I mange år på 80-tallet var han en viktig brikke i Yngwie Malmsteen’s glansperiode, og etter at han ga seg der gikk han rett over til selveste Dio. I tillegg har han gjennom flere år spilt med Ritchie Blackmore og hans siste versjon av Rainbow. Det stopper ikke der og vi fikk en hyggelig passiar med svensken under Stratovarius sitt Oslo besøk i oktober hvor han kunne avsløre en og annen morsom historie fra musikksirkuset. I utgangspunktet skulle vi også snakke med vokalisten i Stratovarius, Timo Kotipelto, men han gikk for å spise middag…
– Hei, Jens. Flott at du kunne avse litt tid til oss. Velkommen til Oslo.
– Jo takk for det. Begynner å bli en liten stund siden jeg var her, men været er omtrent som hjemme i Malmø.
– Du har jo hatt en lang og innholdsrik karriere, men vi kan starte med å snakke om Stratovarius, det er jo derfor du er her. Kan du fortelle litt om hvordan du ble med i Stratovarius?
– Ja, kort fortalt ble jeg spurt på midten av 90-tallet om jeg ville være med. På den tiden bodde jeg i USA, og holdt på med mange forskjellige prosjekter på egen hånd. Men jeg tenkte at det var greit å prøve noe annet også, og her sitter jeg fortsatt etter så mange år. Det hadde jeg faktisk ikke trodd. Uansett har det vært morsomt og jeg har fått lov til å være kreativ hele veien. Dessuten endret ting seg til det bedre da Timo (Tolkki) forsvant ut av bandet i 2008. Da ble det mer positiv stemning og hyggeligere å være med i bandet. Nå har han sitt eget prosjekt.
– Så det har ikke bare vært en dans på roser?
– Hehe, nei, men sånn er det i nesten alle band. Det er vel ikke noe nytt.
– Du er ikke akkurat kjent for å skape mye drama? Tror aldri jeg har lest noe negativt om deg og ingen skandaler som har blitt brettet ut i pressen.
– Nei, er ikke det bra da? Jeg har konsentrert meg om musikken, og har aldri sett poenget med å være vanskelig eller skape drama. Så lenge jeg får utfolde meg med musikken min uten for store begrensninger så har jeg det stort sett gøy. Litt slitsomt med lange turneer, men det er en del av gamet det også.
– Ja, og du er jo vant til å jobbe med sterke personligheter. Kan du fortelle litt om tiden med Malmsteen? Der var du med i mange år som fast inventar.
– Yngwie (som vi har intervjuet her!) er en kjempekar. Han er mye og tar hele rommet, men det er bare sånn han er. Han kan være veldig morsom og tuller mye. Jeg husker godt tiden med Joe Lynn Turner og han må virkelig ha blitt drittlei. Flere ganger når vi skulle øve, så ble vi stående og jamme på Deep Purple-låter i timevis, uten at Joe fikk være med. Det brydde Yngwie seg fint lite om og kjørte på. Joe er en strålende vokalist og hyggelig fyr, men han passet liksom ikke helt inn i bandet. Jeg tror han følte seg litt utenfor. (Intervju med Joe Lynn Turner her!) Yngwie gjør ting på sin måte, og sånn blir det. Bare se på folkene han har med seg i dag. De står og spiller og ser nesten litt redde ut. Og ikke skjønner jeg at han synger selv heller, det burde han kanskje overlatt til noen andre. Men uansett, jeg hadde en veldig bra tid med Yngwie. Jeg har ikke noe negativt å si om han. Og heldigvis fant han seg en kone med bein i nesa, hvis ikke tror jeg han hadde drukket seg i hjel.
– Såpass ja, men er Yngwie og Ritchie Blackmore litt like som personer? De er jo begge ganske bestemte.
– Overhodet ikke. Begge er bestemte, men totalt forskjellige som personer. Yngwie er ekstremt ekstrovert, mens Ritchie er introvert. Jeg glemmer aldri den gangen vi bodde på hotell i forbindelse med en konsert hvor vannrørene smalt slik at Ritchie holdt på å bli gal. Han fikk verken slappet av eller sovet. Det endte med at de måtte skru av alt vannet på hotellet. Hadde Ritchie blitt utredet i dag, så tror jeg han hadde fått diagnosen Asperger. Han er også heldig som har en kone som tar seg av ting. Candice har full kontroll på alt.
– Ja, jeg har lest noen historier om ham, men det er mange store musikere som har sine greier, og kanskje må man være litt spesiell for å komme opp på et slikt nivå?
– Ja, både og. Jeg vet egentlig ikke, folk er bare forskjellige, og som jeg sa er de to veldig forskjellige. Hyggelige og dyktige på hver sin måte. Ritchie har en unik måte å spille på og er utrolig musikalsk, i likhet med Yngwie. Men som sagt, de er veldig forskjellige.
– Men du klarte og klarer å hanskes med det meste tydeligvis?
– Hehe, stort sett. Jeg bryr meg egentlig ikke så mye og henger meg sjelden opp i slike ting.
– Mulig du synes det er kjedelig å snakke om gamle dager, så du får bare stoppe meg hvis du blir lei.
– Nei, det går bra. Bare spør du.
– Flott, for vi kommer heller ikke utenom selveste Ronnie James Dio. Etter at du sluttet å spille med Yngwie Malmsteen så ble du med i Dio.
– Ja, det stemmer. Ronnie hadde vel akkurat avsluttet samarbeidet med den gamle gjengen sin og skulle sette sammen et nytt band. Da fikk jeg en forespørsel om å bli med, og det kunne jeg jo ikke si nei til. Det var ganske spesielt, for hele bandet var jo nytt og det var litt rart. Jeg var heller ikke med så lenge og hadde noen andre prosjekter på gang også. Det ble en kort, men morsom periode. Jeg spilte jo bare på “Lock Up The Wolves” og noen konserter. Men jeg fikk bidratt med mitt.
– Jojo, men det må ha vært kult å bidra med låter på den skiva?
– Absolutt, og Ronnie var en veldig hyggelig fyr som det var lærerikt å jobbe med. Han var veldig bestemt, men jordnær. Etterhvert fikk han med seg noen andre folk, men det var vel etter at han ble med i Black Sabbath og ga ut “Dehumanizer”. Jeg husker ikke helt, men jeg tror det var i den perioden. For min del var det naturlig å gå videre med andre ting, og allerede da hadde jeg startet med fusion-prosjekter sammen med Anders.
– Du bor i Malmø nå, og hva gjør du når du ikke er på tur med Stratovarius og Rainbow?
– Da spiller jeg da også. Broren min (Anders) og jeg har spilt mye sammen opp gjennom årene, og har i mange år spilt rundt omkring i kirker og diverse steder med vår egen musikk. Anders spiller kontrabass også, ikke bare trommer. Vi har lagd og spilt mye musikk sammen, men dette er ganske annerledes enn mye av det andre vi har gjort med andre. Anders spilte også i Silver Mountain og med Yngwie samtidig som meg, og i tillegg spilte han mange år i Hammerfall. Alt låter annerledes enn det vi har gjort sammen. Vi har lagd mye folkemusikk og progressiv jazz, og har egentlig bare lekt oss sammen. Så har vi også vært på turne med “Jazz på Svenska”, som vi har tolket på vår måte. Det er mye fin svensk folkemusikk som er litt glemt, og det går an å lage mye gøy ut av det.
– Aj, stemmer det. Faren deres var jo selveste Jan Johansson, det hadde jeg helt glemt, beklager, men nå ringer det noen bjeller her. “Jazz på svenska” er jo en skikkelig klassiker innen jazz/folkemusikk.
– Den er i hvert fall veldig kjent i Sverige, men faren vår spilte mye annet også innen jazz. “Jazz på svenska” er basert på svenske folketoner og jazzet opp, men som sagt så lagde han mye annet som var mer jazz og så lagde han også kjenningsmelodien til “Pippi Langstrømpe”. Egentlig er kanskje ikke det han er mest kjent for helt representativt for hvem han var som jazz-pianist, men som sagt han komponerte mye forskjellig.
– Faren deres døde veldig tidlig i en bilulykke da du og broren din var små, så jeg vet ikke om han rakk å inspirere dere så mye musikalsk, men det er litt av en arv han etterlot seg med tidenes mestselgende svenske jazz-plate, og den regnes også som en skikkelig klassiker her i Norge.
– Ja, faren vår reiste mye rundt og spilte, blant annet i kirker. Så vi har på sett og vis gjort det samme, men med vår egen tolkning. Det er utrolig gøy å se at musikken fortsatt engasjerer og skaper følelser hos publikum. Og publikummet er ganske bredt.
– Så responsen har vært bra?
– Vi har spilt for fulle hus, og får stadig forespørsler om å gjøre konserter. Det er kult. Vi hadde vel egentlig ikke trodd at det skulle bli så bra respons med to tullinger på scenen.
– Jeg tviler på at dere høres ut som to tullinger. Hadde vært spennende å sett og hørt dere, selv om jeg egentlig ikke er noen stor jazzentusiast. Men fra det ene til det andre, og det gjelder for såvidt deg som musiker også. Du behersker flere stilarter og har gitt ut flere soloalbum med forskjellige artister, blant annet Allan Holdsworth, Mike Stern og Shawn Lane for å nevne noen. Hvor kommer all kreativiteten din fra?
– Jeg liker å utforske nye terreng og det å leke med musikk er viktig. Det spiller egentlig ingen rolle hva slags sjanger det er, det har jeg aldri vært så opptatt av, men jeg har alltid likt fusion og den mer kreative typen musikk. Jeg har stort sett fått gjøre som jeg har ønsket i stort sett alle bandene jeg har spilt i, men det er klart du må følge visse formler og spille låtene slik at folk kjenner dem igjen, og da tenker jeg på andre sine låter. På egen hånd har jeg kunnet gjøre som jeg vil mer eller mindre.
– Det er helt tydelig at musikk er veldig viktig for deg, og at det kommer fra sjela. Og vil du si at det du har gjort på egen hånd er det som står deg nærmest musikalsk sett?
– Både ja og nei. Det er vel helheten som gjør det spennende, og ikke minst det å ikke låse seg i en bestemt genre. Hard rock er gøy, metal er gøy, jazz og blues er gøy. Enkelt og greit.
– Joda, men det krever sin mann å beherske så mange stilarter. Det må være en stor jobb å pugge noter?
– Jeg kan ikke spille etter noter.
– Hæ? Spiller du ikke etter noter?
– Nope, det har jeg aldri gjort og jeg kan nesten ikke noter.
– Jøss, det er imponerende. Jeg vet ikke om du har sett Jordan Rudess i Dream Theater, han har egen skjerm på keyboardet med noter som han spiller etter.
– Joda, det er mulig det, men som sagt så bruker jeg ikke noter. Det er helt sant.
– Jeg leste forresten et sted at du var på audition med Dream Theater etter at Kevin Moore sluttet, i 1994 var det vel. Men det ble ikke noe av?
– Nei, jeg syntes de brukte veldig lang tid på å bestemme seg, og etterhvert fikk jeg tilbudet fra Stratovarius, så da sa jeg ja til det. Og har egentlig ikke tenkt så mye på det etter det.
– Hva skjer videre fremover, både dine egne prosjekter og Stratovarius?
– Nå er det et ganske heftig program med Stratovarius fremover før vi avslutter turneen i desember, og så er det vel på’n igjen neste år med festivaler og diverse. Så kommer vel jeg og broren min til å reise litt rundt i Sverige også. Så det blir nok å holde på med.
– Og kan vi forvente en ny Stratovarius-skive etterhvert? Dere ga riktignok ut “Survive” i fjor, men før det var det en lang pause på sju år…
– Vi får se, det kommer nok en ny skive etterhvert, men vi har mange prosjekter og ting å holde på med på hver vår kant. Og sist gang kom koronaen midt oppe i det hele. Det forsinket prosessen ytterligere dessverre. Dessuten bor vi spredt rundt omkring, så det må også samkjøres, det var ikke lett under koronaen. Nå er det heldigvis annerledes, og det har vært topp å være på turne igjen.
– Hvordan har mottakelsen vært? Fansen har ikke glemt dere?
– Det virker ikke sånn. Stort sett har det vært utsolgt og veldig god stemning, og så klart har det vært kult å spille for masse folk igjen. Det å lage ny musikk er selvfølgelig også viktig, men det er ikke helt som i gamle dager med platesalget. Det har endret seg drastisk, men heldigvis har vi lojale fans som fortsatt kjøper musikken vår og kommer på konsertene.
– Godt å høre, Jens. Du er fortsatt ung og lovende, og hvor lenge tenker du at du vil holde på som profesjonell musiker? Blir du lei innimellom?
– Det vet jeg ikke, men jeg har ingen planer om å gi meg ennå. Så lenge jeg har det gøy med musikk så kommer jeg til å fortsette. Ikke er det så slitsomt å være på turne heller. Det er bare å sette seg på bussen eller flyet og slappe av. Servert mat får vi også, så det er ingen grunn til å klage. Dessuten så er det bare i perioder, og hjemme kan jeg gjøre det jeg vil når jeg vil. Så jeg har det veldig bra slik ting er nå. Brodern og jeg vil nok også fortsette å reise rundt og spille så lenge det er etterspørsel.
– Det høres veldig bra ut, Jens, og takk for at du tok deg tid til å ta en prat med oss. Dette gikk litt over tida, men siden du ikke så på klokka, så kan jeg nevne at du begynner å få litt dårlig tid nå før konserten. (Som er anmeldt her!)
– Det går helt fint. Jeg hadde egentlig tenkt å slappe av litt før konserten, kanskje ta en liten blund, men ikke noe problem. Ikke så veldig fristende å henge backstage før konserten heller, for det var veldig dårlig plass der, men jeg får vel rusle ned en tur og sjekke at alt er klart.
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Jarmo Katila
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2023