På randen av en ny verdensturné og på nippet til å endelig utgi en ny full-lengder fikk vi telefon fra gitarist Noodles for å høre litt om hvordan det står til med et av verdens lengstlevende punkband. Og litt om gamle dager selvsagt.
Tekst: Sven O Skulbørstad
– Endelig verserer det rykter om et nytt Offspring-album, kan du fortelle meg litt om det?
– Ja, det har gått noen år siden sist nå. Vi har faktisk vært en tur i studio denne uken; Det har vært litt avogpå-jobbing denne gangen, men vi er øyeblikkelig ferdig. Ti låter er helt klare, kanskje bortsett fra litt miksing, også prøver vi å få med et par til for sikkerhets skyld. Jeg tror og håper vi er helt ferdige i løpet av de neste par ukene. Utgivelsen håper vi å få til i løpet av sommeren.
– Men turnestarten skjer nå, gjør den ikke?
– Ja, vi starter førstkommende helg men har stort sett helgekonserter fremover i tillegg til et cruise – noe vi gleder oss til for det har vi aldri gjort før. Så det er ikke egentlig snakk om en ordentlig turné riktig enda. Det er ikke før slutten av mai eller starten av juni vi starter med en fulltids turné.
– Har albumet blitt titulert enda?
– Nei, ikke enda. Vanligvis ser vi på alle låtene når vi er helt ferdige, og prøver å samle de som passer godt sammen for å få skiva til å fungere. Deretter prøver vi å finne ut hva skiva faktisk handler om og tar det deretter.
– Dere har holdt på i over tredve år nå, så dere for dere det ved oppstarten på åtti-tallet?
– På ingen måte. Og de første ti årene var kun for moro skyld, da brukte vi våre egne penger og var så langt ifra et profesjonelt band man kan komme. Da brukte vi kun helger og ferier til å spille rundt i Statene. Det er kun de siste tjue rundt regnet man først kan regne oss som et fullverdig heltidsband. Men vi trodde aldri dette kom til noe mer enn en hobby, den tanken slo oss aldri.
– Til dere ga ut «Smash»…?
– Helt riktig! Og det som skjedde med den var at de lokale radiostasjonene begynte å spille låter derifra som dagens tips over en lengre periode, og da begynte de å bli nedringt av folk som ville høre oss mer. Det vet jeg, for jeg var en av dem, haha! Og det tok brått skikkelig av. Samtlige 24 år etter har vært helt galskap.
– Var dere forberedt på det som skulle komme til å skje?
– Jeg vet ikke om du kan kalle det forberedt, men vi var helt klart gira på skiva og syntes den var killer og spente på å vise den til folk. Men vi var ikke forberedte selv om vi allerede da hadde holdt på i ti år som sagt og visste veldig godt hvem vi var som band. Det morsomme nå er å tenke tilbake på de andre banda på vår label vi var venner med den gangen, som Pennywise, Rancid og NOFX for å nevne noen, og de var alle helt i sjokk over hva som skjedde. Green Day slapp sin bombe rundt en måned før oss, deretter kom vi ut med «Come Out And Play» som også gjorde det veldig bra, og ingen av oss skjønte noenting. Resten sto bare og lurte på hvordan de kunne slenge seg med fortest mulig. Vi spiller jo faktisk med Pennywise denne helgen, samme med Lagwagon, så vi holder fortsatt sammen. Jeg er supergira på å ha vært en del av den greia, og å fortsatt være en del av det.
– Det har vært den lengste pausen mellom to Offspring-album noensinne denne gangen, er det noen grunn til det?
– Et par grunner har det vært, som at Dexter (Holland, vokalist journ.anm.) har satt seg på skolebenken, og at vi også har holdt på med diverse turnéer her og der. Hver sommer pleier vi å ta en tre måneders turné og vi spiller i helgene i gjennom mesteparten av året vanligvis. Men hovedårsaken er at vi er nøyere og mer kresne på hva vi lager. Vi har jo laget en masse låter på et respektabelt andel skiver og vil alltid være bedre enn den forrige. Vi sammenligner alltid de nye låtene med hva vi har gjort før og trenger ikke lage en ny «Bad Habit». Selv om låta er veldig bra trenger vi ikke lage den på nytt. Da vil vi heller lage en som kanskje likner, men som er bedre. Når man så har holdt på såpass lenge som vi har gjort tar det gradvis lengre og lengre tid å komme opp med noe alle er fornøyde med. Vi er våre egne strengeste kritikere helt klart.
– Så ser du for deg at dette kommer til å forbli en slags fasit på lengden mellom Offspring-skiver, altså på en fire til seks år?
Ja, det kan fort skje. Det vi ikke har lyst til er som mange andre langtlevende rockeband gjør, nemlig å begynne å blande progrock inn i musikken sin. De begynner bra med fantastiske låter som engasjerer folk og gjør det veldig bra, men etter en stund får de en voldsom trang til å vise seg som ekstremt dyktige musikere fremfor å tenke musikk. Det går sjeldent bra, og vi har ikke lyst til å bli et sånt band. Men samtidig vil vi jo vise oss frem som dyktige musikere og låtskrivere vi også, men ved å utvikle det vi allerede gjør ved å gjøre det stadig bedre og bedre. Det er så mange band som har hatt suksess som tenker litt for høyt om seg selv, så i stedet for å fortsette med det de fikk suksess med gir de heller ut en mengde drittskiver, og det vil vi jo i hvert fall ikke gjøre. Men vi elsker det vi holder på med og musikken vi lager og ser ingen grunn til å endre på det. Vi vet hva vi har gjort.
– Dere er jo på mange måter 90 tall-punkens svar på AC/DC der sounden og lydbildet er veldig definert akkurat dere, men ikke lett å gjøre for mye med uten at fansen går bananas regner jeg med. Det gjør vel ikke låtskrivingen særlig lettere vil jeg tro?
– Wow! Det tar jeg som et stort kompliment ettersom vi alle er store AC/DC-fans, så takk for det. Vi har faktisk snakket om å ha med en AC/DC-cover i livesettet vårt uten at jeg kan kommentere hvilken enda. Et annet eksempel er jo selvsagt Ramones som også har en helt definert sound limt til seg, og begge disse bandene er den rake motsetningen til de jeg snakket om over. De begge fant sin oppskrift og holdt seg til den, men ikke uten å utvikle seg fra skive til skive. Hverken AC/DC og Ramones gjorde noensinne progrock, men forholdsvis enkle strukturerte tregreps-låter som de fikk til å låte nytt hver eneste gang. Og det er akkurat det vi prøver på også. Vi er et punkrock-band, ikke Emerson, Lake & Palmer eller Led Zeppelin. Vi har våre akkorder vi pleier å bruke og utfordringene ligger i å gjøre de forskjellig fra sist.
– Ser du noen fordeler, eventuelt ulemper, med å være et band i femtiårene i forhold til tjueårene da dere startet?
– Vel, vi gjør på mange måter akkurat det samme – reise rundt til kule steder og spille musikk som vi elsker og drikke øl med våre venner. Jeg tror sånne type ting er med på å holde en ung hvis du skjønner. Jeg føler meg minst like frisk som da vi startet opp. Men drikkingen har jeg måttet kutte ned på fra tid til annen da, der merker jeg forskjell fra yngre dager. Fyllesyken har blitt langt verre – der har du en ulempe, haha! Vi har vært så heldige å få holde på med akkurat dette og slippe å ha på seg dress og slips på jobb eller sitte på møter dagen lang – eller vi har jo møter fra tid til annen men de pleier som regel å være ganske morsomme da vi snakker om rock n’roll i stedet for plansjer og tall. Alt dette tror jeg bidrar til å holde oss unge og friske, bare se på The Rolling Stones – de gir jo fortsatt tro og håp i forhold til nye oppadstigende band. Herregud, vi er jo på mange måter et nytt og oppadstigende band i forhold til den gjengen der.
– Så hvor lenge ser du for deg at dere holder på? Tar dere The Rolling Stones?
– Jeg har ikke peiling, jeg ser vel kanskje ikke for meg at vi holder på så lenge – men man skal aldri si aldri. Så lenge vi fortsetter å tiltrekke oss folk og fortsetter å lage musikk de kan identifisere seg med ser jeg ikke for meg hva som kan få oss til å stoppe. Har vi det gøy og publikum har det gøy kommer vi å fortsette så lenge det går.
– Jeg ser jo på turnélista deres at dere fortsatt selger ut flerfoldige steder etter alle disse årene så enn så lenge er det vel bare å fortsette?
– Helt sant, og det er helt fantastisk – og nå ser vi alt fra barn og ungdom til besteforeldre på konsertene våre hvor samtlige skaper en fantastisk stemning omtrent hvor som helst i verden vi befinner oss. Det er helt utrolig.
– Så du gleder deg fortsatt til turné etter alle disse årene?
– Så absolutt, selv om ventetiden riktig nok begynner å ta på litt – om det er på flyplassen eller togstasjonen eller hvordan vi nå kommer oss frem, men når vi først kommer frem dit vi skal blir det ekstremt givende igjen. Jeg går aldri lei av å komme til en by jeg aldri har vært i før og gå rundt for å kikke, og følelsen av å ankomme konsertstedet er om mulig enda bedre. Dette gjør noe med meg, jeg simpelthen elsker å spille for folk, møte folk og skravle med folk. Jeg gleder meg veldig, spesielt når vi skal til Europa der vi ikke har vært på en stund. Jeg kan faktisk ikke huske sist vi spilte i Norge når jeg tenker meg om, men det er i hvert fall lenge siden. På høy tid at vi kommer tilbake.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2018