5-8 juni 2024
Since its inception in 1992, Sweden Rock Festival has been one of Europe’s most popular rock festivals, and this year’s main headliner attractions were Judas Priest, Alice Cooper and Journey. We took the trip to check out much more than that and saw dozens of bands. Read on to find out who!
Tekst: Bjørn David Dolmen, Thomas Rinnan, Bård Nordvik og Alex Maines
Foto: Anne-Marie Forker
Endelig sommer! Endelig festivalsesong! Endelig Sweden Rock! Vi er atter tilbake i det sørøstlige Sverige, og ser stort frem til fire hele dager med deilig tungrock! Og for en åpning det er av årets evenement når Talisman, som første band ut på onsdagen, stuper inn fabelaktige «Break your chains». Med Jeff Scott Soto i storform på vokal, og Fredrik Åkesson i forrykende lirehumør på gitar, er det bare å «njuta» den ene melodic rock-perlen etter den andre. Talisman har nok kremlåter til å fylle hele slot’en sin, og spesielt «Mysterious» og «I’ll be waiting» treffer åpenbart hjemmepublikumet rett i hjertet. De svenske veteranene, som strengt tatt la ned bandet i 2007, gjør her sin andre spesialopptreden på festivalen. I år er det i anledning det som ville vært avdøde bandgrunnlegger Marcel Jacobs sin 60-årsdag. Bandet viser på nytt at de hører hjemme øverst på den svenske hårdrock-hyllen, og man håper på at de finner en god anledning til å dukke opp igjen på SRF. 5/6 (BN)
Undertegnede har aldri forstått seg på Extremes variant av hardrock (eller hva en egentlig skal kalle det), men møter opp med friskt mot og åpent sinn for å oppleve den amerikanske kvartetten, og kanskje mest gitargeniet Nuno Bettencourt. Det begynner nokså friskt med «It’s a monster» og den helt ferske «Rebel», men det viser seg raskt at den lettbente funkrocken preller av på en nyfiken anmelder. Bettencourt viser seg som den virtuosen han er, og han får tildelt mye plass og tid til å briljere på gitaren, uten at det redder Extreme fra mangelen på gode låter. Høydepunktet blir et akustisk kvarter med monsterballaden «More than words», der vokalharmoni mellom Bettencourt og vokalist Gary Cherone går opp i en høyere enhet med publikums allsang. Vakkert, men langt i fra nok til å endre på inntrykket ellers. 3/6 (BN)
Det ligger selvsagt litt forventninger i luften over festivalsletten når thrashlegenden Kerry King står klar på Rock Stage. Slayerlogoen er byttet ut med stilige opp-ned-kors på rekke og rad, og nye bandkollegaer kommer til syne. Riktig nok har både Paul Bostaph på trommer og Phil Demmel på gitar gjort sine runder med Slayer, men bandet heter nå altså Kerry King. Størst inntrykk gjør vokalist Mark Osegueda, som fremstår enda sintere(!) enn sin bandleder. Ikke overraskende låter bandet ut som de har spilt sammen i årevis, og nevnte Osegueda viser en imponerende intensitet med vokalen. Med bare ett album utgitt, blir de fleste låtene spilt, og det er langt fra alle som kan måle seg med gamle Slayer-klassikere. Men det kan jo heller ikke nye Slayerlåter. Når King omsider drar i gang riffet på «Raining blood», kommer responsen umiddelbart fra publikum. Gleden blir ikke mindre av at bandet også byr på «Black magic». Det er bare å ønske Kerry King velkommen tilbake, og han viser igjen at han og bandet ikke er ferdig med å være sinte. 4,5/6 (BN)
Årets program har inneholder en solid andel melodisk rock, noe undertegnede lar seg begeistre av. Winger er et av de litt mer sofistikerte bandene i sjangeren (sett bort fra teksten på «Seventeen»), og har noen ekstra nivå i både låtskriving og spilling. Det er derfor en fryd å se Kip Winger synge perfekt fra første tone, samtidig som bandet sparker godt fra med «Can’t get enough» og «Down incognito». Winger gjør seg ikke bort på sine nyere låter, men de har lite å stille opp med mot bandets klassikere. Heldigvis tar de seg også tid til en av historiens beste ballader, «Miles away», der Jeff Scott Soto fra Talisman blir med på refrengene. En nærmest perfekt time med klassisk amerikansk heavy. 5/6 (BN)
Det er ikke hver dag en skandinav får sjansen til å se The Black Crowes. Undertegnede har fulgt bandet siden andreplata, men aldri før sett dem live. Vel vitende om hvilket forrykende konsertband de kan være, og med kunnskaper om turbulens og en noe varierende Chris, var jeg like spent som entusiastisk da Robinson-brødrene og band fyrte av på Festival Stage torsdag kveld. Få takter ut i «No Speak No Slave» skjønte jeg imidlertid fort hva den neste timen ville bringe. Det vil ikke være urimelig å hevde at The Black Crowes (sammen med et par andre) er det siste virkelig genuine rock & roll-bandet før det aller meste innen sjangeren ble ufrivillig parodisk (eller i det minste ironisk og/eller svært pastisj-preget). Hos The Black Crowes uttrykkes en samspillssynergi, sound og sannferdighet som er vanskelig å beskrive, men som klingende og åndelig ligger tettere på The Rolling Stones, Led Zeppelin, The Faces og The Allman Brothers Band enn på 2000-tallets rock & roll-dilettantisme. Repertoaret var under Sweden Rock i stor grad orientert rundt hits fra bandets fem første album, samt årets «Happines Bastards», og det låt fantastisk fra første anslag til avslutningen i perlen «Remedy». Det flotteste av alt det flotte var allikevel at vi under den i spillende stund solfylte Norje-himmelen fikk oppleve en svært treffsikker og tilstedeværende Chris. Så får vi la det gå at sentrale folk, herunder Steve Gorman, mangler i dagens besetning. Tusen takk, The Black Crowes, for at dere viste oss at troverdig retrorock fortsatt finnes og kan gjøres optimalt. Takk også for at dere ristet sletta med den underkjente kanonlåta «Horsehead». Dette trengte vi! 6/6 (BDD)
Gaupa fra Dalarna var en slot jeg så frem til, etter å hatt gleden av å se dem forrige gang de spilte på Sweden Rock, som et ferskt NEMIS-band i 2018. Siden sist har de vært aktive og sluppet at par album jeg synes er riktig bra. I år har de også rykket opp fra teltet til Blåkläder Stage. Det ble med en gang klart at de var blitt modnere siden sist, de leverte et bra trykk, et godt doomish lydbilde. Til min fryd dro de førstesingelen The Drunk Autopussy Wants to Fight You allerede som låt nummer to. Kan vi kalle den en klassiker etter kun 6 år? Emma Näslund er en vokalist man umiddelbart legger merke til, hun har en veldig tilstedeværelse på scenen. Nesten litt utenomjordisk med sine barføtte dansesteg og flagrende gevanter. Hun har en stil som tidvis minner om Björk i hennes tidlige år, og det er flere likheter her, som for eksempel at hun ikke snakker mellom låtene, den jobben var det gitarist David Rosberg som tok. Det er lett å bli fjetret der man står, og hun er kanskje også grunnen til at Gaupa er et band man elsker eller ikke forstår. Gaupa pr i dag er et velskrudd band, tight tett lydbilde. Selv om de har en svært synlig frontperson må det sies at hele besetningen fremstår som svært kompetente, samspilte og viste stor formidlingsglede. Jeg noterte meg at 6 av de 9 låtene de var fra siste skiva Myriad og det tror jeg var et klokt valg. Disse folkene har retning og de høres akkurat ut sånn doom skal høres ut selv om det ikke er doom. It’s complicated. Det var en bra konsert, en riktig bra konsert. 5.5/6 (TR)
Ettersom et helt tiår har passert siden W.A.S.P. sist satte sine bein på Norjes mark, var stemningen fysisk da introteipen strømmet ut over plena foran Rock Stage. Det oppsiktsvekkende og hyppig omtalte «back to the beginning»-konseptet ble nedskalert da Lawless for et år eller så siden fikk ryggproblemer og måtte opereres. Dessverre trodde mange på ryktene om at alt nå var i orden, og at Lawless kom til å dukke opp i Sverige i full persona. Slik ble det ikke. Sittende på en helt alminnelig stol (og altså ikke sin gamle kamerat «Elvis») iført store mørke solbriller, fremførte Blackie og gjengen en drøy time med WASP-klassikere. Lawless´ urokkelige tro på at W.A.S.P.-materialet snakker for seg selv, og således ikke behøver en visuell dimensjon, er han nok ikke langt unna å være alene om. Flere av de fremmøtte syntes også skuffet over den totale presentasjonen torsdag kveld. Ryggproblemene måtte man naturligvis forstå, men hvorfor alt dette andre fraværende? Med det sagt så svingte det godt av det musikalske, og undertegnede med følge fant det hele både sterkt og mektig på en litt uvant måte. God bedring, Mr. Lawless – vi trenger deg. 4/6 (BDD)
Ok, over til en av klassikerene. Av alle de bandene jeg har fulgt gjennom lange karriærer siden jeg var ung headbanger på midten av åttitallet, er det to som utmerker seg spesielt med at de har fortsatt å gi ut musikk jeg personlig finner relevant. Det ene er Judas Priest som sto på tapetet som headliner på fredagen. Denne dagen derimot var det Megadeth. Med fjorårets friske The Sick, The Dying… And The Dead og rett fra Sør Amerika turne burde det ligge an til et anstendig gig. De åpnet med tittalsporet fra nettopp sisteskiva og fulgte opp med en versjon av Skin of my Teeth jeg spontant bedømte som tight as fuck. Jeg satt med samme inntrykk gjennom Hangar 18 og Angry Again. I det øyeblikket følte jeg at dette var den beste Megadeth-konserten jeg noen gang hadde sett. Det var tight, det var presist. Med god margin den konserten med best vokallyd, det er jo gjerne en sak Dave sliter med live. Når han i tillegg har hatt kreft i halsen, så er det ikke gitt at sangen vil fungere. Vi hadde egentlig en intervjuavtale med ham tidligere på dagen, men den utgikk som slike ofte gjør på festivaler. En ting jeg hadde tenkt spørre om var dette med gitarsoloer, og hvordan det fungerer for en som har bakgrunn som leadgitarist når han har hyrt inn veldig utpregete leadgitarister til å ta den rollen. Siden jeg ikke fikk sjansen til å spørre, så fikk jeg observere i praksis i stedet. Det jeg la merke til var at Dave fremdeles gjør et stort antall av dem selv. Jeg synes Dave var påskrudd og tilstedeværende og folka han har med seg er jo svært flinke, så for meg var dette en fornøyelse fra start til slutt. Etter å ha blitt servert klassikere som Symphony of Destruction og Peace Sells var jeg nesten klar til på rulle en strak sekser, men ikke alle jeg snakket med etterpå var enige. og jeg må jo medgi at det var noen suboptimale øyeblikk innimellom. Jeg nekter dog å trekke mer enn et halvt knepp. 5.5/6 (TR)
Journey appeared at SRF as part of their 50th anniversary celebration. I want to pay tribute straight away to Arnel Pineda (who may well be fed up with being called the «new» vocalist after 16 years). His commitment, the energy of his performance, and the quality of his singing was excellent throughout – it would be difficult to pick out one number where he stood out because his performance was so consistently good, and he didn’t stand still for a moment. He’s certainly not the new guy – he seemed to feel every note of the set along with the rest of the band, arching his back to squeeze another ounce of power out of his voice. He’s not in a cover band any more. It was between him and guitarist Neal Schon who got the most time on the big screen and whose show it was. The vocals and guitar were equally emphasised during the show, and Schon clearly knew he was among fans, smiling out at the crowd whenever the camera was on him and his eyes weren’t on the fretboard. With the core of the set coming from their 1980s hit records «Escape» and «Frontiers» and nothing later than 1986 played, it did have something of a «greatest hits» feel to it. And this accounts for Schon looking so happy for most of the show, because he and multi-instrumentalist Jonathan Cain were very much in their musical heartland, playing the songs that have given them a fifty-year legacy and which, arguably, has given them the ability to draw in a vocalist of Pineda’s quality, a must if the band was to continue. As much as the singing, the guitar playing was strong. Many of the numbers had room for solos, and the pieces played on «Stone in Love» and «Lights», a sentimental piece about Schon’s home city of San Francisco, were excellent. Cain’s piano playing was also good value, with some nice honky-tonk-getting-towards-Mike-Garson playing on «Lovin’, Touchin’, Squeezin'». That fed into a great piano solo where he got a moment to take centre stage. The following ballad «Open Arms» didn’t perhaps stand up as well as the other numbers. Likewise, earlier «Send Her My Love» didn’t seem to land with the audience quite as well. However, they were back on safer ground as the set built to a close, starting with Schon’s guitar solo, with the bigger hits, the high-charting «Be Good To Yourself», the shameless singalong (they did) «Any Way You Want It», and of course the paean to urban hope, «Don’t Stop Believing». The dense crowd knew most of the words for the whole set, and there can be no doubt that the band deserved their headline slot. Where the set stumbled a little overall for the undersigned lay in the lack of dynamic range of the pieces. Yes, it was a polished, accomplished performance. However, the numbers were largely of a similar pace and tone, the same kind of high energy, emotive and accessible rock music. Also, the longer extemporised passages which closed out several numbers were problematic. The band are good, experienced, professional musicians, but they are not top, top flight, so I wonder if they really had the chops to pull off these longer passages. Schon’s solos were excellent when he was on-script, but he rapidly ran out of material once he had extended these pieces by more than a few measures, and the overall effect was a little self-indulgent. They are, surely, entitled to enjoy themselves after such a long and successful career, and in the presence of so many friends, but given the straight nature of the music, they would probably have been better off keeping the numbers shorter and creating space for a set with more musical contours in it. 4/6 (AM)
De svenske Death Metal-veteranene Dismember ble gjenforent i 2019, og sånn sett er det på tide at de ble tildelt en slot på Sweden Rock. Det blir en times øs med «Swedish death metal», og det spilles låter mest fra de tre første utgivelsene. Det svinger godt av både «Soon to be dead» og «Fleshless», men det viser seg at bandet ikke helt klarer å skape den helt store stemningen blant de fremmøtte. Det kan delvis skyldes grøtete lyd, men det igjen er jo også mye av selve soundet til bandet. Dismember mangler karismaen og ikke minst spennet i låtmaterialet som Entombed og At The Gates kan vise til, men innimellom er det bra kok foran scenen i kveldssolen. 3,5/6 (BN)
Parkway Drive were granted a Thursday-night headline slot on the Rock stage – a privilege. They did not disappoint. A substantial crowd pushed into the space in front of the stage. They were a very polished outfit on stage, all dressed in black, framed in fierce light and pyrotechnics. Winston McCall dominated the stage from the moment he set foot on it, dressed in a shiny black suit, his hair cropped and sculpted. His raw voice was deployed with power from the moment he appeared on stage. He was on the catwalk the first chance he got, starting with «Glitch» from their newer 2022 record «Darker Still». They would play three tracks from their new record, saving the title track for the start of encore. Otherwise, their set centred on 2018’s «Reverence» record, with «Prey» and «The Void» coming early. This is a mature stance and shows the band’s confidence – play the material the set demands and include any new material that fits. Sweden Rock’s choice to include bands operating across the range of rock and metal genres is a good one. The fans attending were not dropping by. They knew all the words, a fact not lost on McCall who broke out of his hard stage persona to thank them for their support with a smile. Otherwise, the band generally let the music do the talking and the staging and McCall’s presence make the atmosphere. Guitarist Jeff Ling, an otherwise understated presence, got a lot of time on the big screen, and in his taught movements you got a sense of the focus and energy of the band, which otherwise was a matter of utter commitment and a lot of pyrotechnics. A first-rate show from our friends from Byron Bay. 5/6 (AM)
De svenske kometene i Nestor tok verden (og undertegnede) med storm for to år siden, med et brilliant album og en fantastisk konsert på SRF. Nå er det dags for bandet å følge opp, og album nr to er bare noen uker gammelt når de inntar gigantiske Festival Stage. Det er ingen tvil om at de nye låtene blender elegant inn med «klassikerene» fra førstealbumet. «We come alive» og «Teenage rebel» funker nesten bedre live enn på plate, og singelen «Victorious» fremføres med et helt cheerleaderteam på scenen. Vokalist Tobias Gustavsson gjør igjen en fenomenal jobb bak mikrofonen, og selv om en del bevegelser virker kunstig innøvd, så er det lite å trekke for i måten han fronter bandet og låtene. Nestor skinner nesten skarpere enn ettermiddagssolen, og når det hele avsluttes med «1989», er det bare å håpe på at Nestor blir fast innslag her hvert år…til 2089. 5/6 (BN)
Sweden Rock har ikke tradisjon for å trekke de største mengdene når dødsmetall står for tur. Nokså få hadde også møtt opp for å se Decapitated på festivalens Blåkläder-scene fredag ettermiddag. Decapitated har vært aktive siden midten av 90-tallet, utgitt en rekke kritikerroste album og er kjent for å gi bunnsolide konserter. Vi som var kloke nok til å stille, angret oss heller ikke. Om Decapitated ikke alltid har de beste «låtene» (og følgelig ikke står blant de ypperste innen sjangeren) skal de ha for sin ubønnhørlige avlevering. Riffsterke er de også. Med mer vekt på 2017s glimrende «Anticult» (samt mer entusiasme fra publikums side) kunne dette ha blitt en minneverdig dødsmetallkonsert foran Blåkläder-sletta. Tøft, men ikke utmerket. 3.5 (BDD)
A good sized crowed turned out in the bright afternoon sunshine to see this Kentucky band, Black Stone Cherry, who had not been at the festival since 2014. Front man Chris Robertson was quick to show his appreciation, «Really appreciate people coming out». There were a few technical issues at first, with Robertson’s voice coming and going, and later with the sound of his guitar. It started as a high energy set, with the band taking it in turns to enjoy the catwalk that was there for the headliners. From the start of «Me and Mary Jane», it was apparent they had a fanbase at the festival. Lots of people in the crowd knew the words all through the set, despite its being a mix of older and newer material. The set started with the straighter material, which was the right way to get the crowd engaged, following on with «Burnin'» and the newer «Again». Robertson got to show off the dynamics of his voice here. As the set progressed, it developed a more varied character. The energy of the opening was always there, whether on «Nervous» or «Blind Man» but there was time for something a little more gentle, measured with «In my Blood» and the «Island Jam». The energy would return later at the close of the set with «White Trash Millionaire» and «Blame It On the Boom». The highlight of the set was easily «When The Pain Comes» from their new record, with all its edgy darkness. The new material maybe doesn’t sound quite as polished as the long/standing fan favourites, but there’s quality there for sure. Overall, a committed and entertaining performance which was perfect for the festival. 4/6 (AM)
Et annet orkester jeg hadde sett frem til med nysgjerrighet var legendene Canned Heat. Flaggbærerne fra 60-tallet kjent for sin blues og boogie. Vi snakker Monterey Pop Festival og Woodstock her. Credmusikk mine foreldre flasket meg opp med og som jeg har hatt mye glede av, om enn med fokus på deres mest kjente sanger. Oppgjennom årene har de byttet utallige medlemmer, men trommis Adolfo de la Parra har holdt det gående siden ’67 og Dave Spalding på gitar og munnspill siden 2008. Desverre for meg er jeg litt tregt inne på området og misser mesteparten av min personlige favoritt – og stayer på min tungt spilte festkassett – On the Road Again. Det som slår meg når jeg endelig får den treige ræva mi inn foran Sweden Stage er at dette låter alldeles nydelig. Fremførelsen oser av rutine og spilleglede. Canned Heat er passe bakpå i det meste de gjør, men leverer etterhvert flere låter fra det som er tenkt å være deres svanesang, albumet Finyl Vinyl som kom så sent som i april. På scenen fungerer alt til perfeksjon. Samspillet mellom Spalding og nyeste medlem, gitaristen Jimmy Vivino er praktfullt. De deler på gitar og sang etter om det er munnspillpartier eller om det spilles slidegitar, der førstnevnte trakteres av Spalding og slidegitar av Vivino. Og hvilken slidegitar mann. Jeg lytter ikke så ofte på denslags, men her snakker vi instant gåsehud. Disse gutta kan være ferske i Canned Heat, men de har spilt musikk i mange tiår. Selv om Spalding tar mesteparten av vokalen så passer Vivinos stemme alldeles utmerket til låter som i sin tid ble spilt inn med Canned Heats klassiske vokalist Bob Hite, kjent fra bandets tidlige klassikere. Han gjorde for eksempel en fin take på Going Up the Country, samt åpningsnummeret jeg glapp. Det høres akkurat ut som du tror det skulle gjøre. De hyller både sin slavedriver bak trommene og festivalstemingen, it’s like Woodstock without the mud. Og vi, vi elsket dem. Nå i etterkant av en meget sterk SRF 2024 holder jeg dette for å være mitt favorittgig, og det er faenmeg ikke verst. 6/6 (TR)
Svensk-tyske Lucifer begynner å få noen album bak seg, og med 2021s «Lucifer IV» og årets «Lucifer V» har de påkalt seg mye oppmerksomhet i innland så vel som i utland. Ganske mange hadde møtt opp foran Blåkläder-scenen lørdag formiddag. Med referanser i blant andre Black Sabbath, Coven, Danzig og Blue Öyster Cult, viste Lucifer, høylytt, hvorfor de fortjener rosen de har mottatt. Vokalist Johanna Sadonis er intet mindre enn en fantastisk frontfigur, like sangsterk som tøff, autoritær og sexy, og bak seg har hun hundre prosent musikalitet i Anderson, Nordin, Björklund og Göthblad. Med vekt på låter fra bandets to seneste album presterte de også å levere Blåkläder-scenens mest desibelsterke konsert. Som live-band skal Lucifer skrytes hemningsløst av. 5/6 (BDD)
Evanescence‘s set unsurprisingly foregrounded Amy Lee’s vocals, which were in full cry from start to finish. It was more than a crowd-pleasing set, though their debut record «Fallen» was well represented. With half of their 2021 release «The Bitter Truth» on the setlist, the band clearly felt that the critical reception of that material – and its themes – warranted making it the basis of the set. The set started as it was to continue, with the production and arrangements putting Amy Lee’s vocals at the fore. She began with an a cappella introduction to «Broken Pieces Shine» before the darker textures of the music joined her. This continued in «Made of Stone», with some duet support from bassist and backing vocalist Emma Anzai. Lee greeted the crowd – «We love you, Sweden – we’ve missed you.» The earlier metal feel made way for a rockier, and then rockabilly atmosphere, the latter coming from «Yeah Right», which brought an odd change of musical tone to the set. The set got back on track with «The Game Is Over», a haunting bell ringing out over the start of the piece. Here, not for the first time, we got to enjoy Will Hunt’s drumming, which was articulate and powerful. The set ratched up the emotional power through «Wasted On You» and an earnest, powerful rendition of «Going Under». Lee called out «Sweden Rock, don’t let anyone else tell you who you are, don’t let anyone shut you up» as a lead in to a piano ballad intro for «Use My Voice», one of the early singles off «The Bitter Truth» and an openly political lyric. It remained for Lee to use her voice to close the concert with the unmissable «My Immortal», which was as beautiful and captivating as ever, and the anthemic «Bring Me To Life», which was delivered with the same emotional power and earnest as the rest of the material in the set. 4.5/6 (AM)
Britisk Death Metal blir ikke mer legendarisk enn Carcass, samtidig som bandets nyeste to album holder minst like godt nivå som dem fra 90-tallet. Konserten blir dessverre helt fra start preget av dårlig lyd, og det tar flere låter før lydteknikeren klarer å få på plass en hørbar mix. Med Jeff Walker i spissen er bandet som vanlig i sitt uhøytidlige lynne, med den blyge gitarhelten Bill Steer i fint driv på flanken. Det spille sliter fra hele karrieren, og Carcass har nå en fin samling klassikere som de ikke kommer utenom, som «Incarnated Solvent Abuse», «Heartwork» og «Tools of the trade». l Litt skuffende at kun én låt fra «Surgical Steel»-albumet med, men slik er det når bandet lager så mange tøffe låter. Bra driv var det også i moshpit’en foran scene, og de sympatiske britene delte ut alle sine vannflasker til de mest aktive i publikum. Vi har likevel sett Carcass under bedre forhold enn i sol- og støvfiestaen denne ettermiddagen. 4/6 (BN)
Det er smått utrolig at det er første gang The Hives spiller på Sveriges største festival. Det blir neppe den siste gangen heller, når en ser hvordan bandet har over 10 000 mennesker i sin hule hånd gjennom hele konserten, ledet an av storsjarmør og verdensmester i frontfigur, Howlin’ Pelle. Det er ingen tvil om at svett garasjerock funker like bra på stor utendørsscene som i et lite kjellerlokale, men det forutsetter at du er nettopp The Hives. Svenskene har et solid knippe hits i beholdningen, og stemningen bare øker på etterhvert som «Main offender», «Walk Idiot Walk» og «Hate to say I told you so» spilles tidlig i settet. The Hives har sjelden låter på mer enn to-tre minutt, men Pelle bruker ofte mer tid på prat mellom låtene enn hva det tar å spille dem, og konserten utvikler seg nesten til et slags stand-up-show ispedd litt rock. Ikke alle Hives-låter er like sterke, men det dekker frontfiguren til med enorm energi og karisma. Det må imidlertid nevnes at bandet ellers er minst like energiske som sin vokalist, og er forbløffende tighte i sin fremføring. «Gubbe-garasje-punk» er kommet for å bli på SRF! 5/6 (BN)
Jeg dro tilbake til teltet for å ta en kikk på skrekkfilmelskerne i F.K.Ü. Sist gang jeg bivånet dem live var akkurat her inne i 2018.
En runde med pandemidrit og et nytt album senere er de tilbake på Sweden Rock for tredje gang. Konseptet er det samme, skrekkfilmestetikk i et forrykende tempo. Thrash inspirert av de raskeste banda på 80-tallet. Vi er i landskapet til S.O.D, Nuclear assault og tidlig Metal Church. Ikke rart at jeg igjen får utpreget dansefot. F.K.Ü. har akkurat sluppet en ny plate ved navn the Horror and the Metal. I motsetning til de virkelig store bandene har de friheten til å prioritere å spille mye fra nyskiva, og det var et klokt valg. De holder seg fremdeles til sine faste tema, men drar du på et gig med disse gutta så er du på jakt etter Horror og Metal. De to elementene som er de eneste som betyr noe her. «Alt annat kan typ dra» som Larry poengterer det. De fleste sangene har en skrekkfilmrelatert intro, min personlige favoritt var hyllesten til Donald Sutherland’s sluttscene fra Invasion of the Bodysnatchers i introen til en av kveldens sterkeste låter, Harvester of Horror. Å få flashbacks til gufne øyeblikk fra filmhistorien er kult og det er akkurat det de vil gi oss. De nye låtene sitter som et skudd, og inntrykket mitt var at den kvalitetene de har lagt i låtskrivingen til sin siste utgivelse løftet denne konserten til et nivå de ikke hadde sist. Bevares, dette er et band med et noe begrenset spekter, men det de gjør, gjør de bra. Entusiastisk og teknisk upåklagelig. Det kom bra med folk også selv om de spilte helt frem til Priest skulle på. Heldigvis rakk jeg se helt frem til siste låten før jeg måtte sprinte bort til Festival Stage. 4.5/6 (TR)
For meg som har har lyttet på heavy siden midten av åttitallet har det lenge vært litt angstfylt dette med å stagnere i fortiden, å bli hengende ved gårsdagens helter i stedet for å oppdage de nye unge spillesugne artistene. Jeg har forsøkt å ta grep og lagt en del energi i å utvide horisonten selv om jeg holder de klassiske bandene høyt. Heldigvis finnes det noen gamle helter som fremdeles lager frisk musikk, der du kan høre de vil noe. De er ikke mange, men to av de fremste i denne båsen spilte på årets Sweden Rock. Ved siden av allerede nevnte Megadeth synes jeg Judas Priest virkelig skiller seg ut, spesielt sett i lys av kvaliteten på deres to siste album. De har jo også bevist at de evner levere skarpt live, ikke minst sist gang de spilte her i 2018 og leverte et fantastisk gig. I år skulle de avslutte fredagens program på hovedscenen og i det jeg kom i lett jogg fra teltet etter å ha sett F.K.Ü var det allerede smekk fullt og høy stemning foran scenen.
Priest formelig spurtet ut av blokkene med Panic Attack, som fungerte like bra som åpningsspor live som den gjør det på deres nyeste album Invincible Shield. Jeg lar meg, vanen tro, imponere av Rob Halfords leveranse, i sang, stil, i nærvær. I motsetning til en del tvilere jeg kjenner føler jeg meg trygg på at dette er noe han evner levere. Når det er sagt må jeg si at jeg ikke kan huske å hørt en Priest-konsert der Ian Hill’s bass har tatt såpass mye plass. Det var tøft å kjenne lufttrykket samtidig som han pryder storskjermene med sin vise positur iført kledelig sort lær. Sterke frontfigurer skygger fort over de medlemmene som utgjør grunnfjellet i lydbildet. Det er likevel ingen tvil om at det er Rob og Ritchie som tar brorparten av plassen i kveld. Hver gang jeg bivåner dette bandet slår det meg hvor stor forskjell det har gjort at de har Faulkner og Sneap på gitar. Jeg skal på ingen måte besudle bidragene til gigantene som støpte Priests, ja kanskje hele genrens doble gitar-sound, men jeg tror Judas Priest trengte dette nye blodet, energien, kreativiteten. Jeg kan ikke fri meg fra at energien i studio og livearbeidet er vanskelig å se for seg uten.
Når man ser band som dette må man forvente et fokus på klassiske spor fra katalogen, men det sier litt at de finner plass til fire låter fra Screaming for Vengeance, mens de spiller kun en låt fra forrige skiva Firepower. Når det er sagt: Jeg frydet meg over gitarduellen i Lightning Strike. Noe gammelt blir til noe nytt. Her kommer min største innvending for kvelden, og det som har blitt en snakkis blandt mine folk: De kuttet ned spilletiden med det jeg tror må ha vært over ti minutter i forhold til sloten de hadde. Da svir det at de droppet låter vi hadde lest om fra andre konserter i turneen. Selv kan jeg leve med at de hoppet over Victim of Changes denne gangen, og jeg frydet meg over Sinner, som har blitt en av mine favorittlåter. Utfordringen ligger i det faktum at de har gitt ut svært sterke album de siste ti årene og vi skulle så gjerne ha hørt mer av det materialet live. Nå sutrer jeg fælt her, og det er egentlig ikke meningen fordi dette var en ordentlig bra Judas Priest-konsert. Jeg hadde en diskusjon med noen som mente leveransen virket sliten, men det er jeg rett og slett ikke enig i. Det suger selvsagt med et forkortet gig, men om de behøvde et hvileskjær for å levere i dag, well so be it! Og jeg var selvsagt nedi med kneet på allsangpartiene jeg også. Jeg gleder meg til å se dem allerede på Tons of Rock og angrer litt på at jeg ikke tar med meg ungene mine dit, fordi dette bør inn på dannelsesreisen på lik linje med Kiss. 5/6 (TR)
Det er tredje gang jeg ser Treat på ca 10 år på festivalen, og utrolig nok blir bandet bedre for hver gang. Tidlig fredag formiddag er det godt med publikum på plass for å få seg en solid dose svensk hårdrock, og folk nærmest ramler av campingstolene når «Skies of Mongolia» åpner showet. Treat spiller heldigvis flere låter fra det moderne mesterverket «Coup de Grace», og må selvsagt svinge innom gamle hits som «Sole survivour» og «Get you on the run». Robban Englund synger faktisk bedre live enn på lenge, selv om han ikke er den fødte frontmann. Heldigvis får han god hjelp av resten av bandet. Når konserten ender med «World of promises», er eneste skuffelsen at den burde vart lengre, og hatt flere låter fra bandets nyeste utgivelser. Altså helt omvendt enn de fleste andre konserter med gamle helter. 5/6 (BN)
Fra Judas Priests massive opptreden gikk turen over til Rock Stage og våre egne Dimmu Borgir. Jeg har alltid vært svak for dem, selv om jeg aldri har gått skikkelig i dybden på deres materiale. De får en del tyn for sitt svulstige uttrykk både i scenefremferd og symfoniske lydbilde. På en stor scene, i mørket sent på kvelden kommer deres styrker til sin fulle rett. Det ser fett ut, og lyden er upåklagelig. Raabjørn speiler Draugheimens Skodde er en bra start på en konsert som på en måte blir et stilstudie i dette utrykket som er så eget på godt og vondt. Det er på alle måter stort og man må kjøpe den pakken for å få utbytte av opplevelsen. Selv om jeg begynte å bli trøtt og ikke minst kald på dette tidspunktet, så koste jeg meg gjennom settet. Jeg noterte meg et fokus på den tidlige delen av bandets karriære, men som sagt. Dette er ikke mitt kjernemateriale så noe kan ha gått meg forbi her.
Jeg vil likevel si at dette var riktig band til riktig tidspunkt. Deres kjølige scenedekor kler natten og soundet. Musikken tok fatt i publikum, og det var snert i dette, både på og foran scenen. Dimmu er musikk å drømme seg bort og leve seg inn i. Når de får det til å fungere flyter man avgårde på harmoniene og koringen. Selv de mest skeptiske må berømme dem for deres musikalske håndtverk. Jeg koste meg i hvertfall, selv om vi var mange som gjerne skulle hatt mer pyro å varme oss på. I det de avslutter med Progenies of the Great Apocalypse og Mourning Palace, to av mine favorittlåter, takker de for støtten gjennom de 30 årene Dimmu Borgir har levert varene. Takk skal dere ha vil jeg si, svartmetallen ville ha vært mye kjedeligere uten dere. 4.5/6 (TR)
The Polish progressive rock quartet Riverside were appearing at SRF for the first time. It was a short set – in the number of songs but not the length, which was a full hour. It was a set chosen to emphasise the quality of the ensemble playing more than their songwriting and a set with a strong groove throughout. From before the opening «#Addicted», the bass was prominent, a pulsing sequence running until Mariusz Duda came on to the stage last. «O2 Panic Room» was next, Duda’s playing was first rate from the get-go. These first two tracks were a good introduction to an audience that the band may have expected to be a mix of fans and passers by, so if it was meant to be something of a showcase, it was a good start. Duda paused to explain, for the benefit of any newcomers, that they were a rockband, so there would be no screaming and they would not be saying «fuck», and reckoning that the advantage of the time was that, though quite a few would still be in bed, at least most of the audience would still be sober. His dry humour went down well – and it became apparent that there were plenty of fans gathered around the Blåkläder stage. What followed was a demonstration of first-rate ensemble playing through the shifting time signatures and other technical demands of «Big Tech Brother» and «Landmine Blast» off their 2023 ID.Entity album. They also managed the changes in atmosphere and tone required in «Left Out» and «Big Tech Brother» – so it was not solely a matter of textures and rhythms. Although it was a strong ensemble performance, Michał Łapaj (keys) had a few opportunities to take the lead, with his customary flare and personality. Maciej Meller (guitar) was a more understated presence but his few solos, especially the emotive, edgy piece on «Big Tech Brother» were all very nicely measured. Piotr Kozieradzki was as metronomic as ever, not missing a beat as time shifted from 4 to 5 to 7 and back, especially in «Egoist Hedonist». «We’re members of the progressive rock community…. I’m not sure it’s a complement. Anyway, it means we play very long songs, but also expect some audience contribution…. so, we’re going to need some audience contribution» and he theatrically checked his warch «in about 5 minutes…». This was «Left Out», which formed the centre piece of the set, a long, complex, episodic piece. When it came to the vocal chanting in the middle, they had no trouble getting a huge sound from the crowd. Throughout, whenever the audience had the chance to clap along, they took it, arms in the air back to the sound desk. The set closed with «Friend or Foe?» from ID.Entity, a more melodic, upbeat number which sent us on our way with a smile. «It’s been a pleasure» – well, Mariusz, the feeling’s mutual. A well-chosen and well executed set which hopefully will secure them a return invitation. 5/6 (AM)
A short set on the Saturday afternoon for Steel Panther is probably the best place for this ironic outfit, when people have had enough to drink to swallow the questionable humour but not so much to want to feel inclined to evict them. That they played only eleven songs, which is not a long list even for that time of day, is largely because there is so much time in between tracks talking. Offense is – and should be – an important part of humour. We are in Scandinavia and we understand better than many the importance of freedom of speech. Their now-famous Def Leppard one-armed drummer joke is very close to the line, and that’s just as it should be. Daring, uncomfortable, hilarious. However, for the undersigned, the rest of it gets old quickly. Rock music can be tremendously silly and its sexual dimension (both good and bad) is not intended to be a secret. After the fourth (or was it fifth?) joke about cocaine, surely we’ve had enough. Songs about prostitution, anal sex, and drug abuse aren’t really funny, and irony is a pretty thin veil over this stuff. Some say that they get away with act because they are very good musicians, and certainly they play well, are well drilled, and the songwriting is just about good enough to mean they have something to perform that sounds like real rock music. However, it is interesting that the core of their set is still from their debut album. Ultimately, it’s a tiresome act whose humour may have been funny when they did it the first time, but now they are taking up a slot that could have been used by a new artist who might have been doing something genuinely artistically daring or evolutionary, and there are lots of those and few slots at festivals that could give such an outfit the airtime they need. Enough is enough. 2/6 (AM)
Smilet var ennå ikke tørket vekk etter konserten med Steel Panther, når de minst like festlige herrene i The Darkness dro sine første toner og slag i det som skulle bli en konsert på det jevne. Britene åpner med «Black Shuck», og vier mesteparten av settet til låter fra debutplaten, som igjen betyr at en rekke gode låter fra senere album må vike. Ikke at en noensinne vil si nei takk til «Love is only a feeling» eller «Growing on me», bare så det er sagt. Vanligvis er Justin Hawkins en av bransjens beste til å formidle energi og humor, men i ettermiddag gjør han ikke mange ærlige forsøk på å få folk med på notene. Samtidig virker folk litt utladet, og lar seg ikke rive like godt med. Det er likevel solid håndverk fra scenen fra første til siste låt, og spesielt RufusTaylor holder bandet samlet med solid tromming. Hawkins synger fortsatt lysere enn de fleste menn, og drar gitarsoloer som få andre. For oss som har sett The Darkness en del ganger, begynner imidlertid en del av triksene å bli gamle. Kanskje trenger vi både mer uforutsigbarhet i både settliste og scenetriks? 4/6 (BN)
Jeg skal innrømme at jeg var litt spent da bandet til Bruce Dickinson vandret inn på Festival Stage. Mange ganger hadde jeg sett Dickinson med Iron Maiden, aldri hadde jeg sett ham uten. Jeg har grunnet Maidens par seneste album tenkt mindre på Bruce enn jeg pleide å gjøre. Etter lørdagens oppvisning snudde dette. At Bruce Dickinson vet bedre enn cirka alle andre hvordan man når ut til bakerste rad på en arena, er en kjensgjerning. Det hersker heller ikke tvil om hvilken kraft det er i pipene hans. At han ikke hadde Iron Maiden med seg til Sweden Rock denne gangen, preget ikke dette det grann. Fra og med iallfall 1997s «Accident Of Birth» har Dickinsons soloarbeider holdt høy kvalitet, og det var for det meste fra denne strekningen i solokarrieren hans låtene var hentet. Sterkest var åpningen i 1997-skivas tittelkutt, men versjonen han gjorde av «The Chemical Wedding» vil heller aldri glemmes. Nå var det ganske mange idiotbra låter som kunne – kanskje også burde – ha vært en del av dette. Jeg savnet også gitartrollmann Roy Zs tone og tilstedeværelse under konserten, men utover det har jeg ingen kritiske bemerkninger. Snarere motsatt, dette var bunnsolid. At Bruce Dickinson fyller 66 år senere i sommer er faen ikke til å tro. 5.5/6 (BDD)
Jeg har hatt dem i sidesynet i lang tid, og tenkte det var dags å ta High on Fire i øyesyn. De havner hos meg under samlebetegnelsen: band jeg synes lyder bra men som jeg har for lite peiling på. Dette blir en kort betraktning av den grunn. High on Fire kom til Sweden Rock med sin blodferske plate Cometh the Storm, og virket energiske der de stilte på en for anledningen riktig kjølig Sweden Stage. High on Fires dronete, seige metal ga en helt spesiell stemning synes jeg, men de ble hemmet av et grøtete lydbilde, noe som straffer et band av deres støpning temmelig hardt da detaljene fort forsvinner. Like fullt fikk de budskapet overlevert. Det var suggererende, vuggende, sludgy og stilig. Matt Pike’s vokal er hva jeg vil kalle en aquired taste, men den passer svært godt til High on Fire’s repetative sound. Jeg noterte meg en håndfull låter fra nyskiva deriblandt en tøff fremføring av tittelsporet, Rumors of War og Snakes for the Divine gjorde seg også bra. Jeg kommer tilbake til High on Fire, fortrinnsvis med litt mer lys og varme og bitelitt crispere lyd? 4/6 (TR)
Det blir aldri nok Alice Cooper. Derfor stod vi først også i år. Musikalsk er ikke Cooper lenger den som fornyer seg. Imidlertid er han hardrock-historiens (kanskje til og med rockehistoriens) beste entertainer, noe som medfører at hver turné har noe helt spesielt ved seg. Samtidig leverer han alltid utmerket både musikalsk og lydproduksjonsmessig. Coopers konsertanslag burde det ha vært skrevet bøker om, og også i år klarte høvdingen å fremstå større enn livet selv. Det visuelle og koreografiske overbeviste som alltid stort, og når låtene heter «No More Mr. Nice Guy», «Under My Wheels», «Billion Dollar Babies», «Welcome To My Nightmare» og «Cold Ethyl» er det lite annet å gjøre enn å bøye seg. Alice Cooper blir ikke eldre (at Vincent Furnier fylte 76 år i februar synes å ha null å si for Alice). Han kan derfor lett tenkes inn i fremtiden. Aldri vil vi se noen som er bedre i dette enn Alice Cooper. 5/6 (BDD)
I det festivalen gikk mot slutten var det dags for et band jeg hadde sett frem til å se igjen, Avatarium. Som mange andre av årets konserter var dette folk jeg hadde sett før på Sweden Rock. To ganger før til overmål, i 2014 og 2018. Forrige gang satt jeg med inntrykket av at de hadde utviklet seg mye siden sist og det ble gjentatt i år. De har rukket å gi ut et album i 2022 og begynner å bli tungvektere innenfor melodisk doom. For anledningen spilte de i teltet, noe som ga en mørkere vibe enn de foresående spillingene, som begge var utendørs på dagtid. Det er ingen tvil om at dunkelhet kler Avatarium. Fra de starter med sin signaturlåt som bærer bandets navn er det krystallklart at Avatarium har tatt steg siden sist. Dette er svært dyktige musikere og lydbildet er bredt og akkurat passe pompøst med dugelig med basstygde og et deilig bakteppe av synth. Like fullt er dette Jennie-Ann Smith og Marcus Jidell’s store aften. Vi som har sett dem tidligere vet jo at Jennie-Ann er fokuspunktet på scenen når Avatarium spiller. Hun har en grasiøs, nesten Galadriel-aktig fremtoning, men mest av alt er hun en fremragende musiker. Hennes dype melodiske røst passer denne typen musikk svært godt, og hennes bidrag på kassegitaren gir en ekstra dimensjon på mange av låtene. Marcus Jidell er en erfaren gitarist, men gud hjelpe meg hvor bra han var denne dagen. Han har en grasiøs ro over gitarspillet som får tankene over på 70-tallets gitarguder. Jeg kan ikke huske sist jeg så en mann dra en gitarsolo som varte nesten en hel sang, helt ned i knestående og til full jubel fra publikum. Uten at det fremsto anmasende eller pretensiøst. Det er noe av det feteste jeg har sett på svært lenge. Avatariums settliste hadde hovedtyngden i deres eldre album og om jeg ikke tar helt feil var det bare en låt fra siste utgivelsen, uten at det hadde så mye å si. Jeg synes de tidlige titlene har utviklet seg i livetapning over årene, det slo meg spesielt i den nå klassiske Moonhorse. Det er mer grasiøs presisjon og mindre full on trøkk kanskje? Uansett, som Jennie-Ann sa det: Vi gir er kärlek och Doom! Og det gjorde de virkelig. Avatarium var akkurat det vi trengte innen Alice avsluttet festivalen for min del. 5/6 (TR)