– Hei Steve, og tusen takk for at du tar deg tid til å prate med oss.
– Takk selv, det er alltid hyggelig å prate med folk fra din del av Europa. Norge, Sverige, Danmark og Finland, disse landene har alltid vært en del av Totos karriere. Det er Nord-Europa og Japan spesielt som har holdt bandet i live. Selv i perioder der bandet ikke har vært like aktive, kunne vi alltid stole på den delen av Europa. Jeg har god tid, så fyr løs du.
– La oss prate litt om Steve Porcaro og familien hans. Det er mye musikkhistorie i Porcaro-klanen.
– Noen av mine aller første minner er naturlig nok musikk. Min far var jazz-musiker, først og fremst, men dagjobben hans var å være trommeinstruktør i en trommebutikk. Han dro dit hver morgen, og hans trommelærer hadde en trommeforretning, der han solgte trommer og trommeutstyr. I tillegg hadde butikken noen rom der de tok imot elever, så han jobbet i butikken, og underviste trommeelever. Han gjorde det han kunne for å fø familien sin i Hartford, Connecticut. Senere ble han med i Hartford Symfoniorkester, der han begynte å lære seg å spille perkusjon, og ikke bare trommesett. På kveldstid spilte han på jazzklubber, vi hadde et par ganske kjente klubber der, og han spilte med både små og store artister som måtte komme innom og spille. Huset vårt hadde alltid trommesett stående, så både brødrene mine og jeg spilte trommer på et eller annet tidspunkt. Men så kom det et øyeblikk som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg var fire år gammel, og en lastebil kom ryggende inn mot inngangsdøra vår, og et piano ble levert. Pappa hadde kjøpt et piano, og jeg forelsket meg i det umiddelbart. Jeg følte at dette instrumentet, det skulle være mitt, så pappa ordnet med pianotimer hos en av sine venner like etter, og da var det gjort. Senere, da jeg var ni år gammel bestemte pappa seg for at vi skulle flytte, noe som var en stor avgjørelse å ta, for hele familien vår bodde i Connecticut. Mamma er fra Maine, så hennes familie bodde der. Hun er også musikalsk, forresten, hun spilte fløyte, og hun og pappa møttes faktisk på musikkskolen. Uansett; jeg var ni år, dette var i 1966, da pappa bestemte seg for at vi måtte flytte for at karrieren hans skulle få utvikle seg. Han hadde en venn, Emil Richards, som hadde bodd i Los Angeles i flere år, og gjorde suksess som studiomusiker, så han ville finne ut hva han måtte gjøre for å matche konkurransen der om han ville lykkes. Hjertet hans lå i trommesettet, men han lærte seg å spille perkusjon for å få et større nedslagsfelt musikalsk sett. Han jobbet mye med å lære seg å bladlese musikk, slik at han kunne spille xylofon- eller marimba-stykker, eller klokkespill, for den del. Man kan berge seg gjennom en studiosession på trommesett ved å bruke ørene, men om du skal lykkes som orkestermusiker i LA, må man mestre bladlesing ganske så godt. Så vi kom til California i ´66, og Jeff hadde allerede spilt trommer lenge, han begynte da han gikk i barnehagen. Han spilte til platene foreldrene våre hadde; Miles Davis og slike ting. Det gikk i jazz, vi hadde ikke rock n´ roll i huset. Ikke noe Elvis, Buddy Holly, Little Richard og så videre, for mamma og pappa hørte ikke på det. Det var Miles, storband, Buddy Rich, og endel klassisk. Det var det vi kjente til. I hvert fall fram til rundt 1964, da The Beatles kom. Det slo oss i bakken! Ikke bare musikken, men hele den britiske stilen, med klærne, håret og imaget deres. Uansett; vi kom til California, og pappa begynte å gjøre det ganske bra. Han jobbet knallhardt, og var nok en rollemodell på god yrkesetikk for oss ungene. Han øvde kanskje åtte timer hver eneste dag. Både på instrumentet, men også på notelesing. Han ble flink på prima vistaspill (å spille et musikkstykke ved første gjennomlesing, direkte oversatt betyr det ‘første gjennomsyn,’ journ.anm.), og var nok det man kan kalle en evig student. Det var alltid noe nytt å lære. Han ble eksponert for mer østlige instrumenter, tabla, for eksempel, og mange forskjellige perkusjonsinstrumenter som var ukjente for oss i den vestlige verden. Emil var ansvarlig for mange uortodokse instrumenter hjemme hos oss. Disse lydene inspirerte meg, og jeg forsto at enkelte ting ble man bare sittende og fomle med, mens andre ting mestret man. Jeff og Mike ble bitt av Beatles-basillen, og begynte med gitar da de oppdaget bandet. Alle tre guttene i huset spilte trommer på et tidspunkt, men da Beatles kom, ble gitar det store ei stund. Jeff slutta og fokuserte på trommene, mens Mike fortsatte med gitaren ei stund til, men da vi flytta til California, gikk han over til bass, mens jeg holdt meg til piano og keyboards. Vi hadde nettopp kommet til California da Jeff begynte å spille med lokale band, mens pappa begynte å gjøre det bra i studioverdenen, og det gikk ganske kjapt, faktisk. Beklager om jeg hopper i tidslinja her, men jeg kommer på ting underveis. Stopp meg om det blir uforståelig. Etter et års tid ble han ofte hyret inn på løpende bånd. Det var et stort skritt å ta; å flytte til et nytt sted på den andre siden av landet med fire barn og ei kone for å jobbe som studiomusiker. Det var galskap! Vennene hans hjemme i Connecticut sa han var gal som tok sjansen på det, men han var fast bestemt på å lykkes, og det gikk raskt, som sagt. Han fikk raskt et nettverk, og alle pianolærerne jeg var innom var venner av pappa. Jeg hadde vanskeligheter med å konsentrere meg, og i dag tror jeg nok at jeg var udiagnostisert med konsentrasjonsvansker eller noe sånt.
– Disse diagnosene eksisterte ikke den gangen.
– Nettopp. Jeg ble vel mer diagnostisert som «hyper». Jeg syntes det var morsomt å spille, men så fort ting ble vanskelig, ble jeg urolig og klarte ikke å holde konsentrasjonen. Det skjedde en omveltning omkring 1968. Først og fremst møtte jeg en jevngammel pianist da jeg gikk i femte klasse. Vi bodde i Studio City, faktisk ikke langt unna her jeg bor i dag, og jeg følte jeg var ganske heit på keyboards, men denne karen, han var nærmest det vi kunne kalle et vidunderbarn. Peter Reilich het han, og han kunne spille jazz, i femte klasse, det var nærmest uhørt den gangen. Jeg var lamslått over hvor god han var. Han ble min beste venn der og da, og jeg har kanskje alltid følt en dragning mot andre keyboardister. Da forsto jeg at jeg kunne også bli så god. Jeg kunne også lære meg å spille disse klassiske stykkene og jazzen. Da slo drivkraften inn for fullt. Så kom The Doors og «Light My Fire». Jeff var inne i Jimi Hendrix og Cream, men jeg hadde liksom ingen keyboardhelter, helt til «Light My Fire». Det var den første keyboardsoloen jeg lærte meg utenat fra ei plate. Det var et viktig øyeblikk i min karriere.
– Enhver musiker har jo disse øyeblikkene.
– Ikke sant. Og som med de fleste, var band greia vi gikk for, og foreldrene våre støttet oss hele veien. Pappa lydisolerte garasjen vår skikkelig. Han satte opp en vegg innenfor veggene i garasjen, så den var helt lydtett, så øvinger foregikk alltid hjemme hos oss. Sånn sett føler jeg med band som startet opp tidlig på 80-tallet her. Da tok DJ-ene over skoledansene, før det var det bandterritorium å spille på skoledansene. Vi levde for de spillejobbene. På halloween, avslutninger og alt det der. Vi hadde konserter på ungdomsklubbene, Battle Of The Bands på The Hollywood Bowl… Hvor enn det var en gig å få, det ville vi være en del av. Jeg forsøkte alltid å spille med de beste musikerne jeg kunne finne. Jeff, han var spesiell. Han hadde et utrolig talent. Det var ikke sånn at han blomstret i high school eller noe sånt. Man visste at Jeff var spesiell allerede på barneskolen. Han øvde nok teknikk og stikketeknikker og alt det der, men det så jeg aldri. Det jeg så, var Jeff bak trommesettet, ved stereoanlegget, en bunke LP-er og et headset. 95% av tiden jeg så Jeff spilte, var med platene på stereoanlegget. Og i motsetning til de fleste andre, meg selv inkludert, som alltid digget de svære keyboard-riggene, og ville være Keith Emerson eller Rick Wakeman, så var Jeff i den andre enden. Han ville være som John Bonham, Jim Gordon, Jim Keltner eller Hal Blaine. Det var disse gutta som var hans helter. Allerede fra tidlige år var Jeff uinteressert i flashy trommespill. Han var grooven. I bandet hans var det to trommiser, akkurat som på «Mad Dogs And Englishmen» (Joe Cocker). Det var Jeff og bestekompisen hans, Kelly Shanahan (Boz Scaggs, Randy Meisner, Dan Fogelberg). Dan tok seg av alt av trommesoloer og flashy greier, mens Jeff, han ville bare holde grooven.
Så begynte jeg på Grant high school, og da åpnet det seg en helt ny verden av musikere. Da møtte jeg Steve Lukather og Mike Landau. Kompisen min jobbet som dørvakt på The Hollywood Bowl, og han hadde blitt kjent med en annen trommis; Carlos Vega. Og John Pierce, bassisten. ‘Sjekk ut bandet mitt da’, hehe. Lukather og Landau i bandet mitt. Oj, jeg skulle da ikke ha to gitarister i bandet mitt, men begge var så ufattelig talentfulle. Vi spilte Steely Dan og slike ting, og spilte på skoleball over hele byen. Uansett; Jeff gikk ut av high school, og ble huket inn av Sonny & Cher umiddelbart, så der tok hans karriere av. Så fulgte Mike etter, og ble studiomusiker og turnerte med forskjellige artister. Så var jeg nestemann, og naturlig nok var jeg ganske nervøs, når jeg visste hvor mye suksess brødrene mine hadde. Om du hadde sett lista med navn jeg hadde som pianolærere, skulle du tro at jeg var en fantastisk pianist, men jeg begynte å interessere meg for synthesizere, og dykket inn i den verdenen. Det skremte meg til å begynne med, for jeg hadde to brødre som virkelig slo seg fram. Jeff var Jeff, unik som han var, og Mike gjorde det også bra. Hvem var det jeg måtte konkurrere med? Joda, det var folk som David Paich og David Foster. Jeg var ikke i nærheten av de gutta, spesielt med tanke på time. Jeg hadde en tendens til å øke noe jævlig, spesielt til Jeffs store frustrasjon. Jeg lå alltid frampå grooven, og hadde ikke de jazz-kunnskapene som Paich og Foster hadde, og ikke hadde jeg spilt på The Baked Potato en eneste gang, og kommer nok ikke til å spille der heller. Nå er vi tidlig på 70-tallet, kanskje mot midten, og de store gutta kunne egentlig ikke så mye om synthesizere, så jeg så en åpning der. Det var folk som kunne endel om synther, men de var på sin side ikke så musikalske. Det var selvfølgelig unntak, med folk som Herbie Hancock, Chick Corea og Keith Emerson, som for øvrig var en av mine store helter på den tida.
– Du nevnte din fars evne til å spille melodisk perkusjon. Tror du de lydene han jobbet med inspirerte deg til hvordan du konstruerte lyder?
– Vet du, Emil hadde en egen evne til å lage egne perkusjonsinstrumenter, så han og min far hadde nok en viss innflytelse, men først og fremst tror jeg min egen utforskningstrang hjalp meg på veien. Jeg befant meg plutselig i den posisjonen at jeg ble programmer for konkurrentene mine. Jeg spilte ikke, men programmerte synthene til de andre gutta. Jeg spilte ikke en tone, men fikk samme hyre som musikerne. Jeg har hatt en fantastisk karriere på grunn av folk som David Foster. Jeg har vært involvert på utallige plater takket være ham. Så snart det var synther involvert i en innspilling, satt jeg ved hans side. Hver eneste gang. Når Quincy Jones hyra inn Foster på ei Michael Jackson-skive, for eksempel, tok han meg med seg i studio. Han er grunnen til at jeg spilte på Michael Jacksons «Off The Wall», der jeg ble kjent med Jackson, Quincy og Bruce Swedien.
– Du nevnte Michael Jackson nå, da kommer vi ikke utenom det faktum at du fikk en av dine egne låter med på ei Jackson-skive, og ikke hvilken som helst Jackson-skive.
– Jeg vet, det er helt utrolig. Jeg hadde jo begynt å få telefoner om å spille på platene også etter hvert, ikke bare programmering, for de jeg jobba med så jo at jeg hadde en viss teft for musikk, så da Quincy helt tilfeldig hørte en remiks av en uferdig «Human Nature» tok han atmosfæren i låten, til tross for at den var uferdig. Teksten var ikke på langt nær ferdig, men han skjønte hva som bodde i låten. Jeg har alltid vært opptatt av atmosfæren i musikk, og elsker følelsen av at jeg er et annet sted i musikken min. Sånn var det med Toto også, de oppmuntret meg alltid til å gjøre min greie, og jeg elsket å få låtene mine til å ha sin særegenhet i forhold til de andre låtene på plata.
– Det er sånn jeg oppfatter låtene dine i hvert fall. Det er aldri tvil om at de kommer fra din penn. Når vi nå er inne på Toto; hvordan jobbet du med David Paich – var det tomrom i musikken du fylte etter orgel og piano var unnagjort? Har du et «produsent-øre» når du jobber?
– David og jeg ble en symbiose etter hvert. Vi gjorde selvfølgelig sessions hver for oss, men så fort vi kom sammen, var vi et veldig potent team. Vi konkurrerte aldri, men sånn følte jeg det med de andre keyboardisten jeg jobbet med også. Jeg hadde tilegnet meg kunnskaper de ikke hadde, så jeg utfylte rollen deres på en god måte. Paich gjorde piano, orgel eller Rhodes, for eksempel, mens jeg tok meg av strykere, og fintunet de lydene på synth. Vi fulgte jo hverandre i studio selv om vi ikke var hyret inn. Om jeg hadde en session, sa jeg til Paich at han skulle slenge seg med, bare for å være der, og vice versa. Det var for så vidt slik vi jobbet i Toto også; alle var med, selv om vi ikke skulle spille selv.
– Dere ble erfarne studiomusikere etter hvert.
– Absolutt! Og jeg utviklet en evne til å jobbe med lydteknikerne for å få fram idéene mine uten at de følte at jeg trådte over streken og gikk inn på deres område, for det var det faktisk en del som gjorde, så jeg la det heller fram som et spørsmål, om jeg fikk inntrykk av at teknikeren ikke var mottakelig for forslag. Jeg produserte jo lydene fra scratch, og hadde et klart bilde av hvordan jeg ville det skulle låte, så jeg fikk med teknikeren til å booste litt i lavfrekvensområdet, for eksempel, slik at han følte eierskap til idéene mine, og dermed ble mer samarbeidsvillig. Der var Quincy fin å jobbe med. Jeg kunne ha en idé, og ba ham om å gi meg fire spor å jobbe med, og bare la meg fullføre idéen uten å stille spørsmål. ‘Å, du vil lage et Polaroid-opptak?’ Kjenner du uttrykket? Det er som når en fotograf skal ta et bilde, men før han tar fram proffkameraet, tar han et Polaroid-bilde, så han får vist idéen sin umiddelbart. Quincy elsker slike fraseringer, han bruker de hele tiden. Og 90% av gangene ble disse idéene mine brukt. Men det var frustrerende å ha det tidspresset over seg hele tiden. For å bringe oss tilbake til Toto igjen, da vi jobbet med den tredje Toto-skiva, “Turn Back”, bodde jeg hjemme hos David, og han hadde bygd seg et stort studio hjemme, med alle keyboardene våre i, men båndmaskina var bare ei 8-spors Atari-maskin, for vi anså ikke oss selv som lydteknikere. Uansett, vi kunne legge inn de basiske trommesporene inn på to spor, så hadde jeg seks spor å eksperimentere på, så når det ble på tide å spille inn keyboard-sporene, hadde jeg allerede jobbet mye med dem, og kunne jobbe raskt foran resten av gjengen. Enden på visa ble at jeg sleit meg ut på pre-produksjonen. Jeg dubba lyder, tweaket spor, og lagde lyder på alle modulene mine som jeg aldri kom til å kunne rekreere igjen. Ikke kunne innspillingene jeg gjorde på 8-sporsen brukes heller, for en 8-spors kommuniserer ikke med båndmaskina i studio som var 24-spors. Et annet problem med den innspillinga, var lydteknikeren, Geoff Workman, som jeg virkelig ikke gikk over ens med. Ikke i det hele tatt! Så enden på visa ble at etter vi var ferdige med den plata, skaffet Paich seg to 24-spors båndmaskiner. Og gutta var enige om at jeg skulle få med meg bånd som jeg kunne jobbe med. De mente at de ikke kom til å bruke noe av det jeg spilte inn direkte, for jeg var jo ingen lydtekniker. Men Geoff Workman, som jeg ikke gikk over ens med, hadde begynt å henge litt sammen med Dave og meg, og jeg begynte å stille ham all slags idiotiske spørsmål. Jeg forsto ikke hvorfor vi ikke kunne bruke idéene mine, så jeg fôra ham med alle slags spørsmål, og han lærte meg en hel masse om lydstruktur. Vi holdt på en måneds tid, og i løpet av den tiden, akk så tålmodig, lærte han meg en masse om lydnivåer- og struktur. VU-meter, nivåjustering, og hvordan jeg skal unngå lydforvrenging- eller tap. Dermed var det ikke mulig for bandet å nekte å bruke innspillingene mine. Jeg brukte ikke EQ, kompressorer eller limitere, og vi endte opp med å spille inn 90% av alle synthene på “Toto IV” der, og de brukte hvert eneste spor!
– Den plata er jo en historie i seg selv. Den mengden data som ble spilt inn er ufattelig. Jeg har lest intervjuene, sett videoklippene, og vet at det var helt enorme mengder.
– Ikke sant, og det var derfor jeg endte opp med den soloen på “Rosanna”. Det er noe som aldri hadde skjedd i en studio-session. Om du ber Steve Lukather om å spille en solo, så vet du at han kommer til å knuse den! De gutta er så ufattelig talentfulle, og jobber så raskt! Jeg, på den annen side, kan ikke jobbe så raskt. Jeg kan ikke improvisere på den måten. Luke kan det, Paich kan det. Til og med (David) Hungate kunne dra i gang en nydelig bass-solo. Sånn er ikke jeg, jeg behersker ikke improvisasjon så godt. Men jeg kan komponere. Det er fantastisk å tenke på at jeg fikk være så selvtilfreds at jeg fikk utfolde meg så mye på “Rosanna”, med den umiskjennelige Jeff Porcaro-grooven, på David Paich´s fantastiske komposisjon som endte med en Grammy, nominasjon til “Song Of The Year”, og en andreplass på “Billboard Hot Top 100” fem uker på rad, den ble spilt på radioen hver eneste dag… hvor velsignet var ikke jeg?
– Og det gjør den fremdeles. Det går vel knapt en uke uten at jeg hører den på radio.
– Ikke sant. Og ikke var det på ei B-side på en singel, eller en låt som ikke ble lagt merke til. Det var på “Rosanna”!
– Fra du startet å komponere soloen til den var ferdig innspilt- hvor lang tid tok det å gå gjennom hele prosessen?
– Hehe, lengre enn det burde, såpass kan jeg si deg. Mye lengre. Men det er nok noe av ulempen ved å ha sitt eget studio, uten ei klokke å forholde seg til, produsenter som henger over skuldra di og så videre. Dette er faktisk et veldig interessant spørsmål. Kunne jeg levere synth-spor på en time? Selvfølgelig. Jeg jobber lett med en deadline, det er ikke det, men når jeg ikke har en deadline, bør jeg sette en for min egen del. Jeg kan bruke en uke på bare å programmere, tweake og lage lyder, så det var ikke før like før de skulle mikse “Rosanna” jeg ble ferdig. Paich hadde forsøkt å spille en Hammond-solo der, blåse-arrangementet var ferdig, og de skulle akkurat til å mikse den. En annen ting som var spesielt med “Toto IV”, er at Greg Ladanyi, som mikset plata, ikke var til stede under mesteparten av innspillinga, noe som var mot normen, i hvert fall den gangen. Ladanyi kom inn med helt friske ører, og kvelden før han skulle mikse, mikset jeg alle 24 sporene, jepp, vi brukte alle 24, ned til to spor. Greg fikk alt av keyboards ferdig mikset i høyre og venstre kanal. Alt dette ble mulig på grunn av alt jeg hadde lært av Geoff Workman. Ladanyi spurte ikke hvem som hadde vært tekniker på sporene mine, han dro opp faderne, og der var de. Bandet hadde heller ikke hørt soloen før den ble mikset.
– Hvordan var reaksjonen til resten av bandet da de hørte resultatet?
– Vet du… hehe… I den perioden var det endel gnisninger innad i bandet med tanke på hvor mye tid jeg brukte på innspillingene, hvor overbærende jeg var, og livsstilen min på den tiden var ikke den mest helsebringende, men jeg tro de likte det. Det gikk fort i svingene, og det var mye som skjedde samtidig, så jeg tror ikke de registrerte det før kanskje etter et par dager. Vi sto med ryggen mot veggen, og plateselskapet krevde en hit på denne plata, så dette var Toto da vi jobbet som verst for å lande et godt produkt. “Rosanna” var låten som gjorde det som var krevd av oss.
– Tiden flyr fra oss, ser jeg. Jeg kunne ha hørt på historier om Toto i timevis, men vi må pense oss inn på det faktum at du jobber med ei ny plate, men før vi kommer til det, må vi avslutte kapittelet om Porcaro-brødrene. Av de tre brødrene er det bare deg igjen. (De har også en søster, Joleen). Hvordan føles det å være den eneste som er igjen, verken Jeff eller Mike rakk å bli særlig gamle. (Jeff døde da han var 38, Mike da han var 59).
– Jeg har faktisk ikke kommet over det faktum at Jeff er død enda, til tross for at det er over 30 år siden. Jeg er fremdeles i fornektelsesstadiet. Det var forferdelig! Det var det for oss alle, og det er det fremdeles. Jeff spilte på alt jeg spilte inn. Hver eneste demo jeg lagde, spilte Jeff på. Vi var ofte uenige om ting, Jeff og jeg, men det er typisk brødre-greier. Da han ble voksen og flyttet ut, var han den kuleste broren i hele verden! Jeg fikk være med ham på sessions, til og med da han var veldig ung, og gjorde sessions for de kuleste artistene, fikk vi småbrødrene lov til å bli med ham. Han lot meg bli med på Steely Dan-øvelser. Da var han verdens kuleste bror. Men spilte vi i band sammen, da stanget vi ofte mot hverandre. Timing var Jeffs styrke, og også det han jobbet desidert mest med. “Pocket” og time var det han var mest opptatt av å beherske, og her kom jeg med mine sequencere, trommemaskiner og slike ting. Han hatet de greiene der, men han forsto ikke at jeg så helt annerledes på slike ting enn ham. Enn de aller fleste, faktisk. De fleste så en Linn trommemaskin, og tenkte at det er en konkurrent for trommeslageren, men jeg så de aldri på den måten. I hvert fall ikke til å begynne med. ‘Broren min er Jeff Porcaro. Hvem andre enn Jeff Porcaro kan få noe fornuftig ut av en sånn maskin? Hvem andre enn broren min kan finne ut hva en trommis kan gjøre med tre armer?’ Jeg så for meg å få til ting med trommemaskiner som ingen tenker på! Musikalsk sett, altså.
– Det høres nesten ut som at du så på Jeff på samme måte som folk utenfor familien ser på ham. I hvert fall fra mitt ståsted.
– I form av det faktum at jeg så med ærefrykt på talentet hans; absolutt!! Men i Toto sto vi ofte i hvert vårt hjørne, men når det kom til mine låter, gjorde Jeff absolutt alt jeg ba ham om. Han spilte på elektroniske trommer, han programmerte trommemaskiner, spilte til click-track… Han gjorde alt for meg. Så lenge det ikke var i Toto. Sånn sett var det en velsignelse at jeg ikke var med i bandet i de siste årene av livet hans. Da kunne vi nyte godt av bare å være brødre og spille inn musikk sammen, om jeg bidro med Toto, eller mine ting, eller andre sessions; det var det vi skulle gjøre resten av livene våre. Det samme gjelder Mike; han spilte alt av bass på låtene mine. Om jeg kun hadde et vers og refreng, kom Mike løpende for å spille inn bassen, så jeg ble inspirert til å jobbe videre. Han var så inspirerende å jobbe med! Han var alltid min første telefonsamtale når jeg spilte inn musikk. Jeg savner de begge to fryktelig!
– Og disse innspillingene er grunnen til at vi fikk låter som “Back To You” (Fra Steves soloalbum «Someday/ Somehow» (2016), der Jeff og Mike er med posthumt).
– Ja, for eksempel. Dessverre er det en del av meg som ikke liker den låten. Jeg skulle ønske jeg fikk noen andre til å synge den og så videre, men den gangen ville jeg bare bli ferdig med den, og få den ut. Jeg måtte få den ut.
– Jeg elsker den låten!
– Åh! Takk!
– Jeg elsker hele plata, for den del.
– Tusen takk, det betyr mye! Og jeg har mye mer på gang, og det kommer! Hør her, og nå tuller jeg ikke. Jeg har nok materiale til tre CD-er! Jeg er faktisk nesten ferdig med alt, det mangler et par låter som ikke er helt ferdige. De er ganske progga til meg å være. Det er litt av problemet mitt; i stedet for å gjøre noe helt ferdig, og gi det ut, fortsetter jeg bare å skrive. Gjerne med en venn. Det er som kråka og skinnende objekter; jeg blir så lett distrahert. Det er vel en del av de udiagnostiserte konsentrasjonsvanskene vi var innom tidligere. Jeg forsøker å sette på meg skylapper nå, for ikke å la meg distrahere igjen, for jeg vil virkelig få disse låtene ut i verden nå. Det har gått seks år siden forrige utgivelse nå, (Nesten, Steve. Det har gått nærmere syv og et halvt år), og nå som jeg ikke jobber med Toto lengre, og ikke har noe filmprosjekt på gang, kan jeg konsentrere meg om å gjøre det jeg elsker mest- å skrive og lage demoer på nye låter.
– Med tanke på hvor lang tid det tok deg å få ut det første albumet, er ikke syv år så mye.
– Haha, det kan du trygt si! Men snakk om ‘The Sophomore Jinx!’ Alle sier det, og jeg sier det. Når et band gir ut sitt første album, er det den beste musikken de noensinne har lagd. Det er låter som de skrev mens de gikk på high school, tenk deg “Lucky Man” med Emerson, Lake & Palmer. Greg Lake skrev den da han var guttunge, og den endte opp med å være en av låtene som gjorde at de slo igjennom, og kunne spille på svære arenaer. Og da starter problemene, for da må man ut på veien for å promotere musikken, mens plateselskapet murrer i hjørnet for å få ny musikk ut av oss. Og sånn holdt vi på, hvert eneste år! Ut på veien. Skriv ny musikk og gi den ut. ‘Gjør det igjen!’ Og vi gjorde det igjen. ‘Ok, bra. Gjør det igjen! Dere har tre måneder på dere! Og hold familien sammen! Sørg for at kona di er lykkelig. Tilbring tid med ungene. Og gjør det igjen! Husker dere den første plata deres? Det var den beste musikken dere har lagd! Lag ei sånn plate en gang til. Helst enda bedre!’ Og sånn holdt vi på! Og lagde vi ikke ei ny hitplate, vendte de oss ryggen med et ‘jaja, da var de kanskje et one-hit wonder da. Et “Flash in the pan”’. Enkelte artister har ikke problemer med det; de gjør greia si, spiller inn skiva, og går videre. For oss var det ikke så enkelt, vi hadde aldri små produksjoner, pluss at vi elsker prosessen. I hvert fall gjør jeg det. Jeg elsker å jobbe i studio! Om du ser på Lukather, så vil han inn og spille inn sporene sine, og komme seg ut igjen, mens jeg elsker å sitte der inne og komme opp med nye idéer.
– Jeg kunne ikke vært mer enig! Jeg elsker tida i studio!
– Ikke sant? Sånn har jeg det med låtene mine også, jeg blir så forferdelig engasjert i dem. Og plutselig sitter jeg der med et “Human Nature”-øyeblikk! Jeg spilte den for gutta i bandet jeg. Ingen av de løfta armene i været og utbrøt ‘herregud, Steve, for en låt!!’ For de var det bare ei ny Steve Porcaro-låt, en mid-tempo ballade. En ny låt fra meg med noen snodige kord-skifter, og gjorde liksom ikke noe mer ut av den. Men så hørte Quincy den, og han forsto atmosfæren i den. Atmosfæren er like så viktig som melodien i den låten, og det skjønte Quincy.
– Men der har du det. Da du kom tilbake til Toto, fikk jo ikke fansen nok av låtene dine. Det ble nærmest forlangt at du skulle synge noe. Jeg ville i hvert fall høre noen av dine låter, gjerne med deg på vokal som på skivene.
– Vel, der er du inne på et interessant poeng, for å starte med den første plata. Da var det David som kom med alle låtene. Eller; vi ble alle oppmuntret til å komme med låter, men det var David som kom med stabler med låter hele tiden. Han var virkelig i støtet da. Han hadde bidratt på “Silk Degrees” (Boz Scaggs), så det meste dreide seg om David. Men så en dag da vi jobba i studio, kom “Takin´ It Back” til meg, nærmest ut av det blå. Jeg satt og fomla rundt på et Fender Rhodes. Neste dag var David veldig sent ute til studioet, og gutta begynte å bli ganske irriterte, for som vi snakka om tidligere; studio er svindyrt. Teknikeren er der, produsenten, bandmedlemmene, men hvor er David? Så jeg strakk arma i været og sa ‘hei, gutter. Jeg har noe. I stedet for å sitte her og være irriterte, hvorfor ikke gjøre noe produktivt? Kom igjen!’ Dermed ble “Takin´ It Back” spilt inn, og David kommer spankulerende inn mens vi fader låten, og slenger umiddelbart to tomler opp. Han har alltid vært veldig støttende. Så kom vi til øyeblikket når vokalen skulle spilles inn. Vi hadde Bobby Kimball, Steve Lukather og David Paich, men jeg hørte ikke for meg noen av de synge den låten. Jeg ville ha en annen type stemme, med ingen vibrato, straight greie, og for å få til en sånn type vokal, med David Paich og Tom Knox som produsenter; du aner ikke det helvete jeg gikk gjennom for å få til de vokalsporene! Jeg mener; hele låten er tre vokalspor oppå hverandre fra start til mål. Det betyr at jeg måtte synge det klin likt tre ganger. Det fantes ikke digitale verktøy til å fikse sånt den gangen. Jeg måtte synge den på nytt og på nytt og på nytt og på nytt. Det var helt forferdelig! Men i dag elsker jeg hvordan resultatet ble. Og jeg elsker hvordan vokalen min endte opp på den låten. Jeg forstår at fansen vil at jeg skal synge låtene mine, men jeg ser meg selv først og fremst som låtskriver. Jeg slipper ei låt om ei stund som jeg har sittet på i årevis, som endelig var ferdig. Jeg spilte den for Jude Cole, og han ga meg noen idéer til teksten, så jeg endret den litt, og fikk ham til å synge den, og nå… Den er dobbelt så fin som da jeg sang den. Den er rett og slett ‘smask!’ Den ble så mye bedre enn jeg noen gang kunne ha sunget den!
– Der har du Porcaro-måten å framsnakke andre på. Jeff var jo kjent for å være en ener på å framsnakke andre. Han foreslo andre trommiser til å spille på låter han var hyret inn på, fordi han mente andre kunne gjøre jobben bedre enn ham.
– Jo, kanskje det, men du kommer aldri til å se Steve Porcaro turnere og være frontmann og vokalist. Og tro du meg; jeg skulle gjerne ha stått og sunget foran jentene på første rad, men jeg er virkelig ikke den typen. Jeg er ikke en god nok vokalist til det. Favorittvokalistene mine, Sting, Paul McCartney, John Lennon, disse gutta har fantastiske stemmer! Paul Simon, han også. Det er et fantastisk verktøy å ha en fantastisk stemme når du skriver musikk. Jeg skriver ofte låtene mine i et lavere register enn jeg ender opp å spille dem inn i, for å være i stand til å synge mens jeg skriver. Så får jeg heller transponere de til et leie som passer vokalistene jeg henter inn til de respektive låtene. Jeg synger ikke alle låtene på soloalbumene mine, men alle er mine låter. Jeg har jobba på tre Quincy Jones-plater, og de er gitt ut under hans navn, men han har ikke skrevet en tone på dem, han har ikke spilt en tone på dem, han har ikke arrangert en tone på dem, men de er Quincy Jones-plater. Han er anatomien i platene. Han plukker ut låtene, arrangøren, sangeren, musikerne, men han er bare bakmannen som trekker i trådene. Jeg kunne foreslå at han arrangerer blåserne selv, men da svarte han kanskje ‘vet du hva, jeg elsker hvordan Jerry Hey arrangerer blåsere!’ Quincy er en fantastisk låtskriver. Han har skrevet filmmusikk og alt du kan tenke deg, men han, han elsker kanskje hvordan Ron Temperton skriver, så da får han Ron Temperton til å skrive låtene i stedet. Sånn er det med meg og mine låter. Det er mine låter, men å synge de selv gir meg begrensninger som låtskriver. Der har du svaret mitt på hvorfor jeg ikke synger selv. Jeg vet at mange fans ønsker at jeg sang mer, men jeg er rett og slett ikke typen til det.
– Men du synger noen låter selv, håper jeg?
– Jada, jeg synger noen selv også.
– Du sier at Jeff og Mike spilte på alt du hadde av idéer mens de enda var med oss. Er det flere låter dere med på underveis?
– Mike var med på mange av låtene på den forrige skiva. Det er dessverre ikke mange igjen nå, men noen er det nok. Jeg hadde en medkomponist, som heller ikke er med oss lengre, Michael Sherwood, der har jeg et helt album med låter som han og jeg har skrevet sammen. Jeg kommer sikkert til å slippe de låtene en gang, for å hedre Michael. Jeg tror jeg har ni låter, og de er sterke låter. Vi hadde en veldig overbærenhet mot hverandre, og det bærer låtene preg av. De er småsære og særegne. Om du liker måten jeg skriver på, og liker måter Michael skrev på, tror jeg du kommer til å like disse låtene.
– Jeg hadde Michael i notatene mine her. Fint at du nevner ham selv.
– Jeg savner ham hver eneste dag!
– Hvordan ligger du an med utgivelsen, har du en dato?
– Jeg skulle ønske jeg kunne svare ja nå, men jeg har ingen dato. Det er så vanskelig i platebransjen nå, med distribusjon, trykking, promotering og så videre. Man skulle tro at i dagens samfunn med internett og så videre, er alt så enkelt for å lage seg et levebrød som musiker. Men det er det jo ikke. Jeg ber til høyere makter at noe plateselskap hører låtene og liker de godt nok til å gi de ut. Den forrige plata ga jeg ut på egen hånd. Litt av problemet er jo at jeg ikke kommer til å reise ut på lange promoturnéer for å selge plata. Tro meg; jeg skulle gjerne ha turnert i Nord-Europa og Japan. Jeg kunne sikkert ha fylt noen klubbscener, og dratt ut med mitt eget band og spilt Steve Porcaro-låter, men jeg er bare ikke den typen. Jeg elsker å være låtskriver og komponist, og jeg elsker å jobbe med teknologien bak det hele. Jeg håper fremdeles på et nytt “Human Nature”-øyeblikk, at for eksempel Bruno Mars snubler over en av låtene mine og sier han vil gjøre noe med den, hehe. Jeg sender deg noen remikser, så du får høre hva som er på vei. Jeg skal gjøre en innspilling med blåsere i dag, der vi skal legge blås på fem av låtene mine. Før var det jeg som ble hyra inn for å spille inn blåselyder. Det vil jeg ikke gjøre nå. Vil jeg ha ekte blåsere, så henter jeg inn ekte blåsere. Jeg har gjort alt det der på synth i mange år, så jeg føler ikke noe behov for det lengre. Jobben min er å gjøre det bare jeg kan; å skrive min egen musikk. Jeg behøver ikke være verken Hans Zimmer eller noen som helst annen komponist enn meg selv.
– Det er én ting til vi må innom før vi gir oss. “Band Of Brothers”, filmen om Porcaro-brødrene; er den død og begravet?
– For øyeblikket; ja. Svogeren min, Steve Duddy, sitter på en mengde intervjuer. Jeg tror det var tretten intervjuer, laaaange intervjuer, men det han behøver, er en skikkelig filmprodusent til å komme og ta over roret. Det jeg tror, er at hans bror, som er filmprodusent, og som jeg har jobbet med, faktisk, var tiltenkt jobben. Han er kinematograf og regissør, og jeg har skrevet filmmusikk til noen av hans prosjekter. Jeg spurte Steve da han begynte med dette; ‘Steve, hva er det du driver med, du kan jo ikke noe om filmbransjen!’ , men han ville bare få til å lage en film om familien vår, og få historien ut til fansen. Jeg tror han så for seg at broren skulle gjøre alt arbeidet, men han må jo tjene til livets opphold selv, så det falt sammen. Jeg var ganske opprørt over det der, spesielt på grunn av crowdfundinga, og all fansen som hadde donert penger. Det plaget meg ganske lenge. Men han sitter på mange timer med intervjuer med folk som Boz Scaggs, Michael McDonald, og folk som vi jobbet med gjennom karrieren vår. Han slapp jo intervjuet han gjorde med min far for noen år siden, men hva som skjer med de andre, det vet jeg ikke. Det gjør meg ille til mote, for jeg er ikke sånn. Det ser mørkt ut akkurat nå, men forhåpentligvis er det noen som ser nytten i den og ønsker å fullføre prosjektet. Jeg håper det.
– Det er en historie som fortjener å bli fortalt.
– Ja jeg synes også det. Men hei, om du kommer på flere spørsmål, må du bare plinge på meg, jeg er ikke tung å få i tale, som du har merket, hehe. Ungene sier jeg prater alt for mye, haha! Dette har vært veldig hyggelig. Jeg sender deg noen låter, så får du høre hva som kommer. Jeg skal gå og jobbe litt i studio. Vi høres snart.
– Jeg gleder meg!
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2023