Søndag 5.august
Sist Rich Robinson og Marc Ford var samlet i byn var da de som en tredel av The Black Crowes varmet opp for Neil Young i et fullpakket Oslo Spektrum i 2001. Når The Magpie Salute velger å starte sin Europaturne på Krøsset i Oslo, så kan vi ikke annet enn å føle oss beæret. De som tok turen hit denne søndagen fikk gleden av å komme tett og intimt inn på disse legendene. På denne promoteringsturneen figurer sekstetten som en trio med John Hogg på vokal.
Bandet åpnet sterkt med låta «Send Me An Omen», som ifølge Rich Robinson best får frem hva bandet The Magpie Salute står for. Fra første strofe blir vi dratt med inn i deres verden av akustiske rytmiske gitarer og til tider suggestive stemning. Selv om låtene utvilsomt minner om moderbandet og det er naturlig å sammenligne John Hogg`s vokal med Chris Robinson, så viser engelskmannen at han står stødig på egne bein med sin rå stemme og sitt naturlige soulpreg. Samtidig som han klarer å fange den gamle energien som vi husker så godt fra The Black Crowes. På «You Found Me» får den nydelige vokalen til John Hogg pelsen til å reise seg. Publikum står lydhøre og tar inn de nye låtene «Can You See» og «Hand In Hand».
De færreste visste hva de kunne forvente seg av kvelden siden de fleste låtene er fra bandets første studioalbum «High Water 1» som ikke slippes før 10.august. Marc Ford gjør så den flotte egne låta «The Vulture» fra Marc Ford And The Neptune Blues Club. Ikke bare mestrer denne mannen gitaren, men får også stadfestet sine vokalferdigheter. Det var en merkbar endring i stemningen hos publikum når bandet flittig covrer Rod Stewarts låt «Every Picture Tells A Story». Denne gromlåta var kjent for publikum og de sang med for full hals.
Trioen byttet kontinuerlig på å synge lead og komplementerer hverandre musikalsk i nydelige vokalharmonier. Selv om de alle har ulike styrker, så viser de at de er samstemte. De lar hverandre slippe til og til tider skaper de en magisk stemning. Rich Robinson har publikum i sin hule hånd hele kvelden. Han har absolutt ikke tapt seg fra glansdagene og det er tydelig at han fortsatt klarer å levere god vokal, fete gitarriff og fantastiske låter. Det er åpenbart for publikum under «låtene «Everything`s Alright» og «Colourblind» at Robinson og Ford har en helt spesiell kjemi etter så mange år sammen på scenen. Det oser av musikalsk innlevelse, karakteristisk gitarspill og ren profesjonalitet. Det er en fryd å se at Ford og Robinson leker seg med sine ulike soloer samtidig som de har en sterk tilstedeværelse og en god kontakt med publikum.
Musikalsk viderefører de arven etter The Black Crowes, og sjangermessig låter det som en krysning av sørstats- og alternativ 90-talls rock. Det er merkbart at publikum er kommet for å høre Crowes-låtene som trioen sparer helt til sist, og klimakset når publikum når de hører bandet fremføre «Non Fiction», «What is Home» og «Wiser Time». For en herlig gjensynsglede! Tror ikke det var en eneste i salen som ikke var berørt. Man kan bare undre seg over at konserten ikke ble utsolgt med denne besetningen! Fikk du ikke med deg denne fantastiske trioen, så fortvil ikke; det ryktes at de håper å være tilbake med fullt band allerede en gang i slutten av dette året! 5/6
Tekst: Heidi Bolle
Foto: Anne-Marie Forker
