Vi har ikke for vane å applisere spalteplass på nybakte ensembler uten så mye som en plateutgivelse å fremvise, men etter å ha bivånet norsk/svenske Stroboskop under årets trønderske jazzfestival, ble det tvingende nødvendig å ty til regelbrudd herom. Tilhengere av skumrende, jazzstenket progressiv rock – sporadisk i overenskomst med Van Der Graaf Generator, Shining og Anekdoten – bes legge seg Stroboskop-navnet på minnet.
Tekst: Geir Larzen
Foto: Arne Hauge
Kvartetten rekker knapt å varme seg på applausen fra de frammøtte, før de hales til et stille hjørnet i Olavshallen av imponert rockepresse. Bandet stiller fulltallig, og teller gitarist Simon Övinge, bassist Björn Petersson, saksofonist Christian Alexander Cuadra og trommeslager Ingvald Andre Vassbø.
– Ingvald begynte på NTNUs jazzlinje, og vi møttes i korridorene, innleder Övinge. –Han sa noe sånt som: ”Hei, Simon, skal vi spille?” Det var jeg klar for. ”Fint,” svarte Ingvald, ”men kan vi spille noe annet enn jazz?” Og jeg som bare behersker bebop, tenkte jeg den gang. Björn, Ingvald og jeg møttes etter hvert i en kjeller, og fant tonen. Med Christians inntreden var Stroboskop et faktum.
-Dere møtes altså på jazzlinje, og finner å ville spille noe annet enn jazz…
– Det er mulig å ha flere interesser, selv om man går på jazzlinje, mener Vassbø. –Jeg kommer fra den progressive rocken, takket være min far, men har utviklet enorm jazzinteresse. For samtlige i Stroboskop rommer jazzen mye mer enn 40-, 50- og 60-tallstradisjonene.
-Det er ikke tilfeldig at vi opptrer under Trondheim Jazzfest, påminner Cuadra.
-Vi postet en øvingsvideo på Facebook, som høstet fin respons. 1. april 2017 skulle vi avholde debutkonsert på Dokkhuset, og forsto etterhånden at vi faktisk behøvde å skrive noen låter, hvilket vi gjorde. Konserten gikk over all forventning. Resten av skoleåret besto av intens øving; dette fordi Björn gikk i tredjeklasse – jeg i første og Simon og Christian i andre – og han skulle snart flytte til Göteborg. Høsten 2017 la vi ut på en mindre turné, i Norge og Sverige, med opptredener på folkehøyskoler og i plateforretninger, samt Dølajazz i Lillehammer.
Bandets kompositoriske initiator sies å være gitarist Övinge:
-De fleste idéene kommer gjerne fra Simon. Vi arrangerer i plenum, mens Christian skriver melodiene, melder Petersson.
-Det nedfelles mye tid på å øve inn rytmiske figurer og omstillinger. Vi nytter en del fancy rytmikk, gjerne av latinamerikansk herkomst, vedgår Vassbø med et glis.
-Dere overrasker positivt med høy melodisubstans, på mørk bunn.
-Ikke at vi har snakket så mye om det, men vi er åpenbart gira på harde riff og interessante rytmiske strukturer, med melodisk tyngde.
-Man kan lære mye av god popmusikk, innskyter Petersson. –Vi er mindre begeistret for at instrumentalister betrakter komposisjonen utelukkende som verktøy for å vise verden hvor teknisk dyktig vedkommende er, slik det ofte forholder seg innen jazzen. Det er viktigere med gode låter, hvor det solistiske understøtter og høyner det melodiske.
-Egentlig har vi superstrikte komposisjoner, med innbakte flater hvor hva som helst kan skje, presiserer Cuadra. –Man må gi rom for improvisasjon også, særlig i konsertøyemed.
-I dag premierte vi en ny låt – ”Rhythm Baby”, nummer tre i programmet.
-Den gjorde det veldig vanskelig å sitte rolig på stolen…
-Simon fikk idéen i går formiddag og videreformidlet materialet. Stykket ble øvd inn og fremført i dag. Kanskje jobber vi litt annerledes enn band flest? Vi garanterer at ”Rhythm Baby” havner på debutalbumet.
-La oss ta en kjapp runde på hva hver og én av dere er influert av.
-Björn er influert av visesang og salmer.
-Ingvald, på trommer, føler han er en nerd, og følgelig glad i svært mye musikk. Dog, i forhold til Stroboskop gir det mening å trekke frem et band som Meshuggah, samt øvrige utøvere innen rock- og metallsegmentet som er rytmisk utforskende. Jeg kommer dessuten ikke fra de progressive rockeaktørene som bryter ned grenser, type King Crimson, Van Der Graaf Generator, Yes og Opeth, samt 70-åras Canterbury-scene, som vevde jazz og rock.
-Christian, på saksofon, har generelt spilt svensk folkemusikk og jazz, men er oppflasket på rock’n roll og prog, takket være sin far. Jethro Tull, Black Sabbath, Led Zeppelin og Yes er ungdomsidoler.
-På gitar har vi Simon, og jeg liker all musikk som får meg til å føle noe, det være seg Prince eller Meshuggah. Jeg driter i stiltilhørighet – om musikk vekker følelser er jeg om bord. I det siste har jeg gjenoppdaget Van Halen, som jeg vokste opp med.
-Så hvorfor jazz?
-Det er et spørsmål jeg stiller meg selv uavbrutt. Kanskje fordi jazz er så komplisert at man tar seg faen på å lære faget? Plutselig endte jeg på jazzlinje i Trondheim, og slik forløper dagene.
-Har bandet tilstrekkelig låtsortiment til å fylle et album med substans?
-Vi ligger helt på grensen, mener Cuadra, som abrupt forlater åstedet for å danse.
-Det er en fordel å ha ekstramateriale i ermet, i fall noe faller igjennom når vi går i innspillingsmodus. I så måte bør vi jobbe målbevisst på det kompositoriske, frem til vi entrer studio i oktober. Studio er booket, og finansiell støtte mottatt, så plate kan vi garantere. Folk skal vite at skattepengene deres forvaltes godt.
-Noe av det jeg liker best med Stroboskop, er at bandet består av svært spesielle mennesker, hvis individualitet fremtrer i musikken vi skaper, filosoferer gitaristen. Vassbø følger opp:
-Vi har på en måte bygget felles estetikk, men føler likevel at den gir rom for å være seg selv. Bandet setter seg ikke i en stilistisk skrustikke, hvor det kun er eksempelvis 70-talls-jazzrock eller bebop som gjelder. Her holdes mulighetene åpne. Instrumentalistene kan langt på vei gjøre som de lyster, og plukke fra hvilke referanser det måtte være. Stemningen i Stroboskop er åpen og herlig. Trass i at vi har utviklet et sound, oppleves det som om regelboken er kastet i søpla.
-Til sist må vi nesten kalibrere over mot gruppas visuelle krigsmaling.
-Dette skjedde av seg selv, etter diskusjoner om hvordan vi ønsket å bli presentert. Skulle man ha kostymer? Christian lanserte bruk av glitter, formodentlig på bakgrunn av gitte folkemusikere. Det blir en slags uniformering.
-Jeg har aldri tenkt på dette som krigsmaling, men ser poenget. I jazzen gis det musikalske absolutt forrang, og det er i seg selv en god ting, men det kan være kult å tøye kutyme for presentasjon og image også. Hvorfor ikke, liksom? Ja, vi har beina plantet i jazzen, men behøver slett ikke opptre som streitinger. Kanskje er dette et tegn på at vi har gjenoppdaget den barnlige gleden ved musisering? avslutter Vassbø, i en sky av glitter og stas.
Alle progressive hjerter gleder seg til Stroboskops bebudete debutalbum. Norway Rock kommer tilbake til kvartetten etter platelansering.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2018