HoweSound
Det har likevel vært blinkskudd. Det helinstrumentale “Turbulence” fra 1991 er kjempebra, og oppfølgeren “The Grand Scheme of Things” er heller ikke så verst, men der insisterte Howe på å synge på flere av låtene, noe han dessverre gjør på flere av platene sine. Og Howes stemme er bra når han skal synge i harmoni bak en hovedvokalist, men noen solovokalist er han ikke. For å sitere Noddy Holder i Slade om Jim Lea: “There’s nothing like a good singer, and Jim is nothing like a good singer”. Og det er en bra oppsummering av Howe også.
Derfor er det med glede jeg kan konstatere at «Guitarscape» er kun instrumentalt, med masse gitar (selvsagt). Howe har kalt albumet en kjærlighetserklæring til instrumentet sitt, som det meste av Steve Howes karriere har vært brukt i Yes, men også med Asia, som ga ut årets mestselgende album i USA i 1982.
Albumet er gjort i samarbeid med sønnen, Dylan, som spiller trommer og perkusjon. Steve Howe spiller resten: Akustisk og elektriske gitarer, steel guitar og bass, i tillegg til synth og keyboards. Det er også Howe som har produsert og jeg tror at en annen produsent ville kunnet løfte en del av keyboard-lydene, som får enkelte av låtene til å høres vel demoaktige ut.
Når det er sagt er det mye fint her. Og alle låtene er korte, sånn at de ikke rekker å bli kjedelige. Howe er alltid flink til å komme opp med gode melodier, og har også vært med på å skrive en rekke fine poplåter i sin karriere. Når man da krydrer det med skikkelig intrikat og fantastisk gitarspilling, så blir det ofte veldig fint å høre på.
Albumet starter med “Hail Storm” som høres ut som en blanding av elektronika og en jazz-gitarist som går amok oppå en DJ. “Spring Board” har en klagende nydelig synth som later til å svare den David Gilmour-aktige gitaristen som spiller på en nydelig instrumental poplåt.
På “Up Stream” får vi elektronsike fiksfakserier med aldeles nydelig ambient gitar på toppen, av den typen som gjør at du bare vet at dette er Steve Howe. Ingen andre spiller slik. “Passing Thoughts” er en aldeles nydelig affære hvor Howe viser at han er en briljant gitarspiller når det kommer til akustisk gitar også, men uten å være en posør som skal spille masse noter på en gang. Gitarspillet tjener musikken, noe andre sologitarister som gir ut album burde notere seg bak øret.
Det er også noen lettere intetsigende låter her som bare går og går og aldri kommer til døra og et par som er farlig nær til å kunne være på en spilleliste for muzak. Heldigvis kommer den Yes-aktige “Spring Tide” mot slutten og berger det inn igjen.
4/6 | Hogne Bøe Pettersen
Utgivelsesdato 27. september 2024