Søndag 19. november 2023
En gammel kjenning i form av Spike, kjent fra Quireboys, hadde fått den store æren av å varme opp publikum. Alene bare med kassegitaren og en rikelig dose med tant og fjas fra scenen klarte han i hvert fall å skape god stemning. At mannen er karismatisk og har snakketøyet i orden er det ingen tvil om, men den helt store musikalske opplevelsen ble det ikke for undertegnedes del. Vitsene satt løst i mellom litt klimpring og sangstrofer, og utrolig nok drakk han bare litt over en halvliter øl mens han stod på scenen i overkant av 40 minutter. Sannsynligvis hadde han et snes innabords før han gikk på, men samme det, han klarte å holde seg på beina og leverte det han skulle på sitt sjarmerende vis, hvis vi ser bort i fra i overkant mye fokus på vikinger. Stemmen har han fortsatt intakt, så det kan bli spennende å se hvordan gjenforeningen av The Quireboys vil låte. 3/6
Historien bak The Dead Daisies og grunnleggeren av bandet, David Lowy, er gammelt nytt og en kjent historie. Noen vil kanskje kalle han musikkens svar på Manchester City, men det er ingen som helst tvil om at mannen elsker musikk og det å stå på scenen omkranset av dyktige musikere. Noe som var lett å se på Vulkan Arena, og neida, han er ikke Doug, men spille kan han jaggu. Til sannsynligvis noens sorg og andres glede var John Corabi tilbake etter en periode med legendariske Glenn Hughes bak mikken. Og er det noen som har scene-sjarm og publikumstekke så er det John Corabi. Vi får se mellom fingrene og tilgi han for viking-fjaset han også prøvde seg på. Vokalmessig brukte han litt tid på å bli varm, men når han først hadde fått varmet opp stemmebåndene var det vanskelig å høre at mannen har passert 64 somre.
Kollektivet The Dead Daisies er kjent for å være tighte, og kveldens konsert var intet unntak, foruten litt rusk i starten. Jeg skal ikke påstå at bandet virket direkte slitne, men det tok litt tid før de kom ordentlig i gang. Mulig de ble overrasket av Oslo-kulda og brukte litt tid på å få igjen varmen i leddene. Bortsett fra maskinen Brian Tichy bak trommene, han var påskrudd fra første til siste låt. Og han leverte i mine øyne og ører kveldens desiderte største musikalske prestasjon med 100% innlevelse og presisjon. Rett og slett en nytelse å se og høre Tichy dunke løs på trommesettet med kraftfull presisjon og evnen til å skape groove.
Så var det gitarvirtuosen da, Doug Aldrich, vi kommer ikke utenom han heller. Mannen med gullgitaren, gullhåret og gullfingrene som Corabi proklamerte det underveis. Joda, Doug leverte han selv om han sannsynligvis har hatt bedre kvelder på scenekanten. Uansett trillet han ut på sedvanlig vis fete riff og noen glitrende soloer, bare slik han kan. “Nykommeren” Michael Devin på bass, som mange nok gjenkjente fra Whitesnake, leverte også fjellstøtt med et stort pluss i boka for glimrende koringer.
Settlista var det heller ikke mye å utsette på. Her fikk vi servert et godt knippe med både egne låter og coverlåter. Dessverre fikk vi ikke oppleve “Shine On” med Corabi på vokal, men vi fikk “Bustle and Flow” og ikke minst “Born To Fly”( til ære for David Lowy selvsagt) og Corabi fikk virkelig vist at han er en strålende vokalist, som tar igjen eleganse med pur råskap. Gledelig og et godt tegn på at bandet selv var fornøyd med kveldens opptreden og publikum var det at de fant plass til “Helter Skelter” avslutningsvis som ekstranummer etter ekstranumrene. Og da gynget det virkelig på Vulkan Arena. Det handler om å gjøre en coverlåt til sin egen, og er det noen som kan nettopp det, så er det The Dead Daisies.
Men det kunne og burde ha gynget enda litt mer hele kvelden, men alt i alt leverte The Dead Daisies en strålende konsert som publikum virket tilfredse med. Fint lite å sette fingeren på, og rett og slett imponerende å se så mange dyktige musikere på en og samme scene som låter som et band og ikke bare et milliardær-prosjekt/leketøy uten sjel. 4,5/6
Tekst: Pål J Silihagen
Foto: Geir Kihle Hanssen