ikke noe problem, Pete er mer moden i hodet enn det jeg er, haha, og vi er veldig like på mange områder, spesielt det musikalske, og det er jo det viktigste i et band. Det er derimot skremmende å tenke på at når jeg er senil og ligger og driter på meg selv på et gamlehjem, er han garantert fortsatt på verdensturnè med et kanon band og lekre damer hengende rundt seg.
– I fjor ble Pete assosiert med Scott Gorham og 21 Guns. Hva skjedde der?
– Det stemmer at de jobbet sammen en periode, men så ble Scott veldig opptatt med den nye inkarnasjonen av Thin Lizzy, og det ser jo ut til å ha blitt en suksess. Så de har visst ikke gjort noe som helst mer med 21 Guns-låtene Han har ikke nevnt noe i hvertfall, og jeg ser Lizzy skal turnere masse i tida fremover.
– I Thunder var det du som lagde 99% av låtene. Mens dette er mer et likeverdig partnerskap, også på komponeringsbiten?
– Ja, og det er en herlig ny følelse for meg.
– At ikke resten av bandet bare sitter og venter på at du skal komme opp med gull til dem, på egen hånd, gang på gang?
– Ja, Pete er så sykt musikalsk, og kommer opp både med egne ideer, og kan koble seg opp mot mine ideer og min tankegang på et øyeblikk. De aller fleste Union-låtene er lagd mens han og jeg har sittet sammen i et rom med hver vår kassegitar.
– Enkelte av låtene på «Siren’s Song» skiller seg ut. Tittellåta og første singel kunne vært klassisk Whitesnake, men «Orion» er noe av det sterkeste jeg har hørt fra deg. Tidløs musikk.
– Takk takk! Ja, den er ikke helt standard, men den kom veldig naturlig. Pete er i likhet med meg stor fan av Crosby Stills Nash & Young, som «Orion» kanskje kan minne om, så den lagde vi på en times tid.
– Også «Cut The Line» kunne likegjerne vært innspilt på 60–tallet.
– Igjen er det påvirkningen fra musikk vi begge har hørt på hele vårt liv som kommer til overflaten. Og «Cut The Line» kan jeg nesten forestille meg Aretha Franklin synge på.
– Ja, bare legg på litt doo-wop-koring og Stax-lyd, så har du den.
– Ja, vi gjør det som faller naturlig for oss, på denne skiva har vi ikke tatt hensyn til andre enn oss selv. Hvis vi har lyst til å gjøre en blueslåt, så gjør vi det. Hvis vi lager en soullåt som vi synes er bra, så spiller vi inn den også. Det er en luksus som Thunder aldri tillot seg.
– Sistelåta på skiva, «If I Could Make You Mine» er jo nærmest visejazz, med piano og vispestikker.
– Ja, jeg regner ikke med at hardcore rockerne i publikum kommer til å stå og skrike på den, men det får så være. Det er likevel en låt vi står for 100%.
– Og så er det en låt ved navn «Black Gold» som bare oser av Led Zeppelin.
– Ja, jeg ser den, det eneste som ikke er Zeppelinsk med den låta er vel teksten.
– Forresten! Da jeg så Thunder på Shepherds Bush i 2005, sto jeg rett ved miksebordet, og la merke til en gråhåret liten eldre kar som sto innenfor gjerdet og spilte luftgitar og tydeligvis koste seg og digga. Plutselig innså jeg at ‘Faen, det er jo Jimmy Page!’ Var du klar over den?
– Hehe…jada, Jimmy Page har ikke lagt skjul på at han liker Thunder, han har vært på flere konserter med oss og har alltid vært svært vennlig og trivelig når han har kommet og hilst på backstage. Vi er jo uteksaminerte fra den skolen som han var med på å grunnlegge, den britiske bluesbaserte rocken med røtter i 60- og 70-tallet.
– Da jeg hørte at Thunder skulle gjenforenes for èn konsert på årets High Voltage-festival, var min umiddelbare reaksjon at ‘Det var vel det for The Union, nå blir det sikkert Thunder for alle penga igjen.’ Men her er jaggu oppfølgeren.
– Ja, det er ikke noe i veien for å spille i flere band samtidig, så lenge man har tid og overskudd til det. Det blir vel færre og færre musikere som bare fokuserer på ett band, de fleste som elsker å spille musikk har gjerne et sideprosjekt eller soloprosjekt på si.
– Jeg klarte aldri helt å tro på den offisielle forklaringen på at Thunder splitta – at Danny heller ville bli bookingagent på heltid.
– Jo, det stemmer faktisk. Han var litt lei og desillusjonert og følte ikke at vi kunne klare å ta Thunder lenger – vi bare ga ut skiver og spilte for akkurat de samme folkene på britiske turneer år etter år.
– Men han må da være den eneste bookingagenten som ikke drømmer om å heller stå på scenen! Jeg trodde virkelig ikke at såpass store og kjente rockere drømte om å heller sitte i telefonen foran en PC. Det er rein skjær galskap.
– Hahahaha! Nei, det kan du si, men han har bestandig vært flink på den biten av bransjen, og nå fikk han prøvd seg på det. Men skjønte fort at det ikke helt var hans greie. Og han savnet scenen så mye at da vi fikk et tilbud om å gjøre High Voltage i juli, så vi ingen grunn til å la være. Alle hadde lyst og tid.
– Og dere fikk vel en neve med pund hver også, tenker jeg. Men dere så virkelig ut til å stortrives på scenen, jeg var der forøvrig.
– Ja, det var en fantastisk dag med strålende vær, god stemning, masse gode venner – så da vi etterpå ble forespurt om å gjøre en julekonsert, sa vi tvert ja.
– Det ble filmet, la jeg merke til?
– Ja, vi har ingen umiddelbare planer om å gi det ut, men det vil overraske meg om det ikke blir utgitt på et eller annet tidspunkt. Det var jo en milepæl i Thunders historie.
– En annen milepæl var jo avskjedskonserten deres, på Hammersmith i juli 2009. Og der har jeg en høne å plukke med deg, godeste herr Morley. Den aller, aller siste konserten noensinne, sa dere. Jeg og frøkna brukte rundt 5000 kroner for å fly til London kun for å få med oss denne historiske begivenheten – enda jeg sikkert hadde sett dere ti ganger før. Men hvem dukket opp på High Voltage nå i sommer??? Joda. Thunder. Ye bastards.
– Hahaha! Dette får du ta opp med Danny, det var han som både ville ut, og som ombestemte seg og ville gjøre flere konserter. Men hvis du er fan, så regner jeg med at du ikke er skuffet over å få muligheten til å se oss flere ganger!
– Kom til Oslo, så skal jeg vurdere å droppe erstatningskravet mitt. Det gikk forøvrig et rykte på 90-tallet om at David Coverdale prøvde å verve deg til Whitesnake. Et rykte som førte til ondt blod i Thunder-leiren, da de trodde at du gikk bak deres rygg for å istedet spille med Coverdale. Hvor mye sannhet var det i dette?
– Jeg aner ærlig talt ikke hvor disse ryktene kom ifra…
– Kerrang!, kan jeg avsløre.
– Ja, sikkert. Coverdale hadde riktignok sagt i flere intervjuer at han likte låtskrivinga mi, og at han ikke var fremmed for å jobbe med meg en gang i fremtiden. Og derifra ble fjæra til en hønsegård. Jeg ble aldri spurt om å bli Whitesnakes nye gitarist. Jeg fikk en vag forespørsel om jeg kanskje kunne tenke meg å skrive en låt eller to sammen med han, men det var ment til soloskiva hans, såvidt jeg forsto. Det ble uansett aldri noe av det.
– Til slutt, hvilke gitarister er det som har inspirert deg mest opp gjennom tidene?
– Ooooh…det er mange det! Den første var ihvertfall George Harrison. Siden har jeg hørt mye på Eric Clapton, Paul Kossoff, Jeff Beck, Jimmy Page, Jimi Hendrix, Ritchie Blackmore, Michael Schenker, Mick Ralphs, Mick Ronson, Stevie Ray Vaughan, Gary Moore, Rory Gallagher…hvor god tid har du?
– Jeg tar poenget. Takk for at du tok deg tid til praten, og jeg håper at The Union kommer seg til Norge i løpet av neste år.
– Takk selv! Og det vil skuffe og forbause meg veldig om 2013 kommer uten at vi har spilt i Norge.
Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2011