Retrorockerne The Temperance Movement fra London har tatt verden med storm i løpet av de få årene de har eksistert, takket være to strålende album og et forrykende liveshow. Vi tok en pils med vokalist Phil Campbell og trommis Damon Wilson før deres konsert i Oslo i februar.
Tekst og bandfoto: Geir Amundsen
Livefoto: Anne-Marie Forker
– The Temperance Movement regnes jo som et engelsk band, men Damon, du er australier, og du er skotsk, Phil.
Damon Wilson (DW): – Ja, det er noe av det jeg synes er kulest med dette bandet, at vi har et visst internasjonalt preg! Vi bare møttes i London, og har base der. Jeg har alltid elsket å lese om band som flyter litt ut over landegrensene, som da Led Zeppelin dro til København for å spille sine aller første konserter.
Phil Campbell (PC): – Vi begynner å kjenne Europa ganske godt nå.
– Ja, dette er deres tredje besøk her i Norge på like mange år.
PC: – Og likevel føler jeg ikke at vi har vært her så mye – vi har spilt mye mer i Sverige, siden vi har en promotør der. Og vi har bare vært i Norge på vinteren når det er kaldt og surt – vi må komme tilbake på sommeren! Norge er så annerledes alle andre land i Europa. Og jeg er så glad for at jeg er europeer, det er virkelig den beste delen av verden. Jeg har vært masse i USA, men jeg kunne virkelig ikke tenke meg å bo noe annet sted enn her.
– Dere har kommet langt på de fem årene dere har eksistert…
DW: – Fire år. Vi startet i 2012.
– Dere har hatt debutskiva inne på Topp 20 og turnert med The Rolling Stones. Hva gjør dere rett som millioner av andre band gjør feil?
PC: – Aner ikke, vi har jo aldri prøvd bevisst å oppnå dette. Vi har hatt mye flaks, og de rette folkene på vår side. Og fansen har vært helt fantastiske og støttet oss hele veien. Vi fikk lagd en video til «Only Friend» som bare spruter av energi, og den fikk kjapt hundre tusen klikk da den ble lagt ut på Planet Rock. Og det igjen førte til at vi fikk flere og større spillejobber. Før vi visste ordet av det hadde vi solgt ut The Borderline i London, før vi hadde gitt ut en skive engang! Vi fikk en booking manager som ordnet turneer i Europa, og spilte stadig større steder hjemme i Storbritannia. Men hva har vi gjort annerledes enn andre band? Vi har aldri hatt en agenda, det har alltid handlet om musikken først og fremst.
DW: – Vi har alltid hatt tro på musikken vår. Vi hadde ikke regnet med at mange andre ville like det, men det viktigste var at vi likte det selv.
– Og hvordan i helvete klarte dere å snoke dere inn i Royal Albert Hall på Sunflower Superjam i 2012 sammen med rockens adel, som Alice Cooper, Ian Paice, Brian May, John Paul Jones og Bruce Dickinson, ett helt år før debutskiva ble sluppet?
PC: – Der må vi takke vår bassist Nick Fyffe, som har spilt med mange store navn opp gjennom årene. Og han sa med en gang da vi startet bandet at han skulle ordne oss inn på Sunflower Superjam, han kjente de rette folkene å spørre. Og de booka bare ‘Nicks band‘, de hadde knapt hørt om The Temperance Movement! Det ble jo en helt surrealistisk aften for oss, der vi står og åpner opp en storkonsert i Londons mest ærverdige arena og spiller for våre største helter. For en kveld det var!
– Og ikke nok med det, i 2014 turnerte dere sammen med The Rolling Stones! Hvordan gikk det til?
PC: – Igjen, riktige forbindelser. Mick Jagger fikk høre et par av våre låter – eller kanskje noen tvang ham, haha! Vår gitarist Paul Sayer kjente noen i Stones-apparatet som spilte dette for Mick, og det førte til at vi fikk en mail, fra Mick selv, som sa at de likte oss og gjerne ville invitere oss til å spille med dem på fire konserter i Europa.
– Ble dere fullstendig fanboys og fikk signert skivene og tok selfies med Mick og Keith?
PC: – Nei, det er litt upassende. Vi tilbrakte litt tid med dem, det gjorde vi. Og vi fikk tatt et bilde sammen, begge bandene, men vi ble fortalt at hvis vi brukte det, så ville vi bli drept alle mann. Haha! Det var helt kult og avslappet, men på den annen side var de klare på at ingenting skulle ut til offentligheten uten at de hadde kontroll på det.
– Så hvordan er det å spille foran 50000 Stones-fans som ikke er der for å se dere, kontra å spille foran 500 av egne fans?
DW: – For min del er det egentlig ikke så mye forskjell. Vi gir alt uansett.
PC: – Forskjellen er at Stones-fansen kjenner ikke våre låter, men det er greit. Vi er vant til at folk ikke kjenner låtene våre når vi kommer til en ny by, så her er det bare et hav av potensielle nye fans vi skal prøve å overbevise. Og de er jo allerede rockefans, ellers ville de ikke vært der!
DW: – Det var helt nydelig!
PC: – Det var det! De hadde topp utstyr, superflinke lyd- og lysfolk, proffe teknikere, god mat, rene og nye fasiliteter… og hver kveld når vi var ferdige, kunne vi se på The Rolling Stones! Det var det beste!
– Hvor store Stones-fans er dere?
DW & PC: – Massive!!
– Og det høres! Dere har mistet et bandmedlem siden sist, gitarist Luke Potashnick har sagt takk for seg. Hva skjedde, og har dere erstattet ham, eller er dere en kvartett nå?
DW: – Neida, vi har fått inn en kar som heter Matt White, som vi har kjent i årevis. Han har lært seg alle låtene og spiller de dritbra med oss på denne turneen, så vi er fortsatt fem.
PC: – Splitten med Luke var helt udramatisk. Han trivdes aldri så bra på turne, og det holdt ham borte fra hans fremste lidenskap, studioet. Han foretrakk å jobbe med å skape musikk, produsere andre band. Hans beste tid i bandet var da vi spilte inn første skiva, mens han vantrivdes fælt på USA-turneen med å være så langt hjemmefra. Dette livet er ikke for alle.
– Når begynte dere arbeidet med den nye skiva, «White Bear»?
PC: – I 2014. Vi begynte å jamme frem nye låter mens vi var på turne, mest fordi vi var dritt lei av å spille de samme tolv låtene fra debutskiva! Så vi skrev «Three Bulleits» og «Get Yourself Free» og flere andre låter som ikke kom med på skiva.
– Og innspilt i tre omganger i tre ulike studioer?
DW: – Ja, vi er ikke typen band som går i studio og bruker månedsvis, det tror jeg aldri vi kommer til å bli heller. Noen få dager med intensiv effektivitet er mer vår formula. Phil tar nesten alltid vokalen på første eller andre opptak, og det legger press på oss andre også. Mest mulig live i studio, alle i samme rom samtidig.
– Skriver dere låter hele tiden, eller bare når dere faktisk må lage en ny skive?
DW: – Vi visste jo at vi snart måtte begynne å tenke på den nye skiva, så det akselererte prosessen.
PC: – Nå skriver alle i bandet låter – på første skiva var det kun meg og gitaristene, men det er åpent for alle å komme med innspill. Og det gjør vi alle! Det spiller ingen rolle hvem som kommer med ideen. Og det endret alt – plutselig flommet kreativiteten. Vi skiftet gir.
– Hvordan vil dere beskrive «White Bear» for de som kun har hørt førsteskiva?
DW: – Den er kanskje litt dristigere. Litt stoltere. Høyere intensitet og ambisjonsnivå. Ikke for å selge mer, men for å utfordre oss selv musikalsk. Vi kjenner hverandre mye bedre nå. Du hører mye mer individuell personlighet her.
PC: – Den representerer musikerne vi har blitt som følge av de siste årenes turnering. På førsteskiva lærte vi fortsatt hverandre å kjenne, og ante ikke hvilket potensiale vi hadde. Det har vi fått ut her. Jeg var ikke så vant til å være en frontmann for et rockeband da vi spilte inn debuten, jeg hadde ingen særegen scenepersonlighet da. Men jeg utviklet meg, fant meg selv, og tok med den personligheten i studio denne gang. Og det tror jeg gjelder oss alle.
– Dere har en bred musikalsk bakgrunn fra andre band, etter å ha spilt i alt fra The Waterboys og Jamiroquay til Ray Davies og Feeder. Det har vel også satt sine spor?
PC: – Så klart. Det har gjort oss til de musikerne vi er, og man bruker jo alltid de erfaringene man har høstet.
– Hva er betydningen av platetittelen «White Bear»?
PC: – Nå er jeg veldig glad for at vår bassist Nick Fyffe akkurat kom inn døra! Forklar, Nick! Det var din idè!
Nick Fyffe (NF) : – Det kommer fra Wegners psykologiske eksperiment om å unngå uønsket tankegang, som fikk navnet sitt fra et Dostojevskij-sitat. Hvis du prøver å ikke tenke på en hvit bjørn, så vil den nærmest automatisk dukke opp i tankene dine uansett. Det er umulig å ikke tenke på den. Forsøkspersonene ble bedt om å ikke tenke på en hvit bjørn i fem minutter, men hver gang den dukket opp, måtte de ringe i en bjelle. Selvsagt ringte bjella nærmest ustoppelig…
– Og er det hva teksten på tittellåta handler om også?
PC: – Ja, på en måte, men vår hvite bjørn var den nye skiva. Vi var alle så besatt av tanken på skiva vi skulle lage at vi ikke klarte å tenke på noe annet før den var ferdig, selv om vi prøvde.
– Hva er greia med deg og hvite dyr? Spilte ikke du i et band som het White Buffalo?
PC: – Haha, jo! Det har jeg ikke tenkt på! Riktignok ikke det samme White Buffalo som nå har gitt ut en knallbra skive på samme plateselskap som oss, Earache.
– Jeg hørte at dere ble bestevenner med gutta i et annet Earache-band, Blackberry Smoke, da dere turnerte sammen i USA i fjor.
PC: – Ja! Det var dritfett! Og vi klaffet veldig bra med deres publikum, som var der for å kose seg. De sto der litt skeptiske og lyttet på oss de første par låtene, og så var det ‘Aw roit! I like those limey guys! They’re cool!‘ og alt tok av! Vi ble alltid tatt svært godt imot.
DW: – Hver eneste kveld var en fest med gutta i Blackberry Smoke, og deres familier. Vi hang sammen hele tiden, og de lagde middag til oss! Slikt skjer ikke i Europa.
– Hva er den absolutt kuleste konserten dere har gjort hittil?
PC: – Jeg må si The Forum i London nå i januar, da vi avsluttet et britisk turne. Da bare klaffet alt. Jeg fikk akkurat en ny tatovering her på armen for å minnes den!
DW: – For min del må jeg si Barrowlands i Glasgow, uka før vi spilte The Forum. Jeg bare elsker den arenaen, utrolig stemning. Det føles som å komme hjem, og den skotske fansen går alltid fullstendig amok.
PC: – Eller konserten på Koko i London, med Jimmy Page i salen!
NF: – Jeg stemmer for Detroit, hvor vi spilte på The Fillmore med Blackberry Smoke. Alt var helt perfekt – bandet, publikum, stemningen…
PC: – Og midt i «Take It Back» slang vi inn litt av en Kiss-låt!
– «Detroit Rock City»?
PC: – Haha, nettopp! Det tok av! Og festen etterpå… phew!
– Og hva er den verste konserten dere har gjort, den dere helst vil glemme?
NF: – Den har vi glemt!
DW: – Jeg tror ikke vi har gjort noen katastrofale konserter…
PC: – Nick er fin sånn, han godtar faen ikke at en konsert er middelmådig, da pisker han oss inn på sporet igjen før det dabber av! Men jo, det har vært konserter jeg ikke er stolt av, som en i Paris, hvor jeg ikke var helt… klar. Jeg var stein. Jeg var overhodet ikke klar i hodet, og sleit med å huske tekster. Det føltes som en veldig lang konsert! Jeg husket ikke hvordan «Ain’t No Telling» startet, og en gang måtte jeg spørre Paul: ‘Hvilket vers er vi i nå?!?‘ Og midt i konserten gikk Lukes gitarforsterker til helvete. Huff.
– Du sleit fælt med stemmen sist gang dere spilte her i Oslo, i 2014.
PC: – Ja, stemmer, jeg var forkjøla og hadde en sår hals etter mange konserter. Nå har jeg lært meg å ta vare på stemmen, hvordan jeg skal bruke den best mulig. Man kan ikke bare hamre løs hver kveld uten at det får konsekvenser. Men selv om utgangspunktet ikke er maksimalt, så kan man likevel gå på scenen og gi det man har med rette innstillinga. Publikum er der for å kose seg, de bryr seg ikke om at vokalisten ikke har sin aller beste dag så lenge bandet ellers låter fett. Vi kan likevel levere underholdning!
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2016
