NORWAY ROCK MAGAZINE
Gudene veit hvor mange ganger denne konserten har blitt utsatt og utsatt, men faktum er uansett at den har vært utsolgt i to år, og Biffy Clyro har lagd og gitt ut enda en skive siden da. Men denne høstsøndagen var skottene endelig tilbake i Oslo, seks år etter forrige klubbkonsert.
Denne uken braker Tons Of Rock i gang, men vi har allerede vært på en festival hvor mange av de samme artistene spilte, den legendariske Download på Castle Donington i England, hvor vi så band som Iron Maiden, The Darkness, Sepultura, Kiss, Megadeth, Biffy Clyro, Mastodon m.fl. Les vår rapport her!
Det er ikke mer enn et år siden Biffy Clyros forrige skive, «A Celebration Of Endings», men siden den ble kraftig utsatt, er det i praksis nesten to år siden de avsluttet arbeidet med den – og siden da har de ikke kunne spille konserter. Så hva gjør man da? Lager enda en skive, vel.
«Metallica», AKA «The Black Album», var skiva som gjorde meg til fulltids metaller den høsten i 1991, tretten år gammel. Til forskjell fra samtlige på min alder med samme smak var dette nemlig mitt aller første møte med Metallica, for selv om jeg absolutt hadde hørt om de hadde jeg aldri hadde blitt eksponert for musikken tidligere
Det første som slår en med denne skiva, er hvor eklektisk den er – her spenner det fra radiovennlige poplåter via progressive takter til rasende pønkevokal. Og alt dette i en salig blanding, gjerne i samme låt! Åpningen på «Tiny Indoor Fireworks» går f.eks i 7/8-takt, ikke dagligdags kost for en singel!
Det tok sin tid, men omsider ble Biffy Clyros nye skive ”A Celebration Of Endings” tilgjengelig for fansen etter å ha blitt utsatt i flere måneder på grunn av Covid 19-situasjonen. Så da slo vi nok en gang på tråden til Skottland for å få siste nytt fra bandets vokalist, gitarist og låtskriver Simon Neil – en mann som er meget engasjert i verdens tilstand for tiden.
Egentlig skulle Biffy Clyro ha sluppet sitt nye album ”A Celebration Of Endings” i mai, og planen var å snakke med frontmann Simon Neil om dette i detalj. Nå gjorde Corona-situasjonen at skiveslipp ble utsatt til august, så da handlet praten istedet om karantene og savn, om Rush og Neil Peart, om den nye singelen […]
Skotske Biffy Clyro leverer vanligvis konsertene sine skjorteløse i en eksplosjon av svette og energi – denne gangen fikk Oslo oppleve et nedstrippa og akustisk band fra scenen på Den Norske Opera. Og det fungerte aldeles utmerket.
Har du noensinne sett Biffy Clyro på en scene, så vet du at deres konserter er en eksplosjon av energi og trøkk, med et hardtjobbende og skjorteløst band gjennomvåte av svette. Hvordan de skulle klare å overføre dette med suksess til alle bands store manndomsprøve, MTV Unplugged, uten å miste energien, fremsto som et lite mysterium.
I løpet av de siste ti år er det nesten ingen band som har truffet undertegnede mer i hjerterota enn denne skottetrioen, og åtte av de tyve mest spilte låtene på min iTunes er faktisk Biffy, så det er ingen overdrivelse å si at «Ellipsis» er en av årets mest etterlengtede skiver, og bandets første på tre og et halvt år.
På overflaten kan det virke som om Biffy Clyro har forsøkt å gjenta suksessformulaen fra “Only Revolutions” og “Puzzle”, de to foregående skivene som gjorde skottene til en av undertegnedes store åpenbaringer de siste årene.
I februar 2010 leverte Biffy Clyro en absolutt klassiker av en kanonkonsert på John Dee, og siden da har de blitt allemannseie med flere radiohits og festivalopptredener i Norge. Så da de vendte tilbake til Oslo, nå oppgradert til Rockefeller, benyttet vi anledningen til en ny prat med skottene, denne gang representert ved rytmeseksjonen og tvillingbrødrene Ben og James Johnston.
For nordmenn flest er skotske Biffy Clyro fortsatt et relativt ukjent navn, til tross for at de har gitt ut fem skiver, turnert med band som QOTSA og Muse, og er såpass massive i hjemlandet at de trakk 10000 fans til en konsert på SECC i Glasgow i 2008. Men kvaliteten på låtene på den nyeste utgivelsen «Only Revolutions», og på deres eksplosive liveopptredener, garanterer at de kommer til å spille i vesentlig større lokaler enn John Dee på neste Norgesbesøk.