Warner
Etter ti års pause gjorde Suede comeback med den helt ok «Bloodsports» i 2013, før de la lista vesentlig høyere med 2016s ypperlige «Night Thoughts». Og nå, et kvart århundre etter den klassiske debuten, leverer de med «The Blue Hour» det som muligens er deres sterkeste skive på over 20 år. Dette er en slags konseptskive, løselig knyttet sammen med dialogsekvenser og lydeffekter, med en vag historie om et forsvunnet barn (tror jeg!). Låtene er mer dramatiske og pompøse enn Suede noen gang tidligere har vært, og arrangementene er krydret med kor og orkester – City of Prague Philharmonic Orchestra, for å være eksakt. Det er ingen tvil om at britrockens gudfedre for lengst har blitt voksne og funnet andre aspekter ved livet å fokusere på enn hedonismen og den urbane dekadensen som preget deres 90-tallsutgivelser.
Åpningslåta «As One» fremstår som det aller mest dramatiske vi har hørt fra den kanten, med et litt annet arrangement kunne dette nesten vært slottsmetall a la Kamelot eller Alice Cooper på sitt mer creepy, som begynner med en illevarslende tung synth. Men når Brett Andersons karakteristiske stemme kommer inn etter halvannet minutt er det ingen tvil om hvem vi lytter til. Den bygger seg mer og mer opp mot et crescendo, og gåsehuden stritter mens det gregorianske koret messer i bakgrunnen som en annen Carmina Burana.
Andrelåta «Wastelands» er derimot klassisk pop-Suede, med et fengende refreng som riktignok blir tynt et par ganger for mye før vi styres over i majestetiske «Mistress», nok en mørk og dyster perle, hvor Anderson nærmest virker besatt av David Bowies ånd. Og de har aldri vært tyngre enn de er på det nærmest Sabbath-aktige riffet midtveis i «Beyond The Outskirts».
På «Cold Hands» er vi tilbake i den fengende arenapopen som Suede behersker bedre enn de fleste andre, før vi introduseres for en av deres aller beste låter – hadde «Life Is Golden» blitt utgitt på 90-tallet, ville det vært en klassiker av dimensjoner. I likhet med avsluttende «Flytipping» er dette en av de svevende, bittersøte balladene hvor Anderson går opp i sin nå velkjente falsett.
Selv om det er fjorten spor her, er det i praksis «bare» elleve låter. «Chalk Circles» er et tominutters orkestrert spor, «Roadkill» er en plagsomt spoken word-piece hvor Anderson messer på om en overkjørt og stein dau fugl (og en aldri så liten rip-off av David Bowies «Future Legend» fra «Diamond Dogs»), og «Dead Bird» er 27 sekunders dialog hvor far & sønn begraver nevnte fjærkre.
Så joda, det er nok usannsynlig at «The Blue Hour» kommer til å verve legioner av nye fans, men for oss som allerede er inne i varmen, er dette som manna fra himmelen. Det er pompøst og dystert, mørkt og melankolsk, men samtidig oppløftende, og aldri kjedelig. Ta en full gjennomhøring av hele skiva med øretelefoner, dempet belysning og et stort glass rødvin.
(Intervju med Brett Anderson i neste nummer? Mulig! Jobber med saken!)
5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 21.09.2018
