Siden oppstarten i 1992 har Sweden Rock Festival vært en av Europas mest populære rockefestivaler, og etter noen års pause var de i år tilbake i tide til å feire 30-årsjubileet med årets hovedattraksjoner Guns N’ Roses, Volbeat og In Flames. Megadeth var dessuten hovedattraksjone på åpningskvelden. Velkjente navn som Saxon, Accept og D-A-D var tilbake for å trøkke på for rundt 37 000 lojale festivalgjengere. Norway Rock Magazine sendte et team av skribenter for å sjekke ut så mange som mulig av bandene. Og tre band, deriblant The Hellacopters, oppnådde den hellige 6/6-karakteren!
Tekst: Bjørn David Dolmen, Thomas Rinnan, Bård Nordvik og Alex Maines
Foto: Anne-Marie Forker
Onsdag 8.juni
Først ute for meg på årets Sweden Rock var Siena Root. Jeg hadde plukket opp noen tips om at dette var verdt å sjekke ut selv om det for meg var et ukjent navn. Jeg leste meg opp og fant at bandet har bassist Sam Riffer og trommis Love Forsberg som kjernebesetning og har brukt mange gjesteartister de siste 20 årene. De spilte i et svalt Rockklassiker telt med avslappet stemning, men fikk temperaturen opp med sin 70-tallsinspirerte rock. For tiden har de med seg gitarist Johan Borgström og selv om han er ny, har han og Riffer et samspill som får det til å se ut som om de har vært bandkompiser siden barndommen. Riffer har en tydelig tilstedeværelse på scenen med sin Rickenbacker og en fremtoning som en gigantisk Messiah Marcolin. Bassføringene hans er grunnmuren i lydbildet gjennom hele giget. Mest av alt synes jeg Siena Root groover bra, de minner meg om band som Blue Öyster Cult, Uriah Heep og Deep Purple. De har hatt mange vokalister oppgjennom, men nå er det Zubaida Solid som gjør det meste av vokalarbeidet. Og det gjorde hun bra. Man ble nesten litt fortryllet av leveransen og når hun i tillegg betjente orgelet på kompetent vis fremstår bandet komplett. Den lugne stemningen tok seg merkbart opp gjennom konserten, og ikke minst etter at Forsberg dro i gang en trommesolo, komplett med pyro. Vi snakker fakirstil, med brennende trommestikker og flammer på cymbalene. Dristig inne i et telt fullt av folk og med sagspon som underlag. Avslutningen med et flammeblås Gene Simmons verdig, var rett og slett tøff. Jeg kjenner som sagt ikke bandet fra før, men jeg fikk med meg noen titler spesielt mot slutten, som jeg synes var bra: Tales of Independence, Wishing for More og Coming Home. Alt i alt, en flott konsert. Groove, samspill og en fin evne til å dra opp publikum. Disse folka er verdt å sjekke ut. Den nyeste singelen Little Burden ble sluppet disse dager og lover godt for deres kommende album Revelation. 4/6 (TR)
Det skal mye til før Megadeth bommer. Sist gang de gjestet Sweden Rock leverte Mustaine og gjengen en nært optimal setlist og holdt et gjennomgående sugerende driv. Slik skulle det også bli denne gang, sett bort fra én ikke helt uvesentlig detalj i lydbildet. Jeg vet ikke hvorfor, men samtlige produksjoner på Rock Stage var i år preget av en svært fysisk stortromme. Ikke et vondt ord om det, med mindre det kommer i veien for kanten i gitarene, noe det i for stor grad gjorde. Å kalle dette et stort problem skal jeg ikke, for årets konsert fungerte på nesten alle plan, og det gjør godt å se den anerkjennelse og status Mustaine i 2022 får og har. «Hangar 18» som åpning og «Holy Wars… The Punishment Due» som avslutning? Ja takk. Megadeth er fortsatt noe av det mest imponerende thrashmetallkulturen har produsert, og under onsdagens konsert gjorde de rent bord. 5/6 (BDD)
Torsdag 9.juni
Konsertstart kl 12 pleier gjerne å være i tidligste laget for en del publikummere, men denne dagen er det et folkehav på plass allerede før Eclipse entrer scenen, og samtlige er åpenbart klare for en runde melodiøs rock. Selv synes jeg låtene til det svenske bandet ofte blir i overkant forutsigbare og polerte. Det er noe melodifestival-preg over de svulstige koringene og arrangementene som sådan. På en annen side, kanskje er det nettopp disse elementene som gjør at rundt 10 000 hårdrockere gir bandet full jubel etter hver låt de spiller. På scenen er det null hvileskjær, og selv om det spilles til en liten vegg av kor og synth på såkalte backing tracks, er det ingen tvil om kvaliteten på håndverket. Jeg bøyer meg i festivalstøvet og gir Eclipse velfortjent honnør for sin innsats på morgenkvisten. 3,5/6 (BN)
Tanken på en Ten Years After-konsert uten Alvin Lee er kanskje ikke det som får blodet til å bruse. Allikevel skylder en god gammel rocker oppmøte når Lee, Hodgkinson og Churchill spenner buen. Det virkelig flotte med torsdagens konsert på Sweden Stage, var å høre hvor godt gubbene fortsatt får det til å gynge. I front gjør ungsauen Marcus Bonfanti en fin jobb, men hans funksjon vil alltid være å gi oss muligheten til å høre de andre tre. Rock med tykk bluesbunn, gammelt så vel som ikke fullt så gammelt – det svingte godt av dagens versjon. Og med lyden på sin side gliste vi alle bredt med pilsflaska i neven. 4/6 (BDD)
10cc hadde i år fått æren av å underholde sletta foran Festival Stage mens solen fortsatt brant. Selv om store produksjoner aldri kommuniserer optimalt når publikum ligger, har dette med årene blitt en egen interessant og finfin dimensjon ved Sweden Rock. Bandet, som nå består av Gouldman, Burgess, Fenn, Hayman og Hornal, leverte også en flott konsert – velspilt og med god lyd. Å høre en godt gjennomført versjon av «Feel The Benefit» gjør godt i enhver kontekst. Flott levert og godt mottatt. 4,5/6 (BDD)
Om man har lest mine tidligere rapporter fra Sweden Rock har man kanskje fått med seg at torsdagen er en favoritt hos meg, da kjører de Nemis (New music in Sweden)-konsertene i Rockclassiker-teltet. På en festival som ellers er litt i overkant tilbakeskuende for min smak er dette en utmerket anledning til å teste ut nye, unge band. Først ute for meg i år var Mass Worship, et band fra Stockholm som spiller blytung death metal og ga ut sin første skive i 2019. Det skal sies de hadde en litt uheldig slot, samtidig med Kadavar og Alestorm – rett før Sodom. Etter de flyttet teltet tar det jo litt tid å gå helt bort, men det løser seg med gode sko og en sporty innstilling. De gikk på med masse energi, men slet med lyden. Trommene til Fred Forsberg ble lagt så høyt at resten fremsto litt ullent. Gitaristene ga jernet, men det var litt vanskelig å høre så mye detaljer i hva de faktisk gjorde. Vokalist Claes Nordin derimot, han hørte vi. Mass Worship er ganske mørke saker og hans desperate stemme får virkelig frem den dystre essensen. Det var også hørbart at de henter inspirasjon fra band som Meshuggah og Mastodon og det er jo knall for oss som liker sånt. Jeg synes dette var en forfriskende konsert og tror de kan nå steder med sin nyeste utgivelse, «Portal Tomb», som kom i vår på Century Media. Igjen: Hyggelig med unge folk på en festival som ellers er preget av tilårskomne artister https://www.facebook.com/massworship 4/6 (TR)
Å få se Sodom live er alltid en fest. Dette bandet som har stått mitt hjerte nær siden ungdommen og som sies å være så ondt at det blir for mye selv for Satan. Sist gang de var på Sweden Rock i 2014 var de en trio og leverte en knall konsert. Mye har skjedd siden den gang og nå stiller de fire mann inkludert Frank Blackfire, mannen som leverte den unike gitarlyden som var med å gi Sodom gjennombruddet med Persecution Mania og Agent Orange på slutten av 80-tallet. Det ble jo endel gnisninger rundt disse endringene i personell, men albumet Genesis XIX som kom for to år siden, fremsto friskt og ga god grunn til å glede seg i år også synes jeg. De brente da også løs med de første to låtene fra denne plata ut fra start. Jeg konkluderte raskt at det er noen ting som er konstante i verden tross alt. Sodom på scenen betyr god stemning blant publikum og band, og det betyr et helsikes pådrag. De låt bra og taktskiftet inn i Agent Orange røsket liv i et publikum som allerede var i godsteming. Utover konserten spilte de en fin blanding nytt og gammelt, som viser hvilken solid produksjon dette bandet har hatt oppgjennom de mer enn 35 årene siden starten. De to nyeste gutta Yorck Segatz på rytmegitar og trommis Tino Merkel gjorde meget gode inntrykk. Jeg liker artister som klarer komme inn i et etablert band og tilføre egen energi til en oppskrift de vet de må følge, denne gitar og trommesounden som er så spesiell for Sodom. Viktigst av alt var at de la så mye energi inn i spillingen, inn i hele bandet. For meg peaket konserten på Sodomy and Lust. Jeg elsker den sangen, smil på alle mann på og foran scenen. Og dansing, nevnte jeg dansing? Nesten litt synd at Rock Stage har oppdelt publikumsområde slik at pit’en blir splittet opp i delsirkler. Artig lell. Apropos latter, mellom to låter et godt stykke ut i konserten fikk Tom Angelripper øye på noe ute blant publikum, stoppet opp og “Say what? Get that thing on the stage”. Noen hadde tatt med seg en oppblåsbar dukke av en mann.. en naken mann som så ut til å være i et spesielt godt humør. Dukken kom selvsagt opp, og det ble poset og våset. Folk kan ha forskjellige meninger om denslags, men jeg elsker attituden. Det gjorde publikum også. Det er noe med den menneskelige faktoren blandt garvede metalfolk. Lee Aron spilte samtidig med Sodom og fikk en hyllest i samme slengen, Tom er en stor fan viser det seg, og det er vanskelig å kombinere to konserter når du selv spiller den ene. Dagens siste hyllest gikk til Lemmy og da kjente jeg at det traff meg også. Støv i øyet gitt. Møljedansinga til Iron Fist var en fin markering av vår kjærlighet til to store band, der det ene sto på scenen. Bombenhagel var et feiende fint ekstranummer. Et prima eksempel på dette massive pådraget, denne herlige bakpåheten og energien som er Sodom. Koste meg! 5/6 (TR)
Etter Sodom var det å spurte tilbake til teltet for å få med seg slutten av Elden, og her skulle jeg gjerne hatt mer tid. Det jeg så var jævlig bra, tungt som faen, veldig presist, veldig samspilt. Dronete, seig stonermetal. Riffene gikk og gikk med gitar på toppen. De fremstår i grunnen enda seigere og mer massive live enn i studio.Vet ikke helt hva jeg skal sammenligne det med, men sjekk ut nysete plata deres, den heter passende nok Nostromo. Antagelig et av de beste gigene på festivalen for min del.Gitarist Torsten Gabrielsson skal forresten ha kudos for rask gjenopretting av ære da han på akrobatisk vis klarte å hoppe på egen monitor, velte den, velte seg selv og rulle på ryggen, uten egentlig å miste en tone. Skal du sjekke dem ut så finnet det et klipp av tildragelsen på deres facebooksider – https://www.facebook.com/EldenBand 5/6 (TR)
Så var det over til Orphaned Land fra Israel, jeg hadde notert meg at de virket interessante. De er ikke et band jeg har vært borti tidligere, men de gir meg litt de samme vibbene som Myrath, som imponerte så stort i 2019. Jeg vil påstå jeg fikk rett. Dette var deilig melodisk orientalsk inspirert metal, med nok edge til at jeg synes det var interessant. De har også mange fine melodier i ermet etter å ha holdt på i tretti år. Musikerne holder høyt nivå, og her er det flere ting jeg bet meg merke i. Bassist Uri Zelcha’s interessante bassganger som fulgte melodien mer enn det jeg er vant til innen hardrocken. Tilsvarende må jeg si jeg ikke har vært borti den typen effekter Idan Amsalem legger på gitaren sin i låter som In Propaganda og the Kiss of Babylon. Han visker ut grensen mellom lyden av metal og folkemusikk på fiffig vis. Vokalprestasjonene imponerte også, spesielt Kobi Farhi’s innsats i den lysen enden av registret, men også kvaliteten på koringen. Her skal jeg være ærlig å innrømme at min kompetanse innen orientalsk tradisjon og musikkteknologi fremstår som tynn, men tøft var det uansett. Favorittspor: All is One. Jeg er jo også veldig svak for Orphaned Lands bakenforliggende fredsbudskap. Spesielt det at det at kristne, muslimer og jøder har gått løs på hverandre i deres hjemland i uminnelige tider, og det oftest går verst ut over utskuddene, folk som er skjeive, og selvsagt metallfolk som er utsendt fra Satan selv. Ekstrapoeng gis for å oppfordre til magedans for menn med ølmage. 4/6 (TR)
Det er alltid en viss spenning knyttet til Devin Townsend. Townsend – som på godt og vondt er en uhyre allsidig musiker og artist – er også uforutsigbar og farlig, og torsdag ettermiddag ga han oss så hatten passer. Det mest imponerende med årets Rock Stage-opptreden var mannens bunnløse kapasitet – han både spilte og sang aldeles strålende, og sounden fra scenen kunne ikke ha vært bedre. Townsend hadde gått for et passende repertoar i år, med fokus på den metalliske dimensjonen ved egen plateproduksjon. Han satte heller ikke tålmodigheten til det solbrente og formiddagsfulle publikum på prøve ved å prioritere vanskelig tilgjengelig materiale. Godt repertoar, utmerket avlevering og solid lyd. En Devin-konsert kan vanskelig tenkes bedre. 5/6 (BDD)
Så var det dags for å bivåne mine gamle helter i Accept. Jeg har jo sett både de og Udo her tidligere, men i år har de rykket opp til den store Festival Stage. Det er litt fint å se at de er rykket helt opp i toppskiktet i Sweden Rock universet. La meg si det med en gang, de leverte en knakende bra konsert. Låtene satt som et skudd. Mark Tornillo var i slaget som vanlig og taklet både de nye låtene og de gamle slagerne med sedvanlig kraft og overskudd. Wolf Hoffmann strålte som en sol der han poserte foran det store publikumet som var møtt frem på denne flotte torsdags ettermiddagen. Som det veletablerte bandet de er, får de publikum lett med seg på de klassiske låtene. Accept har hatt mannskor som varemerke fra gammelt av. Introen til «Fast as a Shark», «Princess of the Dawn», Soloen på «Metal Heart», refrenget på «Balls to the Wall» er alle sammen allsangmomenter som benyttes til det fulle. Det er her jeg begynner slite litt som en gammel blodfan. For meg var Accept kollektivet – nettopp mannskoret. En for alle, alle for en. Derfor blir dagens konstellasjon, spesielt etter Peter Baltes’ avgang, et Wolf Hoffmann soloprosjekt. Det kommer nok også av at han virkelig fremstår som det store fokuset på scenen, der de andre holder seg i bakgrunnen. Og tredjegitarister.. Jaja, jeg skal ikke gammelmannssutre for det var som sagt et bra gig. Resultatet for meg personlig er vel at jeg foretrekker de nye låtene nå om dagen, det virker mer ekte. Musikk spilt inn av flere av folka som er på scenen nå. Ok da, det er steintøft å høre tusenvis gaule “heidi, heido, heida” utover sletta, og rett etterpå, da de acet den triple gitarsoloen, men jeg tror faktisk låter som «Teutonic Terror» og «Overnight Sensation» falt mer i smak hos meg i år. 100% Sweden-materiale uansett. 4/6 (TR)
Volbeat had the headline slot on the Festival Stage on Thursday night, a stop on their tour for their new album «Servant of the Mind» from December 2021. The space was filled with fans of all ages, albeit that there were more younger fans at this set than you would see at some others. The excitement was palpable – any noise from the stage before they came on was greeting with cheers, and the video intro of backstage and signing session footage accompanied by one of their hits was greeted like it was the first song. They got off to a comfortable start with «The Devil’s Bleeding Crown», just the right start to ride the crowd’s energy. «Let’s see those horns» cried band leader and vocalist Michael Poulsen. The audience were joining in on the chorus even on this first track. The set continued in a crisp and tight fashion, reaching «Temple of Ekur» from the new album, backed by Egyptian symbols. Poulsen greeted the crowd – «Sweden Rock! Long time, no see. You look older – yeah, me too…. Thank you for your hospitality!… Now, I have a question for you – are there any shady ladies here?» and then «Lola Montez» kicked off the central part of the set which largely focused on tracks from earlier albums, like «Fallen», which was drummer Jon Larsen’s stand-out moment, and «Black Rose», all well received by the audience, who had come for the old material as much as the new. «Wait a minute girl» and «Shotgun Blues» from the new album showed Volbeat’s typical shifting of genre between metal and rockabilly, but the crowd didn’t care, they were happy signing along whatever the style. Guitarist Rob Caggiano had frequent breaks and solos of varying lengths throughout the set, most of which carried and fit the energy of the music well, but lacked any really musical interest in the opinion of the undersigned. However, on «Shotgun Blues», he produced lines of real musical interest and edge. His other high watermark was the frantic solo on «Doc Holliday», which closed the main part of the set. There was something of a pause before the encore and then huge applause when they returned with the atmospheric «Sacred Stones» from their new album. One benefit of having a headline set was that they had a little longer to play, so we got to hear «For Evigt» for the first time on this tour. They finally closed things out with «Still Counting», the only track they played from «Guitar Gangsters & Cadillac Blood» but it was all the crowd wanted to hear. The set had gone down a storm with the substantial and enervated audience. Even if, like the undersigned, you struggle to understand what the fuss is about, with music that flits between genres uncomfortably but which also seems to allow the band to constantly play within themselves, it’s still hard to question the festival’s decision to give Volbeat a headline slot, given how well they were received. 4/6 (AM)
Volbeat might have been Thursday’s official headliner but Finnish symphonic metallers Nightwish could also have been, and attracted a large audience to the Rock Stage at midnight. Their set was a visual feast, full of pyro and smoke, and 85 minutes did not feel like enough. Floor Jansen is a charismatic frontwoman and possesses a powerful voice with an impressive vocal range that brings new life to Tuomas Holopainen’s songs. Her vocal prowess was particularly evident on «Tribal», «How’s the Heart», and «Shoemaker». 4,5/6 (AMF)
Fredag 10.juni
Jeg tok en tur innom teltet for å ta en titt på nok et nytt bekjentskap, Horndal. Dette bandet har tatt navnet fra hjemstedet sitt, et industrisamfunn i Dalarna i Sverige. De forteller historien om da stålverket ble nedlagt og lokalsamfunnet ble forlatt for å dø. På sin nyeste utgivelse «Lake Drinker» har de fortsatt historien i en litt mer fantastisk retning der Satan blir innblandet. Musikken er hard, mørk og skitten. Scenen er på passende vis utstyrt med to skorsteiner som slipper ut røyk. Disse folka spiller tight. Bra samspill og en god del folk er kommet for å se dem tidlig på dagen. Ting eskalerte til pit-action. God stemning med andre ord. De hadde en forøvrig en drivende god mann på xylofon, det er ikke standardvare. Dette er nok et orkester som havner på sjekkes ut grundigere-lista mi. Liker du hardt materiale av moderne Svensk merke bør du også vurdere det. Bonuspoeng til vokalist Henrik Levahn som i Horndals Blodbad minner meg om Daniel Jansson i Majalis og det er et kvalitetsmerke i min bok. https://www.facebook.com/horndalmusic 4/6 (TR)
Blant dagens ypperste bluesgitarister finner vi Eric Gales. Selv om Europa kun delvis har fått dette med seg, hadde flere møtt opp foran Sweden Stage denne tidlige ettermiddagen. Utover å være en utmerket gitarist er Gales en imponerende entertainer. Han er også herlig økonomisk når det kommer til gitarspillet, noe som forhindrer estetisk fartsblindhet. At gleden var stor over å endelig se Eric Gales i denne delen av skogen, var åpenbar. Imidlertid syntes Gales like glad for å se oss. I de neste dagene snakket jeg med flere som på forhånd ikke hadde noe forhold til denne mestermusikeren, men som fredag formiddag fikk noe å tenke på. Bluesrock av nyere dato blir ikke bedre enn dette. Glimrende! 5/6 (BDD)
Finnes det noe bedre sted å være enn på D:A:D-konsert en solfylt ettermiddag i Sverige? (Jeg lar svaret henge litt i luften…) Med en morsom tivoli-scene der trommisen for kvelden snurrer rundt på en liten karussell inviterer de danske veteranene oss med på en forlystelsestur gjennom sin egen herlige låt-katalog. Fremst i vognen sitter Jesper Binzer og styrer showet med en hånd i været og gitaren hengende under beltestedet, mens vi suser gjennom eventyrlige låter som «Jihad», «Grow or Pay» og «Sleeping My Day Away». Også tittellåten fra nyeste album «A Prayer for The Loud» gjør seg elegant i ettermiddagssolen i sin sløye bluesinnpakning. Høydepunktet kommer til slutt når cowboyballaden «Laugh & a 1/2» spilles og det føles som hele festivalen skråler med på tonene. Perfekt rock i en perfekt setting! 6/6 (BN)
Opeth, som ifølge denne omtalens forfatter er blant tidenes beste band, hadde i år igjen fått en litt utakknemlig jobb. Sist gang de gjestet Sweden Rock var de tildelt hovedscenen mens sola steiket ansiktene våre. I år var det Åkerfeldt og gjengen som fikk sola i skrotten, nå fra Rock Stage på omtrent samme tidspunkt. Opeths musikalske utvikling har som kjent sett bandet gi progrocken forrang (fremfor dødsmetallen) og Åkerfeldt er ikke interessert i å tilpasse repertoaret. Dette medførte et mindre entusiastisk publikum enn man er vant til, hvor ingen syntes å være spesielt interessert i konsentrert lytting. Med det sagt så låt Opeth akkurat som de skal og pleier, og rent musikalsk fungerte det som fjell. Neste gang Åkerfeldt og kompani besøker Sweden Rock vil jeg se dem under månen. Det fortjener de. Dette ubeskrivelig gode bandet fortjener at alt legges til rette for full oppmerksomhet. 5/6 (BDD)
Sist gang Saxon gikk løs på Sweden Rock var det hovedscenen og solbrillene som gjaldt. Dernest fikk vi pandemi og to års pause før det samme skjedde. Forskjeller fra 2019 var at Byford og mannskap nå har låter fra årets «Carpe Diem» å by på. Låter fra nyskiva var derfor knadd inn i det ellers slagertunge repertoaret. Selv om årene går synger og fremtoner Biff som den høvdingen han er. Han utstråler også en autoritær ro gjennom konsertene, noe som står i skarp og herlig kontrast til det tøffe og ladede materialet. Jeg har sagt det før, Saxon er blant de få som virkelig håndterer Festival Stage, og under fredagens konsert låt det fullstendig konge av både gammelt og nytt. 5/6 (BDD)
Til duren av en helikopter-rotor entrer Nicke og resten av The Hellacopters scenen, og fra det første riffet i den splitter nye låten «Reap A Hurricane» slås an til siste gitar-feedback ebber ut, er bandet knapt nok nedpå scenegulvet. Publikum er da også med på oppturen fra første note. Bandet øser på gjennom hele settet med både klassikere som «Carry Me Home», «Toys and Flavours» og selvskrevne «By the Grace of God», men det gjøres også plass til flere låter fra nylig utkommende «Eyes of Oblivion», og tittellåten er allerede en live-låt av ypperste klasse. Det må nevnes at Nicke bare blir bedre og bedre som både vokalist og gitarist, noe som bare sementerer The Hellacopters som et av Skandinavias, om ikke verdens beste rockeband just nu. 6/6 (BN)
For tredje gang er In Flames headliner på SRF. Bandet og festivalen har sammen klart å få «melodisk deathmetal» til å bli en sjanger som trekker titusenvis av begeistrede folk ut av telt og stuger og ut på festivalsletten. Selv har jeg aldri fått taket på In Flames, men kan enkelt se at de er et av Sveriges mer populære metalband og som enkelt forsvarer å stå høyt oppe på festivalplakaten. Gøteborggjengen gjør et ærlig forsøk på å spille låter fra hele karrieren, og kom for så vidt i mål med det (inkludert en helt ny låt), til stor begeistring for de rundt 25 000 fremmøtte menneskene. Ingen tvil om at In Flames er godt likt på hjemmebane, og regner med vi får se dem igjen på SRF, og i mellomtiden skal jeg øve på å like bandet. 4,5/6 (BN)
Til sist på denne fredagen var vi kommet til den konserten jeg hadde høyest forventning til på forhånd. Helt siden jeg la mine tenåringshender på «Don’t Break the Oath» en gang på midten av åttitallet har jeg hatt en drøm om å se dette bandet live. King Diamond fikk jeg med meg flere ganger oppgjennom årene, og hans knallkonsert her på Sweden Rock i 2016 gjorde et stort inntrykk. Kveldsmørket kledde konseptet perfekt, til og med månen var ond der den hang over Rock Stage. Sceneriggen til Mercyful Fate var en imponerende alterkonstruksjon i marmoraktig utførelse og i det en kappekledt King Diamond iført bukkehorn sto der, røyken veltet ut og oppnedkorset ble tent på bakveggen, da var stemningen satt. Umiddelbart la jeg merke til de nyanseforskjellene det ligger i å stille som et band i stedet for som soloartist. Når King Diamond stiller seg på kne og kysser geita som henger der med lysende øyne på pentagrammet, fremstår Hank Shermann med capsen bak frem som litt utenfor konseptet. King er nok ikke det eneste medlemmet med egne meninger i dette bandet. Dette blir flisespikking dog, for det visuelle denne kvelden var fabelaktig. King skifter hodeplagg til en fabelaktig ondt utseende krone allerede under andre låt, en ny komposisjon kalt «The Jackal of Salzburg». Jeg likte låten godt, og det skulle vise seg å være den eneste gangen denne kvelden vi fikk prøve oss på nytt materiell. Ellers denne kvelden ble vi servert en festmeny fra perioden opp til «Don’t Break the Oath». Capsen til side synes jeg Shermans gitarspill ble en bærebjelke gjennom konserten. Han gjenskapte dette soundet som er så unikt for Mercyful Fate. Det soundet som gjør at man umiddelbart forstår at man ikke er på et King Diamond solo-gig. Bassen til Joey Vera og gitaren til Mike Wead passet fint inn i samme stemingsbildet, men dessverre syntes jeg ikke trommene til Bjarne Holm fungerte. De var, som hos så mange andre trommiser for tiden, justert høyt. Det er kult med skikkelig blast i heavytrommer men det tok noe av magien bort fra det kalde, ondskapsfulle lydbildet Mercyful Fate skal ha. King selv leverer nok en sterk konsert, og man kan jo sagtens lure på hvordan han makter det. Jeg noterte meg at han ikke var like 100% som sist gang, men han viste igjen en sjelden evne til å treffe disse latterlig høye falsetttonene og de få gangene det lugget hentet han seg inn igjen. Den sinnssyke vokalen og teatralske fremtoningen er jo det som gjør at Mercyful Fate aldri kan forveksles med noe annet band. Jeg har full forståelse for de som ikke takler det, selv har jeg elsket det i over 35 år og kommer til å parkere tøflene som fan. Etter alle disse årene siden «Melissa» kom ut, holder jeg fremdeles dette for å være den ondeste musikken jeg vet om. Og det er kommet mye ond musikk i løpet av de årene just sayin’. Gleder meg til å se dem igjen på Beyond the Gates! 5/6 (TR)
Lørdag 11.juni
Få band fra den delen av skogen som Nestor holder til i påkaller seg like mye oppmerksomhet. Fortjent er også oppmerksomheten, Nestor er nemlig mestere i å sjonglere med melodiske hardrock-klisjeer. Lørdagens konsert på Sweden Stage skulle bli av det sublime slaget, hvor godlåtene strømmet på til stående ovasjoner fra et ekstatisk publikum. Det burde være umulig å levere «ferdigtygd heavy» så overbevisende som det Nestor nå gjør, men låtene, samspillet, lyden, entusiasmen, oppmøtet og responsen skapte en totalitet som vanskelig kan beskrives. Jeg ser med stor interesse mot Nestors neste musikalske moove. Makan til prestasjon! 6/6 (BDD)
Det har med årene vært tradisjon for dødsmetall fra Sweden Stage, og i år var det Nile som stod for innslaget. Nile er som kjent av det tekniske og virkelig brutale slaget. Det medførte at publikumsoppmøtet var sånn passe, og at mange ble stående skremt og forbauset oppe i bakken. Musikalsk leverte Nile imidlertid alt det de er, og utover solid avlevering begeistret de stort. Sweden Stage er en ypperlig scene for band som Nile. Den lave prioriteringen av band fra nevnte subsjanger førte også til at gleden over å høre nettopp dødsmetall var merkbar. Tøft, imponerende og veldig fysisk. 4/6 (BDD)
I år er det Night Ranger som (sammen med Nestor) er ansvarlige for å holde AOR-flammen i live. SRF har en flott tradisjon om å by på band av typen Foreigner, Styx, Survivor osv, og da gjerne litt tidlig på ettermiddagen på siste festivaldag. I år var heldigvis intet unntak, og Jack Blades og gitarhelt Brad Gillis entrer scenen i ettermiddagsolen med et overraskende høyt energinivå – og bandets «nye» gitarist Keri Kelli (ex-Alice Cooper, Slash) gjorde også en fin figur. Amerikanerne har en omfattende katalog å velge fra, og kommer selvsagt ikke unna klassikere som «Don’t Tell Me You Love Me», «When You Close Your Eyes» og den etter min mening oppskrytte «Sister Christan». Det er imidlertid de to Damn Yankees-låtene «Coming Of Age» og «High Enough» som blir konsertens høydepunkt. Sistnevnte låt, som kanskje er verdens beste ballade, er en drøm å være vitne til bli fremført, og utrolig nok synges den feilfritt av den tilsynelatende evigunge Jack Blades. 5,5/6 (BN)
Evigunge Monroe har en svært respektabel solokarriere å vise til etter han la ned Hanoi Rocks, og lite tyder på at han har tenkt å gi seg ennå. Tvert imot er han (med god hjelp fra HR-kompis Sammi Yaffa på bass) høyt og lavt med en smittsom tilstedeværelse, og bandet øser på med en herlig blanding av rock n’ roll og punk som Monroe er så kjent for. Ikke uventet, men akk så kult, ble det også spilt noen Hanoi Rocks-klassikere som «Malibu Beach Nightmare» og «Motowaitin'». Michael Monroe beviser at han fortsatt en av tidenes beste frontfigurer, og skulle så gjerne sett og hørt mer enn den times lange konserten denne kvelden. På en annen side: Hadde Monroe delt bare 10% av energien sin med det bandet han i sin tid inspirert, nemlig GnR, hadde gjerne amerikaneren også klart å gjøre en respektabel konsert. 5/6 (BN)
Da et forsinket Guns ‘N Roses (som heller ikke denne gang ville la flinke fotografer ta bilder) omsider ankom Festival Stage skulle vi inn i noen litt underlige timer. La meg forsøke å forklare hvorfor: Den drøye halvtimen bandet lot oss vente, medførte at publikum surnet. Humøret ble heller ikke bedre da Axl, Slash, Duff og kompani fyrte av. Jeg har sagt det følgende i flere samtaler de siste par ukene: Under festivalens tenkte høydepunkt var det lite kommunikasjon mellom musikerne på scenen, like lite kommunikasjon mellom band og publikum og atter like lite kommunikasjon mellom de fremmøtte på sletta. Guns ‘N Roses fremstod slitne og uengasjerte lørdag kveld, og Rose gjorde intet for å strekke ut en hånd, verken til bandet eller til oss. Det underlige i denne sammenheng er at mange for første gang i sitt liv opplevde et så dødt musikalsk miljø under en gigants headliner-gig. Med det sagt så var lørdagens konsert ikke fri for gode øyeblikk. Ei heller spilte Guns ‘N Roses like dårlig som mange skal ha det til. Lyden fungerte også, især under rockeperler som «Mrs. Brownstone» og små verk som «Estranged» og «Coma». Men ikke desto mindre; etter to år med pandemi og like mange avlyste Sweden Rock-festivaler var det skuffende å kjenne på denne til tider nesten totale mangelen på formidling. Sender og mottaker, samme pokker hvor det egentlige problemet lå, dette var like mye vondt som godt. 3,5/6 (BDD)
