Selv om de ikke klarer å fylle opp de store arenaene er bandet kjent for et forrykende sceneshow, og mang en avkrok i Norge har hatt besøk av selvmordsbomberne. Bandet har også et forholdsvis rykende ferskt album ute “All For The Candy”, det femte i rekka, som har høstet strålende anmeldelser. Vi tok en prat med sjefen sjøl og “der Führer”, Chris Damien Doll, for å snakke om både den nye skiva, fortid og fremtid og hvordan det er å være rockestjerne anno 2024.
– Hei, Chris. Hyggelig at du hadde tid til en liten prat om den nye skiva deres.
– Heisann, nå har jeg akkurat jekka meg en intervju-pils.
– Så du sitter og feirer den nye skiva ja?
– Nei, feirer og feirer. Det er greit å ta seg noen pils under intervjurundene, og det har blitt noen om dagen. Det er en utrolig digg fase å være i egentlig. Det har vært mye nilytting og jobbing med skiva med mye frem og tilbake og frustrasjoner. Så gir vi endelig ut plata og da kan en senke skuldrene og bare prate hyggelig med folk. Spesielt når det er så mange gode tilbakemeldinger da.
– Ja, og det er jo over fire år siden forrige skive, «Murder Couture». Ikke så rart du feirer litt…
– Den kom vel i november 2019 hvis jeg ikke husker helt feil.
– Rett før pesten kom altså.
– Ja, det stemmer. Vi rakk å spille litt i november, så var jeg opptatt i desember, og da vi startet opp igjen på nyåret så gikk det jo ikke lenge før det var bom stopp. Vi hadde da en 10-20 konserter som vi måtte sjonglere og flytte på hele tiden, for det var jo ingen som visste hvor lenge det ville vare. Det er jo en av grunnene til at det har tatt litt tid med denne plata. Og det mange kanskje ikke tenkte på var at vi egentlig ikke visste hva som skjedde. Hadde de satt ned foten og bestemt at alt skulle stenges i to år, så hadde vi kunnet øvd masse og gått i studio tidligere, men vi satt liksom og ventet på at det skulle gå over. Det var mer å få beskjed måned for måned og sitte og vente på hva som skjedde. Vi hadde jo planer om å promotere skiva og spille mange konserter, men vi endte opp med å bruke jævlig mye tid på å sitte og vente og å flytte konsertene hit og dit. Det ble mye vingling og til slutt måtte vi bare sette ned foten og si fuck it! Nå lager vi ny skive i stedet.
– Det var nok like lurt det. Resultatet ble jo veldig bra også.
– Kult, jeg er veldig spent på å lese anmeldelsen. (Her er den!)
– Men la oss snakke litt om musikken deres og den nye skiva. Det er lett for en som har vokst opp med hard rock og metal fra 80-tallet hvor dere har hentet inspirasjon fra, men samtidig så har dere på en måte en fot i hver leir. Og jeg regner med at de som er med i bandet har ulike favorittband fra tidsepoken, og det er litt fascinerende å høre små drypp av både det ene og det andre bandet. Dere kjører ikke en reinspikka glam/sunset strip stil for å si det sånn. På den nye skiva låter det enda mindre glam og mer hardrock enn før.
– Så du synes ikke vi har gjort det hele tiden?
– Joda, på en måte. Det er mulig det bare er meg, men jeg synes det som sagt låter enda litt tyngre enn før. Mulig det er lydbildet som gjør at jeg sitter igjen med et litt annet inntrykk.
– Ja, jeg tenker vel at litt sånn stilmessig så synes ikke jeg det er så stor forandring. Vi lagde en ganske stor musikalsk plattform for oss selv allerede med den første plata. Den hadde veldig mange forskjellige aspekter, og så har vi putta inn nye ting underveis. Pussa litt på kantene sånn hele veien egentlig. En skive med Suicide Bombers dekker på en måte den plattformen ganske bra, men det er samt at utøvelsen og produksjonen ikke minst har tatt kvantesprang siden starten. Da vi ga ut “Murder Couture” fikk vi de samme spørsmålene og da de samme svarene, som var at produksjonen hadde blitt mye bedre. Vi gjorde et grep under innspillinga som gjorde det enda litt tightere enn på de forrige, og det var bassisten vår C.Slim som kom på noe lurt der. Og så er det jo Trond Holter fra Wig Wam som har skrudd lyden. Han skrur jo på en måte slik bandet vil ha det, men han har gjort noen andre grep enn det vi har vært vant til tidligere. Vokalen for eksempel er litt mer naken, det synes jeg funka for jeg jobbet veldig hardt med den nå, og så er han jo dritflink på gitarlyd og sånt. Vi har fått enda breiere gitarlyd, og basslyden har vi beholdt sånn vi liker den selv. Gitarlyden og trommene er liksom større, og vokalen litt mer naken som sagt, så det er kanskje det som gjør forskjellen.
– Jepp, han er en veldig god produsent, og dere låter ikke Wig Wam, så tydelig at dere har fått det slik dere vil. Ikke at det er noe galt med Wig Wam, men som du sa så ønsker dere å ha deres eget sound.
– Ja, han er dritgod. Han begynte vel tidlig med Wig Wam og sine egne prosjekter, men så tenkte han litt mer kommersielt etterhvert, en god stund før han begynte å skru oss. Han kjente jo også gitaristen vår Steve Teaze godt fra før, da de begge er fra Halden. Så han prøve miksa en låt for oss helt gratis. Tanken var i utgangspunktet at han skulle mikse en singel, men vi hadde ingen singel liggende, så da sendte vi over en låt vi allerede hadde for å teste det ut. Vi var litt spente for Wig Wam er jo litt mer radiovennlig enn oss, vi er mer tidlig W.A.S.P og Mötley Crüe, med de styrkene og svakhetene det innebærer. Han gjorde det kjempebra og det låt helt kanon. Da tenkte vi at vi ikke gjør en singel med Trond, vi gjør en hel skive. Vi er ikke noe singel-band selv om vi slipper singler i forbindelse med skivene. Det har blitt en mer singel-orientert hverdag i musikkbransjen som mange prøver å tilpasse seg, men det funker ikke for oss. Spesielt nå i den digitale tiden vi er i, men for oss er det en kul og viktig greie å gi ut et helt album. Med et helt album så har du plutselig mange nye låter å putte inn i settlista, du har intervjuer i forbindelse med skiva og plateanmeldelser. Det er ganske mange kule ekstra greier som skjer. Du får også fresha opp imaget litt, og alt rundt bandet egentlig. De som kommer på konsertene får også oppleve en annen settliste, det er ikke slik at bare åpnings- og avslutningslåten er ny. Vi kjører på med masse nye låter når vi har gitt ut ny skive.
– Ja, og nå har dere litt å velge i med fem album i bagasjen.
– Altfor mye å velge i.
– Men la oss snakke litt om den musikalske plattformen som du var inne på. Dere befinner dere jo i flere leire. Vil du fortelle litt mer om plattformen deres?
– Ja, det kan jeg. Alle stjeler jo som ravner fra hverandre. Selv de beste stjeler. Og ofte er det fra musikken du oppdaga da du var 10-12 år og ikke hadde noen referanserammer. Om det var Kiss eller Mötley du hørte på så hadde de også tatt ting fra band de hørte på tidligere. Det jeg synes var litt av problemet med sjangeren vi befinner oss i, den litt mer sleazy hardrocken, var at de befant seg i et veldig smalt spekter på 80-tallet. Mange var og er fan av Mötley Crüe og prøvde å høres ut som de, men vi ville stappe masse opp i en gryte og røre rundt. Det er litt Mötley, det er litt W.A.S.P og Warrior Soul som du også nevnte, og alt mulig forskjellig. For ikke å glemme Sigue Sigue Sputnik og Zodiac Mindwarp. Et og annet punkband, pornofilmer, vold, bøker, reklame og alt bare røres rundt. Så blandes det med attituden vår og personlighetene våre. Målet var at hvis du sitter på puben og hører en låt med favorittbandet ditt, men ikke har hørt låten før, så hører du uansett hvilket band det er. Det har vi prøvd å få til og det synes jeg vi har klart. Hvis du er ute på byen og hører Suicide Bombers, og du liker det, så er det store sjanser for at du hører at det er Suicide Bombers. Du tror ikke at det er et annet band liksom. For oss er attituden viktig og se på vokalister som Johnny Rotten, Kory Clarke og Stephen Pearcy, de hadde masse attitude. Ikke sånn som testosteronbombene som for eksempel han i Pantera. Det er ikke noe gær’nt med det, de gjør sin pakke. Det funker fint med de riffene det altså, men da ser jeg for meg en fyr som grynter og løfter vekter. Mens Johnny Rotten, Kory Clarke og jeg er mer typen til å putte en kinaputt i baklomma di og fyre på, for så å klappe til deg når du snur deg rundt. Det er ikke noe vektløfting her, bare blind vold. Haha, neida, jeg synes bare det er kulere med en litt annen attitude hvor du ikke tar ting så seriøst og kan kødde. Det er jo det som er med musikk og attituden at det smitter over på deg. Har jeg en dårlig dag så kan jeg sette på litt Warrior Soul og f.eks. “Let’s Get Wasted” og få masse energi.
– Men er du den samme privat som på scenen? Mange musikere lever to helt forskjellige liv, og mye av det som skjer på scenen eller musikalsk er bare et image og et kunstnerisk fristed. Og mange av de mest ekstreme musikerne, f.eks. innen black metal er jo de “snilleste” og mest nerdete. Stikk i strid med hva mange tror og får inntrykk av når liksminken er på og grisehodene flyr rundt på scenen. Hjemme kan det være småbarnsliv, barnehageavslutninger, Golden Retriever og Volvo stasjonsvogn, et A4-liv. Du kjører full pakke med sminke, flashy klær og rock ‘n’ roll-pakka helt ut. Men gjør du det hele tiden, er det deg 100%?
– Her blir det et mangefasettert svar. For å ta det første først. Jeg har alltid syntes det har vært kult med band som er band, og ikke bare når de står på scenen. Jeg tenker at da Vincent Ferner tok på seg kostymet og ble Alice Cooper, så var det kulere da han var alkis og var Alice hele tida. Og det er en av de tingene jeg synes er mye kulere med for eksempel Hanoi Rocks, som så sånn ut og var de gutta de var på scenen hele tiden. Eller for eksempel Mötley-gutta som sprada rundt i shorts og basketsko mellom konsertene hvor de var iført “Shout at the Devil”. Jeg skjønner at de måtte gå tilbake til shortsene og basketskoa i L.A, men det er kult når du kjører stilen helt ut også utenfor scenen. Jeg har fått høre det noen ganger for å si det sånn, og jeg går ikke alltid med full sminke. Og jeg husker godt at en i pressen for noen år siden bemerket at jeg og Strange fra Trashcan Darlings alltid gikk i leopardpels. Og det er det som er greia, for leopardpelsen har vært den faste jakka mi i 30-år. Den bruker jeg overalt og når som helst. Og sminke meg gjør jeg når jeg skal pynte meg. Det er om jeg skal på byen, på date eller spille konsert. Eller om det er 17.mai. Det er en naturlig del når jeg skal pynte meg, men det er kanskje ikke det jeg gidder å bruke tid på hvis jeg bare skal kjøpe potetgull på butikken.
– Det høres ut som du er genuin og den samme på privaten som på scenen. Det er ikke noe påtatt.
– Definitivt, jeg er meg selv 100% alltid. Og det er jo gøy for mange oss at de banda vi liker er gjennomarbeida. Det har litt med selvtillit og attitude å gjøre. Det er mange som er flinke til å spille, men det er ikke alle som tør å være den fyren som de hadde digga sjøl. Som for eksempel hvis du er på konsert og det står to på scenen som ikke passer inn i bandet, det ser bare veldig rart ut. Det er lov med litt kule klær på scenen.
– Du snakker egentlig ikke bare om å ha et image, men også en sjarm eller attitude om du vil. At det er veldig viktig. Det er mange band jeg liker som har scenesjarm lik null, men jeg har forståelse for at andre tenker annerledes. Jeg synes også det er kult med band som har image, masse energi og tar den helt ut, men også det motsatte. Men da er det mest musikken som er viktig, ikke alt det rundt.
– Jaja, og du overdriver kanskje litt av personligheten din på scenen, og jeg er ikke noe unntak. Men jeg overdriver den delen av personligheten mer eller mindre hele tiden. Vi er også et sånt band som hele tiden, det er ikke alltid jeg får det til, men vi er et band som tenker at konserten begynner under introen og varer helt til vi går av scenen. Som at når en låt er ferdig så er det fortsatt konsert hvis du skjønner. Det er ikke alltid jeg er like flink til å holde publikum i min hule hånd mellom låtene, men jeg prøver. Det som skjer mellom låtene er også viktig. Noen ganger sklir det litt ut, men vi jobber bevisst med det. Se på band som Twisted Sister og Turboneger, og da spesielt med Hank, så var det rene stand-up show til tider. To vidt forskjellige band, men fellesnevneren var underholdningsfaktoren mellom låtene. Det var på en måte like underholdende selv da de ikke spilte. Jeg er stor fan av musikken til begge to, og det er en morsom greie det som skjer utenom låtene også. Det er det mange band som glemmer. De spiller hiten sin, og så blir alle stående og stemme gitaren sin, se litt ned i gulvet, og så er det kanskje en litt sånn halv usikker vokalist som sier et par ord, og så er konserten i gang igjen da de teller opp til den neste låten. Det blir litt kjedelig. Vi må tydeligvis ha fått til litt, for vi får jo noen gode tilbakemeldinger og live-anmeldelser også.
– Ja, og det er ikke alle som klarer å formidle låtene fra fysisk format ut til publikum fra scenekanten.
– Nei, og hvis du ikke klarer det så er du egentlig ikke noe bra band.
– Hvordan er det å få spillejobber? Dere er ikke noe typisk allsang-band og mange opplever sterk konkurranse fra diverse coverband.
– Det begynte egentlig å løsne etter “Murder Couture” og etter det har det løsnet enda mer. Vi er ikke Rolling Stones liksom, så det er klart at vi må jobbe med det, men sånn som nå har vi bevisst holdt litt igjen til etter plateutgivelsen for å promotere de nye låtene på best mulig og lengst mulig. Så vi har en rekke konserter på plakaten fremover, og overalt i hele Norge for så vidt. Vi spiller der det er interesse og vi gir jernet uansett hvor det måtte være.
– Da er det store spørsmålet om dere klarer å gå i null?
– Vi går i pluss. Ja visst faen. Vi kunne ikke holdt på med dette her og brukt så mye tid på det hvis vi ikke gikk i pluss. Vi bruker såpass mange hundretusener på en utgivelse at når vi først gjør det så må vi gjøre det ordentlig, og sitte igjen med noe for jobben.
– Det er jo selvfølgelig veldig bra, men jeg vet om flere norske band som har gitt ut skiver og spiller konserter hvor alt er et eneste tapsprosjekt.
– Jaja, det er ikke så vanskelig å gjøre det, å gå i minus altså. Men ikke for å skryte så er det jo ikke alle band som er like flinke i den fasen, som vi er i nå, til å tjene litt på det. Det er viktig å ha en plan på det og tenke litt fornuftig rundt det å tjene inn det du har investert av tid og penger, og da gjerne sitte igjen med overskudd. Det går mye tid og penger på å drifte et band, og selv om det er mest moro så er det også mye seriøs planlegging som må til. Ikke bare det å få spillejobber, men å få greit betalt for det også. I tillegg kommer det andre ting som markedsføring som kan hjelpe på, og ikke minst levere slik at folk kommer igjen neste gang vi spiller også. Vi jobber jo beinhardt alle sammen med presse og promotering. Sosiale medier er også veldig viktig. Det er mange artister som uansett sjanger, er litt innadvendte, og kanskje litt kunstneriske. Jeg kan være det jeg også når jeg sitter og skriver en låt, men det er noe med å ta på seg den andre hatten og vise for folk at du har noe å komme med. Den delen av jobben er jævla viktig. Det kommer ikke av seg selv. Du må jobbe beinhardt hele tiden. Det er ikke så ofte lenger at du har en manager med ei feit lommebok som har bygd opp et stort apparat rundt deg, du må gjøre mesteparten av jobben sjøl. Det kommer gjerne ikke før du har gitt ut flere skiver og har jobbet hardt hele veien for å bygge opp bandet og merkevaren. Du må ut og jage litt, og det er på en måte litt av drivkraften. Det er ikke så spennende å bare skrive låter og spille dem inn, du må jo gjøre noe mer med dem og ta det videre. Progresjon er viktig. Og du ønsker jo at folk skal høre det når du først har gjort det.
– Men blir det så mye penger at du og bandet kan leve av dette her?
– Hehe, nei, det er ikke helt sånn. Som så mange andre er jeg også avhengig av en sikker inntekt og det blir litt som Fenris fra Darkthrone sa en gang: Hvis du har en sikker inntektskilde så kan du gjøre hva du vil med musikken. Du er ikke avhengig av å lage låter som folk liker for å kunne leve av det. Selvfølgelig vil du at folk skal sette pris på det du lager, men du kan gjøre noen kunstneriske krumspring og egentlig gjøre akkurat det du vil. Lage det du tror på. Du behøver ikke å gjøre noe du ikke har lyst til fordi du må betale regningene dine. Så enkelt kan det vel sies.
– Ganske så tydelig at du lever og ånder for musikken og bandet, og at penger ikke er drivkraften. Men også ganske tydelig at dere har jobbet knallhardt og systematisk over tid for å bygge opp bandet. Nå er tida i ferd med å renne ut her og det ble ikke så mye prat om den nye skiva som jeg hadde tenkt i utgangspunktet, men dere skal nå ut og promotere skiva og har en rekke spillejobber etter hva jeg har skjønt. Hvordan ser du på fremtiden, er det for tidlig å spå i kula?
– Hehe, tja, fokuset nå er på “All for the Candy” og det å promotere den. Ideer til nye låter og framtidsplaner detter jo ned i hodet hele tiden, men det er viktig å holde litt fokus på det som skjer her og nå. En ting er alle konsertene fremover, men også intervjuer, fortsette med markedsføring og følge opp sosiale medier. Det blir spennende å se fremover hva som skjer. Men tilbakemeldingene så langt ser veldig bra ut, så vi satser på at de positive tingene rundt bandet fortsetter, og vi har ikke tenkt til å gi oss med det første. Vi har så vidt startet.
– Da takker jeg for en lang og god prat, og ønsker dere masse lykke til videre.
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Dan A. Nachtnebel, Terje Ottesen, Anine Desire
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2024