Indie Recordings
Da kan det igjen rapporteres om ny utgivelse fra undergrunnspønkerne som egentlig ikke er så veldig undergrunn lenger; nemlig GBZ, eller The Good The Bad and The Zugly da, for å være langtekkelig og korrekt. Denne gangen kommer de med en hybridversjon av en utgivelse som både inneholder før utgitte singler, en splitalbum-låt og seks nye låter som aldri har blitt utgitt. Alt anslagsvis produsert innenfor det siste tiåret, hvor utviklingen i bandet altså etter sigende har gått baklengs. Uansett innsigelser så er faktum at GBZ er å regne som et av de mest kredible rockebandene nasjonen har å by. De kan «Walk Around the Porridge» så mye de vil, men sistnevnte har forholdsvis høy rotasjon hos NRK for tiden, samt at de har flust av spillejobber i utlandet, så på tross av unnvikende målsetting er de altså i ferd med å bli bittelitte granne(!) kommersielle. «Hjelp!» og «Å nei!», tenker du kanskje da. Uansett kan du bero deg med at dette fremdeles ikke er kost for hvermannsen. Tvert imot byr de på tidvis hardcore pønk, med bøttevis av skjending og selvironi – ergo, her finnes ingenting for sarte sjeler. Det settes for øvrig stor pris på at undertegnede kan høre igjennom en skive og samtidig le høylytt av tekstene. Kudos til de sure grinebiterne (Eirik Melstrøm, Kim Skaug, Magne Vannebo, Lars Gulbrandsen og Ivar Nikolaisen) som ikke er så sure likevel.
Første låt ut på «Decade of Regression» er «Before and After» som starter med et utsnitt av en stand-up med George Carlin som lar det gå hardt utover konseptet barn. Så sparkes døra nærmest av hengslene med heftig energisk pønk og en Ivar Nikolaisen i et forunderlig behagelig stemmeleie. Han funker på så mange ulike måter. Vokalakrobaten står for tiden i spagaten mellom Kvelertak og GBZ. Håper det holder en stund til, for min POV (når vi først har akronymfest) er at ingen av dem har råd til å miste ham. Ok, tilbake til skiva. Etter denne følger den nevnte radiohiten «Walk Around the Porridge» som er en røff låt med heavy riff, bass og morsom tekst som avsluttes med et nølende «Nei!». Veldig gøy! Nummer tre på skiva er «D.I.S.E.» som handler om å være middelaldrende mann og håpe noen andre kan ta seg av … alt, egentlig. En heftig banger med rå gitarsolo, temposkifter og vokalharmonier. Liker det, og kanskje er det her mannen i gata detter av. Neste låt ut heter «Krenk It Up!» og bringer oss til et sted hvor det faktisk har gått baklengs det siste tiåret, nemlig U.S.A. Her spøkes det om at AC/DC synger om å nedlegge damer, men aldri sier «fuck» en eneste gang. Vi blir med på pølsefesten når Eirik Melstrøm trår litt lengre ut i rampelyset og gir oss en smakebit av hva han er god for. For en gitarist i full blomstring, dere. Gitarriffene og soloen her koker jo helt over.
Heretter er vi innom noen tidligere utgitte singler ved navn «Abscession», «Classic Oslo Attitude», «I Hate Conversations» og «Going Postal». Stor variasjon fra ultra hardcore til hurtig, litt mediokert, og på grensa til forventet og kjedelig. «Going Postal» midt imellom der er dog en morsom låt om det å bli sinna på kontorjobben. Fet gitarsolo og minner litt om gamle Turboneger.
Så over til de to resterende låtene på albumet, «A Couple Of Dudes» og «VelCro-Mags». Begge byr også på kvalitetshumor og kick-ass pønkerock. «A Couple of Dudes» er en imponerende låt med drivende backingvokal som handler om gamle norske rockehelter referert til som «Mr. Glory of yesterday». Her de sender et vink til blant annet Frithjof Jacobsen (Gluecifer) og Knut Schreiner (Turboneger) som i dag har avgått, ikke ved døden, men byråkratiet, og sånn er det. Blir faktisk litt forundret over at dette låtmaterialet har blitt dumpet underveis fra tidligere skiver. Hvem sitter på sensuren? Så fikk de i alle fall skinne her. GBZ ser ut til å ha funnet oppskriften på hvordan man lager rock som funker, gang på gang. Men hva er det de gjør så riktig? Først og fremst er de formidable musikere med skills på instrumentene de spiller, hver og en. Og til å være så sjangerskittent er de usedvanlig sømløse. Musikkbildet eller soundet deres er veldig dynamisk. De legger inn partier, temposkifter og små soloer hele tiden så man aldri rekker å kjede seg. Det er også ganske stor variasjon mellom låtene og temaene. Men det aller gøyeste er kanskje det at de har med litt rampete backingvokaler (ofte fra gjesteartister) som får frem det barnslige og pønkete i bakgrunnen som harmonerer så fint. Sist, men ikke minst, så har de jo en god vokalist med stort spenn og utenomjordisk energi, som i tillegg er en av Norges freskeste frontmenn.
Summa summarum seiler derfor også «Decade of Regression» smooth inn blant alle de andre kritikerroste utgivelsene til GBZ, i alle fall med det nye låtmaterialet. Singleutgivelsene kunne fortsatt å være singler, splitsingler, split-EP-samlealbum og alt det der uten at det helt store savnet hadde meldt seg. Men, hva så. Bakgårdskatta fra Hadeland har i alle fall klort i fra seg så fillene fyker, nok en gang, og vi tar det vi kan få. Voff!
4/6 | Linda Cecylia Taanevig
Utgivelsesdato 5. april 2024