Steven Wilson | Home Invasion – In Concert at the Royal Albert Hall

Eagle Rock

Er det en ting Steven Wilsons fans har (eller burde ha) lært seg, så er det at denne mannen liker ikke å gjøre ting halvveis. En av hovedgrunnene til at han droppet Porcupine Tree og gikk solo, var at da kunne han legge så mye penger som han selv ønsket i sceneproduksjonen, uten å måtte ta hensyn til de andre bandmedlemmenes husbanklån. Og han har droppet alle sideprosjektene sine, som Blackfield og No-Man, for å kunne fokusere 100% på sine egne skiver og konserter. Og når vi vet hvor bra live-DVDene til Porcupine Tree var, så var det all grunn til å ha store forventninger til denne utgivelsen, som ble innspilt i ærverdige gamle Royal Albert Hall i London, noen uker etter at han spilte i Oslo, Bergen og Stavanger tidligere i år. Da kommer det heller ikke som noen overraskelse at setlisten på denne konserten (som egentlig er filmet over tre kvelder) i store trekk er den samme som på Norgeskonsertene. Det åpner med den tankevekkende introfilmen «Truth» før bandet sparker i gang med «Nowhere Now» fra den nyeste skiva «To The Bone», og det er tydelig at de har en god dag på jobben. Vi må spesielt trekke frem bandets ryggrad, bassist Nick Beggs og trommis Craig Blundell – jeg vet at mange sverger til ex-trommis Marco Minnemann og synes Blundell ikke når opp, men personlig synes jeg han leverer ypperlig, og tilpasser seg låtene perfekt. Og kjempen Beggs er jo et syn – mannen strutter av autoritet til tross for blonde musefletter…

Den største forskjellen fra Norgeskonsertene er nok at Ninet Tayeb, som gjør duetten «Pariah» med Wilson på skiva, er fysisk til stede i Royal Albert Hall, og ikke bare på storskjermen. Hun dukker også opp senere i konserten, på «People Who Eats Darkness», hvor hun tar deler av hovedvokalen. Bakgrunnsfilmen på denne låta tar nesten oppmerksomheten bort ifra musikken, en mørk og forvridd historie om å være nabo til en terrorist uten å ha noe som helst mistanke om det.

Selv om fokus er på de to siste skivene («To The Bone» og «Hand. Cannot. Erase») får vi også en solid porsjon med Porcupine Tree-låter, fra «The Creator Has A Mastertape» og helt tilbake til «Even Less» fra «Stupid Dream», som Wilson fremfører alene på scenen. To absolutte høydepunkter er den alltid trollbindende «Arriving Somewhere But Not Here», og den eterisk vakre «Lazarus», en låt det er umulig å bli lei. Gudene vet hva setninga ‘moonlight is bleeding from out of your soul‘ skal bety, men det er noe av det mest poetisk nydelige jeg noengang har hørt.

Med over tyve låter og 150 minutters spilletid får vi ikke nevnt alle spor, men to til må nevnes. «Permanating», den mest kontroversielle låten fra Wilsons 25-årige karriere introduseres med ordene ‘Pop music rules – if you don’t like pop music, you are a musical snob. I have a pop song, you’re going to disco-dance to it now‘. Elsk eller hat den, men det er tydelig at bandet storkoser seg når de spiller den, og Wilson tar’n helt ut med å få Bollywood-danserne fra videoen på scenen. Cheesy, men gøy. Og det er helt absurd at denne låten kan fremføres i samme konsert som f.eks «Home Invasion» eller «Vermillioncore». Vi kommer heller ikke unna å nevne det mektige og avsluttende eposet, «The Raven That Refused To Sing», nok en låt hvor bakgrunnsfilmen tar oppmerksomheten vekk fra musikken, men den er uansett fascinerende og illustrerer teksten perfekt og rørende.

Rent teknisk sett er det ingenting å ta denne konsert-DVDen på. Lyden er naturligvis perfekt, etter at Wilson har mikset den selv, og samtlige instrumenter høres klart og tydelig og fyldig. Filminga er også akkurat slik jeg ønsker det, uten for mye hurtig kryssklipping, men den fokuserer lenge nok på musikerne til at vi ser hva de faktisk gjør, kombinert med bilder fra publikum, og ikke minst får panoramabilder av den storslagne salen i den nesten 150 år gamle Royal Albert Hall en viktig rolle. Og når alt av musikk, lyd, bilde og fremførelse er optimalt, har vi egentlig ikke så mye valg enn å trille Den Hellige Sekser. (Vi får også bonusmateriale, bestående av tre låter fra øvinga, og et intervju med Steven – og apropos det; har du lest intervjuet vi gjorde med karen da han var i Oslo i februar?)

6/6  | Geir Amundsen

Utgivelsesdato 2.november 2018